I 10 år har jeg ventet på å få dele denne reisa. Den er lang. Lenger enn disse 4 kapitla som følger her. Men, den har lært meg mye om å være menneske, blant mennesker, på grunnfjell og jord, under en åpnet himmel – Roald.

Jakob, luringen – Kapittel 1

Vi leser sammen fra første Mosebok, kapittel 32, vers 22 til 31 (forkortet 1M 32:22-31): 

«22 Samme natt sto Jakob opp og tok sine to koner, de to trellkvinnene og sine elleve sønner, og gikk over vadestedet ved Jabbok. 23 Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt det han eide. 24 Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde.  25 Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk av ledd mens han kjempet med ham.

26 Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. 27 Da sa han til ham: Hva er navnet ditt? Han svarte: Jakob. 28 Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.  29 Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der.  30 Jakob kalte stedet Pniel*, for, sa han, jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget livet.  31 Og solen rant nettopp som han var kommet forbi Pnuel. Men han haltet på hoften sin. 32 Derfor er det så til denne dag, at Israels barn aldri eter spennesenen som er på hofteskålen, fordi han rørte ved Jakobs hofteskål på spennesenen.«

Før vi blir bedre kjent med Jakob og tar ut på reise med ham, så vil jeg løfte fram to korte setninger i teksten vi nettopp leste, og to navn. 

Bli med meg til vers 24 først: «Jakob ble så alene tilbake.» Det er ofte da Gud vil gjøre sitt dypeste verk i deg, når du er alene, med Ham. Det er også Jakob sin erfaring, slik vi leser i vers 29: «Og han velsignet ham der.» Dette er verdt å merke seg: 

Stillhet er en nøkkel for sjelen.

Jakob bar etterhvert to navn. Det første, som han ble født med, er «Jakob». Det betyr «den som holder i hælen». Dette er den han er i seg selv. Det andre, som han fikk i møte med Gud, er «Israel» (vers 28). Dette er den åndelige stand han står i ved troen. I dette navnet ligger det også å være uten svik (Joh 1:48) – altså en motsetning til Jakobs egen natur. Dette skal vi komme tilbake til. For det angår oss alle, mer enn vi kanskje er klar over.

Nå skal vi ut på en reise med Jakob. En 4 kapittel lang tur. Fordi han kan lære oss noe om å være et vanlig menneske med en uvanlig Gud. Vi vil se det vi vet, men ikke har så lyst å vise hverandre; at det er vanlig at det er komplisert å være menneske. Det er vanlig! 

Vi kunne sett på Lot; fyllekule og sex med døtrene sine – begge 2 på 1 natt… Vi kunne sett på David; familiekonflikter så det holder… og drap på en av sine beste menn så han kunne skjule at han hadde satt barn på kona hans. Vi kunne sett på Peter; lovet så høyt og falt så dypt…

Poenget er at Bibelen er full av mennesker som midt i trøbbel har en å tro på, en vei å gå og et mål å nå.

Når vi skal slå følge på Jakob sin livsreise, så er det ikke først og fremst for å møte Jakob og bli kjent med ham, men for å møte oss selv og bli kjent med Gud.

Vi har nettopp hørt om Jakob i 1M 32, da han sloss med Gud. Den første gangen vi møter Jakob, i 1M 25, sloss han med sin tvillingbror, Esau, inne i mors mage!

Gud kan si hva som skjer i oss. I 1M 25:21-23 leser vi det slik: 

«21 Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Og Herren bønnhørte ham. Hans kone Rebekka ble med barn.  22 Men barna støtte mot hverandre i hennes liv. Da sa hun: Er det slik med meg? Hva skal så det bety? Og hun gikk for å spørre Herren. 23 Og Herren sa til henne: I ditt liv er det to folk, og fra ditt morsliv skal to folkeslag skille seg at. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste.«

Det er godt mulig det bare er Gud som kan forklare hva som river i deg nå; at det er ikke noe farlig; at det er den vanlige konflikten som går foran – og i oss – før det Gud har planlagt blir etablert gjennom oss…

Uansett: Den første gangen vi møter Jakob er da han strekker hånden ut og holder fast i Esaus hæl. Jakob betyr nettopp det: «den som holder i hælen». Han var født med en iver etter å komme først!

Å være den førstefødte i denne kulturen betyr mange privilegier. Du får en større del av arven. Vel, ser du at «Meg-først-mentaliteten» er ikke ny? Den er Bibel-gammel…

Hvis du mener at vi ikke er født med hang til synd, så betyr det bare at du ikke har barn. Hvis du mener at ondskap er et definisjonsspørsmål, et uttrykk for ulike kulturforståelser eller forskjellige synspunkter, så betyr det bare at du ikke har barn i trassalderen ennå. Eller tenåringer i huset. Jo, jeg vet: Dette er billige poeng. Men, M’s makt er reell, tenker jeg:

1. Meg først
2. Mistenksomhet og konkurranse
3. Mismot, sammenligning og hovmod

Hvordan kan vi klare å søke Guds rike først (Matt 6:33) når M’s makt er så sterk i oss? Det er slitsomt å leve under en Meg-først-mentalitet. Det er jo litt tragisk å alltid «henge i hælen» på andre?! Og det er heller ikke noe effektivt i Guds rike: For de første vil bli de siste. Og sjekk ut Luk 9:25: Hva er poenget å løpe etter «verden» når «himmelen» er bedre? Sikter du på himmelen får du alt det andre i tillegg. Sikter du alt annet enn Guds rike, mister du begge. 

Livet handler ikke om ting eller status eller suksess, og har aldri gjort det!

Under Meg-først-mentaliteten gir vi rom for løgn og svik. Koste hva det koste vil for vi skal fram, opp, først, høyere. 

Vi sporer denne mentaliteten hos Jakob: Han selger et måltid mat til Esau for å få tak på førstefødselsretten. Noen ganger gir vi opp det vi vil ha mest for det vi vil ha NÅ. Det er skummelt. 

Vær våken så du ikke senker siktet lavere enn du er designet for.

Vi setter ikke bare vår ære i å ha mye, men i å ha mer enn en annen. Vi vil ikke bare være rik, men rikERE, ikke bare smart, men smartERE, ikke bare rask, men raskERE, ikke bare fin, men finERE. 

Da det er tid for å fordele velsignelsen, så rigger Jakob, sammen med sin mor, en felle for Esau og faren. Har du tenkt på at Jakob er 27 år når dette skjer – og lar seg instruere av sin mor?! Det er på ingen måte synd i Jakob. Han blir ikke lurt av sin mor. Han er gammel nok til å gjøre sine egne valg! Men uansett: Jakob følger sin mors råd. Hun vil ham vel. Men det hun foreslår er bare til å bli uvel av…

Vi leser det slik i 1M 27:15-41:

«15 Så tok Rebekka fram sin eldste sønn Esaus klær, høytidsklærne som hun hadde hos seg i huset, og hun tok dem på Jakob, sin yngste sønn. 16 Skinnene av kjeene la hun om hendene og omkring den glatte delen av halsen hans. 17 Så tok hun den velsmakende retten og brødet som hun hadde bakt, og ga det til Jakob, sin sønn. 18 Han kom så inn til sin far og sa: Far! Og han svarte: Ja, her er jeg. Hvem er du, min sønn?

