La meg først få advare deg: Jeg er kristen. Av alle ting som er viktig i livet, så er den radikale og provoserende nåden det aller viktigste jeg vet om. Jeg lener meg på den med hele min tyngde. Hver dag.

I denne artikkelen drypper troen min på setningene. Men jeg har likevel noe fint å fortelle. Slår du følge kan du ende opp med et skikkelig vågestykke…

Å ha både «tillit» og «tro» innebærer en dypere dimensjon av sikkerhet og selvsikkerhet i møte med livets utfordringer. Disse to begrepene er nære slektninger, men de er ikke tvillinger. De har forskjeller som kan styrke din evne til å navigere gjennom vanskelige situasjoner og faser i livet der motet mest ligner på en Judas… 

Tillit

Tillit viser til en følelse av trygghet og sikkerhet basert på erfaring eller kunnskap om at noe eller noen er pålitelig. Du kjenner uttrykket: “All erfaring tilsier…” Når vi snakker slik, lener vi oss på tilliten. Tidligere erfaringer gir oss en grunn til å føle oss trygg på et bestemt utfall eller en persons handlinger. 

Vi bygger – og vedlikeholder – tillit ved å reflektere over tidligere situasjoner der vi har opplevd suksess eller støtte. Det kan nemlig styrke tilliten vi har til at vi kan håndtere fremtidige utfordringer.

Åpen og ærlig kommunikasjon med andre bygger også tillit. Når du uttrykker dine tanker og følelser, og lytter til andres, skapes et solid grunnlag for tillit. For slikt inngir tillit. Det blir som at du gjør innskudd på en bank-konto som gir deg en kapital å tære på i tyngre tider.

Og klart: Når vi leverer på det vi lover, igjen og igjen, så viser vi oss som en person som andre kan stole på. Det har en veldig verdi i liva våre. For mennesker søker relasjoner med de som viser pålitelighet og ærlighet.

Tro

Tro, derimot, går utover rasjonell tillit og inkluderer en dypere følelse av håp og overbevisning, ofte uten behov for konkrete bevis. Det er en mer (emosjonell og) spirituell sikkerhet.

Tro trives i situasjoner hvor det er usikkerhet og ukjente faktorer. Det handler om å stole på det ukjente eller det som ikke er umiddelbart synlig.

Et av de mest radikale eksemplene på forskjellen mellom «tillit» og «tro» finner vi i Bibelen. I et brev Paulus skrev til en som heter Timoteus, så forteller han om det jeg kaller “troens vågestykke”. 

Konteksten for avsnittet vi skal lese fra, er at Paulus hadde ingen tillit hos de kristne til å tjene Gud som misjonær. For han hadde inntil da bare jaget og jaktet på de kristne, for å ta dem til fengsel i lenker og få dem drept, om mulig. 

“All erfaring tilsier…” altså at Paulus ikke var tilliten verdig til tjenesten. 

Vi leser fra 1Timoteus 1:12-17 (Norsk Bibel sin utgave):

“Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro. Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv. Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen.”

Det ligger en god, sunn og sann trygghet i tillit vi finner i dette at “all erfaring tilsier…” Absolutt! Den har en veldig verdi! Og vi mister ufattelig mye når vi bryter den ned.

Jeg tenker likevel at det var godt for oss alle at Gud ikke tenkte som mennesker, så at han utelukket Paulus aleine basert en vurdering av hvorvidt det lot seg hefte tillit ved ham. 

Troens vågestykke er radikal! Nåden er på mange måter provoserende idet den inviterer oss med videre i livet selv om tilliten fra folk flest (med rette) er lav og erfaringene vi har gjort oss så langt tok oss til vårt livs laveste.

Jeg mener, hvor lavt kan mann som mener han gjør Gud en tjeneste komme når han ender med å jakte og jage de kristne bare for å få tatt dem vekk og helst av dage? 

Tenk litt på det…

OK.

