Når vi blir litt alvorlig stressa av en situasjon, så sier vi gjerne:

«Med respekt å melde, så reagerer jeg…»

Det er egentlig godt sagt: Med respekt melder jeg fra. Respekt kommer av latin: 

Re + Spectare = Å se en gang til.

Det er smart å reagere ut fra respekt. At vi ikke bare sjekker ut hva vi ser i situasjoner som oppstår, men også hvordan vi ser på det vi ser på. For hvordan vi ser på hva vi ser på, styrer hvordan vi reagerer og hva som skjer videre.

Jeg liker å lese i Det Gamle Testamente (GT) i Bibelen. Det minner meg om at uansett hva jeg går gjennom, hvor vanskelig jeg har det, hvor inderlig ensom jeg syns jeg er i mine kamper – så er det GT fullt av flere som har slike kamper som jeg har. Det er ikke noe nytt under solen, sånn sett. Det er så mye vi kan lære av hverandres kamper!

Vi skal se på hva som skjer når Gud gir et løfte og det ikke klikker sammen med livet. Hva skjer i deg akkurat når du erkjenner at avstanden mellom liv og lære, mellom tro og erfaring er stort nok til å kalles et dødssprang?

For eksempel når Gud utfordrer deg på en tjeneste, et oppdrag – og legger til og med løfter langs med invitasjonen til å involveres i det Gud gjør i verden i dag. Men du ser ikke at du har utrustningen du trenger og det ser ut som løftene ikke innfris… Dødsprang!

Uansett hvor mange år du har vandrer med Gud så er det øyeblikk der du står overfor slike sprang i ditt liv med Gud. 

Noen ganger skjer ikke det Gud lover fordi det ikke er riktig timing. Du vil få det, men det er ikke tiden for det akkurat nå. Kanhende du ikke er forberedt, eller det vil skade andre viktige prosesser i livet ditt om du fikk det manifestert nå.

Noen ganger skjer det ikke fordi du er ulydig. Gud har sagt hva han vil gjøre og hvordan og hvor. Men du er ikke der – på hvor. Og du gjør ikke det han ber deg gjøre – hvordan. Og vil selvsagt heller ikke få se Gud gjøre hva han inviterte til.

Vi skal se på to generasjoner israelitter – 40 år mellom dem – og hvordan de reagerte overfor Guds løfte om landet. Samme løfte. Og hvordan de reagert ved Jordan. Samme sted. Og hva de gjorde – hvordan de reagerte når tro og erfaring kolliderer.

Vi leser først fra 4M 13:1-20 der speidere sendes inn i det landet Gud har knyttet sine løfter til:

«1 Herren talte til Moses og sa: 2 Send noen menn av sted for å utspeide Kana’ans land, som jeg nå vil gi Israels barn! Én mann for hver fedrestamme skal dere sende. Hver av dem skal være en høvding blant folket. 3 Da sendte Moses dem fra ørkenen Paran etter Herrens ord. Alle var de overhoder for Israels barn. 4 Og dette var deres navn: For Rubens stamme Sjammua, Sakkurs sønn, 5 for Simeons stamme Safat, Horis sønn, 6 for Judas stamme Kaleb, Jefunnes sønn,  7 for Issakars stamme Jigeal, Josefs sønn, 8 for Efra’ims stamme Hosea, Nuns sønn,  9 for Benjamins stamme Palti, Rafus sønn, 10 for Sebulons stamme Gaddiel, Sodis sønn, 11 for Josefs stamme, Manasses stamme, Gaddi, Susis sønn, 12 for Dans stamme Ammiel, Gemallis sønn, 13 for Asjers stamme Setur, Mikaels sønn, 14 for Naftalis stamme Nahbi, Vofsis sønn, 15 for Gads stamme Ge’uel, Makis sønn. 16 Dette var navnene på de menn som Moses sendte for å utspeide landet. Men Moses ga Hosea, Nuns sønn, navnet Josva.  17 Moses sendte dem for å utspeide Kana’ans land, og han sa til dem: Dra opp til sydlandet og stig opp på fjellene

18 og se hvordan landet er. Se om folket som bor der, er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort. 19 Og se hvordan det landet er som de bor i, om det er godt eller dårlig, og se hvordan de byene er som de bor i, om de bor i leirer eller i befestede byer. 20 Se hvordan jorden er, om den er fruktbar eller mager, om det er trær der eller ikke. Vær ved godt mot og ta med dere av landets frukt! Det var nettopp på den tiden da de første druene ble modne.»

Så leser vi fra 4M 13:21-27 der speiderne finner landet godt (jf Joh 10:10b):

«21 Så dro de da opp og utspeidet landet fra ørkenen Sin til Rehob, bortimot Hamat.

