Prekentekst:  Jes 52:13-53:12.

Like utenfor byportene, ved siden av hovedveien, var en liten høyde som minnet om en hodeskalle og som på arameisk ble kalt Golgata, ”der korsfestet de ham”.  

Pilatus hadde skrevet en innskrift, og den satte han på korset.  Der stod det skrevet:  ”Jesus fra Nasaret, jødenes konge.”  Og innskriften var på hebraisk, latin og gresk.  De tre språkene står for religion, makt og vitenskap.  Religionen skriver stadig nye hyllemeter med forvrengninger av korsets rolle.  Makten forsøker snart å begrense det, snart å bruke det i deres egne planer, til synd.  Vitenskapen vil ikke vite av det, men vil likefull vite mer om det…   Vi vet at det skjedde.  Vi vet noe om hvordan det skjedde.  Men hva skjedde der, egentlig?  Det er god grunn til å utsette sitt hode og hjerte for Guds ord om korsets nødvendighet, dets betydning og konsekvenser.  

Det er som om profetene kaster ekko tilbake fra påsketekstene.  Bli med meg til Jes 52:12-53:13.  Om vi lar hvert vers lyde i ørene våre, så vil vi høre ekko i denne teksten på palmesøndag og skjærtorsdag, på langfredag og på påskedag:

Når pilegrimer fra landene rundt Middelhavet samler seg i Jerusalem til påske.  Når de svinger palmegrener på palmesøndag og synger ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn!” – da hører vi gjenlyden i Jesajaprofetien:  ”Mange folkeslag skal undre seg over ham!” (78)/ ”slik skal han bestenke mange folkeslag.” (88, Joh 12:13.20 og Jes 52:15).  Mange blir berørt av det Jesus og det han gjør i påsken.

Når Jesus på skjærtorsdag innstifter nattverden og sier: ”Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.” – da hører vi ekkoet: ”Når du gjør hans sjel til et skyldoffer (…) ”han uttømte sin sjel til døden” og ”han som bar manges synd” (Luk 22:20 og Jes 53,10 og 12). 

Når falske vitner vil få ham dømt på langfredag, og Jesus tier foran øverstepresten – da hører vi profetien i stillheten:  ”han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det.  Han opplot ikke sin munn.” (Matt 26:63, Joh 19:8-11 og Jes 53,7).

Når vi hører hammerslagene på langfredag, og hører Jesus be for dem som korsfester ham:  ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.” – da hører vi gjenlyden i Jesajateksten:  ”han bad for overtredere.” (Luk 23,34 og Jes 53,12).

Når de reiser korset på Golgata, hører vi Guds røst:  ”Se, min tjener skal gå fram med visdom.  Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy.” (Joh 12:32 og Jes 52,13).

Når Josef av Arimatea gir Jesus sin egen grav, hører vi profetordet:  ”De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død.” (Matt 27:57-60 og Jes 53,9).

Når Jesus står opp av graven på påskedag får ordene mer fylde, dypere betydning, og enda mer på Kristi himmelfartsdag:  ”Se, min tjener skal gå fram med visdom.  Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy.” (Rom 8,11, Fil 2,9 og Jes 52,13).

Når oppstandelsen legges ut for oss av apostelen Paulus i Romerbrevet, at han ble ”oppreist til vår rettferdiggjørelse” – da hører vi gjenlyden i profetordet: ”Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange.” (Rom 4:25 og Jes 53,11). 

Når Jesus sier til disiplene:  ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord!” – da hører vi gjenlyden i profetordene: ”Konger skal lukke sin munn for ham” (…) ”og sterke skal han få til bytte.” (Matt 28:18 og Jes 52,15 og 53,12). 

Når Jesus viderefører Guds oppdrag til Abraham, jødenes stamfar, og sender disiplene ut med Guds velsignelse til folkeslagene – da hører vi gjenlyden fra profetordet:  ”Derfor vil jeg gi ham de mange til del” (Matt 28:19 og Jes 53,12). 

Når Jesus ber disiplene lære folkeslagene å holde alt det han har befalt dem, hører vi gjenlyden i profetordet:  ”Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd.” (Matt 28:19 og Jes 53,10). 

Dette ble en liste, men likevel bare en brøkdel av det Gud hadde sagt skulle skje.  Guds ord viser at Jesus skulle dø på et kors og at det verken var en feil eller en fiasko eller en seier for djevelen.  Det handler om at Guds kjærlighet driver Ham til å forsøke å frelse oss.  Men samtidig som han gjør dette, må han oppfylle alle krav til rettferdighet.  Hvordan skal han gjøre det?  Han krysser dem til et kors på Golgata (Rom 3:2 og 5:8).

Det alle mennesker kan se, er at en mann fra Nasaret i Galilea blir spikret til et kors midt i mellom to forbrytere.  Heslig.  Men fra Guds side er det et syndoffer som soner all vår synd.  Herlig!  Djevelen ble beseiret og vi ble kjøpt fri.  Aldri har noen historisk hendelse vært så viktig og fått slike konsekvenser.  Da Jesus døde, døde han vår død, han beseiret vår fiende og åpnet veien til himmelen for oss.  Derfor revnet også forhenget i Det Aller Helligste ovenfra og helt ned, som et bilde på at den gamle tempeltjenesten nå var overflødig og at Gud selv hadde åpnet veien for menneskene, slik at de kunne komme til Ham (Matt 27:51).

Når Gud ser og godtar Jesu soningsoffer, kan Gud gjøre det Han lengter etter, nemlig å møte synderen med nåde, rettferdighet og fred.  Apostelen Paulus gjør det klart i 2Kor 5:21, der han sier: 

”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” 

Rettferdiggjørelsen er en domsakt som skjer i himmelen på grunnlag av korset.  Denne frifinnelsesdommen fører til liv, frelse og gjenfødelse for det mennesket som i tro, uten gjerninger, godtar Guds dom (= bekjenne = ”si det samme som”).

Vi skriver alle vår mening om Jesus Kristus og hans korsdød; den blir innskrevet i våre hjerter, men er kjent og lest av alle mennesker (jf 2Kor 3:2-3).  Hva står det om Jesus i ditt brev, hva kan vi lese om korset i ditt liv?