Han hadde vært syk i 38 år og låg på sykehuset «Barmhjertighetens hus» i Jerusalem, på hebraisk kalt ”Betesda”.

Du leser journalen hans i Joh 5:1-15:

«1 Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem.  2Ved Saueporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk heter Betesda*. Den har fem søyleganger.  3 I disse lå det en mengde syke, blinde, lamme, vanføre, som ventet på at vannet skulle bli satt i bevegelse. 4 For en engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den som da først steg ned etter at vannet var blitt opprørt, ble frisk, hva sykdom han så led av. 5 Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. 6 Jesus så ham ligge der, og visste at han hadde vært syk i lang tid. Han sa da til ham: Vil du bli frisk? 7 Den syke svarte ham: Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg. 8 Da sier Jesus til ham: Stå opp, ta båren din og gå!  9 Og straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat den dagen. 10 Judeerne sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og du har ikke lov til å bære båren. 

11 Men han svarte dem: Han som gjorde meg frisk, sa til meg: Ta båren din og gå! 12 De spurte ham: Hvem er den mannen som sa til deg: Ta den og gå? 13 Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var. For Jesus hadde trukket seg tilbake, da det var mye folk til stede. 14 Senere fant Jesus mannen i templet og sa til ham: Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.  15 Mannen gikk bort, og han fortalte til judeerne at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.»

En alminnelig dag kom altså Jesus til ham på sykehuset og spurte: «Vil du bli frisk?» Det er et underlig spørsmål å stille en som har vært syk i 38 år? Nesten provoserende. Han har mange ganger og på mange måter sett det for seg, og kunne fortelle Jesus i detalj hva som måtte skje før han kunne bli frisk: «Først… Så sånn… Siden slik…»

Mannen er blitt så låst i sine egne tanker om hvordan han kanskje kan bli frisk, at han faktisk ikke hører hva Jesus spør om: «Vil du blir frisk?»

Jesus spør ikke etter hvordan det kan skje. Han spør om den hjelpeløse vil ha hjelp.

Jeg vet at korridorene i et sykehus er fulle av løfter til Gud. Jeg har selv vært med å fylle noen av de mange lange gangene:

«Å, Gud, vil du hjelpe meg over dette? Blir jeg frisk nå, så skal det bli annerledes med meg… Da skal du ha hele livet mitt. Jeg lover!»

Noen av oss syke får reise oss og gå ut i solen, til luktene og fargene. Og lydene! Selv de vi irriterte oss over blir da som deilig musikk i ørene. Det er fort gjort å glemme de løfter vi gav når hjelpen er mottatt. Men innimellom kan vi høre gjenlyden av spørsmålet Jesus stilte oss en gang i en gang: «Vil du bli frisk?» Og da utfordres vi, uroes og kjenner kanskje noe av den sure lukten av sviket. Vi kjenner det at legedom til legeme er vel og bra. Legedom til sjel og ånd er bedre og varer lenger.

Så finner han oss igjen, som han en gang fant den friskmeldte fra «Barmhjertighetens hus» i Jerusalem, og sier:

«Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» (vers 14).

I uttrykket «synd ikke mer» ligger ikke bare en oppfordring til å legge av en og annen synd. Det er bra. Men det Jesus mener, er: Når du har fått hjelp, kan du begynne et nytt liv. La det få en helt ny retning, en ny kurs.

Følg meg! Så ikke «noe verre» vil hende deg.

Og hva er det? Ethvert menneske, også de med friskmeldte legemer, bærer fra fødselen av en sjel og en ånd – et hjerte kaller vi det – som er fylt av dødskrefter i stedet for Guds kraft og kløkt og kjærlighet. Det hjerte tar deg bort fra livet med Gud, for det bærer i seg opprøret mot Gud.

Jesus minner mannen fra «Barhjertighetens hus» i Jerusalem, om at det er ille å være syk, men det er verre å gå fortapt. Sunnhet er viktig. Salighet er nødvendig. Det trenger vi å høre både i de lange korridorene med alle løftene og i sola der vi går med livet liksom i lomma. Som om vi eier det og har kontroll på det.

Vil du bli frisk? Selv trenger jeg Jesus til legedom for ånd, sjel og legeme. Legedom for legeme er viktig for meg. Men det er helt nødvendig for meg å få ha et godt hjerteforhold til Jesus. Jeg trenger Jesus. Ikke for hva Han gjør for meg. Men for den Han ER for meg: Frelser og Herre.