19 Jakob sa til sin far: Jeg er Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du ba meg. Vil du nå sette deg opp og ete av mitt vilt, så din sjel kan velsigne meg! 20 Men Isak sa til sin sønn: Hvordan kunne du finne det så snart, min sønn? Han svarte: Fordi Herren din Gud sendte det like mot meg! 21 Da sa Isak til Jakob: Kom helt bort til meg, min sønn, slik at jeg kan få kjenne på deg om du virkelig er min sønn Esau eller ikke. 22 Jakob kom da borttil Isak, sin far, som kjente på ham og sa: Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus! 23 Han kjente ham ikke, fordi hendene hans var lodne som hans bror Esaus hender. Og han velsignet ham.  24 Han spurte: Er du virkelig min sønn Esau? Og han svarte: Ja, det er jeg. 25 Da sa Isak: Sett det fram for meg! La meg få ete av min sønns vilt, så min sjel kan velsigne deg. Jakob satte da maten fram for ham, og han åt. Han ga ham også vin, og han drakk. 26 Så sa Isak, hans far, til ham: Kom nå hit og kyss meg, min sønn. 27 Han gikk da fram og kysset ham, og han kjente lukten av klærne hans. Og han velsignet ham, og sa: Duften av min sønn er som duften av en mark som Herren har velsignet.  28 Gud gi deg av himmelens dugg og jordens fruktbarhet – korn og most i overflod! 29 Folk skal tjene deg, og folkeslag skal falle deg til fote. Vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner bøye seg ned for deg. Forbannet være den som forbanner deg, og velsignet være den som velsigner deg!  30 Men da Isak hadde endt sin velsignelse over Jakob, og Jakob nettopp var gått ut fra Isak, sin far, da kom Esau, broren hans, tilbake fra jakten.

31 Han laget også til en velsmakende rett og bar den inn til sin far, og han sa: Vil ikke far stå opp og ete av sin sønns vilt, så din sjel kan velsigne meg! 32 Isak, hans far, spurte ham: Hvem er du? Han svarte: Jeg er Esau, din førstefødte sønn.  33 Da ble Isak overmåte forferdet, og han sa: Hvem var det da som kom inn til meg med vilt som han hadde skutt? Jeg åt av det før du kom, og jeg velsignet ham. Han skal også være velsignet. 34 Da Esau hørte sin fars ord, skrek han – et høyt, bittert skrik. Og han sa til sin far: Velsign også meg, far!  35 Men han svarte: Din bror kom med list og tok din velsignelse. 36 Da sa han: Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse. Og han sa: Har du ikke en velsignelse igjen til meg også?  37 Isak svarte og sa til Esau: Se, til herre over deg har jeg satt ham, og alle hans brødre har jeg gjort til hans tjenere. Med korn og most har jeg sørget for ham. Og hva skal jeg vel da gjøre for deg, min sønn? 38 Og Esau sa til sin far: Har du da bare én velsignelse, min far? Velsign meg, også meg, far! Og Esau gråt høyt. 39 Da tok Isak, hans far, til orde igjen og sa til ham: Se, uten jordens fruktbarhet skal ditt bosted være, og uten himmelens dugg ovenfra. 40 Av ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene. Men det skal skje, når du river deg løs, da skal du bryte hans åk av din nakke.

41 Esau la Jakob for hat på grunn av den velsignelsen som hans far hadde velsignet ham med.»

Jakob gir Gud æren for løgna (vers 20). 

Urett blir ikke mer rett selv om den høres kristelig ut.

Esau kommer tilbake. Han har jakta. Han har våpen. Jakob er god med stekespaden og grautsleiva. En kan forstå at Jakob stikker… Og gjemmer seg i 21 år. Det er godt mulig å få det du vil ha og ikke ville ha det du får. Særlig når du tar det uten tillatelse.

Gud kan ikke velsigne den du forestiller deg at du er. Gud kan ikke velsigne Jakob utkledd som Esau. Du er deg. Slik du er. Og ikke slik du ønsker å være fake-Roald, framtids-Roald. Hør:

Gud forholder seg til deg slik du er i deg selv. Og den du er skapt og frelst og kalt til å være «i Kristus».

Det hjelper deg ikke å vinne hele verden om du mister deg selv – bommer på målet med livet ditt – underveis:

Hva er poenget med førstefødselsretten hvis du ikke kan være hjemme lenger, Jakob?

Du er kanskje der at du har suksess, men mister deg selv. Du har huset. Du har bilen. Du fikk tak på den vakreste jenta i klassen. Men du mister deg selv i jakten under M’s makt.

Jakob løper i 21 år på flukt…

Vi startet i 1M 32. Det som skjer da er at Gud forsoner Jakob med seg selv før Jakob forsoner seg med Esau. Det er en dyp dynamikk i dette: 

Når du får ordnet din sak med Gud, kan du tåle å ta imot berettiget sinne og ta ansvar for de såra du har satt i andres liv – uten å forsvinne inn igjen i fake-versjoner eller i tomme løfter om en bedre framtidsversjon av deg selv. Nei, forsonet med Gud kan du ta imot og ta ansvar for det du er og det du har gjort.

Bli med meg tilbake til 1M 32. I vers 26 sier Gud at Jakob kan la Gud gå… Det ville vært det enkleste for Jakob. Han har fått slått hoften ut av ledd. Men, han holder fast på Gud selv om det ville vært enklere å slippe taket og forlate kamparenaen. Han har ingen sjanse til å vinne. Hans eneste håp er å få… Da er du desperat! Etter Gud. Etter det du må få: Gratis – Nåden. Mer enn førstefødselsrett. Mer enn førsteplasser. Det er evig bra! 

Desperasjon er en undervurdert drivkraft for gode prosesser i ditt liv med Gud.

Jakob svarer Gud: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» (vers 26). Jakob har funnet det som betyr mer enn noe annet. Og han holder fast ved det. Det handler ikke om å komme først lenger, men å leve med Gud og overleve døden.

Nå, først i vers 27, kommer de på at de skal presentere seg for hverandre… Hva er ditt navn? Kall meg Jakob. Ja, jeg ER Jakob! Jeg er han som lyver, sniker i køen, han som holder andre i hælen. Det er meg. Det er mitt liv. Det er mitt navn.

Gud ser hvem du forestiller deg at du er for din bror, din far, vennene dine, arbeidsgiveren, kjæresten, barna… Er du sliten av å være på flukt, som Jakob? Kjære med-luring, bli med meg til vers 28. Der skjer det noe nydelig: 

Idet du erkjenner hvem du er, kan Gud gjøre deg ny – som «Jakob» og blir «Israel». 