Så prøver du å ta inn dette:

Av Gud ble Paulus, nettopp der – ved sitt livs laveste punkt – “aktet tro” til tjenesten.

Det er vilt raust!

Hadde nå enda Gud gitt Paulus en tid til å bygge opp tillit, eller en gjensidig oppsigelig prøvetid, så kunne vi kanskje forstått «troen vågestykke» bedre? Men, neida, Paulus erfarte den radikale nåden “idet han satte meg til tjenesten…”. Ja, i det samme øyeblikket han får tjenesten – 100% uten tillit fra de kristne i sin samtid og 100% ufortjent av bare miskunn – så er han altså, av Gud, “aktet tro”. 

Der tilliten må lene seg på et: “All erfaring tilsier…” får troen ta sats i vågestykket med sitt: “Enda jeg før var…” 

Slik gir troen en indre styrke og overbevisning om at ting vil ordne seg, uansett hva situasjonen er.

Vi bygger – og vedlikeholder – troen ved å reflektere over “troens vågestykke” i Bibelen og se framover på det vi skal gjøre mer enn å se bakover på hva vi har fått til. Vi er uansett for seint ute til å gjøre noe med de dager som har vært… Vi kan lære av dem, ja. Men, vi må leve videre i dag. 

For mange gjør fortiden sin til et fengsel for framtida. Tenk om Paulus hadde holdt fortiden sin (mistillit) mot Guds invitasjon for livet videre (tro)? Hvem av oss skulle da våge å gå en eneste millimeter videre med Gud? Skal vi være ærlige så må vi jo si at ingen av oss har tilstrekkelig tillit å vise til i så måte?!

Nei, fortiden skal ikke være din framtids fengsel. Hva om du heller gjør de dager som har vært om til et “forrådskammer” for de dager som kommer? Forrådskammeret, i det jødiske huset, var der de hadde sine dyrebare skatter og matlageret: 

• Noen skatter i forrådskammeret vårt er særlig dyrebare for oss fordi de vitner om seire: “All erfaring tilsier…” 
• Andre er skatter for oss fordi de nettopp minner oss om smertelige tap, elendige valg og dryge nederlag: “Enda jeg før var…”

Begge disse type skatter er verdifulle og viktige, men disse siste er gjerne nå vår dypeste kilde til lærdom og visdom for de dager som kommer til oss. 

Ved å kombinere tillit og tro, har du både rasjonelle grunner – “All erfaring tilsier…” – og spirituell styrke – “Enda jeg før var…” – til å møte utfordringer. Tillit gir deg den rasjonelle basen, mens tro gir deg håp og mot.

Med både tillit og tro, er du bedre rustet til å håndtere usikkerhet og forandringer. Tillit hjelper deg å stole på dine ferdigheter og tidligere erfaringer, mens tro gir deg mot til å utforske nye territorier og ukjente utfordringer. 

Ja, selv når ingen andre har tillit til deg eller har tro på deg, så kan du (aleine om du må) mot håp gå med håp i det troens vågestykke det er at du velger å leve videre – og ikke bare overleve til du dør. 

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Det virkelig fine? Det er at frykten mister taket på disse vågale menneskene. De får ikke fryktløse liv, men de får erfare at frykten sitter så løst at de kan bevege seg fritt. Under alle omstendigheter! Fordi de tror så de på ekte trenger nådens provoserende raushet: “Enda jeg før var…”

Så klart: Å ha både tillit og tro gir en flott helhetlig tilnærming til å møte livets utfordringer. Ved å dyrke begge disse kvalitetene, kan du navigere gjennom livet med en sterk følelse av sikkerhet og selvsikkerhet, og møte utfordringer med en balansert og robust tilnærming. 

Det er fint…

Men, kjære medmenneske, hør: Om du nå står med et smadra liv av dårlige valg, så vit dette like så klart: Nåden er akkurat så radikal i dag som den var for Paulus den dagen han gjorde troens vågestykke og valgte å leve videre, «aktet tro.»