Hvorfor trenger vi frelse?

Hvorfor trenger vi frelse? Fordi vi er i en nødssituasjon. Det kan vi være i selv om vi ikke selv er riktig klar over det…

Ordet ”frelse”

Ordet ”frelse” betyr det samme som ordet redning. Det siste gir kanskje mer mening for folk flest i dag?

Den som skal reddes – eller frelses – må være i nød. Ellers trenger han ingen redning. Hva skulle han reddes fra? Skal redningsmannskapet tilkalles så bør det være en grunn for det! For redningsaksjoner er både dyrt og farlig.

Frelse forutsetter altså en nødssituasjon. Nød er det du ikke kan komme ut av selv. Du er avhengig av hjelp utenfra, fra en annen. Hvis du behersker situasjonen selv, så trenger du ingen redning. Trenger du frelse, så må det være fordi nøden er av en slik karakter at du ikke kan hjelpe deg selv – og uten hjelp utenfra så får du ikke løst problemet du baler med eller bindes av.

Hva er vår nødssituasjon?

Svart på spørsmålet er ett ord: Synd. Det er verdens største nød. Men mange er ikke klar over det. For det Guds ord kaller for synd kan verden forklare og forsvare som normalt og naturlig. Til eksempel å baksnakke, å male løgner hvite etter at vi har sagt dem eller å se på noen med ”ondt øye”, være gjerrige eller utro – eller at menn ligger med menn og kvinner med kvinner.

Aldri er katastrofen så stor som når den ikke blir oppdaget eller erkjent… før det er for seint.

Historisk

Første gang Bibelen forkynner ”frelse” er i 1M 3:15. Dette verset kaller vi ”protevangelion”. Det er et gresk ord som betyr noe sånt som ”det første evangelium”. Selve ordet ”frelse” er ikke brukt i 1M 3:15, men saken er der:

”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” (1M 3:15).

Uttrykket ”hennes ætt” handler om Jesus Kristus…

”Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” (Jes 7:14).

”Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven…” (Gal 4:4).

Det må ha hendt noe fryktelig i Edens hage den dagen siden Gud kom og forkynte frelse. Han kom med en redningsplan… Det gjør han ikke uten grunn. Det er jo både dyrt og farlig.

I 1M 3 leser vi om verdens største katastrofe! Vi rystes fremdeles i dag av det som hendte den dagen. Hele verden ble satt i dyp nød av den dagen. Vi kaller den dagen for ”syndefallet”. Det var da Adam og Eva valgte å velge bort Guds gode vilje og standard for livet, og satte sin egen vilje høyere og la sin egen standard for livet.

Ser du at ”frelse” eller redning, henger sammen med ”synd”? Før syndefallet var det aldri snakk om frelse. For det var aldri snakk om synd. Det var ingen krise å gi krisehjelp til! Der det ikke er synd er det heller ikke behov for frelse.

Aktuelt

Hva har de første menneskenes synd, eller nødssituasjon, å gjøre med oss som lever i dag?

I Bibelen er hele menneskeslekta sammenlignet med en organisme, en kropp. Et betent sår kan forgifte hele kroppen. Synden er det såret, iflg Bibelen. Giften har gjennomtrengt hele menneskeslekta fra Adam av og like til i dag.

”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle –” (Rom 5:12).

”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.” (Rom 5:19).

Vi kaller dette for ”arvesynden”. Synden har på en måte gått i arv, fra slekt til slekt. Og likesom betennelsen gjør mer og mer skade jo lenger den herjer i kroppen, så har denne ”arven” på en måte økt for hver generasjon. Vi hoper skyld opp over våre liv som enkeltpersoner og som nasjoner og menneskeslekt over hele verden og gjennom hele verdens historie.

Vi har ikke bare fått synden i arv, men vi har også – skal vi være helt ærlige – personlige syndefall alle sammen. De er mange. Sånn sett så er vi med på å øke syndearven som våre barn må ta ut i sin tid.

