Vinteren 1994 tok jeg del i en valgenhet på grunnfagskurset i Kristendomskunnskap ved Norsk Lærerakademi, i Bergen. Og her, under Gunnar Johnstads kateter, i en liten krok av grunnfaget, oppdaget jeg muligheten den nytestamentlige formaningen formidler til å leve myndige, milde og frimodige som kristne mennesker. Bibelboka åpnet seg på Norsk Lærerakademi, møtte meg og stod for meg som en himmelsk invitasjon til å leve sprell levende – ikke bare overleve – midt i det område der dødskreftene herjer med oss.

Da jeg i 1996 fikk anledning til å skrive en hovedfagsoppave i Kristendomskunnskap ville jeg arbeide mer med stoffet. Og jeg fikk med Gunnar Johnstad som veileder i prosessen. Det var et spesielt flott år! Samtidig satte det en smerte i meg: Dette må flere kristne få se, ta bolig i og bevege seg på!

Gjennom mange år i arbeid med formidling av kristen tro, så er alltid dette å få lov å løfte fram den nytestamentlige formaningens evangeliske karakter noe av det viktigste og fineste jeg vet. Her får du kort og godt kortversjonen.

Roald Kvam, Bergen, Januar 2025 

—

”Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet.” (Ef 5).

Hva er nytestamentlig ”formaning”, egentlig?

Vår norske formaning er sjelden som den nytestamentlige. Vår norske formaning får jo ofte en negativt kritisk, gjerne refsende, advarende eller lett belærende tone. Vi ser gjerne for oss en truende pekefinger? 

Men ”formaning” i Det nye testamente, for eksempel i Rom 12, har lite å gjøre med den norske. I Det nye testamente spenner begrepet ”formaning” over tre betydningsgrupper:

1. Tilkallelse, bønn.
2. Trøst, trøstefulle tilsagn.
3. Oppmuntrende tiltale, tilskyndelse.

Vi noterer oss at begrepet har en gjennomgående positiv grunnretning. Formaningen i Det nye testamente er derfor først og fremst oppmuntrende, tilskyndende og trøstefull forkynnelse til dem som tror, til å…

• Føre et liv som er evangeliet og Herren verdig (Fil 1:27, Kol 1:10).
• Befeste det nye livet de har fått del i, slik at synden ikke lenger får herske (Rom 6:4.12).
• Være hellige i all deres ferd (1Pet 1:15).
• Leve avkledd det gamle og ikledd det nye mennesket (Ef 4:22ff).

Budskap

Formaningen gir informasjon om Guds ideal. Den er Hans vilje for oss. Formaningen vil vise hvordan det nye livet i Kristus konkret tar seg ut som et liv i samsvar med Guds vilje, det gode, det som Han har behag i, det fullkomne (Rom 12:2). Samtidig får vi høre hva som er mot Guds vilje, hvordan ”mørkets gjerninger” ser ut, de gjerningene disippelen skal legge av (Rom 13:12-13).

Formaningen er mer enn Guds ideal. Den er Hans virke i oss. Formaningen er ikke krav som er umulig å gjennomføre. De nytestamentlige forfatterne uttrykker en optimistisk tillit til Guds virke ved Den Hellige ånd (Fil 1:6). De glemmer ikke at de lever i verden, men grunntonen som preger formaningen er like fullt offensiv optimisme (1Joh 5:3-4).

Adresse

Skal vi ta imot et brev, må det være adressert til oss. Riktig forståelse av formaningen i Det nye testamente er avhengig av at vi merker oss hvem den er rettet til: Til mennesker som er rettferdiggjort og helliget “i Kristus”.

Det er en forutsetning for formaningen at de som tiltales er disipler – nye skapninger ”i Kristus” (2Kor 5:17) – som ”av hjertet er blitt lydige” mot Guds ord og Ånd (Rom 6:17-18). 

Dette er det avgjørende viktig at vi tar hensyn til i formidlingen av Guds ord. Formaningen verken kan eller skal forkynnes som allmennmenneskelige moralske forpliktelser fordi objektet for den nytestamentlige formaningen er alltid det nye mennesket ”i Kristus”.

For all del: All bibelsk etikk er god etikk, skal vi tro Jak 1:17, men det er altså ikke all bibelsk etikk som er allmenn etikk! 

Hensikt

Hvorfor inntar formaningen en så sentral plass i de nytestamentlige menighetene? Og en så perifer plass i vår egen… 

• Var de første disiplene spesielt umodne i sin etiske tenkning, holdning og handling slik at de skulle ha spesielt behov for veiledning? 
• Forventet apostelen Paulus egentlig at menighetene spontant og i ett og alt ”automatisk” (av seg selv) gjorde Guds vilje slik at det egentlig ikke skulle være nødvendig med noen veiledning? 
• Er formaningen et kompromiss fra apostelen Paulus sin side? Er han skuffet over å formane?

