Gud tar hånd om sine. Det betyr blant annet at Gud fører sine via forandringer til framgang.

5M 32:11 tegner et vakkert bilde av en ørnemor trener sine unger til å fly. Slik hun trener sine unger, vil Gud omsorgsfullt føre oss via forandringer til framgang for oss:

«Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.» 

En ung ørn må ta noen steg når den lærer å fly. Disse kan fortelle oss hvordan Gud Faderen trener sine barn på å leve et liv i tro. Bli med meg på Guds flygeskole:

1. Guds demonstrasjon – Din reaksjon

Når tiden nærmer seg for en ung ørn til å begynne på flyskole, vil ørnemor jevnlig ta av fra redet og sveve synlig over ungene. Som en reaksjon på demonstrasjonen, vil ørneungene begynne å slå med vingene sine; de vil ligne mor. På dette steget har ikke ørneungene nok fjær til å fly, men de får trimmet vingemusklene.

Ørnemoren demonstrerer – Ørneungen etterligner.

Guds Sønn, Jesus, demonstrerer det livet Guds barn skal få leve i: «For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere.» (Joh 13:15 jf 1Pet 2:21ff).

Faderen har i sin omsorg gitt barna en levende demonstrasjon i Sønnen.

Kristne bruker gjerne mye tid i Apostelgjerningene og i brevene for å finne bildet av menigheten og få den til å fungere greit. Jeg tenker at vi bør bruke (minst) like mye tid på Evangeliene, for å bli kjent med Jesus.

Vi må ikke overse ham som er alt vi er kalt til å være!

2. Guds vekkerklokke – Ditt ubehag

En ting er å slå med vingene trygt plassert midt i det dunfylte rede. Det er noe helt annet å flytte seg opp på kanten av fjellhyllen og se for seg at man stiger ut i intet. Naturligvis vil de ikke gjøre det. Så ørnemor gjør noe de små ørneungene ikke forstår før senere:

Ørnemoren «vekker sitt rede» – Ørneungene er tvunget til å flytte på seg.

Det som ofte skjer med oss er at vi begynner å bekymre oss for ett eller annet: En relasjon; en uoppfylt drøm; et stresspunkt i våre liv; en redsel; en svakhet; en tilbøyelighet… Vi tar oss i å tenke: «En dag, da, ja da altså, må jeg begynne å jobbe med det der!» Problemet er, at som ørneungene er uvillig til gå for nærme kanten av redet, slik føler også vi ubehag idet vi nærmer oss – nærmere drives til – kanten av vår sikre sone.

Gud «vekker opp» vårt rede også. Han gjør oss klar til forandring. Han vil at vi skal møte noe vi ikke har møtt før. Kanskje han vil du skal møte ditt forbruk. Kanskje han vil du skal møte en relasjon – bånd han vil bygge opp igjen eller bånd han kanskje vil du skal bryte. Kan hende det er din agenda; at du bare administrerer din egen travelhet, i stedet for å ta terreng for Guds rike.

Hva det enn er Gud vil du skal møte, så møter du først et voksende ubehag som det er vanskelig å overse.

Det som er trist er at enkelte lever hele sitt liv i dette steget. De klynger seg til sin sikre sone, som skrekkslagne ørneunger, livredd for å gjøre noe med situasjonen. De velger å leve i ubehaget i stedet for å satse. «Ubehaget er i hvert fall forutsigbart», tenker de kanskje: «Forandringer? Hvem vet hva det fører til?!»

3. Guds dristighet – Din krise

Etter hvert får ørnemoren alle ungene ut av redet. Det vet vi. Har du noen gang sett fullvoksne ørner som fremdeles sitter i redet til foreldrene sine og skriker på ørnemor for at hun skal komme med mat? Nei, det har ingen av oss. For på den ene eller andre måten blir ørneungene sparket ut av redet; hyllen i livet de klamrer seg til. Og da har de intet annet mellom seg og bakken enn mye luft. Enten lærer de å fly, eller de faller i døden.

Ørner er ikke skapt for å sitte i redet – De er skapt for å fly.

Gud er også dristig i sin pedagogikk, og tillater kriser i livet ditt som flytter opp og fram nettopp det du stadig søker å unngå, overse, ignorere – bort fra bøttekottet og ut i stua.

Gud sender en vekker! Smerten kan bli så stor at vi ikke kan overse den lenger. Vi må reagere på den. Som ørneunger uten rede innser vi at vi må gjøre noe – raskt.

I Sal 119:67 sier David:

«Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.»

Det måtte en krise av ydmykelse til for å vise David verdien av å lære å holde Guds Ord.

Dersom du er i en krise akkurat nå eller har nylig hatt en… kan det være en slik vekker? Er det noe du har oversett, skjult, ignorert? Husk at Gud vil at du skal fly! Ikke bakse med vingene i redet.

Gud vil at du skal vokse opp – Bli den du er skapt til å være.

4. Guds plan – Din avgjørelse

Kriser krever avgjørelser: «Skal jeg gå videre eller tilbake? Skal jeg konfrontere dette, eller flykte?»

Idet ørneungen er kommet i løse luften og bakken kommer bare nærmere, så må han gjøre noe: Avgjøre om han vil fly eller falle – sveve eller smelle rett i bakken under ham – leve eller dø.