Nytt navn på denne tiden betydde ny identitet:

• Jakob – hæleholderen 
• Israel – den som triumferer med Gud
• Jakob er den du er i deg selv 
• Israel er den du er i Gud

Jakob kalles ved begge navna resten av livet. Slik er det med oss også. Forandringer er komplisert. Vi har de samme kampene, selv om vi har fått en ny identitet. Det er en prosess. Den går godt. Og den går gale. Det er som når du gjør en forandring på mobilen, men den synkroniseres ikke med nettbrettet eller laptopen? Og du frustreres. Gud kaller deg noe, du applauderer og sier Ja!, men det er likevel ikke synkronisert i livet ditt.

Du, som tror, er den du er «i Kristus». Og du bærer samtidig Jakobs mønstre med deg. Det vil stresse deg i ny og ne. Men, det er ikke mindre sant av den grunn. 

Seinere, når Gud presenterer seg selv i 2M 3:13-14 så gjør han det slik: 

«Jeg er den jeg er… Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.» 

Ikke «Israels Gud»; den gode siden av mannen, men «Jakobs Gud». Det er som om Herren vil si til Jakob i oss alle: Jeg er Jakobs Gud også! Jeg er Gud for den delen av deg som du ikke ønsker at noen skal se. Den du skjuler. Den du er flau over. Den du skammer deg over. 

Alle har vi et kapittel i livet vi ikke ønsker at andre skal lese høyt ifra.

Du kom kanskje inn i dette kapitlet som «Jakob». Du kan gå ut herfra og som «Israel». Kanhende du har flyktet i 21 år du også? Du er lei av å «holde andre i hælen»… Fighte for en bit av verden. Du kom som en synder. Du kan gå som hellig og feilfri for Gud, himmelen verdig – et Guds nyfødte barn med fødselsrett i Guds rike.

Hvordan? 

Tro på – ta imot – Jesus Kristus, Guds Sønn, «Jakobs Gud», som din Herre og frelser.

Jakob og Esau – Kapittel 2

Som troende «i Kristus», har vi en «fødselsrett»; en åndelig «arv» vi har mottatt gjennom Den Hellige Ånd. Men noen ganger setter vi vårt fokus på umiddelbar tilfredsstillelse av kortvarig glede. 

Her i kapittel 2 av reisen vår med Jakob bruker vi historien om broren hans, Esau, til å vise oss hvor ofte vi velger å selge ut vår fremtid for noe flyktig og verdiløs. Likevel, gjennom Jesu nåde, kan vi bli gjenopprettet som førstefødte barn i vår Fars øyne, uansett hva vi har valgt i det siste.

Jeg ønsker at vi skal få stoppe sammenlignings- og konkurranselivet. Og våge å være den vi er “i Kristus”.

Bli med meg til 1M 25:24-34:

«24 Da nå hennes tid var kommet og hun skulle føde, se, da var det tvillinger i hennes liv.

25 Den første som kom fram, var rød, og lodden som en kappe over hele kroppen. Og de kalte ham Esau. 26 Deretter kom broren hans fram. Hånden hans holdt fast i Esaus hæl, og de kalte ham Jakob. Isak var seksti år gammel da de ble født. 

27 Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. 28 Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. 29 En gang da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt.

30 Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom*.  31 Da sa Jakob: Selg meg da i dag førstefødselsretten din. 32 Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? 33 Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob.  34 Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten.»

Korttenkte valg gir kortvarige løsninger. Noen ganger selger vi ut framtida vår for kortvarig nytelse, her og nå, i dag…

Scenen er satt: Isak var jeger, jaget dyrene. Jakob holdt seg ved teltene og grytene. Begge var sultne sønner. Det som nå skjer må være en av de verste forhandlinger i hele historien?! Visste du at “førstefødselsretten” gir Isak en dobbel del av arven. Og han selger den ut for “brød og linsevelling” (vers 34). 

Har du kjøpt deg en ny rådyr bil eller overtatt et flunka nytt hus? Vil du bytte den mot en kulepenn? En så dårlig handel gjør Esau…

Vi kan lære av en elendig avgjørelse hvordan vi kan ta gode avgjørelser. Se etter lærer i alt og alle. Ikke bare det herlige, men også fra det heslige (se Rom 8:28-29).

1. Forveksle ikke vekst med modenhet

De er ikke barn når dette skjer. (vers 27) De er voksne. Men de var ikke veldig modne.

Du kan fint vokse opp uten å utvikle deg sunt på innsiden. Esau vokste opp og ble meget dyktig i hva han gjorde: Jeger. Men han vokste ikke i hvem han var. Han hadde god kompetanse i å drepe sin middag, men han hadde ikke karakter til å kontrollere sin appetitt. 

Kanhende du er god i å skaffe deg penger, men du kan ikke forvalte dem. Eller du er god på å skaffe deg venner, men du er ikke i stand til å ta vare på dem. Du, som Esau, vokser, men modnes ikke…

Isak likte Esau bedre enn Jakob (vers 28). Esau kunne komme hjem med trofeer. Det er ikke lett for Jakob å vinne anerkjennelse fra en slik far. 

Esau var «rent utkjørt» da han gikk inn i forhandlinger (vers 29), så han var i en dårlig forfatning. Og det «å ta valg på tom mage» er virkelig ikke smart, men det er heller ikke smart å selge ut framtida for å overleve dagen i dag.

Vær forsiktig med hvem du snakker med når du er «rent utkjørt»!

Hvorfor solgte Esau noe som helst til Jakob? Han kan jo bare slå ham sønder og sammen og ta linsevellingen! Men, når du er svak så glemmer du din egen styrke… 

Når karakteren er svak er en sterk kompetanse ikke noen særlig styrke, egentlig.

2. Vær oppmerksom på udekka behov som kan bli omdannet til usunne engasjement og motivasjoner

Ikke gå rundt sulten! Gå via Gud før du går videre utover. Vær til-fred-stilt i ditt indre så ikke ditt eget indre skal hindre deg i å nå ditt livs hensikt. 

Når du går rundt sulten, så strekker du deg etter det første som du tror kan stille noe av sulten.

Spis ei skive Guds ord hver dag. Det hjelper deg i tøffe veikryss og avgjørende viktige valg. 

Se opp for skuffelser, substitutter og suttekluter, for:

Det meste lukter godt når du er sulten. 

Tenk litt over dette: Esau jakter dyr med godt kjøtt. Nå gir han førstefødselsretten for brød og linsevelling. Korn og linser kontra biff og lammesteik?! Gi deg!!!

Du trenger ikke å ta til takke med en bolle linsevelling. Du er en sønn og en datter av Kongenes konge! Det behovet du opplever så sterkt idag kan skamskjære horisonten du skal leve under hver dag. 

Når ditt liv er tomt så lar du folk fylle bollen din med hva som helst. 

3. Vær oppmerksom på faren for å gi opp det du vil ha mest for det du har nærmest

Alt Esau trengte i historien var en venn! En som kunne tatt «time out» med ham og sett perspektivet og strukket horisonten for ham, igjen: Gå bort fra bollen, Esau! Det finnes bedre avtaler. Det finnes bedre måltider. Gå bort fra bollen! Den er ikke verdt det.

Esau åt og drakk, reiste seg og gikk sin vei (vers 34). Ingen levende lys og latter. Ingen glede eller terningkast for kokkekunsten til Jakob.

