En leder i bibelsk sammenheng er en person med gudgitte evner og et gudgitt ansvar for å påvirke en bestemt gruppe av Guds folk i retning av Guds formål med denne gruppen. – Robert J. Clinton.

Jesu lederskap og ledertrening er unik fordi Jesus er unik. Vi bør derfor vokte oss for å lese våre teorier om lederskap inn i Jesu lederskap. Pdas understreker alle de fire evangeliene hvor mye tid han brukte på å forberede de tolv på å være ledere i Menigheten. Store deler av evangeliene er faktisk opplæring av disiplene, ledertrening, både i ord, forbilde og eksempler.

Jesu treningsmetode av både den store folken av disipler og den mindre av de tolv, har fire komponenter:

1. Bønn. Både før utvelgelsen av de tolv (Luk 6:12) og for disiplene (Luk 22:31-32).
2. Forbilde. Jesus demonstrerer i sin egen person og i sine handlinger det han vil gi videre til andre. 
3. Undervisning. Mindre i teori og regler enn i praksis og relasjoner. Ledertrening hos Jesus handler mer om å være som Jesus enn å vite om Jesus.  
4. Personlig respons. Disiplene sitt forhold til Jesus må gi seg uttrykk i personlig handling og lydighet. Kunnskap som kriterium på etterfølgelse, teller ikke (Luk 6:46, Joh 14:21).

Modellen Jesus følger ligner på det vi i dag kaller ”lærlingemodellen”: En enkeltperson eller en liten gruppe knytter seg til en mester/ lærer som demonsterer i praksis visse evner. Etter en periode hvor lærlingene har lært ved å gjøre under Lærerens oppsyn, blir lærlingene satt fri til selv å utføre samme handlinger og undervise andre igjen etter samme metode. Læringen skjer, ikke avsondret fra ”verden”, men midt i verden og tjenesten.

Hovedkomponentene er:

1. Læreren modellerer visse holdninger og handlinger.
2. Læreren gir undervisning i og forklarer disse holdningene og handlingene.
3. Læreren avkrever praksis av lærlingen, evaluerer og rettleder lærlingen inntil denne kan etterligne Læreren på en tilfredsstillende måte.

”Lærlingemodellen” krever at Læreren er ekspert innen det området det gjelder og at han er i stand til å gi sin ekspertise videre gjennom demonstrasjon.

Modellen blir fremdeles regnet for en av de beste læringsmodeller. I deler av verden er denne modellen den viktigste opplæringsmodellen. I vesten har vi stort sett erstattet modellen med formell undervisning (skole, univseritet, seminar). Vi kan merke oss at Jesu modell, og i stor utstrekning oldkirkens modelle, er en annen enn våre hovedmodeller. Det er i ferd med å endre seg i dag. Det er bra.

I lys av ”lærlingemodellen” kan vi sette opp en oversikt over Jesu metoder som leder:

Jesus utvalgte og kalte disipler

Her er det ikke tale om eget inititativ, heller ikke om tilfeldighet i utvelgelsen. Vi husker at Jesus brukte en natt i bønn før han utvalgte de tolv (Luk 6:12-16).

Hvorfor han valgte nettopp disse tolv, kan vi bare gjette på. De var villige til å gi hele seg, de var to-språklige (kom fra Galilea) og de representerte bredde i bakgrunn og talent: Selot, Toller, Fisker…

Det virker som om Jesus har lagt mer vekt på potensiale enn på demonstrert ekspertise. Faktisk regner han dypest sett bare med seg selv og det han er i stand til å gjøre i, med og gjennom sine disipler (Mark 1:17).

Jesus brukte tid med disiplene

”Han tok ut tolv som skulle være sammen med ham,” sier Markus, Peters tolk (Mark 3:14). Og i Johannesevangeliet hører vi at etter hvert som motstanden øker, trakk han seg mer og mer tilbake for å være sammen med disiplene sine (Joh 11:53-54).

Den tiden Jesus investerte i de tolv, var så mye lengre i sammenligning med den tiden han gav til andre at det må være en bevisst strategi fra Jesus sin side. Det blir hevdet at Jesus kanskje brukte mer tid på disiplene sin lederopplæring enn på alle andre – til sammen.

Lederutvikling krever tid og samvær. Jesus strategi ser ut til å ha vært å satse på de få av hensyn til de mange. Det er i alle fall typisk Gud: Nå de mange gjennom den ene (Noah, Abraham, Josef, Moses, Jesus, De tolv disiplene jf Ef 4:11-16).

