Bibeltime på Nordisk Bibelskolelærermøte 2008

Intro

”For så sa Herren Herren, Israels Hellige: Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke.” (Jes 30:15)

”Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.” (Sak 4:6)

”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.” (2M 14:14 – Israels «exodus» = PiHakirot; stillhet + Veien gjennom vannet; tillit)

Skaper vår troslære trosliv etter Guds Sønns bilde, disipler med Kristus-design som er trygg på Ordets kraft, frigjort fra synden? Danner vi disipler som har nåden som en grunn å stå på og en måte å gå på?

Kan vi ha fokusert noe ensidig på den juridiske siden ved Bibelens frelseslære (obj. forsoningslære); domsakten i himmelen, at Gud forlikte verden med seg selv… Slik at vår forkynnelse om frelsen nærmer seg matematikkens 2+2=4, en ren tankemessig utfordring. Det finnes to andre bibelske dimensjoner i frelsesbudskapet: Kjærligheten til Faderen – og Hans ords føringer – som fødes i det vi ser prisen for vårt liv (subj. forsoningslære) og forløsningen med Jesu blod og oppstandelse fra de døde (klassisk forsoningslære).

Vi skal døpe mennesker til ”Faderens og Sønnen og Den Hellige Ånds navn”, sier Jesus (Matt 28:18-20). Kan det være at vi innvier mennesker noe ensidig i Faderens anliggende (dommen over synden og soningen av straffen) og mister syn og rom for kjærligheten Ånden renner ut i våre hjerter (jf Rom 5:5) eller kraften til å løse lenker og sette fanger fri i Jesu navn?

”Det er lettvint og ansvarsløst å være kristen! Du synder og får tilgivelse for så å kunne fortsette å synde med god samvittighet…”

Dette er en misforståelse. Den er ikke ny. Allerede den jødiske kritikken av Paulus sitt lovfrie evangelium gikk langs denne linjen. De andre studentene fra Gamaliels bibelskole i Jerusalem er forundret over hans forkynnelse av evangeliet som ”en Guds kraft til frelse for hver den som tror” (Rom 1:16-17a). Formuleringer som at Gud ”rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.” (Rom 4:5) eller ”der synden ble stor, ble nåden enda større!” (Rom 5:20) ble forstått som aksept for synd; at dess mer vi syndet dess herligere skulle vår frelse bli.

Paulus forsvarer seg mot misforståelsen i Rom 6. Det er et avgjørende kapittel for kristent liv og helliggjørelse! 

Døde fra synden

”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?” (Rom 6:1-2).

Paulus forkynner at vi som er kristne, ”Guds elskede, kalte og hellige” (Rom 1:7), ”er døde fra synden” og nettopp derfor kan vi ikke leve videre i den.

Hva betyr det å være ”døde fra synden”? Begrepet ”synd” brukes på tre ulike måter i NT: Synd som SKYLD, som MAKT og som KJØD. Rom 6 taler primært om synden som MAKT, et ondskapens herredømme, som en kosmisk struktur eller et livsrom vi bor og beveger oss i like fra Adams fall (Rom 5:12). Vi kan like godt kalle det ADAMSROMMET. Måten vi lever og eksisterer på i dette Adamsrommet kalles å være ”i kjødet” (Rom 7:5 og 8:8) eller ”kjødelig” (Rom 7:14).

”Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.” (Rom 8:7).

Paulus har et gjennomført positivt syn på menneskekroppen som skapt av en god Gud. Han taler ikke mot naturen (1ste trosartikkel), men underviser om synden som den dominerende makt i Adamsrommet. Hvordan kan vi bli forflytte oss fra Adamsrommet til Kristusrommet? Svaret er til å misforstå: Vi kan bare bli frie ved å dø fra synden. Hva mener Paulus med at vi ”er døde fra synden”?

Vi kan dø i (1) frelseshistorisk, juridisk betydning. Vi kan dø i (2) sakramental betydning, i (3) moralsk betydning og vi kan dø i endelig, definitiv, (4) eskatologisk betydning. Tilsvarende kan vi oppstå i fire ulike betydninger. La oss se nærmere på det, sammen:

Å dø fra synden i frelseshistorisk, juridisk betydning

I Guds øyne døde vi fra synden da Jesus døde på korset for oss. Lovens fordømmelse, Guds vrede over menneskets synd og døden som syndens lønn rammet Gud selv i Hans Sønn (Gal 3:13, 2Kor 5:14.21, Rom 8:1.3). Ved korset finnes det derfor et frigjort rom, et livsrom bokstavelig talt – fri fra vrede og skyld – et KRISTUSROM, som er gjort rede for alle, den verste og den beste.