Hvis du ønsker et slags ”åndelig speilbilde” av deg selv, så skal du lese Rom 3:9-18. Her er vår nødssituasjon beskrevet. Likesom i Rom 7:18:

”For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.” (Rom 7:18).

Det er altså synden og den nødssituasjon som den har skapt, som gjør at vi trenger frelse, eller redning.

”Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1:21).

”Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.” (1Tim 1:15).

Syndens katastrofale følger

Syndens katastrofale nødssituasjon ser vi i konsekvensene: Hva førte syndefallet med seg?

Svaret på spørsmålet er ett ord: Død.

”Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.” (1M 2:16-17).

Å gjøre Gud imot er majestetsforbrytelse som kvalifiserer til dødsstraff! Noen tenker at straffen ikke står i forhold til syndens størrelse… Det er bare det at syndens størrelse måles ikke i det du gjør, som vi kanskje gjør med vanlige forbrytelser. Syndens størrelse måles ut fra hvem du synder mot: Gud. Og da blir all synd stor og dømmes strengt:

”For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom 6:23).

Når da alle mennesker er syndere – først som fødselsgave eller arv og siden gjennom helt personlige syndefall – så er vi alle iflg Guds ord skyldige til dødsstraff. Det er derfor vi trenger frelse, redning, krisehjelp. Det er fullstendig katastrofe!

Den legemlige død

Dette er ”skilsmissen” eller brutt relasjon mellom din kropp og din sjel. Kroppens død er en følge av synden. I himmelen skal ikke døden være mer (Åp 21:4). For der er ikke synden mer.

Gud sa til Adam at han skulle dø dersom han trosset Guds rammer for livet (bud). Hvordan skal vi forstå dette?

Den legemlige død kom ikke momentant, i det øyeblikket Adam brøt Guds bud eller ble avslørt. Men fra den stund var Adam dødelig og døende. Adam og Eva gikk dødsdømte fra syndefallet av. Det var bare et tidsspørsmål når dommen skulle trå i kraft. Adam ble 930 år gammel, iflg 1M 5:5. Men den legemlige døden kom og skilte kroppen hans fra sjelen hans. Døden kom egentlig den dagen han falt i synden. Da begynte døden sin gjerning. Dødsdagen var bare avslutningen.

Etter syndefallet har den legemlige døden spredt seg til hele menneskeslekta, hele kroppen vår (jf Rom 5:12). Alle har syndet, og derfor må alle dø legemlig. Slik er syndens lov. Hver gang noen dør, så er det en påminnelse om vår nødssituasjon; hvilken katastrofe synden har ført med seg.

Å redde seg fra denne katastrofesituasjonen er ikke gitt noe menneske. Uten frelse utenfra er vi alle redningsløst fortapt i døden, med evig skillsmisse mellom vår kropp og vår sjel. Derfor trenger vi alle frelse fra den legemlige død, så sjel og kropp igjen kan bli forenet i en tilværelse hvor døden ikke er mer.  

”Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene – stjerne skiller seg fra stjerne i glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det oppstår i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.” (1Kor 15:41-44).

”For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1Kor 15:53-57).

Den åndelige død

Vi finner ikke dette uttrykket i Bibelen. Men saken er tydelig. Åndelig død inntrer ved ”skillsmisse” eller brutt relasjon, mellom Gud og mennesket. Denne død innfinner seg mens kroppen ennå lever. Den er også en følge av synden. Ja, faktisk din ”fødselsgave” fra Adam og Eva:

”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” (Ef 2:1-3).

Efeserne var jo ikke legemlig døde, men åndelig. Det var deres stilling borte fra Gud. Deres liv i synd hadde skilt dem fra Gud.

”Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult hans åsyn for dere, så han ikke hører.” (Jes 59:2).

Det åndelige livet kan bare eksistere i samfunn med Gud. Blir det brutt, inntrer den åndelige død.

