Spilte du ”Stigespillet” som liten? Dette spillet som kunne få de mest sindige av oss til å eksplodere… Du gjorde ditt beste for å klarte opp noen stigetrinn for å komme til toppen, fortest mulig, men bare for å lande på et rødt felt – og bli sendt tilbake, nedover brettet. Som spiller ble du sittende å ergre deg mens du ventet på ditt neste trekk – for bare kort tid siden var du høyt oppe. Mesteparten av tiden brukte du til å klatre oppover stiger, gå inn i et rødt felt og sendes nedover – inntil en av de andre spillerne nådde toppen og vant.

Stigespillet kan illustrere hvordan mange mennesker – også blant dem som kaller seg kristne! – har det i sitt forhold til Gud. De ser på sitt (kristen)liv som et vedvarende forsøk på å unngå å gå inn i et rødt felt og sendes bakover – og helst klatre oppover stiger, ved å være på sin egen beste versjon hver dag, hvert minutt og sekund, i et forsøk på å nå mållinja.

Livet erfares som en kamp der jeg må gjøre min del og gi mitt aller beste i et forsøk på å gjøre alt riktig, prøve å ikke gjøre feil – eller synde, som man sier – slik at jeg kan kvalifisere meg for himmelen. Jeg fokuserer på at JEG skal nå målet. Det blir fokuset for hele livsspillet mitt… Ting kan gå fint en stund og jeg kan til og med klatre en stige og to, ganske så langt oppover. Men før jeg vet ordet av det, så er jeg inne i rødt felt og i fritt fall nedover.

Kjenner du deg igjen? Det trenger ikke å være slik. Iallefall ikke om du er nysgjerrig på det kristne perspektivet på livet her på jorda. Dette stigespillet er nemlig ikke kristendom! 

Kristendom er virkelig ikke spillet der du kjemper og håper at du en dag kan klare å bli frelst, eller komme fram. Sannheten er at utgangspunktet for din relasjon til Gud, er ved et sluttpunkt. Det er ikke ditt mål. Det er starten!

Husker du hva Bibelen forteller om Jesus da han hang på korset? At han roper ut:

“Det er fullbrakt!” (Joh 19:30)

Hva betyr det? Jo, at Jesus har nådd målet i stedet for oss – i vårt sted. Vårt liv med Gud begynner der Jesus sier “fullbrakt”. Vi starter sånn sett på toppen av spillbrettet – i den seieren Jesus allerede har vunnet.

Dette er kjernen i det Bibelen kaller “Evangeliet”. Oversatt betyr det: “Gode nyheter”. Hvis du ikke tar ditt utgangspunkt i Jesu sluttpunkt, så blir kristenlivet et langt åndelige maratonløp – uten mållinje. Du vil leve konstant fullkomment frustrert.

Paulus beskriver de gode nyhetene slik:

“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5:8).

Med andre ord: Før vi startet stigespillet vårt, ja før vi tenkte tanken at vi skulle bli kjent med Gud og se om vi kunne vinne fram til en slags relasjon med Ham, … så har Gud tatt et initiativ i retning oss – og ordnet det som måtte ordnes for at vi skulle kunne være i lag. Gjennom hele livet. Og med meget lave skuldre!

Med et utgangspunkt for alle dine livs steg i de Jesus allerede har gått for deg, så er du allerede i mål. Joda, de røde feltene kan gi deg nedturer, sår og skader, men de kan ikke skille deg fra det Bibelske fakta at Gud er likevel like gla i deg – og det Han har gjort for deg gjøres jo slett ikke ugjort selv om du ikke lykkes enkelte dager eller lange livskapitler med noe som helst av det du drømmer om å få gjort.

Da Jesus ropte ut: “Det er fullbrakt!”, så var vi, slik Bibelen tenker, inkludert på en måte som forandrer våre livsvilkår og vår livsretning. Jesus vant og vi har vunnet med Ham.

Når ditt liv med Gud handler om å blidgjøre Gud, så vil du jevnt slite med tre ting:

Viljen. Du pumper viljeskraft og tar bestemte bestemmelser om å virkelig gjøre ditt beste og alltid gjøre det som forventes og kreves av deg. Men før du vet ordet av det så gjør du noe  du ikke burde og du står på rødt felt… Du kjenner deg skamfull over nedturen og føler deg fullkomment fordømt: Du hadde jo lova deg selv og Gud at du ikke skulle gjøre dette igjen?! Du kjenner og kjemper med fakta at din egen vilje ikke er din beste lagspiller i ditt livs Stigespill… Mange gir opp.

Vinglingen. Fordi vi ikke eier viljeskraft til å holde stø kurs, så vingler vi i livet med Gud. Det ene øyeblikket føles ting vel – vi er på veien og vi vandrer… framover. Eller tar noen stigetrinn oppover. Det neste øyeblikket er vi i fritt fall nedover og Gud synes å være langt oppe og borte fra oss.

Vissen visshet. Vi begynner å bekymre oss for hvorvidt Gud fortsatt elsker oss og tviler på om han egentlig bryr seg om oss, på ordentlig – slik at det utgjør noen forskjell i vanlige dager, i praktisk livshjelp og aktiv godhet. Vi begynner å lure på om Gud egentlig er klar over våre utfordringer og behov. Iallefall lurer vi på om Gud kommer til å bidra med hjelp for han virker å være så veldig veldig langt borte fra oss. Vi kan også begynne å frykte for at vi ikke kommer i mål.

Når vi lever i dette, konsentreres alt vi vet, vil og virker om å vise Gud at vi er verdt å elske og være sammen med. Vi jobber livet av oss for å få hans oppmerksomhet og smil og velsignelse. Men det virker umulig å oppnå. Igjen og igjen raker vi sammen biter av knust vilje fra forrige nedtur og begynner igjen og igjen på BUNNEN av stigespillet. Med nye gode gjerninger…

Det er galskap! Og så fordømt unødvendig. Paulus adresserer denne måten å leve på – Stigespillet – i de aller fleste breva sine til lokale menigheter. Han fatter ikke hvorfor kristne forsøker å gjøre noe Jesus allerede har gjort for oss. Han utfordrer for eksempel menigheten i Galatia på dette:

“Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?” (Gal 3:3).

The Message sier det slik:

“Are you going to continue this craziness? For only crazy people would think they could complete by their own efforts what was begun by God. If you weren’t smart enough or strong enough to begin it, how do you suppose you could perfect it?”

Galskap! Kristendom handler ikke om å prestere for å premieres med frelse. Evangeliet blir dessverre noen ganger presentert som om det er noe vi må gjøre for bli frelst og få Guds velsignelse.

Gud har allerede premiert oss – for det løpet Jesus løp i vårt sted. Vi har Guds smil og stadige hengivelse over våre liv.

Hva om vi starter ved fullbrakt? Hva om vi lever utfra det fullbrakte frelsesverket – ikke for frelse, men som frelste?

Du kalles ikke til å prestere noe for Gud. Vi får lov å representere det Han er og allerede har gjort. Vi skal ikke leve for å oppnå noe, men vi får oppleve livet sammen med Gud og involveres i det Gud gjør i verden i dag.