Hvis vi kan se at vi ikke er vår personlighet og atferd, ville vi se oss selv.

Det høres kanskje kryptisk ut, men jeg tenker at vi har en dypere dimensjon – en kjerne – i vår identitet utover overflaten av vår personlighet og atferden alle kan se…

Vår kjerne – eller sanne essens – er ikke definert av rollene, egenskapene og atferden som utgjør vår personlighet, men av noe mer grunnleggende og varig. Å forstå denne forskjellen kan føre til et dyptgripende skifte i selvbevissthet og en dypere forbindelse til vårt sanne Jeg.

Hva er personlighetens natur?

Personligheten vår er formet av et komplekst samspill av flere faktorer – som genetikk, oppvekst, opplevelser og sosial betinging. Det er det ytre uttrykket for hvem vi er, som omfatter våre tanker, følelser, vaner, preferanser og rollene vi spiller i ulike sektorer av livene våre.

Personlighet er hvordan vi navigerer i verden og samhandler med andre, og den spiller en betydelig rolle i å forme våre relasjoner og livserfaringer.

Men mens personlighet er en avgjørende del av vår identitet, er det ikke helheten av hvem vi er. Personlighet er dynamisk, foranderlig og ofte påvirket av ytre omstendigheter. Det kan være en maske vi bærer for å passe inn i samfunnets forventninger, en forsvarsmekanisme for å beskytte oss selv, eller en måte å uttrykke vår individualitet på.

Likevel, under dette laget ligger et dypere, mer autentisk Selv som forblir konstant og uforanderlig, uavhengig av personligheten vi presenterer for verden. Slik tenker jeg. Og i så tilfelle blir dette et viktig spørsmål:

Hva er personlighetens kilde?

Det er et konsept i Bibelen som kan formuleres slik: «å komme til seg selv». Jesus viser oss det i fortellingen om «Sønnen som kom hjem». Den kan du lese i Lukas Evangelium kapittel 15, vers 11 til 32. Legg særlig merke til det skifte som skjer i vers 17. Der sønnen har fått sløst bort og skrapt av alle disse ytre identifikasjonsmarkørene som han lente seg på. Og sitter aleine med sitt sanne Selv. Da husker – ser – han sin egentlige identitet; at han er sin fars sønn…

Barnet bærer sin fars bilde under alt og gjennom alt og tross alt.

«Å komme til seg selv», slik jeg ser det, er en ganske praktisk sak. Ikke et opplyst øyeblikk, en god idé eller aha-opplevelse. Det gjelder praksisen med å bli klar over vår sanne identitet, som overskrider vår personlighet og atferdsmønstre. Det innebærer å erkjenne at kjernen vår er noe mer dyptgripende enn egenskapene, atferden og identitetsmarkørene vi vanligvis forbinder med oss ​​selv.

«Å komme til seg selv» handler om å gjenopprette forbindelsen til kjernen vårt – den delen av oss som består hinsides tanker, følelser og sosiale roller. Jeg er kristen. For meg blir personlighetens kilde dette som Bibelen minner oss på, at vi er skapt i Guds bilde – at jeg bærer min Fars bilde.

«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» – 1 Mosebok, kapittel 1 vers 27.

Når vi forveksler overflaten av vår personlighet og atferdsmønstre med vårt sanne Jeg, kan vi gå tapt i identitetene vi skaper. Vi kan bli altfor knyttet til våre roller, prestasjoner og bildet vi projiserer, noe som fører til en følelse av fragmentering eller frakobling fra vår dypere identitet. Dette kan resultere i følelser av tomhet, forvirring eller misnøye, da vi kan føle at noe mangler, selv om vi er vellykkede eller godt likt.