22 De dro opp til sydlandet og kom til Hebron. Der bodde Akiman, Sjesai og Talmai, Anaks barn. Hebron var bygd sju år før Soan i Egypt.  23 Så kom de til Esjkol-dalen*, der skar de av en vinranke med en drueklase, og den bar to mann mellom seg på en stang. Likeså tok de granatepler og fikener.  24 Dette stedet ble kalt Esjkol-dalen, etter den drueklasen som Israels barn skar der.

25 Da førti dager var til ende, vendte de tilbake etter å ha utspeidet landet. 26 De gikk av sted og fant Moses og Aron og hele Israels barns menighet i ørkenen Paran, i Kadesj. Og de ga dem og hele menigheten beskjed om hva de hadde sett, og viste dem landets frukt.

27 De fortalte ham og sa: Vi kom til det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt.»

Disse versene har et ekko i siste del av Joh 10:10:

«Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.» 

Og endelig leser vi i 4M 13:28-33 der speiderne gjør folket motløst (jf Joh 10:10a):

«28 Men folket som bor i landet, er sterkt. Byene er som festninger og meget store. Der så vi også Anaks barn. 29 Amalekittene bor i sydlandet. Hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene. Kana’aneerne bor ute ved havet og langsmed Jordan. 30 Kaleb ba folket være stille og ikke sette seg opp mot Moses. Han sa: Vi vil dra opp og ta landet i eie! Vi skal nok få det i vår makt.  31 Men da sa de menn som hadde vært med ham dit opp: Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi. 32 Og de talte ille blant Israels barn om det landet de hadde utspeidet, og sa: Det landet vi dro igjennom for å utspeide, er et land som fortærer innbyggerne sine. Alle vi så der, var høyvokste folk.  33 Der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var.»

Disse versene har et ekko i første del av Joh 10:10:

«Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge.»

Joh 10:10 tegner opp veikrysset der liv og lærer ser ut til å skille lag. Og de kan det. Men trenger ikke…

Gud har allerede lovet Israel landet. Han gav dem landet, til slutt. Har Gud allerede lovet deg noe? Vil Gud gi deg det han har lovet deg?

Guds fortid er din framtid. Det Gud har gjort. Det Gud har lovet. Det Gud har planlagt.

Landet Gud har lovet dem og veien til det, snakker ikke samme språk. Det forvirrer oss. Det er en invitasjon til tro.

Moses ba ikke om speidernes oppfatning av om hvorvidt de kan ta landet eller ikke. Han ville bare høre om dette var det rette landet. Det landet som svarte til Guds løfte (vers 17-20). 

De speidet i 40 dager (vers 25). De kom tilbake med fakta. Endatil fakta man kunne se, ta på og smake at var gode… (vers 23-24).

Uansett hvor god situasjonen din er så kan du gjøre den til din verste – ene og alene med din oppfatning. 

Se selv når du sammenligner vers 27 med vers 28 (min utheving):

«27 De fortalte ham og sa: Vi kom til det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt. 28 Men folket som bor i landet, er sterkt. Byene er som festninger og meget store.»

«Men-menneske,» kommer sjelden inn i det Gud inviterer dem til å innta. Særlig ikke når det innbefatter å ta dødsspranget mellom tro og erfaring, mellom hva de hører og hva de ser.

Den første generasjonen israelitter kom ikke inn. Det var ikke noe feil med Gud eller landet eller løftet eller timingen eller plasseringen (ved Jordan). «Men-mennesker» valgte feil vei i veikrysset av liv og lære og det ble skillsmisse – tro og erfaring forlot hverandre.

Speidernes oppgave var å si hva de så. Ikke mer. De skulle ikke gjøre noen vurderinger av hvorvidt det var mulig eller umulig. Bare dette ene: Hva ser du? 

Problemet er ikke nødvendigvis problemet, men hvordan du oppfatter problemet. Utfordringen er ikke utfordringen, men hvordan du oppfatter utfordringen. Tjenesten er ikke traurig, men hvordan du oppfatter tjenesten.

Kanhende du må begynne å snakke til problemet ditt, slik det framstår og presenterer seg, og be det holde kjeft!? Det er ikke det eneste bildet på bana: Det finnes et trosbilde ved siden av fryktbilde situasjonen tegner opp for deg. 

Gud er ikke bare opptatt av dine problemer, men også hvordan du oppfatter dine problemer.

Prøv bare Kalebs briller i 4M 13:30: 

«Kaleb ba folket være stille og ikke sette seg opp mot Moses. Han sa: Vi vil dra opp og ta landet i eie! Vi skal nok få det i vår makt..»

Eller også prøv de motløses briller i vers 31: 

«Men da sa de menn som hadde vært med ham dit opp: Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi.»

