Prekentekst: 5M 6:4-12.

Det er ikke bare jern som ruster; tre som råtner; blomster som visner; gardiner som falmer; hår som gråner… Det kan også skje i kristenlivet! Kanskje du kjenner deg igjen: Du hadde det så bra. Du vokste som kristen. Livet utviklet seg. Frimodigheten økte. Seire ble vunnet. Gleden rådet. Men så forandret tingene seg. Du vet ikke helt hvorfor. Eller kanskje vet du det? I dag leve du et åndelig museumsliv. Du holder det gående på krykker av gammel vane. Kristenlivet er knapt et liv lenger. Det kan ikke fortsette slik…

”Ta deg i vare at du ikke glemmer Herren.” Slik sier Moses det til Israelsfolket (5M 6:12). Moses er blitt 120 år gammel og skal snart avslutte sin tjeneste på jorda. En større tjeneste venter. Han skal snart ikke tale flere ganger til sitt folk. Noen viktige ting står likevel igjen…

Folket er kommet til grensen av Kana’ans land. De har slått leir ved Jordanelven. Grenseelven. Neste skritt blir å krysse elven og innta landet som ligger foran dem: Løftets land.

5M er en lang tale. Moses sin avskjedstale til folket. Talen inneholder formaninger, oppmuntringer, påminnelser og trøst. Bibelavsnittet vi har foran oss, er kanskje det viktigste i hele talen:

1. Det begynner med Israels trosbekjennelse.
2. Det fortsetter med kjærlighetsbudet, De 10 bud i en sum.
3. Det kommer en påminnelse om å gi Guds ord rom i livet.
4. Det ender med formaningen om ikke å glemme Herren.

”Ta deg i vare så du ikke glemmer Herre!” Kunne dette virkelig være en nødvendig formaning? Kunne det være mulig at Israelsfolket glemte Herren? De hadde jo opplevd så mye:

De hadde en personlig erfaring av Guds frelse. De visste hva det er å være frelst. Natta da ingen sov, hadde de opplevd frelse fra dødsdommen som rammet egypterne. Dagen da det ikke var mulig å slippe unna fienden, hadde Gud åpnet en vei tvers igjennom havet. Kunne et folk som hadde opplevd slike ting, glemme Herren?

De hadde fått den beste veiledningen i livet. Verdens beste lover, skrevet ned på to steintavler av Gud selv. Gode ord som skulle hjelpe dem til et rikt og godt liv med Gud. Gode ord som skulle hjelpe dem å leve godt sammen som mennesker. Kunne et folk som var betrodd slike ord, glemme Herren?

De hadde fått hjelp i alle ventede og uventede situasjoner. Ørkenvandringen hadde vart i 40 år. Gud hadde hjulpet dem hele veien: Med vann og brød. I sykdom og sorg. I ensomhet og konflikt. Han hadde bevart dem fra villfarelser. Fra fristelser. Fra fiender. Og fra fall. Kunne et folk som hadde fått så slik hjelp, glemme Herren?

Det var en nødvendig formaning. Gang på gang under ørkenvandringa hadde Israelsfolket glemt Herren. Og de skulle komme til å gjøre det igjen. Mange ganger. Kanskje er det en nødvendig formaning, også til oss i dag?

Ser vi nøye etter, legger vi merke til at Moses advarer folket mot tre konkrete farer:

1. De gode dagene.
2. De fremmede folkene.
3. De travle tidene.

De gode dagene. Moses bruker sterke ord om landet som nå ligger foran dem: Store og gode byer. Hus fulle av gode ting. Utgravde brønner. Vingårder og oliventrær. – Du kommer til å bo godt. Du kommer til å spise deg mett. 

Det er rart å tenke på, men det ser ut til å være lettere å glemme Gud i gode tider enn i vanskelige tider. Nød har en egen evne til å tvinge oss på kne for Gud. Mens velstand frister oss til å snu ryggen til Ham, og gå våre egne veier. Det er kort vei fra utakknemlighet til selvtilfredshet.

De fremmede folkene. Det var ikke et folketomt land de skulle komme inn i. Det var et land der mange folkegrupper allerede var bosatt. Noen av folkene skulle Israel utrydde etter Herrens befaling. Men de fleste folkegruppene fikk leve videre i landet, sammen med Israels folk. Dette ble en utfordrende situasjon. De fremmede folkene dyrket andre guder enn det Israel gjorde. Livsmønsteret var preget av helt andre verdier enn De 10 bud. Dette ble en snare for Israel. Det var lettere å la seg prege av de nye omgivelsene enn det var selv å prege dem.

De travle tidene. Det sier seg selv at det skulle bli travelt for Israel når de etablerte seg i Kana’ans land. Tider med gjenoppbygging er alltid travle tider. Det så vi også i Norge da landet skulle gjenreises etter 2. verdenskrig.

Og jo mer tid vi bruker på oss selv og de nære ting, desto lettere blir det å legge til side det som tross alt er viktigere enn hverdagens mange utfordringer: Tanken på Gud og evigheten. Og tjenesten i Guds rike på jord.

Hvordan skal vi bli bevart, så vi ikke glemmer Herren? Svaret Moses gir, er ikke til å misforstå: Du glemmer ikke Herren dersom du tar vare på Herrens ord. Du skal gi Herrens ord rikelig plass, både i ditt liv og i din hverdag. 

Det er ved å gjemme Herrens ord at du vernes fra å glemme ordets Herre.

Det handler altså først om VÅRT HJERTE (5M 6:6). Det må bety at å slippe Guds ord inn i sentrum av sin personlighet. La det få prege alle områder av vårt liv. Om Maria, Jesu mor, står det: ”Maria tok vare på alle disse ord, og grunnet på dem i sitt hjerte:” (Luk 2:19). Og salmisten skriver: ”I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord, for at jeg ikke skal synde mot deg.” (Sal 119:11).

Det handler videre om VÅR HVERDAG (5M 6:7-9). Moses er uhyre praktisk i sin måte å tenke på. Les nøye gjennom ordene han her bruker: 

1. Gi dem videre til dine barn. Til neste generasjon.
2. Praktiser Guds ord, både når du er hjemme og ute.
3. La Guds ord være rammen for ditt liv. Start dagen med Guds ord. Avslutt dagen med Guds ord.
4. La Guds ord prege ditt daglige arbeid. La dem prege dine tanker og dine holdninger.
5. Synliggjør Guds ord hjemme, i ditt eget hus.

Dersom du bevarer Guds ord, vil Guds ord bevare deg! Slik blir du bevart i alt du siden skal møte: De gode dagene. Møte med mennesker som ikke lever med Gud. De travle tider.

I 5M 33 møter vi vitnesbyrdet: DET ER INGEN SOM GUD! Moses gir oss her en flott beskrivelse av hva det vil si å leve med Gud (5M 33:26-29). Så går Moses ut av leiren. For aller siste gang. Folket skulle aldri mer seg hans ansikt. Aldri mer høre hans ord. Moses, Guds tjener, legger staven ned. Trøtt og lykkelig. Fem små ord ligger igjen etter ham. Fem ord som lyser: ”DET ER INGEN SOM GUD!”

PS!: Det ligger et nydelig budskap i dette at Moses, som kom med loven, ikke fikk lov til å føre folket inn i løfteslandet, men Josva. Hans navn betyr: Herren er frelse, Herren frelser. På denne måten sier Gud: Loven frelser ingen. Men Evangeliet!