Vi skal nå ta for oss betingelsene som må oppfylles for spedbarn, større barn og voksne som ønsker en kristen dåp. Fram til vi eksplisitt omtaler dåp av spedbarn, forholder vi oss til dåp av større barn og voksne, i teksten som følger.

Omvendelse

Den første betingelsen er nevnt i Apg 2:37-38, som er en beskrivelse av reaksjonen hos jødene som lyttet til Peters tale på pinsedag og de befalinger Peter gav dem:

”Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi da gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.”

Som svar på spørsmålet ”Hva skal vi gjøre?” gir Peter to befalinger: Først omvendelse, så dåp.

Vi ser i NT at omvendelse er det første svaret Gud krever av en synder som ønsker å bli frelst. Omvendelse må derfor gå forut for dåpen. Dåpen er derfor det ytre seglet eller bekreftelsen på den innvendige forandringen som har funnet sted ved omvendelsen.

Tro

Kristus selv talte om den andre betingelsen for kristen dåp:

”Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Mark 16:15-16).

Her sier Kristus at overalt der evangeliet blir forkynt, kreves det to ting av dem som ønsker å bli frelst, først at de skal tro, deretter at de skal la seg døpe. Den nytestamentlige menigheten tok ham på ordet. Når noen trodde på Jesus til frelse, ble de straks døpt.

Fangevokteren i Filippi er et dramatisk eksempel på dette (se Apg 16:25-34). Ved midnatt, som svar på Paulus’ og Silas’ bønner, ble hele fengslet rystet av et overnaturlig jordskjelv, og alle dører sprang opp. Fangevokteren, som visste at han stod ansvarlig med sitt eget liv for enhver fange som klarte å rømme, forberedte seg på selvmord. Men Paulus stanset ham ved å si: ”Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle.”

Dypt overbevist spurte fangevokteren: ”Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?” Paulus svarte:

”Tro på Herren Jesus, så skal du blir frelst, du og ditt hus.” (vers 30-31).

Paulus og Silas presenterte så evangeliets budskap ”til ham og til alle som var i hans hus” (vers 32). Øyensynlig ble også dåpen forkynt. Hele hustanden reagerte med tro, og de ble straks døpt. De ventet ikke engang på at det grydde av dag!

Fangevokteren og familiens reaksjon er et standardmønster i NT. Dåpen ble betraktet som et viktig krav, men troen kom alltid først.

De første to kravene for dåp, omvendelse og tro, passer sammen med de første tre fundamentale lærene som er presentert i Heb 6:1-2:

1. Omvendelse fra døde gjerninger
2. Tro på Gud
3. Lære om dåp

Dåpen må, erfaringsmessig som i læren, bygge på omvendelse og tro.

En god samvittighet

En tredje betingelse for kristen dåp kommer klart fram i avsnittet der Peter sammenligner den kristne dåpen i vann med Noah og familiens opplevelse.

De ble frelst fra vreden og Guds dom da de i tro gikk inn i arken. Da de så var kommet inn i arken, passerte de trygt gjennom flomvannet. Peter henviser direkte til denne hendelsen når han skriver:

”… det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighetspakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse.” (1Pet 3:21).

Her avviser først Peter at hensikten med den kristne dåpen skulle være en slags renselse eller bad for den fysiske kroppen. Han sier at betingelsen for den kristne dåpen ligger i den troendes indre respons – ”en god samvittighets pakt med Gud”. Denne indre responsen fra en god samvittighet overfor Gud, er mulig ”ved Jesu Kristi oppstandelse”, skriver Peter.

Vi kan kort summere hvordan en kristen ved sin dåp skal svare for Gud for sin oppførsel med en god samvittighet:

1. En slik troende har ydmykt erkjent sine synder.
2. Han har bekjent sin tro på Kristi død og oppstandelse som den nødvendige forsoningen for synd.
3. Ved den ytre lydighetshandlingen at han blir døpt, oppfyller han Guds endelige krav for en bibelsk forsikring om frelse.

Etter å ha møtt alle Guds krav til frelse, er han i stand til å svare Gud med en god samvittighet.

Å bli en disippel

De første tre betingelsene for dåp – omvendelse, tro og en god samvittighet – summeres opp i et fjerde krav: at man blir en disippel. Kristus befalte sine etterfølgere at de skulle gå ut til alle folkeslag med evangeliets budskap:

”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt 28:19-20).

