1. Sett scenen

Bedehus. Virkegreinsbasert. Alder 0-100. Historiske sett godt samarbeid med DnK. Hvem har definisjonsmakten på å sette SENTRUM og trekke ELLIPSE?

2. Positiv aksjon kontra negativ reaksjon

SJEKK at du har en sunn motivasjon! DnK utvider repertoaret (m/”trosopplæringsreformen”). Bedehuset må ta stilling til om de skal være DnKs medarbeider eller selv ta ansvar for helhetlige menighetsarbeider. Grunner til ulike arbeider: Ulike teologier og verdier i kjernespørsmål; ulik DNA-profil og misjonsstrategi (prest vs allmenne prestedømme, vekkelse vs dåps- og trosopplæring); nok ufrelste i området til mange flere arbeider og menigheter…

3. Se det som var, som er, som kan bli og det som vil bli – Om realiteter og realisme i planarbeidet

Vekstkommune. Bedehuset sentralt plassert i kommune- og oppvekstsentret. Kristen barnehage m/ 80 barn 50 m fra Bedehusdøra, 2004/5.Kristen ungdomsskole 25 m fra Bedehusdøra, 2011/12. 

4. Vår personlige reise

Flyttet til stedet i 2005. Flere nappet i oss.

Meldte ved første anledning (årsmøte) hvor vi ville engasjere oss: Bedehuset som borg og base for misjon. Møtetiden kl 1930 fortalte oss at man ikke forventet at vi skulle være der som familie…

Startet et familiearbeid og replantet søndagsskolen. Presten i bygda kom hjem til oss på besøk og meldte hvor dårlig han likte de konturer av en menighetsmodell som han så i vår søndagsskolemodell.

Mistenkeliggjort og rykteutsatt, men holdt fokus på å løfte blikket mot de som ennå ikke var frelst – og fokus på å få brutt med tanken om at vi har ”52 kristne kort” i bygda som vi skal fordele på de eksisterende møteplassene – og det er om å gjøre å få flest kort på hånd… Sa derfor stadig: ”La oss sette hverandre fri til å brenne for det vi brenner for – og du skal slippe å brenne for alt som er brennbart. Velsigne deg om du vil engasjere deg i DnK. Vi for vår del vil konsentrerer våre krefter inn mot Bedehuset.”

NB! Kulturarbeid er ikke ”Formel1”-kjøring… Det tar tid! Men plutselig kom det et ”værskifte” og vi kunne høre andre si som vi sa:

”La oss sette hverandre fri til å brenne for det vi brenner for – og du skal slippe å brenne for alt som er brennbart…” 

2005: Forening. Virkegreinsbasert – planeter i et univers. Aldrende fellesskap. Kl 19.30. 5-15 på kveldsmøtene.

2011: Forsamling. Virkegreinsbasert – øyer med broer. Flergenerasjonsforsamling. Kl 11.00. 40-80 på møtene. Søndagsskole med integrert ledertrening. Konfirmantarbeid (på tegnebrettet). Ansatt forsamlingsleder.

5. Start med start – Alt godt begynner med Gud

Hvem sender oss? Hvem sendes vi til? Hva har vi ”i huset”? Hva drømmer vi om? Hvordan kan vi leve drømmen i vanlige hverdager?

6. Mandat – Bemyndigelsen

Skaff deg mandat fra dem som har mandat til å gi deg mandat, viss du vil replante. Ikke endre praksis før du har fått tillatelse til det. Det er undergravende virksomhet og illojalt (og noen vil sannsynligvis gjøre det samme mot ”din” mal seinere…).

Vil du plante så vær høflig og gi en orientering til dem som allerede har plantet i det område du har fått hjerte for.

Mandat = Mulighet/handlingsrom. Å ville for mye – eller for tidlig – kan gjøre døren trang for det du har et Gudgitt mandat til å gjøre.

Mandat = Makt. Våg å bruke den. Mange vil mene mye, men noen har fått mandat til å avgjøre. Du må alltid lytte, men velg hva du lytter til eller hvem du ”lytter ut”. Noe må noe brutalt defineres som ubehagelig «lyd» eller som «fokustyver». Velg dine referansepersoner med omhu. Beskytt handlingsrommet ditt ved å skjelne mellom en mening og et mandat: Meninger fra mennesker med titler teller ikke mer enn andre. Titler er bare skilt som hjelper oss til å forstå hva disse jobber med i det daglige!

7. Pionerarbeid og komfortsoner

Ny- og replanting farlig arbeid for du kan jobbe på deg mistenksomhet og dårlig rykte, fordi du jobber fra kanten av det kjente og ut i det ukjente. «Randsonelederen» vs «sentrumskontrollørene» (som server ”misjonsfolket”, ”grunnfjellet”, ”kjernen” og andre betongklosseaktige merkelapper. PS: Det er ikke alltid at ”folket” er så mange eller ”fjellet” er så høyt eller ”kjernen” er der Guds kjernekraft er).

Ny- og replanting er farlig arbeid fordi du utfordrer vår ”kjære” Adams-kjærlighet til egen posisjon og stiluttrykk, eller frykt for nytt. Det trigger mistenkeliggjøring, merkelapper, dårlig rykte, avvisning, skitne triks.

Veirydder – rydd vekk snarveiene i ditt eget livs landskap. Sjekk stadig din egen motivasjon: Eneste gyldige grunn til å endre noe er at flere skal ledes til liv med Jesus. Å endre noe for at vår egen generasjon skal ha det litt mer bekvemt, er ingen god motivasjon!

8. Hold framdriftsfart, hold unna gamle svar fra nye spørsmål, uthold kjeft og hold fast ved vedtak/nye vaner

Hold en viss framdriftsfart for å opprettholde en nødvendig skapende dynamikk av aksjon/reaksjoner…

Du trenger ikke å ha 100% med deg. Du trenger å ha med deg dem som har mandat til å ta avgjørelser.

