Prekentekst:  Luk 15:11-32.

Denne historien blir omtalt som ”den beste lignelsen som noen gang er fortalt”.  Jesus valgte å fortelle den til en gruppe mennesker som ikke har gjort seg opp noen mening om Gud (= ”tollere og syndere” jf Luk 15:1).  I historien er faren Gud, og de to sønnene er to typer mennesker.  Historien handler om de av oss som har vendt ryggen til Gud og om de av oss som aldri har hatt et forhold til Ham.  

Første delen av historien handler om jakten på selvrealisering og ”gi-til-meg”-mentaliteten (Luk 15:11-12).

Den yngste sønnen ber om å få treffe sin far.  Han har da allerede fått en del av formuen; det står en kapital i fars hus som sønnen kan bruke avkastningen av.  Han vil motta kapitalen når faren dør, men han sier likevel:  ”Far, gi meg den del av boet som faller på meg!” (Luk 15:12).  Det han egentlig sier er:  ”Jeg trenger deg ikke.  Jeg vil selv råde over meg og mitt!”  Den yngste sønnen bryter av forholdet til faren.

Kristen tro handler om vårt forhold til Gud.  Når vi sier:  ”Jeg kan leve mitt liv uten Gud.  Jeg har ikke bruk for Gud.  Jeg må, vil og kan være min egen lykkes smed!”, da bryter vi av forholdet til Gud, vår Far.

Faren lar sønnen gå sin veg.  Gud lar oss gå.  

Den yngste sønnen samler sammen ”alt sitt”.  Han ser mulighetene som ligger i det og kjenner gjerne begeistring og forventning:  Det gode livet ligger liksom i hendene hans.  Han velger å leve et ”utsvevende liv” og sløser bort alt han eide (Luk 15:13).

Det som skulle bli det gode livet, formet av ham selv, blir bare det tomme livet, et liv uten Gud (Luk 15:14-16).

En følelse av tomhet som fort fører en inn i hunger:  ”Han begynte å lide nød” (Luk 15:14).

En søken etter frihet, kan føre deg inn under bånd og ufrihet (Luk 15:15).  Den yngste sønnen endte opp med å mate grisene.  Det er et yrke som var forbudt for jøder fordi griser ble regnet som ureine dyr.

En hunger gjør at du lengter etter fyll, samme hvilket.  Den yngste sønnen ”ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinnene åt” (Luk 15:16).  Den hungeren du og jeg kan kjenne i våre hjerter ønsker Gud å fylle med noe annet enn ”grisemat”…

Ønsket om å bestemme selv kombinert med hungeren etter å tilfredstille deg selv, gjør at du passer dårlig sammen med andre.  Du blir fort ensom i jakten på selvrealiseringa og med ”gi-til-meg”-mentaliteten.  Den yngste sønnen hadde venner og var omkranset av mennesker, så lenge han hadde penger.  Men de gikk fra han da han ble fattig og stod igjen bare slik han var i seg selv.  De var ikke glad i ham.  Men i det han kunne tilføre dem.  Når han ikke har noe å gi, er det ingen som gir ham noe (Luk 15:16b).

For mange mennesker stopper fortellingen her.  Og dette blir bare en beskrivelse av deres livsrom og tomrommet uten Gud.  Det trenger ikke å være slik.  Jeg er glad for å kunne fortelle deg at fortellingen fortsetter.  Og den handler om å ta livsvalg, avgjørelser som tilfører livet nye ressurser og varig forandring.

Den yngste sønnen går i seg selv.  Han stopper opp og tenker etter (Luk 15:17).  Kristen tro er ikke et ufornuftig trossprang i fortvilelse over manglende ferdigheter eller muligheter.  Å flykte fra fakta er ufornuftig.  Det er virkelighetsflukt.  Men kristen tro handler om å tenke etter, registrere fakta og gi respons på det Gud forteller oss om stillingen og hva Han kan tilføre den.