Her består det å gjøre disipler, som går forut for dåpen, i å føre dem som hører evangeliet gjennom de tre første stadiene, omvendelse, tro og en god samvittighet. Det gjør de nye troende berettiget til dåp. Ved denne handlingen overgir de seg offentlig til et liv i disippelskap.

Etter denne offentlige innvielseshandlingen trenger de som er blitt døpt å motta en grundigere og mer utvidet undervisning for at de skal bli sanne disipler – sterke, intelligente og ansvarsfulle kristne.

Vi kan nå summere opp de bibelske betingelsene for dåp. Først må man ha hørt tilstrekkelig av evangeliet for å forstå hva denne handlingen går ut på. Man må ha omvendt seg fra syndene sine, ha bekjent sin tro på Jesus Kristus som Guds Sønn og må kunne svare for Gud med en god samvittighet fordi alle Guds krav til frelse er oppfylt. Endelig må man innvie seg til et liv i disippelskap.

Vi konkluderer derfor med å si at for å være berettiget til kristen dåp ifølge NTs norm, må større barn og voksne være i stand til å møte disse fire kravene. Gjør man ikke det, er man heller ikke berettiget til å bli døpt.

Er spedbarn berettiget til kristen dåp?

Man ser straks at de fire betingelsene for dåp som er nevnt her, utelukker automatisk spedbarn. Vi skal likevel ikke trekke for raske slutninger fordi dialogen i NT går mellom voksne når det er snakk om å bli frelst. Det betyr at vi trenger å se i et ”helbibelsk” perspektiv før vi sier noe sikkert om spedbarn er berettiget dåp.

I lys av en hel Bibel må vi si at også spedbarn trenger frelse, de trenger å bli døpt og tro på Jesus Kristus:

• Alle mennesker, inkludert små barn, er født inn i den syndige menneskeslekt og trenger å få del i frelsen i Kristus (Sal 51:7, Rom 3:23, Ef 2:1-3, Ef 5:8a).
• Alle dåpsord i Skriften skildrer den som begynnel­sen på det kristne liv.
• Dåpen er til syndenes forlatelse (Apg 2:38).
• Dåpen betyr forening med Kristus i hans død, begravelse og oppstandelse (Rom 6:3-5, Kol 2:12).
• Dåpen betyr å bli ikledd Kristus (Gal 3:27).
• Ingen kan se Guds rike uten at man er født på ny – av vann og Ånd (Joh 3:3-6, Tit 3:5).

I lys av en hel Bibel er det naturlig at kristne foreldre, i tillit til Guds ord og løfte, bærer sine spedbarn ”gjennom vannet” likesom israelittiske foreldre bar sine barn gjennom Rødehavet, til frihet fra trellekåret i Egypt, og til frihet til å vokse i kjennskap til Gud og til hans folk under vandringen i ødemarken (2M 14:1ff jf 1Kor 10:1ff). Israelittene la ikke sine spedbarn igjen på stranden ved Pi-Hakirot.

Det er tankevekkende at de israelittiske spedbarna ble reddet fra dødsengelen i Egypt, i kraft av at deres foreldre trodde budskapet om blodet fra det lyteløse lammet, og  at de, i tillit til Guds ord og løfte, tok sine spedbarn med seg inn under blodets beskyttelse.

Vi noterer oss også at Noah gikk inn i arken i tro til Guds ord og løfte, mens Moses ble båret inn i kurven sin av foreldre som trodde på Gud. Det samme ord er brukt på hebraisk, både om Noah og Moses sin redningsbåt; om arken og om kurven. Begge ble frelst i ”dåpsbåten” på vannet. Vi blir frelst – i et motbilde – i Kristus i vannet.

Dåp og tro hører sammen til frelse (Mark 16:16, Gal 3:26-27, Kol 2:11-15, Rom 4:1-12). Vi finner at kjernen – eller ”innsiden” – i troen er tillit til Gud (av gresk pistis), og den kan skapes i spedbarn like så vel som Gud kunne fylle med sin Ånd fra mors liv (Luk 1:15). Troens kjerne – tillit – skapes i møte mellom to levende (se Rom 10:17). Men troen er ikke en død ting. Den har ikke bare en kjerne eller en ”innside”, men også en ”ytterside” eller kjennetegn. Den gir seg til kjenne likesom tillit mellom to mennesker gjør at de søker til hverandre, til dypere kjennskap og rikere erfaringer. Troen er med andre ord levende og må næres. Derfor er dåpen til ingen nytte der den ikke følges opp med Guds ord og bønn. Etter som barnet vokser til og blir bevisst, skal også troen fylles med bevisst innhold.