Hva ser du i det du ser på? Hvilke briller ser du det gjennom? Hvordan oppfatter du det?

Kalebs briller er gode. Men det var også en annen speider som så det samme som alle de andre, men som valgte å se det slik Kaleb så det. Det var Josva, Moses sin «trainee»:

Josva stod en dag der Moses hadde stått 40 tidligere. Samme land. Samme utfordringer. Men med en ny generasjon som sier, «Ja Gud…», ikke: «Men folket…» 

La oss se hvordan det går denne gangen. Vi leser først i Josv 2:1: 

«1 Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig to speidere ut fra Sjittim og sa: Gå av sted og se dere om i landet og særlig i Jeriko! De gikk da av sted og kom inn i huset til en horkvinne som hette Rahab, og der overnattet de.»

Josva sendte inn 2 speidere, hemmelig. Han valgte ikke 12 speidere. Vi skal ikke dvele så mye ved dette, bare melde en tanke det kan være verdt å tenke over:

Det er mye mulig at noen av dere lytter til for mange mennesker. Velg dine referansepersoner med omhu! Josva valgte 2, ikke 12. 

Speideroppdraget er klart definert: 

«Gå av sted og se dere om i landet og særlig i Jeriko.» (vers 1). 

Jeriko er en nøkkel-by for å ta resten av landet. Josva er ikke opptatt av å få en detaljert rapport om hele landet. Men å få seg et brohode i  problemene slik at han kan ta terreng derfra.

Djevelens viktigste tid for angrep på det Gud har planlagt for ditt liv, er rett før det som er lovet fødes til liv. Rett før! Så, se rett bak fristelsen… Der finner du sannsynligvis det neste steget på veien til velsignelsen. Væpne deg med den tanken: 

Hver gang fristeren setter inn en fristelse er det en velsignelse på gang fra Gud. Velg velsignelsen!

I Josva 2:2-3 leser vi:

«2 Det ble da meldt til kongen i Jeriko: Noen israelittiske menn er kommet hit i natt for å utspeide landet. 3 Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: Før fram de mennene som kom til deg og tok inn i huset ditt! De er kommet for å utspeide hele landet.»

Rahab gjemmer speiderne. Gud gjemmer alltid det som er verdifullt for ham. Du er kanskje skjult nå? Ikke i scenelyset. Men du er likevel avgjørende viktig for å innta det nye landet. Ja, som om du var en jødisk mann gjemt av en hore i et fremmed land… Likevel, likefullt: Verdifull. I en nøkkelrolle, men ingen fancy tittel.

Gud har ikke bundet sitt budskap til bestemte titler eller posisjoner blant Guds folk.

Vi kan bare speide til Josv 2:9-11 for å se det:

«9 Og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere.  10 For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Rødehavet foran dere da dere dro ut av Egypt, og vi har hørt hva dere gjorde med begge amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann.  11 Da vi hørte det, ble hjertet vårt fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.»

Gud reiser forkynnere i hva som helst og hvem som helst for å ta deg videre i det vanskelige farvannet mellom liv og lære, løfte og oppfyllelse. Det er også interessant at Guds fiender her husker bedre hva Gud gjør for sitt folk enn Guds folk…

Den nye generasjonen speidere har ikke tid til å plukke druer. De er for opptatt med å berge livet. De har med andre ord en mye tøffere speidertur enn de 12. De kunne meget godt klage da de kom tilbake. Josva 2:23 viser at de var ærlige og fortalte «alt det som hadde hendt dem», men vers 24 viser at de også kalkulerte med X-faktoren, Gud:

“23 Så vendte de to mennene tilbake og gikk ned fra fjellet. De satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem.

24 Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd. Alle landets innbyggere holder på å forgå av frykt for oss.»

Speiderne så sine problemer som spor til tro på at Gud var på jobb og vil la alle ting samvirke til det gode (jf Rom 8:28-29). Djevelen er ganske så rolig rundt ditt liv når du er langt borte fra livet i Gud… Jo nærmere du kommer problemets kjerne, jo sterkere motstanderen viser seg, jo nærmere er du seieren. 

Hvis djevelen legger inn så mye motstand mot deg så er det fordi han har sett et glimt av det Gud har for deg… Rett på den andre siden av ditt “Jordan”. 

Mellom deg og velsignelsen står djevelen. Mellom deg og djevelen står mellommannen, Jesus Kristus. Ingenting av det som møter deg er ukjent for ham. Han har kjent kraften i hele djevelens våpenlager – og alle hans finter og fristelser – til og med hans drygeste våpen: Døden. Jesus tar deg gjennom til rikere liv i Gud. Det er ikke sikkert at du overlever… Men det er sikkert at du alltid vil leve med Gud (Jes 53:5, Joh 11:25-26 og Rom 8:28-29. 31ff).