Det ser ut som den åndelige død innfant seg straks etter syndefallet. Synden skapte skillsmisse med Gud (1M 3:8): Adam og Eva var blitt redde Gud. Fellesskapet, samfunnet var brutt. De var avgått ved åndelig død…

Likesom synden har trengt gjennom hele menneskeslekta, ut til den minste med-lem, så har også den åndelige død gjort det. Fordi vi alle er ”av naturen vredens barn” (Ef 2:3), så fødes vi alle inn i tid og rom som åndelig dødfødte barn. Og dersom det ikke skjer en åndelig oppvekkelse med oss, blir det åndelig katastrofe med oss. Her er en nødssituasjon som ingen kan frelse seg selv ut av. Her trenger vi radikal redning!

Den evige død

”Evig død” betyr evig ”skillsmisse”, eller brutt relasjon, mellom Gud og mennesket når livet på jorda tar slutt. Det er syndens evige konsekvens.

Bibelen bruker forskjellige uttrykk om dette: fortapelse (Matt 7:13), helvete (Matt 5:19), evig pine (Matt 25:46), den annen død (Åp 20:14).

Når fortapelsen blir betegnet som ”den annen død”, kunne det tyde på utslettelse. Men gransker vi Bibelen, forstår vi at fortapelsen er en forferdelig tilværelse hvor folk eksisterer i full bevissthet: De pines, roper og ser hjelpen de ikke ville tro/ta imot (Luk 16:22-27). Kan noen som er utslettet gjør dette?

Når fortapelsen kalles evig død, er det både fordi det er en evig skillmisse fra Gud, og fordi denne eksistensen ligger på et så lavt nivå at det ikke kan kalles liv. Det er vondskap i rein form… 100%

Den evige død er bare en fortsettelse av den åndelige død. Den åndelige døde lever sitt liv på jorda i full bevissthet, uten Gud. Den evige døde fortsetter sitt liv i evigheten i full bevissthet uten Gud. Fra den tilstand finnes det ingen redning mer. For evig fortapt. Det er en grufull tanke. Det er den styggeste setningen som finnes å jorda! Og det ville være vår evige nødssituasjon hvis det ikke kom redning…

Hvordan frelser Gud?

Nå skal vi stanse litt ved selve Bibelens hovedlære. Du kjenner kanskje det vi kaller ”Den lille bibel”, i Joh 3:16? Dette blir hovedverset i denne leksjonen. Her sammenfattes hele Bibelens innhold i en sum, og sier at Gud frelser oss ved troen på Jesus.

VI vil prøve å se på frelsen ut fra to sider: Fra Guds side. Og fra menneskets side. Eller for å si det litt finere: Fra frelsens OBJEKTIVE side. Og fra frelsens SUBJEKTIVE side. Begge sider står i ”Den lille bibel”. At Gud elsket så han ga sin Sønn, er frelsens objektive side, altså Guds side. For at hver den som tror skal ha evig liv, er frelsens subjektive side, altså menneskets side…

Frelsens OBJEKTIVE side

Etter syndefallet i 1M 3, så kom hele menneskeslekta inn i en forferdelig nødssituasjon. Synden trengte seg igjennom til alle mennesker.

”Alle har syndet og står uten ære for Gud.” (Rom 3:23).

”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle –” (Rom 5:12).

Og Gud hadde sagt klart ifra at den som syndet skulle dø (1M 2:17). Dermed var alle mennesker dødsdømte og fortapte.

La oss bare få minne om at det som Gud har sagt står urokkelig fast: ”Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.” (Sal 119:89).

Gud kunne ikke si: ”Jeg var visst litt for streng da jeg lova dødsstraff for synden. Nå skal jeg tilgi dere alle sammen og ta tilbake det jeg sa. Sorry!” Slik snakker kanskje et menneske. Men slik snakker ikke Gud! Guds ord står fast. Ikke bare hans løftersord, men også hans domsord.

