En dag red Jesus inn i Jerusalem på en eselfole (Sak 9:9-10). Folket tok imot ham som konge og ropte: ”Hosianna!” Fariseerne fortvilte og sa seg imellom: ”Se, all verden løper etter ham!” (Joh 12:19). Kort tid etter ville ikke folket lenger ta imot Jesus, men ta ham: ”Korsfest!”, ropte de, og korsfestet Ham gjorde de.

Korsfestelsen var en langsom og grusom måte å dø på. Romersk lov reserverte korsfestelse for de verste forbryterne, for dem hvis død kunne stå til skrekk og advarsel for andre som vurderte å true folk flest eller utfordre romernes makt og myndighet.

Ofte når vi snakker om korset, binder vi blikket til et bilde av det dramatiske: Naglene som drives gjennom hender og føtter, blodet, Menneskesønnen som strekkes ut mellom himmel og jord, mens mennesker går forbi og forbanner Guds Sønn og verdens Frelser (Matt 27:39-44).

Da Jesus døde, var Han ikke alene. Apostelen Johannes forteller at helt nærme ”ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria Magdalena.” (Joh 19:25). Enkelte bibellærere forklarer dette med at kvinner ikke var viktige som disipler, så derfor var det ikke farlig for dem å stille seg så nærme Jesus når folket hatet Ham så sterkt. Når Gud hører slikt, sier Han sikkert: ”Adam, hvor er du?”… 

Å stille seg så nærme en verden hatet så intenst, var intet mindre enn farlig samtidig som det byr oss bøye oss for et budskap om kjærlighet og hengivelse, og anerkjennelse. Jeg er overbevist om at de fire kvinnene står ved korset – og at det er farlig for dem – fordi de elsker Ham som hang på korset. Jeg tror det er viktig for oss at nettopp disse ble stående ved korset, nettopp denne dagen i verdens historie.

Om du og jeg hadde vært der, ville vi da bedt om å få komme nærmere korset? Ville vi virkelig våget å gå opp til Ham på Golgata? Våke med Ham det siste veistykke på Guds frelse? Eller ville vi gjort som de fleste disiplene gjorde: Flykte i frykt for selv å bli arrestert og korsfestet sammen med Ham.

Det står fire kvinner ved Jesu kors. De er ulike. Den ene, ”Maria, Klopas’ hustru” vet vi ingenting om. Ikke annet enn at hun var der! Men ”Maria, Klopas’ hustru” forkynner – sammen med det tre andre – om kjærlighet og hengivelse, anerkjennelse av Jesus. La oss gå nærmere og forsøke å være lydhøre for deres stille, men sterke forkynnelse av Jesus, Guds Sønn og verdens Frelseren.

Maria, Jesu mor 

Vi føler vi kjenner henne godt selv om vi aldri har møtt henne. Vi vet at engelen åpenbarte seg for henne og fortalte henne at hun skulle bli mor til Guds Sønn, Messias/ Kristus. Vi har hørt om Hans underfulle fødsel og de første dramatiske årene da Gud beskyttet Sønnen fra Herodes sitt sverd. Vi vet at Maria gjemte alt hun fikk høre om Jesus i sitt hjerte (Luk 2:51). 

Maria så fram til dagen da hennes førstefødte ville stå fram som Messias, Israels frelser og framskynde ”Herrens dag” som hele Israel så fram til. Den dagen ville alt hun hadde gått gjennom være en riktig pris å betale idet Jesus steg opp på trona krona som Jødenes Konge. Men så slo hammerslaga hennes drøm sønder og sammen, idet Sønnens hender ble hamret fast til korset. Så løftet de ham opp, riktignok som ”Jødenes Konge”, men tornekrona. Hadde hun tatt så feil av budskapet som var fortalt henne over dette barnet? Hvorfor hang de ham på et kors? Hvorfor brølte de hånlig til Ham de skulle bøye seg for? Gud? 

Kan hende Maria ikke forsto fullt ut, men hun elsket likefullt. Hennes nærvær ved korset var naturlig for henne. Jesus var en forbryter i folks øyne, men Han var fortsatt hennes barn, den førstefødte. En mors hjerte forkynnes for oss i Maria’s nærvær ved korset.

Maria’s nærvær ved korset forteller at dersom vi våger å stå nærme korset, vil vi oppdage at Gud er der. Dersom du blir ved korset – tross tider da ting ikke går slik vi tenkte det, og tider da livet tappes og ser ut til å tape for dødskreftene, og tider da byrden du bærer bøyer deg ned mot korsets fot – da vil Herren velsigne deg og bevare deg: ”Da nå Jesus så sin mor og den disippel som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.” (Joh 19:26-27).

