Gud har gitt oss mennesker evnen til å komme i kontakt med hverandre. Vi kan uttrykke både tanker, lengsler og følelser. For eksempel med øynene. Eller med ordene. 

Bønn handler om kontakt: Å kunne være tydelig på hva vi tenker på, drømmer om og er preget av.

Da jeg var barn, kunne pappa’n min alt! Det virket slik. Jeg henvendte meg derfor tillitsfullt til ham for hjelp. Med et blikk. Eller et ord. Pappa var så stor og sterk. 

Bønn handler om henvende seg til en som er større og sterkere: Den Allmektige.

En har sagt det slik: Å be er å lukke Jesus inn. Og i lys av Åp 3:20 kan vi se at det stemmer! Å be er å lukke en hjelper inn i min hjelpeløshet. Vi ser også i Åp 3:20 at det er Gud som tar initiativet. Han begynner ikke med krav – verken til deg eller dine bønner. Han inviterer seg selv inn i din situasjon. 

I Matt 6 sier Jesus noe som kan være til hjelp for oss når det gjelder å finne svar på spørsmålene vi stiller: Hva er det å be? Hvis man ber lenge, blir man da mer bønnhørt? Kom og bli med meg til Matt 6:5-14, og la oss lytte til Jesus når han underviser om bønn.

Jesus regner det som selvsagt at hans disipler ber (Matt 6:5).

Han sier: «Og når dere ber» (- ikke:  «Og dersom dere ber»). Hvorfor gjør Jesus det? Jo, for det skjer noe med den som ber (Rom 9:2 og 10:1). Det skjer noe med dem vi ber for (Kol 4:3, Ef 6:20). Det endrer situasjoner vi ber for (Filem 22). Og gjennom bønnen blir vi beskyttet (Rom 15:30-31, se bønnesvarene i Apg 21:27ff og 23:12ff).

Jeg syns det er spennende å be! Men det er ikke alltid like lett å oppdage Guds bønnesvar. Eller å godta Guds svar som svar godt nok.

Jesu disipler ber ikke til mennesker (Matt 6:5). 

Jesus advarer mot å be for å imponere mennesker. Han snakker om «hyklere». En hykler er en som prøver å gjøre seg til for folk. Eller en som prøver å gi seg ut for å være en annen enn den han i virkeligheten er. 

På Jesu tid fantes det mennesker som oppførte seg som hyklere når de skulle be. Jødene regnet med 3 daglige bønnetider (kl. 09, 15 og 18), og mange jøder holdt fast ved disse. Noen av dem hadde ikke noe imot å være på gatehjørnet akkurat når tiden var der. Da kunne andre mennesker se deres eksempel og bli minnet om å gjøre som dem. Tanken var god, men resultatet ble ofte hykleri. Bønn skal ikke brukes på den måten, sier Jesus.

I stedet forteller Jesus om «lønnkammeret» (Matt 6:6, gr tameion). Det var egentlig lagerrommet i det jødiske huset. Det var gjerne det innerste rommet, uten vindu – og med lås. Der hadde man maten sin. Der pleide man å gjemme sine mest verdifulle ting. Ser du hva Jesus vil si oss? Lønn-kammeret blir et uttrykk for det skjulte livet med Gud. Bønnen er som et lønnkammer. Et skjulested der Gud vil møte deg når du ber til ham. I fortrolighet. Med mat. Med skatter.

Bønn er samtale mellom deg og Gud. Vi skal ikke be som hyklerne! Vi ber ikke til mennesker! 

Jesu disipler ber ikke til djevelen (Matt 6:7). 

Jesus forteller om «hedningene». Det er mennesker som ikke kjenner Gud.  De mente at mulighetene for bønnesvar økte når den som ber, bruker mange ord. 

Men kan det være riktig?

• Gud er ikke uvillig til å hjelpe.
• Gud er ikke gjerrig på å dele. 
• Gud er ikke treig til å høre. 
• Gud er ikke sen med å svare. 
• Gud er ikke djevelen! 

Bønn handler ikke om å imponere Gud. Å be er ikke et forsøk på å fange Guds oppmerksomhet og kontrollere ham med makt.   

Det var enkelte jødiske lærere på Jesu tid som hevdet at dersom du ba samme bønnen flere ganger, så sikret du bønnesvaret. Og mange kristne i vår egen tid gjør det til et viktig poeng for bønnesvaret at det er mange som ber, og at man ber mange ganger – eller lenge.

