Prekentekst: 2M 17:1-16.

Flere viktige hendelser i Mose liv finner sted oppe på fjell. Det var på et fjell Moses møtte Guds kall foran en brennende tornebusk. Det var på det samme fjellet Gud gav ham De 10 bud og de ferdige tegningene til tabernaklet. Det var på et fjell Aron, broren hans, døde. Og det var på et fjell Moses selv skulle dø etter først å ha fått se inn i Kana’ans land.

2M 17 forteller oss to historier. Begge har tilknytning til et fjell. Og begge har tilknytning til bønn. Derfor skal vi sammen gå opp på ”bønnefjellet” nå.

Navnet Refidim betyr egentlig ”slette”. Det er her folket befinner seg, når det skjer som 2M 17 forteller om. Moses selv er oppe på fjellet. Det er her det viktigste skjer… 2M 17 forteller to historier: Først om et problem innad i folket. Siden om problemer i forhold til et annet folk.

Det begynner med VANNMANGEL (2M 17:1-7). Ingen skal bagatellisere det å være i en ørken uten tilgang på vann. Det er sterke ord som brukes når situasjonen skal skildres. Men så kommer historien om hvordan Gud gir folket vann. Rett ut av fjellet!

Det fortsetter med KRIG (2M 17:8-16). Heller ikke det er en ønskesituasjon i ørkenen. Amalekittene var et sterkt folk. Og israelittene var i stor fare. Kampen ble avgjort på en måte som savner sidestykke, både i bibelhistorien og verdenshistorien: Ikke nede på sletten. Men oppe på fjellet der tre menn ba til Gud.

Vi har to historier som ligner hverandre i bøkene om Moses. Leser du dem etter hverandre: 2M 17:1-7 og 4M 20:1-13, så ser du hvordan disse historiene ligner på hverandre: Folket manglet mat. De knurrer og klager. Moses går til Gud. De får vann fra klippen. Men det er også tydelige forskjeller. La oss prøve å sette det opp slik:

2M 17	4M 20
Gud ber Moses SLÅ på klippen.	Gud ber Moses TALE til klippen.
Moses er LYDIG og slår.	Moses er ULYDIG og slår.
Moses handler i TILLIT og TRO.	Moses handler i VANTRO og SINNE.
Moses får se GUDS FRELSE.	Moses får møte GUDS DOM.
Moses går VIDERE.	Moses KOMMER IKKE INN i landet.

På en måte kan disse to historiene bare få stå slik. De taler tydelig til oss: Om forskjellen på lydighet og ulydighet. Om forskjellen på tro og vantro. Om forskjellen på å gi Gud ære og sikre sin egen posisjon.

Fra en annen synsvinkel har disse to historiene en dypere mening. I 1Kor 10:3-4 skriver apostelen Paulus om Israels ørkenvandring: ”De åt alle den samme åndelige mat, og drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og KLIPPEN VAR KRISTUS.”

Hva kan da disse to historiene lære oss? Hvilken behandling fikk Jesus da han var i verden? Hvordan blir han behandlet av mennesker i dag?

KLIPPEN VAR KRISTUS! sier 1Kor 10:4. Dette gjelder begge disse historiene. Både 2M 17 og 4M 20.

I 2M 17:6 sier Gud til Moses at han skal SLÅ PÅ KLIPPEN. Dette forteller oss noe om Guds frelse: ”Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke.” På denne måten berget Gud folket fra å tørste i hjel. Senere en gang var det igjen kamp på liv og død. Også dette skjedde på et fjell: Golgata. Her slo Gud selv på klippen, sin egen Sønn. Jesus tok slagene vi skulle hatt: ”Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.” (Jes 53:5).

Vi er fri! Vi kan få drikke av livets vann. Det vil si: Ta imot budskapet om Jesus.

I 4M 20:8 sier Gud til Moses at han skal TALE TIL KLIPPEN. Dette forteller oss noe om bønn: ”Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror. Og dere skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg.”

Det Jesus gjorde på Golgata, er gjort en gang for alle. Det skal ikke gjentas. Ingen skal ”slå” Jesus på nytt.

Nå skal vi ”tale” til klippen. Påkalle Jesu navn. Be til Ham. Så svarer Gud på våre bønner. Enten det er bønn om frelse, slik røveren på korset ba om det. Eller det er bønn om helt andre ting. Vi har så mange behov. Men vi skal få komme fram for Gud med alle ting. Tal til klippen! Det nytter å be.

Å slå Jesus på nytt, kaller Bibelen for vantro. Det er som å gjenta folkets rop til Pilatus: ”Bort med ham!” Den som ikke vil ha med Jesus å gjøre, kan aldri bli frelst. Bare den som tar imot Jesus, vil en dag nå himmelen!

2M 17 forteller også historien om ”de løftede hender”. Også denne historien har mye å lære oss:

1. Bønn er viktig i alle situasjoner. Det er utrolig at kampen nede på sletten, ble avgjort oppe på fjellet. Men det er situasjonen i Refidim. Det er like utrolig at bønn kan utrette så mye, også i dag. Men slik taler Bibelen: ”Be, så skal dere få.” (Luk 11:9). Det er mange som opplever at de har det for travelt til å be. Det er ikke sant! De har det egentlig for travelt til ikke å be… 

2. Du har lov til å bli trøtt i bønnekampen. Moses kunne også bli trøtt. Det viktigste er at vi ikke gir opp! Gjør som Moses: Ta med deg noen gode venner. Finn noen å be sammen med. Hjelp hverandre! Støtt hverandre! Oppmuntre hverandre! Gud har gitt oss til hverandre og bare sammen er vi sterke.

3. Vi har to trofaste forbedere: En i himmelen og en på jorden. Moses hadde to gode medhjelpere med seg opp på fjellet: Aron og Hur. Også vi har to medhjelpere i våre bønnekamper: Jesus og Den Hellige Ånd. Dette er våre beste forbedere:

• Jesus ber for oss i himmelen (Heb 7:25). Han taler vår sak for Faderens hjerte og sikret vår stilling. 
• Den Hellige Ånd ber for oss på jorden (Rom 8:26). Han taler Faders sak inn i vårt hjerte og trygger vår vandring. 

4. Guds hånd er rakt ut. Han vil gjerne hjelpe oss. Moses løftet sin svake hånd opp mot himmelen. Gud rakte sin sterke hånd ned fra himmelen. Moses løftet hjelpeløse hender mot Gud. Gud er de hjelpeløses hjelper. Dette er bønn! Vår avmakt for møte Guds allmakt (Sal 50:15 og 62:6-9).

Føler du deg svak? Det er ikke så farlig. Gud er sterk. Han har det du mangler. Bønn åpner slusene til Guds bekk (mer som et hav!) som alltid er full av vann. Gjennom bønnen etableres et tilsig av evighetskrefter inn over ditt liv.

Det finnes en bønn i Salmenes bok, skrevet av Moses, nemlig Sal 90. Les den rolig og gjør den til din personlige bønn i dag.