En bolle bønner for førstefødselsretten er og blir en elendig deal! Ikke gjør det. 

Du og jeg har en åndelig førstefødselsrett, «i Kristus». Se Ef 1:3. Djevelen kan ikke ta fra deg førstefødselsretten. Den kan dobles. Den kan gis. Den kan selges. Men, den kan ikke stjeles fra deg. 

Du har fått:

• Fred (Joh 14.27): I storm. I problemer. Midt i kaos.
• Glede (Fil 4:6): Djevelen kan ikke ta din glede. Men, han kan få deg til å bytte den med bekymring, bitterhet, sutring, klage.
• Lys (Matt 5:14-16): Et vitne fra Jesus om din sanne identitet. Livet ditt utfordrer identiteten din. Men, du kan velge å la identiteten din forme livet ditt.

Det er boller over alt!

Hold fast på hvem du er og hva du er designa til. Det er så mye mer enn å gjøre et dårlig valg. Det bærer i seg konsekvenser. 

Vi høster det vi sår! Vi blir hva vi spiser! 

Esau blir et forbilde for hva et ugudelig liv er. 

Det er så mye mer i linsevellingen enn linser. Det er så mye mer framtid i dine daglige valg enn du er klar over. 

I Hebr 12:15-17 leser vi:

«15 Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.  16 Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat.  17 Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.”

I 1M 25 møter vi to sultne sønner: Jakob sulten på velsignelse. Esau sulten på linsevelling. 

I Luk 15:11-32 leser vi Jesus fortelle at “en mann hadde to sønner.” Den yngste ba om å få ut sin del av arven. Han byttet den bort i kortvarig nytelse og fjas. Da alt var satt over styr og han selv satt i grisebingen – bokstavelig talt! – da står det at han “kom til seg selv». 

Slik er det: 

Skal du komme til Gud så må du komme til deg selv: Bak masken. Bort fra forestillingene. Vekk fra fake-Roald, eller en bedre-framtidig-Roald. Du må komme til deg selv – og gå til Gud. 

Gud møter deg. Ikke halvveis. Ikke rett utforbi trappen – som om det er usikkert om du får komme inn. Nei, han løper helt fram til der du er. Og omfavner deg. Akkurat som vi kan lese i Jesu fortelling i Luk 15.

Hvem er Jesus? Han er den førstefødte som ikke tok bollen. 

Han er den som ikke solgte sin førstefødselrett. Den kan ikke tas fra ham. Men, han kan gi sin til deg… Dele den med deg… Han kjøpte den tilbake til deg og meg. Med en høy pris: Sitt eget blod, sitt liv og sin død.

Jesus sto imot «linsevellingen» djevelen bød ham som bytte. Jesus sto imot fristelsen til å gjøre «steiner til brød» da han selv var sulten. Han trengte ikke å vise seg for å være den han allerede var i Guds øyne: «Livets brød». Sjekk selv om du vil, i Matt 4.

Er du sulten på Gud? «Rent utkjørt»? Jesus har kjøpt tilbake din «førstefødselsrett» og vil gi den til deg om du vil gi deg til ham. Det er en GOD byttehandel. Den kalles «det salige byttet». Det vil si at Jesus får bære våre synder og vi får bære Hans rettferdighet.

Tilbake til Betel – Kapittel 3

Når vi sammenligner våre liv med en verden som har vært redigert i «Photoshop» og ser perfekt ut, sitter vi gjerne igjen med tanker om at våre liv er elendige og at det eneste rene i oss er den rene frustrasjonen vi kjenner over oss selv. 

Kampen for å vite hvem vi er i verden, uten at det går ut over hvem vi er «i Kristus», er en kamp som er like gammel som menneskeheten. Men, like gammel er også Guds svar for å finne fred…

Med Jakobs historie vil vi hjelpe hverandre til å se og erfare at når vi finner vår identitet «i Kristus» så kan det frelse oss fra det største hinderet som står i veien for oss, nemlig oss selv, slik vi er av naturen, slik vi presses til å være av verdens redigerte og skamskårne bilder av virkeligheten.

Vi har slått følge med Jakobs livsreise. Han var en luring og en løgner og en svekling på mange måter, men Gud bruker Jakob mektig! 

Uansett hva ditt utgangspunkt er:

Gud elsker deg og har planer for ditt liv.

I 1M 35:1-7 er Jakob nesten 100 år gammel. Han har opplevd mye. Men Gud er ikke ferdig med ham:

«1 Da sa Gud til Jakob: Gjør deg i stand, dra opp til Betel og bli der. Bygg der et alter for Gud, han som åpenbarte seg for deg da du flyktet for din bror Esau!  2 Og Jakob sa til husfolkene sine og til alle dem som var med ham: Få bort de fremmede guder som finnes hos dere! Rens dere og skift klær.  3 La oss bryte opp og dra til Betel. Der vil jeg bygge et alter for Gud, han som bønnhørte meg den dagen jeg var i fare, og som var med meg på den veien jeg har vandret.  4 Så ga de til Jakob alle de fremmede guder som de hadde hos seg og ringene som de hadde i ørene, og Jakob gravde dem ned under terebinten ved Sikem.  5 Så dro de av sted. Og en redsel fra Gud kom over byene rundt omkring dem så de ikke forfulgte Jakobs sønner. 

6 Og Jakob kom til Lus, det er Betel, som ligger i Kana’ans land, han og alt det folk som var med ham.  7 Der bygde han et alter og kalte stedet El-Betel, for der hadde Gud åpenbart seg for ham da han flyktet for sin bror.»

Les igjen vers 4:

Har du noe du trenger å begrave fra fortida?

Slikt som ikke gir livet ditt framdriftsfart, men senker deg, begrenser din bevegelse og handlingsrom? Tapper frimodighet?

Hva skjer når Gud møter opp midt i ingenting? Eller på overganger i livet ditt. En overgang er prosessen eller perioden for å skifte fra en tilstand til en annen.

Det er nettop dette navna «Lus» og «Betel» minner Jakob på: Første gangen Jakob var ved Lus erfarte Jakob noe og han kalte stedet Betel etter hva han så der da han åpna øynene sine for Gud og hans perspektiver, nettopp på dette stedet (vers 6-7). 

Er du i en overgang eller er du i trøbbel? Eller både og? Da skal du følge med, for Gud er sannsynligvis rett om hjørnet…

I 1M 28 er Jakob ved Betel første gang – både i en overgang og i trøbbel. Her i 1M 35 er han også i en overgang… og i trøbbel.

Er vi så framtidsretta at vi glemmer hvor vi var og hvor vi er?

Vi kan være så framtidsretta og målrette fokusert på hvor vi skal at vi ikke får det med oss når vi er kommet fram… For da har vi lenka blikket til noe litt lenger framme.

Du kan ha klart det uten å være klar over det...

Er du glad der du er nå? Eller er du trist fordi du trodde du var kommet lenger nå? 

