Prekentekst:  Joh 20:1-10.

Johannes vet mer enn han skriver.  Det han skriver er egnet til å hjelpe oss til tro på at Jesus er Frelseren, Guds Sønn, og det hjelper oss å bli i tro, trofast (Joh 20:30-31).

Det er påskemorgen i Joh 20:1-10.  Og denne er preget av spenning, speiding og hastverk.

Maria Magdalena er først ute.  Hun gikk tidlig til graven og oppdager at steinen foran graven er borte – og løper så tilbake til disiplene!  Dette måtte de andre få vite så snart som overhodet mulig.  Maria Magdalena tror noen har tatt Jesus bort fra henne (Joh 20:2).  Hun tenker feil om den tomme grava og blir lei seg fordi hun tar bolig i den tankebygningen.  Ha ikke hastverk ved den tomme graven…

Så kommer Peter, og han som på sin beskjedne måte alltid skjuler seg bak et ”dekknavn”, altså Johannes.  Også de har hastverk:  ”De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter.” (Joh 20:4).  Det er vel den eneste gangen vi hører om kappløp mellom de to lederne.  Og tross sin beskjedenhet, dette var viktig nok for Johannes å fortelle, at påskemorgen var han den første!

Peter overtar den spennende speidingen inne i selve graven.  Han går inn og ser Jesu linklær ligge der.  Alt lå som det skulle, uforstyrret, bortsett fra at det som var tvunnet rundt kroppen, var falt sammen.  Ingenting var løst opp.  Det var falt sammen, som om den det dekket plutselig hadde trukket seg ut.  Og svetteduken!  Den som hadde ligget over Jesu ansikt – den var ikke slengt til side, men ”var lagt sammen på et sted for seg selv” (Joh 20:7).  Slikt ligner ikke tyver.  Slikt tyder ikke på hastig flukt, men verdig ro, sikker seier.

Johannes går nå helt inn i graven.  Til nå har han nøyet seg med å kikke inn.  Men idet han våger å dvele ved den tomme graven, ser han og forstår han:  Jesus lever!

Tankebygninger reiser seg straks og skriker inne i våre hoder:  Han har vel ikke noe tvingende bevis?  Hjerte, hør:  I lyset fra Guds ord, ser du oppstandelsen som et historisk faktum.  Noe av det herlige med Guds ord er at dens vitnesbyrd er troverdig fordi dens vitner er så menneskelige:  ”For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han skulle stå opp fra de døde.” (Joh 20:9).  Dette er ærlig manns tale:  Jeg forsto ikke, men jeg fikk i lyset fra Guds ord se det Gud ser når Gud ser det jeg ser ved den tomme graven:  Jesus lever!   

Slik er det for Johannes den første påskemorgen, og for deg og meg i dag:  Vi som våger å senke tempoet ved den tomme graven, vi kommer inn i et veikryss der vi må følge hode eller hjerte:  Enten bøyer vi oss for det vi faktisk ser i lyset fra Guds ord og vinner hvile.  Ja, fred.  Eller vi forkaster det og tvinges inn i tankens hvileløse jag etter å få Gud på formel:  2 + 2 = 4.

Ha ikke hastverk ved den tomme graven.  Her viser Jesus seg som Guds Sønn (Rom 1:4).  Her brytes de tankebygninger som reiser seg mot Ham.  Her stilles hjerte til ro.  Her vinner troen seier over døden: 

”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?  Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.  For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.” (Rom 6:3-5).

Det går mennesker ifra den tomme graven og utover jorden.  De har fått et bud fra Gud som skal ut til alle folk på jorda.  Det haster.  Det begynner med en kvinne og to menn, den ene litt raskere enn den andre.  Og i løpet av kvelden, den samme dagen (Joh 20:19), blir de mer enn 11.  De blir stadig flere.  De har stadig hastverk.  Deres budskap når Norge rundt år 1000 e.Kr..  Med deres bud, var det som om Jesus trådte fram, talte til oss og sa: 

”Meg er gitt all makt i himmel og på jord!  Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt 28:18-20).  

Idet vi står innfor Jesu ordre, blir vi oppmerksom på at vi står i et veikryss.  Hode eller hjerte?  Leve, ikke bare overleve; overleve i Guds nåde eller vokse i nåde og kjennskap til Herren Jesus og leve ut Guds hensikt med mitt liv og bli en forvalter av Guds nåde?  Hegne om meg og min timeplan, eller hengi meg til Ham og hans agenda:  Verdifull mennesker går fortapt uten Jesus.  Du og jeg kan utgjøre en evig forskjell…

Det går mange veier ifra den tomme graven og utover, like mange som det er mennesker – for Gud vil la det levende vannet strømme fra hjerte til hjerte ifra den tomme graven og utover hele jorden (Joh 4:14).  Det går bare en vei ifra graven og innover.  Det er dødens vei som gjør deg innkrøkt i deg selv, deg selv nok.

Våg livet! Våg å leve. Finn et behov du kan fylle, og fyll det!  Bli med – gå med Gud, gå med Guds bud – og først da vil du se sannheten i Jesu løfte:  ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord” (…) ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens endre!” (Matt 28:18.20).