Å dø fra synden i sakramental betydning

Paulus lærer oss at da vi ble døpt i vann, ble vi også døpt til Jesus, til å bli ”forenet med ham ved en død som er lik hans død”. Vi er korsfestet med Jesus, begravet med Jesus og vi skal få ”en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.” (Rom 6:5) eller vi har allerede oppstått med Ham (Kol 2:13 og 3:1).

Vi er altså ført fra Adamsrommet fangenskap til Kristusrommets frihet. Hvordan? Ved å følge etter Jesus. Hvordan? Ved å dø med Ham, begraves med Ham, oppstå med Ham. Når? Hvor? Hvordan? I dåpen. Dåpen er vårt Exodus og Rødehav. I dåpen blir vår død fra synden og oppstandelse til det nye livet etablert som sikker grunn å stå på og en måte gå på. Paulus lærer oss at ”likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv” (Rom 6:4), at vi skal regne oss som ”døde for synden, men levende for Gud” (Rom 6:11), at vi er ”de som av døde er blitt levende” (Rom 6:13). Guds ord sier at vi har forlatt graven og at vi lever det nye livet i Ånden her og nå. Det selvfølgelige må selvfølgelig sies: Rom 6 kommer etter Rom 3-5 der Paulus lærer oss om troens betydning for frelsen. Rom 6 har adresse til den som er døpt og tror. Jesus sier det samme: ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Mark 16:16).

Å dø fra synden i moralsk betydning

Paulus skriver ikke bare om noe som har skjedd FOR meg på korset og som skjer MED meg i dåpen, men også noe som skal skje I meg ved Ånden. Jeg er død og oppstanden med Jesus for at jeg daglig skal dø og stå opp med Jesus i moralsk, etisk betydning. Guds nåde gir meg ikke bare en ny start, men starter også et en ny måte å leve på, en død- og oppstandelsesprosess i mitt liv som er sentrert om to små ord av Jesus: ”Følg meg!”

Luther forsøker og beskrive denne prosessen i sin lille katekisme:

”Hva betyr det å bli døpt med vann? Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og sannhet.”

Å dø fra synden i endelig, definitiv, eskatologisk betydning

Synden fortsetter å bo i det kristne menneske så lenge det beveger seg mellom vugge og grav (Rom 7:17.20.21 jf kjøttgrytene i Egypt). Kjødet er i oss også etter at vi er flyttet fra Satans makt til Guds elskede Sønns domene (Kol 1:13). Det gjør jo at vi står i et stadig veikryss, erfarer strid mellom Guds Ånd i oss og kjødet (Rom 8:5-9 jf Gal 5:16-17). Vi lever på et vis under samme livsvilkår som før. De har jo ikke endret seg. Men vi er nye skapninger i Kristus (2Kor 5:17). Våre legemer ligger fortsatt under sykdom, alderdom, dødskrefter og død (Rom 8:17.21.23). Men vi har et levende håp! Og en dag skal KJØDET ryddes ut av bringa og et tvers igjennom Jesus-likt liv skal stå opp, til en eksistens som preges av Guds egen herlighet. På samme vis skal hele skapningen ”bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.” (Rom 8:21).

Å leve i dåpen

Dåpen er utgangspunktet for Paulus lære om livet med Jesus. I dåpen føres jeg fra Adamsrommet til Kristusrommet. Jeg får en ny herre. Det er Jesus. Jeg begynner et nytt liv. Dette nye livet er verken normløst eller formløst. Det har bestemt design og disiplin. I Kristusrommet er jeg satt fri fra synden – ved Ordets kraft – til å gjøre Guds vilje, leve for Gud (Rom 6:10-11), ”for Herren” (Rom 14:8), ”for ham som døde og oppstod” (2Kor 5:15). Jeg skal få by mine ”lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud” (Rom 6:13), ”til tjeneste for rettferdigheten” (Rom 6:19), ”bære frukt for Gud” (Rom 7:4), tjene ”i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen.” (Rom 7:6), ”være Gud til behag” (Rom 8:8), være ”et levende og hellig offer til Guds behag” (Rom 12:1).

Der disippelen får nåden som en grunn å stå på og en måte å gå på der vil hele personligheten forvandles til stadig større likhet med Jesus (Rom 6:19.22-23). Det har vokst fram ulike modeller for helliggjørelse på grunnlag av den mer passive holdningen ”regn dere som døde” (Rom 6:11) og den mer aktive holdningen i Rom 8:13, at vi ”døder legemets gjerninger (jf Kol 3:5). La oss si med Ole Brum: ”Ja takk. Begge deler!”

Exodus = Pi Hakirot (stillhet) + Veien gjennom vannet (tillit)

”- Herre, gi meg kraft! – Hvorfor skal jeg det, når jeg er din styrke?!”