Se bak deg for å se hvor langt du er kommet. Ikke mål tilstanden din i forhold til målet, men i forhold til utgangspunktet. Reisen er livet. Det er ikke der framme. Nei, det ER – HER – NÅ. Vi er de som puster. Vi er de som er i livet. Vi er de Gud ville. Vi er de Gud starta. Vi er de Gud har holdt oppe til nå. Vi er de Gud ikke er ferdig med nå – uansett hvor langt vi er kommet, eller hvor vi står akkurat nå. I en overgang eller i trøbbel eller i begge deler.

Takk Gud i alle ting og i alle tilstander – ikke senk deg ned i sutring over tingenes tilstand.

Gud kan møte opp overalt og hvor som helst og på hvilken som helst overgang eller i alle mulige trøblete situasjoner.

Du finner ikke Gud. Gud fant deg! Du vinner ikke Gud. Gud vant deg! Du kommer ikke fram til Gud til slutt. Gud kommer til deg! Dette kan du kryss-sjekke selv i Joh 3:16…

I 1M 32:10 leser vi Jakob si til Gud: 

«10 Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener. For med staven min gikk jeg over Jordan her, og nå er jeg blitt til to leirer.»

Skal du forstå hvor noen er, så må du forstå hvor de kom fra… I 1M 28 er Jakob på flukt fra jeger-broren sin som han lurte for førstefødselsretten. Jakob forlot alt han kjente. Og var på vei ut i det ukjente. Det er ikke en komfortabel overgang å gå over. Men Gud møtte Jakob der. Da han bare hadde staven… Gud kan velsigne deg mellom høydene, i dalen – på overgangene og i trøbbel. Nå har han to leirer av familie og husdyr… 

I 1M 28:11 så sier ikke Jakob engang hvor han er når han møter Gud i Lus: 

«11 Og han kom til et sted hvor han ble natten over, for solen var gått ned. Han tok en av steinene der på stedet og la den under hodet, og så la han seg til å sove der.»

Med en stein til pute så er ikke dette et sted og en livssituasjon som Jakob ville ta et bilde av og dele på Instagram. Men der, midt i alt stakkarslig, møter Gud ham, kraftig.

Vi leser fra 1M 28:12-19:

«12 Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den.  13 Og se, Herren sto over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det landet hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt.  14 Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes.  15 Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg. 

16 Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke. 17 Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette stedet! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.  18 Jakob sto tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og reiste den opp som en minnestein. Han helte ut olje over toppen av steinen. 19 Han ga stedet navnet Betel*. Før hette byen Lus.»

Gud er alltid over alle ting du erfarer. Og det er alltid et kontaktpunkt mellom deg og din situasjon og Gud og hans allmakt. Hør:

Når Gud bringer deg et sted – tar deg over en overgang og ut av trøbbel – så er det ikke fordi du skal ha det bra, men fordi du kan gjøre det bedre for noen andre.

Gud er også på «dette stedet» (1M 28:16). Et ingensteds hen i menneskers øyne; unevnelige Lus. Jakob ga stedet navnet Betel. Det er Guds hus og himmelens port for Jakob på en overgang – i trøbbel. Gud er der. Guds portaler for himmelsk kraftig hjelp er der.

Uansett hva ditt Lus heter, så kan du se det som Betel.

Jakob går nå tilbake til Betel, i 1M 35, 21 år seinere. Kanhende du trenger å gå tilbake til Betel i livet ditt? Midt i ingenting, tilbake til det unevnelige. På en overgang. Eller var det i trøbbel? Uansett:

Du trenger å gå tilbake til Betel. Guds hus og himmelens port i ditt liv. Der Gud møtte deg…

1. Betel er et sted for minne og refleksjoner

Du trenger å huske noe av det du allerede har sett og erfart. Særlig nå når du ikke ser eller erfarer så mye, så klart.

Hvilke steiner hadde du som pute før? Hvor mange av dem gjorde Gud til minnesteiner over gode erfaringer og sannheter fra Gud? Begynn der Gud begynte med deg utav ingenting. Noen ganger må du tilbake til fundamentet for å bygge videre.

I 1M 28:16 sa Jakob om Betel at Gud ER på dette sted – og jeg VAR ikke klar over det. I 1M 35 kommer han tilbake til Betel, 21 år seinere. Han er da midt i trøbbel med Lea og Rakel og Laban og arbeidskontrakter som brytes på måter som ville fått hele LO i streik på få minutter…

Tilbake i Betel forstår Jakob at hvis Gud har gitt det et løfte så må djevelen gå via Gud for å ta det. Laban forsøker å ta Jakob. Det vil ikke lykkes! 

Sannheten er at hvert steg Jakob tar uansett hvor han tar det, skulle minne ham om at ingenting kan ta fra ham det Gud har gitt ham. Bare tenk litt over det:

I 1M 28 løper han fra Esau. I 1M 35 og ja, like fra Betel av, så halter han… Merket med Guds løfte over sitt liv.

2. Betel er et sted for åpenbaring

1M 28 sier Jakob at Gud er på dette sted. I 1M 35:3 sier Jakob at Gud har vært og er med ham på alle hans veier.

Et av Guds navn er “Immanuel”. Det betyr nettopp det Jakob erfarer: «Med oss er Gud.»

For å huske dette kan du knagge det på det engelske ordet «nowere». Det betyr ingensted. For når Gud møter opp i vårt «nowere» – det unevnelige – så erfarer vi at Gud er «now here». Det betyr her, nå.

Gud er her NÅ. Uansett hvilken vei du har tatt, eller overgang eller trøbbel du står i. Du er ikke aleine. Du er ikke fortapt, ennå. Du lever. Gud er ikke ferdig med deg.

Bare tenk på hvor landet Gud juleevangeliet? Det landet han midt i ingenting. Mellom byer. Ute i mørket. Blant gjetere – som ikke engang hadde særlig troverdighet eller anseelse blant folk flest. 

Nowere i våre øyne. Now here i Guds lys.

3. Betel er sted for respons

Jakob erfarer Gud. I overganger og i trøbbel. Og det er fint. Jakob merkes av Gud. Preges i tanke og hofte. Og det er fint. Jakob forhandler med Gud. Gir respons og tar valg og setter retning. Også det er viktig. 

Se selv i 1M 28:20-22:

«20 Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på den veien jeg går, og vil gi meg brød å ete og klær til å kle meg med, 21 og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud.

22 Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus. Og av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende.»

I 1M 35:14-15 reiser Jakob en minnestøtte på stedet hvor Gud hadde talt med han:

«14 Og Jakob reiste en minnestøtte på det stedet hvor han hadde talt med ham, en minnestøtte av stein. Han øste ut drikkoffer på den og helte olje over den.  15 Og Jakob kalte det stedet hvor Gud hadde talt med ham, Betel.»

Jakob hadde sagt mye, kjeftet og ropt og unnskyldt og foreslått i 1M 28. Men hva har Gud sagt, egentlig? Hva er det Gud sa til deg, i ditt Betel? Hold fast på det. Responder på det. Sett retning etter det. Og hold fast ved det.

En minnestøtte sier noe om offer, overgivelse, anerkjennelse av hvem som er størst og først.