Langt ifra! Disippelen sin situasjon i verden er et spenningsliv mellom ordparene ”alt nå” og ”ennå ikke”. Disippelen skal ”alt nå” få regne seg som virkelig død for synden, ifølge Rom 6:11 (Noter at det står ”som død”, ikke ”som om” vi var død). Disippelen er et nytt menneske som ”i Kristus” virkelig har del i Hans seier over synden, døden og djevelen. Men dødskreftene er ”ennå ikke” avviklet!  

Apostelen Paulus sier:

• IKKE at synden er død, MEN at vi er døde i forhold til den (Rom 6:2.11).
• IKKE at kjødet eller den syndige menneskenaturen er borte, MEN at vi ikke lenger skal leve i kjødet (Rom 7:5-6).
• IKKE at ”maktene og myndighetene” er satt helt ut av spill, MEN at de er ”avvæpnet” (Kol 2:15). 

Dødskreftene er fremdeles virksomme og det gjør at disippelen lever i spenningsfeltet mellom hva han ”alt nå” har del i ved troen på Jesus og hva han ”ennå ikke” ser fullendet. Djevelen prøver å ta tilbake det herredømme som gikk tapt da Gud løftet oss ut av ”Adamsrommet” og bar oss inn i ”Kristusrommet”: ”Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike” (Kol 1:13). 

Det gamle mennesket (= ”kjødet”) prøver uavbrutt å blokkere for Den Hellige Ånds virke og vil hindre det nye mennesket å få livsrom slik at det kan leve det ny livet etter Guds vilje og ideal, ”i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd” (Rom 14:17). Derfor står disippelen alltid i den fare at han som ”begynte i Ånd”, vil ”fullende i kjød” (Gal 3:3). Selv om disippelen ikke lenger har ”syndelegemet”, så vil han fremdeles ha det ”dødelige legemet” (Rom 6:6.12). Altså, vi er ikke lenger i synden, men vi kan fremdeles fristes av synden…

Denne spenningen mellom Ånd og kjød i samme menneske samtidig, er i den kristne sitt liv all den tid ”vi vandrer i tro, ikke i beskuelse” mellom ordparene ”alt nå” og ”ennå ikke”. Spenningen skal først brytes ”når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet” (Kol 3:4). 

I spenningslivet trenger vi formaningen slik at vi ikke resignerer og taper livet! 

Formaningen skal hjelpe, oppmuntre og tilskynde oss til ikke å gi opp mot de gudfiendtlige dødskreftene som hele veien vil forsøke å spenne bein for oss og få oss til å bli liggende etter på veien, tape syn for sannheten og miste livet.

Apostelen Paulus er ikke skuffet over å formane. Tvert om!

• FØR var synden eneste mulige livsrom og nåden en umulig tanke. NÅ er nåden en realitet og synden er redusert til en mulighet blant andre…
• FØR var synden overlegen sterk. NÅ kan synden avsløres, bekjempes og overvinnes.
• FØR var kampen mot synden et åndelig tapsprosjekt… NÅ er det reell kamp. Og vi kan og må ta opp kampen. Den er nå mulig å vinne fordi vi allerede har vunnet med Kristi seierrike død og oppstandelse.

Karakter

Loven sier: ”Lev! Så skal du få leve.” Loven søker å dømme og døde all selvrettferdighet, ved at den avslører og holder fram Guds vrede og dom over synden hos det ”kjødelige” – det selvmedlidende, selvrettferdige, selvtilfredse og direkte gudfiendtlige – mennesket.

”For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag.” (Rom 8).

Loven sikter mot syndsbekjennelse og omvendelse: ”Kyrie Eleison!” Det betyr: ”Herre, miskunne deg!”

Formaningen sier med evangeliet: ”Du lever. Lev for meg!” Formaningen står med evangelisk fortegn. Det lyder aldri en formaning i Det nye testamente uten sammen med (eller under henvisning til) evangeliet om Guds frelsesgjerning i Kristus. 

”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden (…) Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!” (Rom 8).

Disippelen trenger å høre loven for å advares mot å gi kjødet rom. Det er ikke formaningens oppgave å være straffetale som dømmer, refser, tukter og døder. Den har rett nok, isolert sett, lovens form for så vidt som den byder, men den har evangeliets karakter for så vidt som den bygger opp det nye mennesket.

Tenk deg formaningen som en pil som skytes ut fra Guds munn. Han sikter mot det nye menneske. På veien rammer pilen det gamle menneske som lov, men Guds siktemål med formaningen er det nye menneske, som erfarer pilens evangeliske karakter og kraft…

Formaningen sikter mot trosbekjennelse og disippelskap: ”Halleluja. Amen!” Det betyr: ”Pris Herren. La det skje!”

Formaningens evangeliske karakter kommer klart fram der Guds ord tilskynder oss til å bli hva vi er ”i Kristus”:

”Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.” (Kol 3:12-13).

”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!” (Gal 5:24-25).

”Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn!” (Ef 5:8).

”Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus.” (1Kor 5:7).