KRISE! Skulle hvert menneske straffes, var vi alle fortapt. Ingen kan sone sin egen synd og bli frelst. Ingen av oss kan sone andres synder heller. Det er ikke mye hjelp å få fra en som selv trenger hjelp…

Da disiplene forstod dette så ble de forferdet står det i Mark 10:26, og sa til hverandre: ”Hvem kan da bli frelst?” Jesus så på dem og sa: ”For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!” (Mark 10:27).

Her er sannheten om oss. Og sannheten om Gud. Det som var umulig for oss, nemlig å sone synden og frelse oss selv, det gjorde Gud. Hvordan? Jo, han skaffet en stedfortreder til å sone dødsstraffen for oss.

Allerede i GT møter vi stedfortredertanken. Den går faktisk som ”en rød tråd” gjennom hele Bibelen. For eksempel så fikk Israelsfolket mange forskrifter av Herren om å slakte offerdyr til soning for deres synder. Du kan lese mye om det i 2M og 3M. Hver dag ble uskyldige dyr slaktet og ofret. På den måten ble folket stadig minnet om at deres synder måtte straffes med døden. Men de ble også minnet om at Gud godtok en stedfortreder…

I 2M 12 leser vi om første gangen et påskelam ble slaktet. Gud skulle straffe de ugudelige i Egypt. Men israelsfolket skulle bli frelst ved å slakte et uskyldig lam og stryke blodet på dørkarmene.

”Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.” (2M 12:13).

Gud lot altså folket finne en stedfortreder til å dø for seg, og blodet var tegnet på at dødsstraffen var utført og soningen var fullbrakt.

I 3M16 kan du lese om hvordan ypperstepresten en gang om året gikk inn i det aller helligste i Tabernaklet (senere Templet) og ofret okser, værer og geitebukker og strøk blodet på ”nådestolen” (oppå alterlokket). Vi kan ikke forklare det i detalj, men på denne måten måtte han gjøre soning for sine og folket sine synder.

”Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og for sitt hus og for hele Israels menighet.” (3M 16:17).

Ifølge NT så vet vi at dyreofferne i GT ikke var fullgode offer for Gud til å sone synd med.

”For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.” (Heb 10:4).

”Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder.” (Heb 10:11).

Offer i GT kunne dekke til synden, så Gud og folket kunne bo og bevege seg samme uten at Gud måtte gjøre det av med dem, pga sin hellighet. De kunne ikke ta bort synden, men de kunne peike framover mot NT. Alle offer i den gamle pakt var forbilder på det fullkomne, endelige og evig gyldige offer i den nye pakt.

”Dette er et bilde inntil den nåværende tid. I samsvar med dette blir det så båret fram både gaver og offer, som ikke makter å gjøre den som tjener Gud, fullkommen etter samvittigheten. Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk. Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.” (Heb 9:9-12).

Kunne Jesu død på korset virkelig ta bort synd? Ja!

”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.” (Heb 9:24-26).

”Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Joh 1:29).

De fikk se glimt av dette også i den gamle pakt. I Jes 53 ser profeten stedfortrederen og offerlammet. Dette kapitlet kunne godt ha vært skrevet av et av vitnene til Jesu død på Golgata:  

”Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?” (Jes 53:3-8).

Profeten ser Golgata foran seg, mer enn 700 år før det skjer. Vi kan se Golgata bak oss, nær 2000 år etter at det skjedde. Langfredag er hele verdens frelsesdag.

Frelsens subjektive side

I og med Jesu fullkomne offer på Golgata for alle oss mennesker, skulle man tro at hele verden var frelst… Men bli med meg til Apg 16:25-32. Fangevokteren i Filippi spurte Paulus og Silas om hva han skulle gjøre for å bli frelst (Apg 16:30). Svart de at han VAR frelst? Nei. Hadde ikke Jesus sonet alle hans synder? Jo. Han var likevel ikke frelst. Paulus og Silas sier at han kan bli det, og hvordan: ”Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst…” (Apg 16:31).