I Skriften døpes mennesker på nådens grunn; ”til Kristus” eller ”i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Og dåpen skjer i rammen av disippelskap; det er kristne sammen med den som døpes. Og dåpen skjer i den hensikt å gjøre mennesker til disipler; man vil følge Jesus sammen med andre kristne. Se Matt 28:18-20.

Derfor kan spedbarn døpes når minst én av foreldrene er praktise­rende kristen og er innforstått med de plikter en påtar seg som kristne oppdra­gere. Voksne og større barn kan døpes straks de er kommet til omvendelse og bekjenner tro på Jesus som frelser og Herre.

Gud har knyttet sin gave i dåpen til sitt Ord og løfte, og bedt oss å dele dette med alle mennesker (Matt 28:18-20). I og med sin befaling er vi mennesker blir vist til vannet. Fordi vi trenger det. Vi vil holde oss til det Han har latt oss få vite. Og ikke spekulere i det usagte. Gud har ikke sagt hvordan han stiller seg til et menneskebarn som dør uten å være døpt. Noen vil mene at det kan ikke være mangel må mulighet til å møte nådens Gud som fratar et menneske dets mulighet til å bli frelst, men at det må være den aktive vantroen. Vi kan med sikkerhet si som sagt i Guds ord: At Gud er kjærlighet (1Joh 4:16), at Gud er rettferdig (Rom 3-4) og at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Verken i Kornelius’ hus (Apg 10) eller i huset til fangevokteren i Filippi (Apg 16) eller noe annet sted i NT er det noen antydning om at spedbarn ble betraktet som berettiget til dåp etter samme betingelser som kreves for større barn og voksne. Tema er ikke behandlet i tekstene, men selv om Bibelen ikke sier noe konkret til et tema så kan den likevel si noe via andre tema den snakker konkret om. Til eksempel: Det står ikke noe om spedbarnsdåp, men det står at vi er ”av naturen vredens barn” (Ef 2:6). Jesus Kristus sier selv: ”Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike” (Joh 3:3). Og ”Uten at en blir født av vann og Ånd kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.” (Joh 3:5-6). Det må bety at alle mennesker, også spedbarn, trenger å bringes til Jesus Kristus – til syndenes forlatelse og til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd.

Vi har ikke fått noen andre veier i Guds ord, enn veien gjennom vannet:

”For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre. Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.” (Tit 3:3-7).

Vitnesbyrdet fra oldkirken bekrefter at denne måten å tenke omkring spedbarn og dåp var den naturlige måten å tenke, i lys av en hel Bibel. Det tar ikke grunnen under betingelsene for dåp av større barn og voksne, men det ivaretar det hellige alvoret som kristne foreldre bærer i kraft av at de selv har gått inn i et paktsforhold til den eneste levende og sanne Gud. Som de israelittiske foreldrene kunne og måtte handle på sine barn vegne ved Pi-Hakirot, kan de kristne foreldrene være frimodige på å ta med seg sine barn til Jesus Kristus i dåpen. Barna frelses ikke i kraft av foreldrenes handling, men gjennom en vei Gud hadde åpnet i vannet. I prinsippet spiller ikke de kristne foreldrene noen annen rolle i dåp av spedbarn enn den viktige rollen som ethvert Kristi sendebud kan gjøre, ifølge 2Kor 5:14-21.

Pi-Hakirot betyr ”Frihetens begynnelse”.

Opplæring

Selv om det er nødvendig å understreke betingelsene for kristen dåp av større barn og voksne, må vi være forsiktige så vi ikke legger for stor vekt på behovet for opplæring. Det vil føre til ubibelske resultater. På enkelte steder – spesielt på visse misjonsfelt – er det vanlig å hevde at de som vil bli døpt, først må gjennomgå en lengre undervisningsperiode over uker eller måneder før de aksepteres for dåp. Denne praksisen forsvarer man med Kristi ord i Matt 28:19-20:

”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt 28:19-20).