Friheten ved kilden

Å se at vi er mer enn og noe annet enn overflaten av vår personlighet og atferdsmønstre kan være en befriende erkjennelse. Det lar oss løsrive oss fra begrensningene som pålegges av vår personlighet og åpne oss for den bredere virkeligheten av hvem vi er. Denne bevisstheten kan føre til større indre fred, ettersom vi ikke lenger føler behov for å klamre oss til eller forsvare våre personlighetstrekk og mønstre. I stedet kan vi omfavne vårt autentiske Selv, som ikke er bundet av den skiftende dynamikken i vår ytre identitet.

Vi kan leve ut fra vår identitet som Guds barn – og speile vår Fars bilde gjennom våre holdninger og handlingssett.

Denne erkjennelsen oppmuntrer også til selvmedfølelse. Når vi forstår at vår personlighet og atferdsstil ikke er helheten av hvem vi er, kan vi være mer tilgivende for våre feil og nederlag. Jo, dette er definitivt sider ved vårt Selv som vi bærer det hele og fulle ansvaret for – og skal aksle konsekvensene når vi gjør ukloke valg eller sårer andre. Nei, dette er ikke en dør til å flykte fra seg Selv. Tvert om! Vi erkjenner at dette ganske enkelt er aspekter av vår personlighet, ikke refleksjoner av vår sanne verdi…

Min verdi er evig forankret i himmelen, i min Fars bilde. Den er ikke bundet til noe som helst på jorden. Verken suksess eller nederlag.

Dette perspektivet kan hjelpe oss å navigere i livet med større personlig resiliens – motstandskraft – og likevekt, vel vitende om at vårt sanne Selv forblir uberørt av opp- og nedturene i våre personlighetsdrevne opplevelser.

Veien tilbake til kjernen

Reisen tilbake til kjernen – din sanne identitet – er en vei for selvoppdagelse og åndelig vekst. Det involverer praksiser som stillhet og tillit, oppmerksomhet og selvransakelse, som hjelper oss å stille sinnet og se mer enn overflaten av vår personlighet.

Gjennom disse praksisene kommer vi inn i en dobbel øvelse: Vi tar mer og mer ansvar for overflaten av vår personlighet og våre egne atferdsmønstre: Ja, dette er også oss, vårt ansvar å ta i eie og konsekvenser å aksle… Og vi skreller samtidig av lag for lag av alle flatene og mønstrene vi har mistet vår sanne kjerne til – liketil vi igjen ser hvem vi virkelig er skapt til å være, i Guds bilde.

Som kristen tror jeg at det er dypest sett bare én vei tilbake til vårt sanne Selv; at det er en å tro på, en vei å gå, et mål å nå.

Jeg vet godt at påstanden min kan irritere og kanskje provosere flere av dere som leser dette. Det er greit. Og jeg er ikke redd for å terge på det: Hvor mange dører trenger du egentlig ut av et brennende rom? Du trenger bare én. La oss se for oss dette scenariet at Jesus som lærer oss konseptet «å komme til seg selv» i Lukas 15 også kan litt om den veien hjem som han forteller om? Han hevder at han selv er den eneste veien som fører frem:

«Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» – Johannes kapittel 14, vers 6.

Ved «å komme til oss selv» i denne dypere forstand, kan vi leve mer autentisk og justere livene våre med vår sanne identitet, i Guds bilde. Denne tilpasningen – vel, rent teologisk sett er det et radikal nytt liv – gir en følelse av oppfyllelse og hensikt, siden vi ikke lenger drives utelukkende av kravene til vår personlighet eller ytre forventninger, men av den dypere visdommen og intuisjonen som et Guds barn har av sin Far og etter Guds egens Sønns forbilde – i ord og gjerninger.

— — —

Vår sanne identitet ligger ikke i overflaten av vår personlighet og atferdsstil. Ved å erkjenne dette kan vi frigjøre oss fra begrensningene i vår ytre identitet og koble oss på nytt med vårt dypere, mer autentiske Selv.

«Å komme til seg selv», slik Bibelen kan lede oss til, fører til større indre fred, selvmedfølelse og et mer meningsfylt og tilfredsstillende liv.