I Rom 12:1 inviterer apostelen Paulus deg og meg tilbake til vårt eget «Betel»: Husk hva Gud har gjort. Husk hva Gud viste deg. Husk hva Gud sa til deg. Bygg et alter til minne om det – og ikke alt du lovet Gud – i ditt hjerte.

Kom ikke til kirke for å forhandle eller krangle eller kjøpslå med Gud. Men, for å overgi deg. Og finne tilbake til framtida di… 

I 1M 28 forhandler Jakob med Gud. I 1M 35 overgir Jakob seg til Gud. Det tok 21 år… Gud overgav aldri Jakob til skraphandlere eller merket ham som «ubrukelig», «tunglært», «håpløs». I 21 år var Gud med Jakob på alle hans veier. Og i ny og i ne fikk Jakob glimt av at Gud er med ham. Og nå kommer han, i 1M 35, tilbake til framtida si… 

Du, vi er også velkommen tilbake til framtida. Uansett hvor langt eller mange år vi har gått våre egne veier. 

Jakob og søstrene – Kapittel 4

Når vi sammenligner våre liv med andre mennesker og en verden som er skamskåret i «Photoshop» og redigert til det vi – for tiden – tenker er perfekt, så blir det kolossalt slitsomt å leve. Vi ender i en stadig kamp for å vite hvem vi er for tiden og hvordan vi ligger an i forhold til det, akkurat nå for tiden. 

Jeg ønsker at du skal få ta hele livet ditt til livets Herre. Og være den du er skapt til å være, i Guds bilde. Min erfaring er at den største hindringen for at vi kan få være oss selv, er oss selv, sammenligningen, misunnelsen, mistenksomheten – og «photoshoppede» livsfortellinger; at vi lyver for oss selv, og for hverandre, om livet slik livet egentlig er. 

Tidligere arbeidet jeg en periode som forkynner. Jeg reiste rundt og preika til ulike forsamlinger – ofte ungdomssamlinger. Det var en slags forventning til å forkynne en forandring av livsførsel. Det blir jo litt tårer og bekjennelser av sånt, men det blir kanskje ikke så mye frukt som varer særlig lenge?

Fører vår formidling av et godt budskap fra Gud – ja, for «evangeliet» betyr nettopp det; «godt budskap» – til at vi kobler mennesker til å flikke på en kristen utgave av «Photoshop»-livet så blir det kraftig slitsomt å leve. Og i det store og hele skal det forbanna lite og småting til at vi definerer hverandre ut og dømmer medmennesker til livslangt utenforskap.

Kristenlivet er mer enn en korrigert livsførsel: Ta ikke. Smak ikke. Gjør ikke. Tenk ikke. Se ikke. Gå ikke. Vær ikke.

1. Jakob

Vi skal nå se på en historie i Jakobs liv der han møter sin kone og gifter seg med en annen kone – og får barn med dem begge… Ja, riktig: Det er et kaos uten like i denne familien! Men, vær ikke for kjapp med peikefingeren for denne gjengen ligner oss og våre familier, tro det eller ei. 

Saken er denne: Alle forsøker å kontrollere sin framtid og ender opp med å nesten ødelegge sitt livs evige hensikt. 

Vi leser hvordan dette utspiller seg i Jakob sitt tilfelle, i 1M 29:1-30:

«1 Og Jakob ga seg igjen på vei og kom til Østens barns land. 2 Da han så seg omkring, fikk han øye på en brønn ute i marken. Og se, tre saueflokker lå der, for her brukte de å vanne buskapen. Over brønnåpningen lå det en stein, og den var stor.  3 Her samlet de alle feflokkene, og gjeterne veltet steinen fra brønnåpningen og lot småfeet drikke. Så la de steinen tilbake på plass over brønnen. 4 Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er dere fra? Og de svarte: Vi er fra Karan. 5 Så spurte han dem: Kjenner dere Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.  6Han spurte da: Står det vel til med ham? Og de svarte: Ja, det står vel til. Og se, der kommer Rakel, datteren hans, med småfeet. 7 Da sa han: Det er jo ennå høylys dag, det er for tidlig å samle buskapen. La småfeet få drikke, og ta dem ut på beite igjen! 8 Nei, svarte de, det kan vi ikke gjøre før alle feflokkene er samlet og gjeterne har veltet steinen fra brønnen. Da vanner vi småfeet. 9 Mens han sto og snakket med dem, kom Rakel med sin fars småfe, for det var hun som gjette. 10 Da nå Jakob fikk se Rakel, sin onkel Labans datter, og så småfeet som hørte til onkelen, gikk han fram og veltet steinen fra brønnåpningen og vannet sin onkel Labans småfe.  11 Og Jakob kysset Rakel, og brast i gråt. 12 Og Jakob fortalte Rakel at han var hennes fars slektning, at han var sønn til Rebekka. Da sprang Rakel av sted og fortalte dette til sin far. 13 Da nå Laban fikk høre om Jakob, sin søsters sønn, løp han mot ham, slo armene om ham og kysset ham, og han førte ham hjem til sitt hus. Jakob fortalte så Laban om alt det som hadde hendt. 14 Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjøtt og blod! Og han ble hos ham en måneds tid.

15 Så sa Laban til Jakob: Skulle du tjene meg for ingen ting fordi du er min bror? Si meg hva vil du ha i lønn! 16 Nå hadde Laban to døtre. Den eldste hette Lea, og den yngste hette Rakel. 17 Lea hadde matte øyne, men Rakel var vakker av skikkelse og utseende. 18 Jakob elsket Rakel, derfor sa han: Jeg vil tjene deg sju år for Rakel, din yngste datter. 19 Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til deg enn at jeg skulle gi henne til en annen mann. Bli du hos meg! 20 Så tjente Jakob i sju år for Rakel, og tiden syntes ham som noen få dager, fordi han elsket henne.  21 Og Jakob sa til Laban: Gi meg nå min kone, for jeg har tjent min tid ut, og jeg vil gå inn til henne.

22 Laban ba da sammen alle menn der på stedet til gjestebud.

23 Og om kvelden tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne. 24 Laban ga sin trellkvinne Silpa til sin datter Lea som pike. 25 Men om morgenen, se, da var det Lea! Og han sa til Laban: Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du bedratt meg?

26 Laban svarte: Det er ikke skikk her på stedet å gi den yngste bort før den førstefødte. 27 Fullfør nå Leas bryllupsuke, så vil vi også gi deg den andre for den tjeneste du vil gjøre hos meg i sju år til.  28 Og Jakob gjorde så. Han fullførte hennes bryllupsuke. Så ga han ham sin datter Rakel til kone. 29 Og Laban lot sin datter Rakel få trellkvinnen Bilha til pike. 30 Jakob gikk inn til Rakel, og han holdt mer av Rakel enn av Lea. Siden tjente han sju år til hos Laban.»

Steinen over brønnen var for stor for en å flytte aleine (vers 2-3). Den tvang dem til å vente på hverandre. Jakob ville ha tatt steinen bort før de andre kom, for å vinne tid for sine dyr (vers 7-8). Ja, luringen lever! Og han flasher muskler på treningssenteret ved brønnen akkurat når den vakre går inn i rommet (vers 10). Slike luringer veit jeg lever i dag også!