Jesus underviste disiplene

Både disiplene, motstanderne og folket kalte Jesus ”lærer”. Han var en lærer uten timeplan og klasserom. I stedet underviste han dem på vegen, midt i livet. Bergpreika er et eksempel på verdier han lærte dem:

• Være før vandre (Matt 5:3-12). 
• Salt og lys (Matt 5:13-16).
• Et udelt, hellig hjerte (Matt 5:17-48).
• Ta seg i vare (Matt 7:1-23).
• Grunnvollen (Matt 7:24-27).

Disiplene lærte ved å høre på når han debatterte med andre om kontroversielle emner. Og det lærte gjennom lignelser og fortellinger.

Kvelden ført korsfestelsen brukte Jesus til en lang samtale (Joh 13-16), og selv etter oppstandelsen underviste han dem. Ikke for å øke deres viten i og for seg, men for å øke deres tro og gi dem øyne til å se med og øre til å høre med. Det vil si utruste dem til selv å ta stilling til og til selv og jobbe med utfordringer.

Jesus gjorde mye bruk av selvoppdagelsesprinsippet. Det vil si at folk må selv oppdage budskapets relevans. Fortellende undervisning gjør folk til lyttende objekt. Problemstillende undervisning utfordrer til kritisk refleksjon.

Jesus gav disiplene oppgaver

Ledertreningen må omfatte både teori og praktisk tjeneste (Mark 6:30-44, Matt 10), og de to må relateres, slik at disippelen får oppgaver som svarer til hans/ hennes modenhet. Vi har gjerne en tendens til enten ikke å kombinere teori og praksis eller tvinge potensielle ledere ut der de ikke kan nå bunn. Da opplever de seg avvist…

Jesus evaluerte disiplenes arbeid

Etter team-oppdraget (Matt 10, Mark 6) tok Jesus de tolv med til et stille sted (Mark 6:31) for evaluering og restituering. Det samme skjedde da de 72 disiplene kom tilbake (Luk 10:20).

Ledertreningen avslutter du ikke med velsignelsen eller et lettelses-sukk, men med en grundig evaluering og konstruktiv kritikk.

Jesus irettesatte disiplene

Disiplene ble skjelt ut, rett og slett, for å ha for liten tro på Jesus (Mark 4), for ikke å forstå det som Gud vil (Matt 16:23), for å ville ta dommen i egne hender (Luk 9:51-56). Og han påla disiplene å irettesette andre (Luk 7:13 jf Matt 18:6-7.21-22).

Irettesettelsen må ikke bli borte i vårt moderne strev etter smertefritt liv. Galt er galt og synd er synd. Det gjelder altså å være sannheten tro, i kjærlighet (Ef 4:14-15).

Jesus ba for disiplene

Et viktig prinsipp for lederskap og ledertrening: Om Gud kaller det til en tjeneste, kaller han deg også til å be for denne tjenesten (1Sam 12:23).

Jesus ber før han velger ut de tolv (Luk 6:12-16), han ber for de tolv (Matt 11:24-27; Joh 17) og han lærer dem selv å be (Luk 11:1-13).

Jesus sendte ut disiplene

Misjonsbefalingen er Jesu delegering av oppdrag og myndighet til disiplene. Utsendelsen eller misjon, er et nøkkeltema i NT, særlig i Johannesevangeliet (Joh 20:21-23). ”Utstendelse” er altså en helt sentral funksjon for lederskap og av lederskap: Misjon er å fortsette Jesu utsendelse av ledere til tjeneste.

Jesu forlot disiplene

For dermed å sikre seg at de ble spredt til verdens ender. Han etterlot dem ikke alene. I stedet for Hans fysiske nærvær, opplevde de fra pinsedagen den andre talsmannen sitt åndelige nærvær (Apg 1-2). Selv om dette handler om Guds frelsesplan, er det likevel en lekse vi kan lære: Sett de nye lederne fri til å lede ved selv å trekke deg tilbake. Vent ikke til de er fullkomne, men lær dem å regne med Den Hellige Ånds ledelse og utrustning.

Disiplene ble først ledere da de fikk ansvar under Den Hellige Ånds ledelse. Den Hellige Ånd reiser opp og utruster ledere når de trengs, ikke så lende læreren fyller rommet.