Kraft

Formaningen er ikke først, men Kristus. Formaningen kan ikke skape det nye livet ”i Kristus”. Vi skal ikke, med formaningen, kjempe mot synden for å til slutt bli herre over den. Men fordi vi er fridd fra syndens herredømme, blir vi tilskyndet til ikke å la den få råde over oss. Vi er, med evangeliet, fridd fra synden og satt inn under Guds herredømme. Vi er satt fri til å tjene Gud igjennom formaningen.

”Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.” (Rom 6).

Formaningen gir det nye livet Guds design. Den hjelper og tilskynder oss å leve ut i praksis alt det vi er blitt gitt ”i Kristus”, og la disse gavene få prege oss mer og mer. Gud har ikke mer å gi. Men vi kan alltid la det Han har gitt oss ”i Kristus” få prege oss mer!

Kristus er den første og den bærende, ”troens opphavsmann og fullender (Heb 12:2). Det blir klart idet vi fokuserer på ”motiveringsformelen” i den nytestamentlige formaningen:

”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.” (Rom 12:1).

”Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet: Strid sammen med meg i deres bønner for meg til Gud…” (Rom 15:30).

”Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke.” (1Kor 10:1).

”For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større framgang i dette.” (1Tess 4:1).

Dette handler ikke om en intensivering av utsagnet, men vi står overfor selve instrumentet som gjør læren til levd liv (jf Tit 2:11-15).

Preposisjonsuttrykk + Formaning = Halleluja.  Amen !

Kall

Utgangspunktet er alltid det nye livet disippelen har fått del i ved Kristus. 

• FORDI vi selv er tilgitt, SKAL OG KAN vi tilgi andre (Kol 3:12-13).
• FORDI ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”, SKAL OG KAN vi vise andre kjærlighet (Rom 5:5, 1Joh 4:9-10.19).
• FORDI vi selv er tatt imot av Kristus, SKAL OG KAN vi ta imot andre (Rom 15:7).

Formaningen kaller oss altså til gode gjerninger. Den viser oss at vi skal få handle overfor hverandre slik som vi selv er behandlet av Gud. Vi skal få møte mennesker med samme umotiverte og overraskende og rause kjærlighet som vi praktisk og konkret fikk erfare da Kristus døde for oss, for våre synder. Han må ikke, men velger å bøye seg for å bære korset for oss. Han skylder oss intet, men Han elsker oss (Joh 3:16, Rom 5:6-11).

Sluttpunktet for det nye menneskets ”gode gjerninger” finner sitt vrengebilde i sluttpunktet for det gamle menneskets ”lovgjerninger”.

• Lovgjerninger rettes mot Gud for at Han skal få øye på et godt menneske.
• Gode gjerninger rettes mot medmennesker for at de skal få øye på en god Gud.

”Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.” (Matt 5).

Det som blir forkynt, det begynner, det styrkes, det står seg, det fullendes… Som det Guds ord det er, er formaningen virkekraftig og skaper hva den nevner (Sal 33:9, 1Tess 2:13-14a). Men ikke uten at den nevnes, skal vi tro Rom 10:14.17. 

• Formaningen er ikke moralsk appell til den gode viljen eller til å mobilisere de gode krefter som skulle ligge skjult i oss. 
• Formaningen kan ikke leves ut uten forkynnelsen som er mektig til å skape hva den nevner (Fil 2:12-13). 
• Formaningen er en del av Guds ord og kommer inn under Guds ords autoritet. Altså, vi kan ikke gjøre med den som vi finner for godt (2Kor 5:20, Rom 15:30, 1Tess 4:1.8).

Den gjensidige formaningen, hvor er den?

Disipler tilskyndes til å formane hverandre:

”Mine brødre, for min del er jeg overbevist om at dere selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.” (Rom 15:14).

”Forman derfor hverandre og oppbygg hverandre innbyrdes, som dere også gjør.” (1Tess 5:11)

”La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.” (Kol 3:16).

Denne ”hverandre-funksjonen” er avgjørende viktig for livet i verden – om vi som tror lever hva vi tror:

• Akseptere hverandre (Rom 15:7).
• Elske hverandre (Joh 13:34).
• Ha omsorg for hverandre (1Kor 12:25).
• Bære hverandres byrder (Gal 6:2). 
• Underordne oss hverandre (Ef 5:21).
• Tjene hverandre (Gal 5:13).
• Be for hverandre (Jak 5:16).
• Tilgi hverandre (Gal 5:13).
• Hedre hverandre (Rom 12:10).

Denne sannhet skal vi våge å stoppe litt for, idet vi spør oss selv: 

• Formaner disipler hverandre i dag? Formaner JEG mine medvandrere i dag? 
• Kan det være at vi ikke lenger har syn for den nytestamentlige formaningens helliggjørende funksjon? 
• Kan det være at vi har mistet syn for hvilken hjelp den er til styrke for troen og det nye livet ”i Kristus”? 

”Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik. For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første fulle visshet” (Heb 3:12-14).