I Lukas Evangelium kapittel 15 leser vi historien som lenge var kjent som “Lignelsen om den bortkomne sønnen”. Etterhvert ble den minst like kjent som “Lignelsen om den hjemkomne sønnen”. For det er jo vitterlig større poeng i lignelsen enn at han tutlet seg bort og sutlet bort arven sin på fest, flørt og flatfylla… 

Dette at han kom til seg selv. Dette at han stod opp fra sitt livs laveste punkt; som jøde i bingen til griser. Også dette at han gikk hjemover, til sin fars hus. 

Allerede på veien hjem ble han møtt med åpne armer og en ufortjent og uventet og ufattelig raus nåde. Av sin far. Men, ikke av sin storebror.

Mye oppmerksomhet blir gitt til den yngste sønnen som ødsler alt vekk og likevel ønskes velkommen tilbake med åpne armer. For all det: Her er mye å lære. 

Men la oss rette blikket til den eldste sønnen og hans reaksjon på farens barmhjertighet mot lillebroren. Her er også mye å lære.

Ved å avvise farens barmhjertighet, tror jeg den eldste sønnen mister mer enn han vel var klar over. La oss se nærmere på storebroren; den bortkomne sønnen i fars hus…

I Lukas 15:11-32 forteller altså Jesus historien om en mann med to sønner. Den yngre sønnen krever sin del av arven, forlater hjemmet og sløser bort rikdommen sin. 

Når alt er satt over styr kommer han naturlig nok i dyp nød. Da kommer han til seg selv og fatter et heller fattig håp at han kanskje kan få være som en av tjenerne hjemme i sin fars hus.

Da han kom hjem, nei, faktisk allerede på veien hjem, løp faren ham i møte, ga ham en klem, kysser ham og ønsket ham velkommen tilbake med fest og festdrakt og ring på fingeren. I den jødiske samtiden symboliserte slikt tilgivelse og betingelsesløs kjærlighet; at alt faren har, har også sønnen sammen med ham. 

Dette er nåden. Vi erfarer det som frelsen.

Lillebroren frelses – reddes og reises opp og gjeninnsettes – av sin far, fullstendig uten hensyn til grisebingen han kom fra.

Den eldste sønnen, som har blitt hjemme og jobbet flittig i sin fars hus, reagerer med sinne. Han nekter å bli med på feiringen. Han føler at hans lojalitet og harde arbeid har blitt oversett – ja, som om nåden kaster skygger.

Med det taper han, mye:

Han taper forholdet til sin far

Den eldste sønnens reaksjon avslører en grunnleggende misforståelse av farens kjærlighet og nåde. Ved å fokusere på fortjeneste og rettferdighet går han glipp av essensen av farens ubetingede kjærlighet, som ikke er basert på prestasjon, men på relasjon.

Hans nektelse av å bli med på feiringen skaper en følelsesmessig avstand mellom ham og faren. I stedet for å dele i farens glede, nærer han harme, noe som tærer på nærheten og varmen i forholdet deres.

Han taper forholdet til lillebroren

At den eldste sønnens nekter å akseptere sin lillebrors nådige gaver, gjenspeiler mangel på medfølelse og tilgivelse. Denne holdningen forhindrer gjenopprettelsen av deres bånd, som kunne blitt styrket om de delte gleden over nåden og forsoningen, sammen.

Ved å avvise feiringen, mister storebroren muligheten til å helbrede tidligere sår og bygge en mer samlet familie. Hans holdning holder oppe splittelse i stedet for å fremme enhet og forståelse.

Han taper indre fred og glede

Den eldste sønnens sinne og følelse av urettferdighet raner ham fra indre fred. I stedet for å føle gleden over brorens retur og farens lykke, senker han seg ned i og blir slukt av bitterhet. Det kan føre til langvarig følelsesmessig uro.

Festen representerer erfaringen av felles glede og fornyelse. Ved å holde seg utenfor går storebroren glipp av den glade feiringen som kommer av at en opplever og delta i nåden lillebroren får som om det var en selv som fikk den, for første gang. 

Han taper åndelig vekst

Storebroren sitt fokus på sin egen rettferdighet og lillebrorens feil gjør ham blind for hans eget behov for nåde. Denne selvrettferdige holdningen hindrer åndelig vekst og dypere forståelse av hans egne ufullkommenheter og nådens transformative kraft.

Nei, nåden kaster ikke skygger. Den opplyser! 

Hver gang vi ser en bror få nåde, setter det lys på våre egne skyggesider; kapitlene i våres egne liv som vi ikke ønsker at noen skal lese høyt ifra… Og i det lyset inviteres vi til å komme til oss selv, stå opp fra våre egne lave punkter og gå hjemover til vår far – lik vår lillebror.

Ekte åndelig modenhet innebærer empati – innforlivelse – og medfølelse. Ved å avvise sin lillebrors nåde som, ja nettopp: Nåde – og mistenkeliggjøre og direkte mislike sin fars barmhjertighet – går storebroren glipp av muligheten til å styrke disse grunnleggende åndelige egenskapene i sitt eget liv og virke.

Storebroens reaksjon er en advarsel for oss om farene ved selvrettferdighet og manglende evne til å omfavne nåden. Den utfordrer oss til å reflektere over våre egne holdninger til tilgivelse og forsoning. Særlig der den kommer andre mennesker til gode. Spesielt dem vi selv har et anstrengt forhold til.

Jesu lignelse er en invitasjon for oss til å forstå at guddommelig kjærlighet overgår våre menneskelige forestillinger om rettferdighet, prestasjoner og fortjeneste. Ved å holde fast ved selvrettferdighet isolerer storebroren seg ikke bare fra familien sin, men også fra de åndelige sannhetene fortellingen dreier seg om:

Nåde.

Og barmhjertighet.

— — —

Jo, ved å avvise farens nåde mot sin bror, taper den eldste sønnen mer enn han vinner. 

Denne lignelsen oppmuntrer oss til å se forbi vår egen rettferdighetssans og omfavne den grenseløse barmhjertigheten som fremmer sann forsoning og glede. 

Ved å forstå og akseptere dette, kan vi dyrke dypere relasjoner og et dypere åndelig liv.

Nåden er evig elendig når det kommer til å føre regnskap. Så har tilgivelse heller aldri handlet om å holde tellingen, men å miste den…