Vi skal få be i tro/ i tillit til Guds ord og løfte om legedom og frelse, til syndens skyld og sår og straff og det skille synden setter mellom oss og vår Far i himmelen (Jes 59:2). Men vi skal huske at troens bønn er troens bønn! Ikke prestasjon. Ikke premie.

Sykdom, synd og slitsomme situasjoner som vi står i, kan skrike stygt til oss at løftene svikter, bærer ikke, holder ikke. Ber vi til veggen eller bygges det veier der hvor ingen veier er, når vi ber?

Hør hva Jesus sier:

• «Be, så skal dere få…» (Matt 7:7a).
• «Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.» (Matt 18:19).
• «Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» (Matt 21:22).

Våre hjem, våre skoler, våre arbeidsplasser og de mange, lange korridorene er fulle av bønn om liv. Noen reiser seg og går ut i fysisk eller sjelelig frihet. Noen dør. Det blir vondt å be og en fylles med så uendelig mange «hvorfor»…

Smerten har ingen medlidenhet. Lidelsen ingen respekt for alder.

Er det noe jeg ikke gjør «riktig skikkelig rett kristelig»? Det er noen som sier det. Og fester det også til Jesu navn: Be mer, be mer inderlig, vær mer åpen, vær mer stille, vær mer konkret, vær utholdende, tro du har det du ber om, reis deg!, tro mer, sterkere, sterkere, høyere, HØYERE!!

Vi kristne tror der er mer mellom himmel og jord enn hva øyet kan se. Men ofte skulle jeg ønske vi hadde mer i hjertet enn hva munn og handling gir uttrykk for.

Jeg vil ikke komme med enkle svar, men vitne for deg om det som gir meg styrke til å leve gjennom det som er vanskelig.

Min erfaring er at Gud kan herliggjøre sitt navn i mørke! Han gjør kilder i ørken. Han gir skatter skjult i mørke. Han gir gode gaver midt i tunge dager og Han gir lys til å se veier der hvor ingen veier er.

Det onde er ondt. Det er lov å slåss mot det som er ondt. Slåss med øynene åpne for Guds godhet.

Vi er evighetsvandrere. Jeg tror på Gud Fader – en god og kjærlig far som velger det minste av to onder for å gi oss det aller beste. Han begrenser Den vonde ved å gi mørket en tid under Jesu Kristi korsfestelse (Se Heb 5:7). Og min Far i himmelen begrenser det onde for meg ved å la smerte og lidelse og spørsmål som skriker etter svar, få nøde meg til korset.

Dette er ikke en fasit. Det er mitt vitnesbyrd!

Jeg har himmel over hverdager med medisiner, legesjekk og trening for å gi dødskreftene en brytningsmur. Jeg er i Guds skole. Her er det fag som livsglede, takk, håp og tro. Og som i alle skoler er det dumme dager og treige timer i denne også…

Det er ikke spesielt «kristelig» å tåle smerte, sykdom og død. Men det er mulig å finne hvile på tross av slikt. I troens bønn som alt nå gir del i løftene en ennå ikke ser oppfylt.

Løftene er ikke himmel på jord, men en ny himmel og en ny jord. Og det er det en himmelvid forskjell på!

Vi slår følge med Marta når hun går Jesus imøte og bebreider han for ikke å ha kommet før for å hjelpe sin gode venn Lasarus, i Johannes 11. Vi ser at Jesus gir ikke svar på smerten (vers 21), men han bærer med seg trøst og viser oss hvor det er hvile å finne for troen og troens bønn, nemlig i vers 25-26:

«Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»

Herren vet hva han selv sier og det betyr at jeg som tror har en vei å gå og et mål å nå. Den fremtid jeg alt nå har løfte på, men som jeg ennå ikke ser virkeliggjort, – den vet jeg venter på meg pga Herrens allmakt.

Herrens allmakt er Herrens rett til å innfri sitt løfte og virkeliggjøre det for sine tapre slåsskjemper.

Retten fikk han i og med sin knusende seier over djevelen på Golgata. Naglemerkene bekrefter det. Oppstandelsen stadfester det. Han gav livet sitt for at troens bønn skulle få være troens bønn og ikke gjøres til troens prestasjon.

La oss be mye! La oss be om mye! La oss forvente store ting av vår store Gud. La oss være frimodige – fri og modige – på Jesu vegne. Man la oss aldri, aldri, aldri stjele ære fra Gud – som om bønnesvaret kom fordi vi var så flinke til å be.