Gud driver oss gjerne til dette steget. Særlig dersom vi ikke er villige til å vokse eller oppmerksom for nødvendigheten av vokster.

Dersom du verken vil høre eller gjøre det du vet er rett, hva skal da til for at du kommer til en avgjørelse?

5. Guds vei – Din kurs

Ørneungen tar en avgjørelse: «Jeg må gjøre noe! Jeg vil endre kurs, begynne å bevege meg oppover i stedet for nedover…»

Når det gjelder vårt gjensvar på det Gud gjør med oss, kan vi kalle avgjørelsen og kursendringen for «omvendelse». En omvendelse bygger på erkjennelsen av ubehaget og består av avgjørelsen og kursendringen.

Jeg kjenner og vedkjenner meg ubehaget, innser at jeg trosser Guds mål: Jeg ville bli i redet. Gud vil at jeg skal lære å fly. Nå vender jeg meg fra mine selvvalgte mål og søker Guds.

En avgjørelse som gjelder forandring, kan raskt føre til kursendring. Men den trenger ikke gjøre det…

Noen ganger innrømmer vi villige ubehaget, vi erkjenner at Guds standard er høyere enn vår. Vi innrømmer at det er krise i våre liv. Vi tar en slags avgjørelse…

Vi angrer alt, men vi endrer intet.

Ofte kjemper kristne med synden. De er lei seg for kampen. De er lei seg med tanke på konsekvensene. De kan endatil stå fram i menigheten og lar den få innsyn i deres forferdelse over synden. Men der er ingen synlig kursendring…

Apostelen Paulus advarte mot dette i 2Kor 7:10:

«For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.»

Du kan ha to personen side om side, som er bedrøvet over sin synd. Ser du på dem, ser de begge ut som de er himmelvendte; oppadgående… Like fullt går bare den ene av dem oppover til himmelen. Den andre fortsetter i fritt fall til døden.

Forskjellen?

En av dem hadde en bedrøvelse – erkjennelse/anger og avgjørelse til kursendring – som virker omvendelse til frelse. Den andre var bare bedrøvet over tingenes tilstand. Den sorgen forandrer ingenting.

6. Guds forbilde – Din framdrift

Ørnemor kan lære sine unger å fly, men hun kan ikke fly for dem. De må gjøre det selv.

Har du noen gang sett en voksen ørn ”haike” på ryggen til en annen?

Vi kan hjelpe hverandre med mangt og mye (Gal 6:2). Men når det gjelder å lære og leve som Guds barn, må enhver «bære sin egen bør» (Gal 6:5). Vi må legge ressurser i det! Det betyr ikke at vi kommer oss oppover ved egen kraft. På ingen måte. Hør: Frelse er å bli ørn, eller «født på ny» (Joh 3:5-6). Å leve som frelst å lære å fly som en ørn, eller «å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (2Pet 3:18, Ef 5:8).

Ørnemor vil at ungen skal lære å fly som en ørn! Fordi den allerede er en ørneunge. Ikke for at den skal bli det. Men vil ikke ungen lære å fly, så vil den sette en lavere standard enn den er skapt for – og bli et lett bytte.

Legg merke til dette: Ofte gav Gud sin velsignelse idet mottakerne var midt i utførelsen/ lydigheten. Husker du da israelittene gikk over Jordan på veien til løfteslandet? Idet de satte foten i elven, delte den seg. Ikke før. Husker du da Jesus renset de 10 spedalske? Han ba dem gå og framstille seg for prestene, og det skjedde «mens de var på vei dit, at de ble renset» (Luk 17:14). Ikke før.

Ørneungen lærer å fly ved å kjempe mot tyngdekraften som trekker den ned – kort og godt ved å fly. Den visste ikke at den kunne fly før den begynte å kjempe mot tyngdekraften!

Vi trenger å besinne oss på at Guds velsignelse gjerne kommer over oss idet vi handler i samsvar med hans forbilde.

7. Guds forløsning – Din frelse

En ørnemor vil faktisk stupe ned og fange opp ungen som faller mot bakken. Hun vil bære den på sine slagfjær tilbake til fjellhyllen. Det er et vakkert bilde på Guds omsorg, hans overblikk og overveldende vilje til å få oss oppover, mot himmelen. Vår Gud overlater oss ikke til oss selv. Poenget er at vi må komme under utførelse for å vokse inn i det vi er skapt til å være!

Løftet om forløsning er der. Om vi lærer å fly. Også om vi krysser vingene og faller nedover enkelte ganger. Uansett skal vi få tro Guds frelse og fortsette på Guds flyskole. Idet vi – med iver som om det stod om liv eller død – forsøker å ligne Guds bilde så virker Gud i oss både å ville og å gjøre etter hans vilje (Fil 2:12-13). Ikke før.

Lærer Gud deg å fly? Dersom du er hans barn, så er det ingen tvil om det! Hvordan går det med din personlige utvikling? Flykter du rundt i ditt rede? Flakser du i selvmedlidenhet mot den sikre død i bakken? Eller flyr du med vinger av Gud, hans forbilde og stadige støtte?