Ser du? Tiden har endret seg, men vi mennesker er de samme – og sannheten er den samme.

La oss dra opp flere tankevekkere fra Jakobs livsreise:

Laban er far til den vakre jenta som Jakob flasher muskler for. Han er også bror til Jakobs mor. Her er familiebånd. Likvel hadde ikke Laban gode intensjoner bare fordi han var god mot Jakob (vers 13). 

En klem betyr ikke at du ikke ender i en klemme…

Laban tilbyr Jakob lønn for arbeid på gården sin (vers 15). Her blir han kjent med Lea og Rakel. Lea hadde «matte øyne» (vers 17). Uansett hvordan du oversetter det, så er det altså ikke et kompliment… Søsteren Rakel var vakker av skikkelse og utseende. 

Jakob gikk ofte etter hva han så (vers 18)… Sant? Som mange av oss gjør den dag idag! 

Han vil jobbe 7 år for Rakel. Tenk litt på det: Når en luring og unnasluntrer vil jobbe 7 lange år for jenta, så er jenta virkelig bra! Iallefall av skikkelse og utseende.

Mulig det overrasker, men Jakob – luringen – sto løpet på 7 år og vi leser at «tiden syntes ham som noen få dager, fordi han elsket henne» (vers 20). 

Dette er søtt, men det er også sant at Jakob løper ikke lenger enn høyst nødvendig: «Gi meg nå min kone, for jeg har tjent min tid ut, og jeg vil gå inn til henne» (vers 21). 

De rigger til gjestebud – bryllupsfest – og det må ha vært bra mye alkohol der for å komme unna med et brudebytte (vers 22-24) for Jakob lå med Lea uten å oppdage det… 

Altså, det er mulig du har hatt noen tøffe morgener, men du kan neppe slå denne: «Men om morgenen, se, da var det Lea!» (vers 25)

Har du noen ganger jobbet hardt for en ting og våknet opp med noe annet? Har du noen ganger likt noe i mørke som har skremt vettet av deg i lyset?

«Hvorfor har du bedratt meg?» spør Jakob. Kan det være at han høster hva han selv sår? 

#Esau

Lever du som en løgner så vil du før eller siden våkne opp ved siden av “Lea”… 

Apostelen Paulus er klokkeklar på dette: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste.» (Gal 6:7).

Du kan lure mennesker, men ikke Gud. I 7 år tenkte Jakob at han kom unna Esau. Det så bra ut. Men, så kom morgenen. Og Lea… Nei, Gud lar seg ikke spotte!

Hvis du lever en løgn, du sier du er et sted, men er på et annet; du sier du er en type, men er en annen; du sier du har gjort, men gjør det aldri… Det kommer en morgen, og da er «Lea» der.

Natta varer ikke for evig. Mørke taper for morgenen, hver gang.

Jakob var god på å lure andre, men før eller siden møter Jakob – og du – en lurere luring, en «Laban». 

Jeg hørte en gang en fortelling som kan illustrere alle Labaner i våre liv: 

En snekker, la oss kalle ham Jakob, bygger et stort og flott hus for en byggherre. Snekkeren kutter imidlertid i planene og lyver om det. Når han er ferdig og skal overlevere huset til byggherren, så får han nøklene tilbake med ordene: “Dette, det er ditt hus!” 

Du bygger på ditt liv hele tida. Hele tida. Følg byggeplanen!

Jakob får Rakel og jobber 7 nye år som en tjeneste han «vil gjøre» (vers 27). Han jobbet 7 år for det han vil «ha i lønn» (vers 15) – og fikk Lea. 

Jeg vet jeg strekker teksten, men la oss tenke at «Lea» kan illustrere det som i Bibelen kalles «lovgjerninger»: Du jobber først og du får lønn. Da vil «Rakel» representere «nåden» i boka: Du får først og du jobber.

La oss se på søstrene fra en annen vinkel, med stikkord som aksept og måloppnåelse. 

2. Lea

Vi leser om Lea, fra 1M 29:31-35:

«31 Da Herren så at Lea var sett ned på, åpnet han hennes morsliv, men Rakel var barnløs.  32 Lea ble med barn og fødte en sønn, og hun kalte ham Ruben, for hun sa: Herren har sett til meg i min ulykke, nå vil mannen min elske meg.  33 Så ble hun igjen med barn og fødte en sønn, og hun sa: Herren har hørt at jeg er sett ned på, derfor har han gitt meg også denne sønnen. Og hun ga ham navnet Simeon.  34 Hun ble igjen med barn og fødte en sønn. Hun sa: Nå, denne gangen vil mannen min bli knyttet til meg, for jeg har født ham tre sønner! Derfor fikk han navnet Levi.  35 Igjen ble hun med barn og fødte en sønn. Da sa hun: Nå vil jeg prise Herren! Derfor kalte hun ham Juda. – Så fikk hun ikke flere barn for en tid.»

Gud så at Lea var «sett ned på» (vers 31). Det er vakkert. Gud så det, og reagerte. Ja, da han så at Jakob satte Lea lavt, så valgte Herren å løfte Lea. Dette gjør Gud hele tiden! Også i dag.

Gud elsker dem vi avviser. Særlig enker, farløse, fattige og fremmede.

Lea hadde «matte øyne». Du har kanskje «ti tommeltotter»? Eller dysleksi? Kanhende du aldri få invitasjon til bursdagsfestene fordi du ikke er riktig «kul»? Mulig du er merket for livet med et dårlig rykte fra feil du gjorde for mange år siden? Eller at du har satt ting over styr og sliter med svak økonomi – rik på skam? Eller du har en annerledes klesstil enn de toneangivende i gjengen – «Gatekeeperne» for det herlige «Innafor!» og det heslige «Utafor!»

I «Photoshop»-livet så skal det noen ganger ikke mye til for å bli «sett ned på» og satt lavt i andres øyne.

Jakob ville ikke ha Lea. Gud vil ha Lea og lar Lea gi Jakob noe Rakel ikke kunne gi ham.

Gud ser deg, «Lea»! Ditt livs «Jakob» liker deg kanskje ikke, men han liker ikke seg selv heller… Han avviser deg og han avviser seg selv der han jager i «Photoshop»-livet etter å bli en annen: den «førstefødte», «jegeren», «den far elsker mest».

Lea, de velger deg ikke med dine «matte øyne». Men, de har uansett for lave forventninger til deg eller mål for deg. Hør: Du er utvalgt av Gud! Du er villet. Du er planlagt. Du er startet. Du er holdt oppe til i dag. Du har en tilmålt del av tro for din spesielle rolle i Guds rike. 

Lea blir med barn og føder sønnen Ruben (vers 32). Det er godt å få barn. Men, hvorfor får du barnet, Lea? Forsøker du å få noe annet – Jakobs gunst – gjennom noe du kan produsere? Søker du en anerkjennelse gjennom dine «fødsler»? Du bærer det. Du nærer det. Du presser det fram. Du omfavner det. Og du viser det stolt fram. Men stoltheten er ikke i barnet du fikk, men det du håper å vinne gjennom det: 

«… for hun sa: Herren har sett til meg i min ulykke, nå vil mannen min elske meg.» (vers 32).  