Den yngste sønnen vil ha mat (Luk 15:17).  Det drivende motivet i ham, er ikke direkte fromt.  Hør:  Våre motiv blir aldri helt rette.  Men la ikke det hindre deg ifra å gjøre det rette.  Du kan gå inn i selvmedlidenhet og frustrasjon over dine blandede motiver for å søke Gud.  Eller du kan søke Gud.

Den yngste sønnen er ikke opptatt, eller urolig over sine motiver.  Han planlegger å snu helt om (Luk 15:18-19).  Det er vanskelig å innrømme at vi har tatt feil.  Vi er alle redde for å tape ansikt.  Da han dro sa han:  ”Gi-til-meg”.  Nå vil han si:  ”Til-gi-meg”.

Den yngste sønnen handler på hungeren og ønsket om å finne hjem igjen til far (Luk 15:20a).  Tro er tillit til det Jesus gjør.  Men tro på Jesus er gjerne knyttet til det å ta en avgjørelse.  Det er da en bevisst handling bygd på det vi fakta vet om Jesus.  Slik er det også for den yngste sønnen.  Han bygger sin avgjørelse og sin vandring hjemover, på det han fakta vet om fars hus og hjerte.

Den yngste sønnen forsøkte å bryte av forholdet til far og glemme ham.  Far har ikke glemt sitt barn: 

”Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham.  Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.” (Luk 15:20b). 

Hver dag holder han utkikk, venter og håper.  Når han ser ham, får han inderlig medynk med ham.  Han blir ikke sint eller skadefro.  Det knuser ham å se hvordan sønnen har rotet til livet sitt og hva det gjør med barnet hans.  Faren springer!  For en gammel mann på den tida var det ikke verdig å løpe.  Men han brydde seg ikke om verdigheten sin.  Han springer, kaster seg om halsen til sønnen og kysser ham.  

Den yngste sønnen begynner å bekjenne (Luk 15:21).  Han får lov til å bekjenne, men ikke bestemme hva som skal skje med ham.  Sønnen tenker lavere og ser seg selv fjernere fra faren enn hva faren selv gjør.  Far bryter inn idet bekjennelsen er uttalt av hjerte.  Det kommer ingen irettesettelse eller vonde ord, intet ”hva-var-det.-jeg-sa”.  Far sier til sine tjenere:  ”Skynd dere!  Ta fram den beste kledningen og ha den på ham.  Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.  Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!  For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet.” (Luk 15:22-24).

• ”Den beste kledningen” er reservert for æresgjesten.
• ”En ring” er tegnet på tillit og anseelse.
• ”Sko på føttene” er bare for husets herre og hans barn.  

Faren tenker større og ønsker å leve nærmere sønnen.  Han forteller med hele seg og sine handlinger at han tilgir gjerne og gjenoppretter forholdet fullt og helt – fullkomment.  Han slakter ”gjøkalven” og gir rom for feiring, fest, spill og dans (Luk 15:25).  Den yngste sønnen er virkelig kommet hjem!

Den eldste sønnen har alltid vært hjemme, men likevel langt borte (Luk 15:28).  Han har alltid vært i fars hus, men det virker egentlig ikke som om han har hatt noen glede av det.  Dersom den yngre broren var bortkommen fra farshuset, var den eldre bortkommen i farshuset.  Det er mulig (jf 1Sam 3)!  Han forstår ikke grunnen til alt oppstyret og syns det hele er overdrevet.  Men han er likevel invitert til festen…  Han kan også få oppleve og glede seg over full tilgivelse, forhold som blir gjenopprettet, grenseløs glede og fullt liv, ja overflod til all god gjerning.

Gå ikke glipp av festen.  Døra inn til gleden er forholdet til Far.  Om du er som den yngre eller eldre av sønnene i fortellingen.  Dersom du ikke har et forhold til Far, kan du få komme til Ham i dag.  Ikke bry deg om motivene dine, men handle på det du fakta vet om Jesus som dør for dine feilvalg, nederlag og skylden som du hoper opp med synden.  Med Jesus død i ditt sted, har du fått en åpnet vei hjem til Far (2Kor 5:19-21).