Salome 

Apostelen nevner en annen kvinne, uten å gi henne navnet. Han sier bare at hun er søster av Maria, Jesu mor. Men både Matteus og Markus gjør det klart at det er Salome, kona til Sebedeus og mora til Jakob og Johannes. Altså, Jesu apostler. Det betyr at Jesus var fetter av apostlene Jakob og Johannes…

Vi vet ikke mye om Salome. Men når Jesus var på høyden av sin offentlige tjeneste, kommer Salome med sine to sønner, til Jesu for å be om ham om noe (Matt 20:21-28). Det er ikke så lett å bli sint på Salome, særlig ikke hvis du er en forelder. Vi har vel vært der vi også, innfor Jesus, for å be Ham oppfylle våre drømmer. Salome gjorde noe med drømmene hun bar for sine barn: Hun bar dem fram for Jesus. Han svarer ikke hennes selviske bønner, men forklarer at den som vil leve med Jesus må dø med Jesus. 

Nå står hun her, ved foten av korset. Og kanskje for første gang begynner hun å forstå hva Jesus underviste: “Kan dere drikke den kalk jeg må drikke?” De svarte selvsikkert: ”Det kan vi.” Men nå ser hun kalken Jesus nødba Faderen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Denne kalken bærer verdens synder som rammes av Guds vrede. Hvert slag, hvert drap, all verdens løgn og overgrep, hat og tap – alt er i denne ene kalken. For første gang ser Salome hva hun faktisk ba om: ”Si at disse mine to sønner skal sitte hos deg i ditt rike, en ved din høyre side og en ved din venstre.” Nå skjønner Salome hva Jesus sa: ”Dere vet ikke hva dere ber om.”

• Vi vil ha gaven, ikke oppgaven. 
• Vi vil ha ære av andre, ikke bære for andre. 
• Vi vil ha kronen, ikke korset. 
• Vi ligner Salome.

Jesus ville ikke svare hennes bønn, men likevel var hun der, ved korset. Hennes nærvær forkynner om å akseptere Guds vei og verdier – og hengi seg betingelsesløst. Og Salome vitner for oss idet hun viser at Jesus kan si nei til en bønn samtidig som Han sier ja til den som ber.

Maria Magdalena 

Hennes navn er kjent for oss, men vi vet ikke mye om henne. Det vi vet sier likevel mye!For eksempel, vet vi at hun fulgte Jesus. Og at hun påskemorgen var ved grava Hans lenge før noen av apostlene. Mark 16:9 forteller:

”Etter at Jesus var oppstått, tidlig den første dag i uken, viste han seg først for Maria Magdalena, som han hadde drevet sju onde ånder ut av.” 

Dette er jo forferdelig! Men like fullt fakta: Tror du på Gud og Hans ord, så tror du også at Satan er på skikkelig. Ser du på Bibelens bilde av engler, ser du også demoner, falne engler. Disse er med i Satans hær og kjemper med ham mot Gud om sjela til hvert menneske. Sjela er sentrum for din tanke, dine følelser og ditt viljesliv. Det er en ”boksering”, åndelig sett.        

Maria Magdalena var preget av hele sju onde ånder. Men Jesus drev dem ut av henne. Livet er grunnleggende vakkert og Gud har høye tanker for hennes liv – fredstanker og ikke tanker til ulykke. Han vil gi henne framtid og håp. Så Maria Magdalena valgte å følge Ham som forløste henne.

Maria Magdalena står ved korsets fot. Hun forkynner om hvor mye hennes frihet kostet Ham. Vår forløsning koster Gud alt Gud har å gi. Maria Magdalena gir sitt vitnesbyrd om Guds kjærlighet og Hans vilje til å forlate oss synden og forløse oss.

Hvilke forventninger har vi til Jesus? 

Står vi nærme nok korset, vil det forandre meg og deg. Er du sikker på at du vil stå der? Kan hende du er fortrolig med tingenes tilstand – og du vil i grunn at de skal være slik. Men går du nærme Jesus, vil Han forandre deg fra innsida og utover.
Vi har møtt tre kvinner ved korset. 

Vi har forsøkt å lytte til deres vitnesbyrd fra foten av korstreet – 

• om drømmer som brast
• om det sønderknuste
• om troen som utgjør en forskjell

En sak er hvor du står i forhold til korset. En annen er hvor du vil stå. Nærmere?