«Hvis man ber lenge, blir man da mer bønnhørt?»  Nei! Da er det jo ikke bønn. Da er det magi! Da stjeler vi ære fra Gud: «Herren gav, men VI ba lenge…» Eller: «Herren gav, men VI var mange som ba…» Eller: «Herren gav, men VI hadde ringt rundt i en fart og fikk dannet en stor bønnering…»

For all del: Det er fint at så mange som mulig ber til Gud. Så er det flere som kan gi ham ære for det han gjør for oss, i oss og gjennom oss. Men du er på ingen måte mer sikker på et bønnesvar om det er 100 som ber i stedet for 99, eller 1.

Vi er ikke ute etter å overbevise en djevelsk guddom. Vi driver ikke magi. Vi kjenner den eneste levende og sanne Gud. Og han er ingen politiker som først bryr seg og gjør noe dersom han har en stor «flertallsvind» i ryggen. Og han er ingen automat slik at du bare trenger å gi riktig mynt og riktig pris for å få den varen du virkelig ønsket deg. Vi er ikke hedninger…

«Vær ikke som dem!» (Matt 6:8). 

Jesu disipler ber annerledes enn hedningene! Bønn er ikke å avtvinge Gud en bestemt reaksjon ved at et bestemt antall mennesker ber om det samme et bestemt antall ganger over bestemt tidsperiode. Bønn er ikke å avtvinge Gud noe som helst.  Vi skal ikke be som hedningene!

Jesu disipler ber til sin Far i himmelen (Matt 6:9 se Rom 8:15, Gal 4:6). 

Slik sier Jesus at vi skal be, som Guds elskede barn. Fantastisk, rett og slett! «Fader»/ «Far» er en som nærer, verner og forsørger. Navn i Bibelen er ofte mer enn en merkelapp som skiller den ene fra den andre. De kan uttrykke noe av personligheten og livsholdningen og livsoppgaven til den som bærer navnet. Guds navn i Bibelen sier oss noe om hvordan Gud er. Gud kalles blant annet «Fader» og bønneropet «Fader vår» er nettopp kjennetegnet på den kristne sitt forhold til Gud: Vi kalles Guds barn, og vi er det (1Joh 3:1a). Vi kaller Gud vår Far, og han er det (Ef 3:15).

Vi får be til vår Far i himmelen, vi sier ikke fram ord i løse luften. Vi produserer ikke ord eller elle-melle-regler. Vi tror ikke vi blir bønnhørt etter formen på bønnen, etter setningsbygningen, etter mengden ord. 

Vi får be til vår Far i himmelen. Vi trenger ikke å overbevise vår Far i himmelen om at han bør vise omsorg for oss, hjelpe oss og gi oss det vi trenger. 

Mine bønner er bygd på vissheten om at jeg har en Far i himmelen som vet hva jeg trenger til før jeg ber til ham. Når bønnen skjer i denne barnlige tilliten til Gud som min Far, blir den ikke et maktmiddel for å trumfe gjennom min vilje. Bønnen blir tvert om en åpning for Fars hjelp i min hjelpeløshet. Jeg får lov til å be, henvende meg til en større og sterkere. Jeg ber om Fars hjelp, at hans vilje skal skje.

Å be er ikke å opplyse Gud. Vår Far i himmelen vet hvordan vi har det og han vet hva vi trenger! Vi er ikke ute etter å gi noe til Gud gjennom våre bønner (- det gjør vi derimot gjennom takksigelsen, lovsangen og tilbedelsen). Gjennom bønnen ønsker vi å ta imot noe fra ham. Gjennom «mønsterbønnen» i Matt 6:9-14 viser Jesus oss hva vi trenger, hva vår Far i himmelen vil gi oss og hva vi skal få ta imot fra ham.

«Fader vår, du som er i himmelen» 

Vår Far har oversikten. Enhver bønn ser annerledes ut fra himmelen… La meg illustrere dette med et skrøpelig bilde. Jeg er selv pappa til fire flotte gutter. Jeg ser mer enn dem. Jeg vet mer enn dem. Jeg kan mer enn dem. Jeg er større. Jeg er sterkere. Jeg ser til dem, alle fire. Jeg følger med så ikke noe vondt skal skade dem. De kjenner mitt navn. De vet jeg er deres pappa. De vet – og erfarer – at jeg elsker dem.  De kan komme i kontakt med meg gjennom et blikk, et ord, et navn; Pappa! 

Hør: Alt hva jeg er og kan og har som pappa, vil jeg bruke for dem. Slik at de kan vokse seg sterk og trygg og glad. Og jeg syns det er utrolig godt å vite i mitt bønneliv, at jeg har en Far i himmelen som er Herren over himmel og jord, som kan alt og som har alt i sin hånd. Og hør: Alt hva han er og har og kan vil han bruke for meg, hans elskede barn. Slik at jeg kan vokse meg sterk og trygg og glad. Det har gitt meg en dyp glede og fred i mitt lønnkammer. Jeg unner deg denne freden og gleden!