La det være klart: Større barn og voksne som skal døpes, må først undervises. Spørsmålet er: Hvor lenge skal denne preliminære undervisningen vare? Skal man regne i måneder, uker, dager eller timer?

Det som skjedde på pinsedag, konkluderes slik:

”De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler.” (Apg 2:41).

De tre tusen hvis dåp blir beskrevet her, hadde noen få timer tidligere vært åpne motstandere. De hadde forkastet forkynnelsen om at Jesus fra Nasaret var Israels Messias, Guds Sønn. Fra slutten av Peters tale til de ble døpt kan det ikke ha gått mer enn noen få timer. I løpet av denne tiden gav apostlene dem den nødvendige undervisningen.

La oss se hvordan dette passer med responsen hos folket i Samaria da Filip forkynte for dem:

”Men da de nå trodde Filip som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.” (Apg 8:12).

Det sies ikke eksakt hvor lenge undervisningen foregikk. Som på pinsedag, kan det ha dreid seg som noe få timer. Det var i hvert fall ikke mer enn noen dager, eller høyst en uke eller to.

Filip døpte den etiopiske hoffmannen samme dag som han møtte ham og forkynte evangeliet for ham (se Apg 8:36-39). Heller ikke her kan undervisningen ha pågått mer enn noen få timer.

Så har vi tilfellet med Ananias, som ble ledet av Gud til å gå til Saulus fra Tarsus, legge hendene på ham og be for ham:

”Og straks falt det liksom skjell fra hans øyne, og han kunne se. Han stod da opp og ble døpt.” (Apg 9:18).

Sener forteller Paulus at Ananias den gangen sa til ham:

”Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe.” (Apg 22:16).

Vi ser altså at Saulus fra Tarsus (senere Paulus) antakelig ble døpt samme dag som han ble omvendt – i hvert fall i løpet av tre dager etter den første åpenbaringen av Jesus Kristus for ham på Damaskusveien.

Peter befalte Kornelius og huset hans at de skulle la seg døpe samme dag som han forkynte evangeliet for dem (se Apg 10:48).

Herren åpnet purpurkremmersken Lydias hjerte for evangeliets budskap, og hun ble døpt med hele sitt hus (se Apg 16:14-15). I dette tilfellet gis det ikke ytterligere detaljer, og det angis ingen eksakt tidsperiode.

Fangevokteren i Filippi og hele huset hans ble døpt samme natt som de først hørte evangeliet (Apg 16:33).

I disse avsnittene har vi undersøkt sju tilfeller av dåp med nyomvendte. I alle tilfellene ble det gitt et visst mål av undervisning først. Deretter fulgte dåpen, i de fleste tilfellene i løpet av noen få timer etter omvendelsen. Ikke i noe tilfelle ble dåpen utsatt mer enn noen få dager.

Vi er derfor i stand til å danne oss et klart bilde av dåps-praksisen i den første menigheten. Før dåpen ble de grunnleggende fakta i evangeliet presentert. Forkynnelsen sentrerte seg om Kristi liv, død og oppstandelse, og man relaterte disse fakta til dåpshandlingen.

Dåpen fulgte så umiddelbart etter dette – normalt innen noe få timer, høyst innen noen få dager.

Etter dåpen fikk se de nyomvendte mer detaljert opplæring, noe som var nødvendig for at de skulle grunnfestes i den kristne troen. Denne senere fasen med undervisning summeres opp i Apg 2:42, som følger umiddelbart etter beskrivelsen av de nyomvendtes dåp på pinsedag.

”De (det vil si de som nå var blitt døpt) holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.”

Dette var det nytestamentlige mønsteret for å grunnfeste de nyomvendte i troen etter at de var blitt døpt.

— — —

Om tro og dåp og frelse – et tankekorn

Dåpen er døren troens føtter går gjennom for å fullføre all rettferdighet (Matt 3:15).

Døren gjør ingen forskjell, i seg selv. Men når troen går gjennom den, da er den en nådens portal til Guds egen katedral, til vår himmelske Fars fang.

• Troens føtter går inn.
• Dåpens dør lukker inn.
• Kan vi klare oss uten en dør?
• Kan vi klare oss uten føtter som vil gå?

«Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.» (Mark 16:16).