Det Jesus gjorde på Golgata gjelder i himmelen, men det teller ikke for deg personlig før før DU tror på/tar imot/har tillit til/tar tilflukt til Jesus. Det står også klart i ”Den lille bibel”:

”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Joh 3:16).

Dette er Bibelens vitnesbyrd om frelsen:

”For at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.” (Joh 3:15).

”Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.” (Joh 3:18).

”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” (Joh 3:36).

”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.” (Rom 1:16).

”For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.” (Rom 3:28).

”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.” (Gal 2:16).

”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.” (Ef 2:8).

Hva vil det si å tro på Jesus, egentlig? Troen er ikke noen gjerning som vi må prestere for å bli frelst. Jesus har gjort absolutt alt. Men vi må få tak i frelsen, tilegne oss den så den blir vår, personlig.

Dette blir sagt på en enkel måte av disippelen Johannes:

”Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Joh 1:12).

Hvem fikk retten til å bli Guds barn? Alle dem som Jesus døde for? Nei. Alle dem som tok imot ham, dem som tror på hans navn.

Å tro på Jesus er det samme som å ta imot Jesus. Alle som tar imot ham, tar dermed imot hele hans frelse.

”Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.” (1Joh 5:11-13).

Ingen av oss kan ta imot Jesus eller tro på ham av oss selv. Det er et verk av Gud:

”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Ef 2:8f).

Så verken frelsesverket eller troen er av oss. Alt er av Gud. Men når du ser at du er i en nødssituasjon og at Jesus er din eneste redning. Da har Gud gitt deg tro og du kan ta imot ham her og nå. Vil du det? Du har ikke skapt den troen, like lite som du startet livet ditt av deg selv… Du fikk det som en gave. Du kan ta imot det og leve. Eller du kan avslutte det. Slik er det også med troen du nå har… Vil du ta imot Jesus og leve? Eller vil du vende deg bort og drepe troen fordi du vil bli i synden din?

Hva frelsen innebærer for den troende

Hør hva den troende eier i sin frelse, hva det innebærer å være frelst.

Den troende er blitt frelst fra syndens skyld

Våre synder har satt oss i en ubetalelig gjeld hos Gud (jf Matt 18:23ff). Men Jesus betalte hele gjelden vår med sitt blod. Han utslettet skyldbrevet mot oss.

”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.” (Kol 2:14).

Den troende er blitt frelst fra syndens straff

Syndens lønn er døden (1M 2:17, Rom 6:23). Men straffen ble lagt på vår stedfortreder (Jes 53:5). Dermed er vi frelst både fra den legemlige død, den åndelige død og den evige død.

Den troende er blitt frelst fra syndens makt

”Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.” (Kol 1:13f).

En kristen kan også falle i synd, men ikke ligge under for den. Jesus har jo seira over de krefter som all synd stammer fra; djevelen, verden og vår egen natur eller ”kjød” (jf Joh 16:11-33).

Den som eier Jesus eier også hans seierskraft. Paulus ser det, væpner seg med det og sier: ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.” (Fil 4:13). Glem ikke Pi-Hakirot! Ingen av de krefter som kommer mot oss er sterkere enn de krefter vi er forløst ifra!

Den troende er frelst fra dommen

”Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.” (Joh 3:18)

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.” (Joh 5:24).

Den troende sin dommedag fant egentlig sted på Golgata. Da holdt Gud dom over alle den troendes synder i stedfortrederen Jesus. Legg merke til domsscenen i Matt 25:31-46. De frelstes synder blir ikke nevnt med et ord.

”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.” (Rom 8:1).

Av dette vet vi at den troende er frelst inn i et liv i tilgivelse, frihet og glede. Og aller mest: Han er frelst til å innta Guds rike, som alt nå er brutt inn i tid og rom og som ennå ikke er kommet i fylde. Det tar den troende inn i et spenningsliv mellom det han er i seg selv og det han har del i ved troen på Jesus. Og mellom de krefter som herjer i tid og rom og den Herre han skal få representere på jorda, som hans sendebud (2Kor 5:19-21).