Tenk litt over det… 

3. Rakel

Vi skal skifte fokus igjen, til Rakel – og lese videre fra 1M 30:

«1 Da Rakel så at hun ikke fødte Jakob barn, ble hun misunnelig på søsteren sin. Hun sa til Jakob: Gi meg barn, ellers dør jeg! 2 Da ble Jakob brennende harm på Rakel, og han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet deg livsfrukt!  3 Da sa hun: Se, her er trellkvinnen min, Bilha. Gå inn til henne, så hun kan føde på mine knær, slik at også jeg kan få barn ved henne. 

4 Så ga hun ham sin trellkvinne Bilha til kone, og Jakob gikk inn til henne. 5 Og Bilha ble med barn og fødte Jakob en sønn. 6 Da sa Rakel: Gud har dømt i min sak, han har hørt bønnen min og gitt meg en sønn. Derfor ga hun ham navnet Dan. 

7 Og Bilha, Rakels trellkvinne, ble igjen med barn og fødte Jakob enda en sønn. 8 Rakel sa da: Jeg har kjempet Guds kamper med min søster, og nå har jeg vunnet! Og hun kalte ham Naftali.  9 Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun Silpa, trellkvinnen sin, og ga Jakob henne til kone.

10 Og Leas trellkvinne Silpa fødte Jakob en sønn. 11 Lea sa: For en lykke! Og hun kalte ham Gad.  12 Og Silpa, Leas trellkvinne, fødte Jakob enda en sønn. 13 Da sa Lea: Hvor lykkelig jeg er! For kvinner vil prise meg lykkelig. Og hun ga ham navnet Asjer. 

14 En dag i hvetehøstens tid gikk Ruben ut på marken og fant alruner som han tok hjem til Lea, sin mor. Da sa Rakel til Lea: Kjære, gi meg noen av din sønns alruner!  15 Men hun svarte: Er det ikke nok at du har tatt mannen min? Vil du nå også ta min sønns alruner? Da sa Rakel: Så la ham da ligge hos deg i natt hvis jeg får din sønns alruner! 16 Da Jakob om kvelden kom inn fra marken, gikk Lea ut for å møte ham, og hun sa: Det er meg du skal komme inn til, for jeg har tinget deg for min sønns alruner! Så lå han hos henne denne natten. 17 Og Gud hørte Lea, hun ble med barn og fødte Jakob en femte sønn.  18 Da sa Lea: Gud har gitt meg min lønn, fordi jeg ga min mann trellkvinnen min. Og hun kalte ham Issakar.  19 Deretter ble Lea igjen med barn og fødte Jakob en sjette sønn. 20 Da sa Lea: Gud har gitt meg en god gave! Nå kommer mannen min til å bo hos meg, for jeg har født ham seks sønner. Og hun kalte ham Sebulon.  21 Siden fødte hun en datter og kalte henne Dina. 22 Da kom Gud Rakel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv.  23 Hun ble med barn og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min vanære. 24 Og hun kalte ham Josef* og sa: Herren gi meg enda en sønn!»

Rakel er elsket, men misunner det hun ikke har fått, det hun ikke kan gi (vers 1-2). 

Noen av dem du er misunnelig på, en «Rakel», er miserable på innsiden. Vi ligner menneska vi møter i Bibelen. Når jeg leser den, leser den meg… Kan det være at vi har livet mer sammen enn vi er klar over?

Ser du hvordan Gud jobber i både Lea og Rakel sine liv da de var ok fornøyd med sine liv? Han tar tak i dette at de egentlig var knapt til stede i sine egne liv… Den ene var i den andre sitt liv. Og motsatt. Begge var misunnelige. 

Rakel, for sin del, begynner å rigge sin egen framtid, og mister viktige biter av seg selv (vers 3). 

Lea svarer med å gire opp sin egen framtidsbygging. Hun mister også viktige biter av seg selv: 

«Hvor lykkelig jeg er! For kvinner vil prise meg lykkelig.» (vers 13).

Tja, Lea, er du det? Egentlig?

Så lenge du kobler din lykke til andre mennesker – «for kvinner vil prise meg lykkelig» – så er det en usikker lykke.

#»Photoshop»-livet

Det som skjer nå er nær tragikomisk: 

Lea og Rakel begynner faktisk å samarbeide med hverandre om å kontrollere framtida si (vers 14-16). De hjelper hverandre i kampen mot hverandre! 

Kaoset er komplett! Godt at Gud jobber i kaos også (vers 17) – og på tross av kaos (vers 18-21). 

Hør her, «Rakel», gjennom alle tider og i oss alle: Gud gjør i et øyeblikk det du bruker mange år på å få kontroll over selv: 

«22 Da kom Gud Rakel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv.  23 Hun ble med barn og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min vanære. 24 Og hun kalte ham Josef og sa: Herren gi meg enda en sønn!»

Gud tar bort din vanære! Ikke «Photoshop»-livet. Ikke deg og dine planer. Ikke dine triks og afrodisium. Ikke ditt samarbeide med konkurrenten. Men Gud.

4. Uventet velsignelse

Riktig, vi skifter fokus igjen. Denne gangen til en uventet fin framtid for «Lea» og «Rakel» og «Jakob» i oss alle:

Du la kanskje merke til at det siste barnet i dette kaoset kalte Rakel for Josef (vers 24)? Ja, det er han, «Prinsen av Egypt»… Imponerende, ikke sant? Vel, bli med meg videre så skal få se noe slår alt:

Av 1M 29:35 vet vi at Juda er Lea sin sønn. Vi vet fra før at Lea er den Jakob ringeaktet; den han ikke ville ha.

Jesus Kristus kommer fra Juda sin blodslinje (Matteus 1:1-2.16). Ser du? Den Jakob så ned på, brukte Gud til å bære fram verdens frelser. Slik er Gud! Han vender vanære til velsignelse. Den med “matte øyne” gir den som kan åpne blinde øyne og gi lys i sjelens speil, i alles øyne. 

Josef, Jakobs sønn, ble «Prinsen av Egypt» og redda hele slekta.

Ser du? Rakel som ikke kunne få barn, gir barnet som redder hele nasjonen. Lea som ble avvist av sin mann, gir alle mennesker barnet som redder verden.

Jakob og Rakel og Lea såg bare seg og sitt og seg selv… De såg ikke at de og deres lille kaotiske familie skulle brukes for å redde en hel verden og gi alle en familie i fred med Gud. 

Tenk om vi kunne se det Gud ser, under Guds perspektiver, med Guds horisont? Sannheten er at det kan vi! Det har ingenting med «Photoshop»-livet å gjøre og jaget etter å prestere livet før vi dør. Det begynner med Gud. Ja, med hele ditt liv hos livets Herre; akkurat så kaotisk og innkrøkte det enn måtte være, som en Lea, en Rakel eller Jakob – luringen – i oss alle.