Ikke la grupperinger/allianser etablere sine egne ”menighetsmøter” underveis. Definer prosessen og informer godt om hvilke møtepunkt dere legger opp til for å gi orienteringer, rom for drøftinger og høringer og vedtak. Hold fast på at avgjørelser skal tas der avgjørelser skal tas ifølge planen/avtale med dem som gav deg mandatet!

Utholde urettferdige forventninger, reaksjoner som hører hjemme et annet sted/en annen tid og urimelig kritikk. Vær oppmerksom på at mennesker som har prøvd å forandre noe i går – under motstand – kan tømme sin smerte over ditt gode initiativ i dag…

Ikke tillate metoder fra en annen tids modell viss de ikke er hensiktsmessige lenger, men anerkjenn motivasjonen når du gjenkjenner den under gamle gloser.

Fastholde vedtatte nye strukturer/rutiner/rytmer. Vi vender fort tilbake til gamle vaner – både gode og dårlige. Det er noe drepende trygt med det kjente – godt eller gale.

9. Testpiloter er modige, men fasit skaper frykt for feil

Det er mer rom for en ”pilot” enn en modell som presenteres/oppfattes som ”ferdig fasit”. Prøvetider og testinger kan folk godta. Det er ikke kult å krangle på en utprøving av en ny modell når vi er tydelig på ambisjonen om å nå nye for den samme Jesus som nådde dem og oss i går. Ingen vil være offentlig ”bakstreverske”.

10. Skriv minst mulig

Folk flest er lite vant med å lese teologisk strategisk tenkning. Og mange forstår mindre. Finn et egnet språk og illustrere drømmen med noen få og korte setninger – eller i en ”tegneserie”:

a) «Rom for livet»: Hovedmålet er å leve livet med Jesus i sentrum, i et mangfoldig fellesskap, i et voksende fellesskap.

b) ”Familiær misjonsstrategi”: Livslangt fellesskap (tilhørighet), samlet (identitet) og sendt (integritet).

c) ”Evangelisk livsstil”: Rytme mellom hvile og virke.

”Høsten er moden”, sier Jesus. Vel, jeg ser den ikke…

I en artikkel peker Guy Muse (www.cmaresources.org) på 20 grunner til hvorfor vi ikke ser høsten selv om den, ifølge Jesus, er moden (Joh 4). Jeg har forsøkt å formidle disse i mitt eget språk og tankedrakt. Viss du helst vil ha det som du har det, så skal du slutte å lese nå.

1. Vi bruker så mye tid sammen med andre troende vi har ikke tid til å investere i livene til dem som ikke kjenner Jesus.
2. Vi er redd for å bli ”forurenset” ved å ha for mye kontakt med verden.
3. Vi forstår evangelisering som en serie av hendelser som er utført som en del av menighetens kalender i stedet for som livet enhver troende lever.
4. Vi ber mye for mange ting, men lite for tapte sjeler.
5. Vi har ikke bedt ”høstens Herre” om arbeidere.
6. Det er lite vekt på å lære opp arbeidere til å engasjere seg i høsten som allerede er moden.
7. Ledere som tror misjonsbefalingen betyr at de skal øke antallet tilhørere i menigheten sin.
8. Troen på at ”gjøre disipler” betyr at vi skal forkynne evangeliet og vente på at Gud skal gjøre arbeidet han kalt OSS til å gjøre.
9. Vi forsøker å høste i jord som ikke er forberedt, eller hvor få frø er plantet.
10. Invitere folk til å komme til vår menighet i stedet for å starte nye samlinger på de stedene der de bor.
11. Trekke ut nye troende fra sine lokalsamfunn og innflytelsessfærer og pode dem inn i våre egne sirkler.
12. Når vi evangeliserer, gjør vi det på måfå med hvem som helst, snarere enn å oppsøke ”fredens folk” slik som Jesus befalte i Lukas 10.
13. Vi elsker våre egne ”kongedømmer” mer enn Guds rike.
14. Mangel på spor av Den Hellige Ånds kraft i våre liv og tjeneste.
15. Insistere vi skal arbeide trinn for trinn; først be så planlegge så forkynne så føre til frelse så lære opp i troen så døpe så gi disippeltrening så føre inn i tjeneste…
16. Koble alt ”kristent” til de fire veggene av kirkebygget vårt.
17. Vi bruker mer av våre ressurser til egen bruk i stedet for å investere i å gjøre disipler av alle folkeslag.
18. Ledere som mener at å fylle kirkebenker er målet, snarere enn å mobilisere troende til høsten som er moden PÅ ÅKEREN (= i verden).
19. Ledere som venter på at noen andre skal gjøre disipler. Og når ingen andre gjør noe kritiserer de alle andre for deres mangel på engasjement med Herren.
20. Bruke unnskyldninger: ”Jeg ikke har blitt kalt til å gjøre det…”, eller ”Den Hellige Ånd ikke har gitt meg den slags gaver for å jobbe direkte med innhøstingen, på åkeren…”

Nå er det nok, tenker jeg. Det er på tide å slutte å gjøre det vi gjør når det vi gjør ikke gjør at vi når dem vi er kalt til å nå. Vi må motstå fristelsen til å programmere, forskuttere og diskutere tenkte scenario og heller begynne å oppleve livet sammen med Jesus. Jeg har ikke peiling på hvordan, men vet for min del at jeg er her for å gjøre det Gud gjør: Å lede mennesker som er langt fra Gud, til liv med Jesus. Da må jeg gå videre med Jesus. Vel, vil vi videre med Jesus? Egentlig? Ærlig talt: Det er kjempeskummelt. Og sunt. – Roald