Fra begynnelsen av det 20. Århundre har emnet om dåpen i Den Hellige Ånd fått større oppmerksomhet i en stadig større del av den kristne kirke. Det er fortsatt et studietema, det blir diskutert, og i nesten alle kristne kirker og samfunn er det delte oppfatninger om dette. Når vi nå skal ta for oss emnet, vil vi søke å nærme oss det på en omsorgsfull, grundig og bibelsk måte.

Sju nytestamentlige referanser

Først skal vi ta for oss de avsnittene i NT der ordet ”dåp” er brukt i forbindelse med Den Hellige Ånd. Det kan vel passe at det er sju slike avsnitt, ettersom sju er Den Hellige Ånds tall.

Døperen Johannes talte om Kristi tjeneste, som skulle bli en kontrast til hans egen:

”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.” (Matt 3:11).

Selv om det her foreligger en oversettelse med preposisjonen ”med” i forbindelse med verbet ”å døpe”, er det ”i” på opprinnelig gresk. Bruken er lik når det gjelder dåpen i vann og dåpen i Den Hellige Ånd. I begge tilfellene brukes den greske preposisjonen ”i”. Faktum er at de eneste preposisjonene som brukes i NT i forbindelse med verbet ”å døpe” er ”i” og ”inn i”. Det er derfor uheldig at man bruker en variasjon av forskjellige preposisjoner. Det forvirrer originaltekstens klare lære.

I Mark 1:8 taler døperen Johannes slik om Kristus:

”Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd.”

I begge tilfellene er den greske preposisjonen ”i”.

I Luk 3:16 blir døperen Johannes sitert slik:

”Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse hans skorem. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.”

Også her er den bokstavelige oversettelsen ”i Den Hellige Ånd”.

I Joh 1:33 lyder døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Kristus slik:

”Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd.”

Også i dette tilfellet er den greske preposisjonen ”i”.

 I Apg 1:5, like før Jesu himmelfart, sier han til disiplene:

”For Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.”

Bokstavelig talt sa Jesus: ”Dere skal bli døpt i Den Hellige Ånd.”

I Apg 11:16 beskriver Peter begivenhetene som fant sted i Kornelius’ hus. I den forbindelse siterer han Jesu ord i Apg 1:5, for han sier:

”Jeg mintes da Herrens ord, at han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med (”i”) Den Hellige Ånd.”

Endelig beskriver Paulus i 1Kor 12:13:

”For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.”

Her brukes preposisjonen ”med” – ”med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme”. Men i den opprinnelige greske teksten brukes preposisjonen ”i” – ”i én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme.” Paulus’ ord i dette avsnittet er altså helt i harmoni med det som sies i evangeliene og Apostlenes gjerninger.

Dessverre har uttrykket ”med én Ånd” i dette spesielle avsnittet ført til en del underlige lærer. Noen har hevdet at Paulus taler om en spesiell opplevelse, helt forskjellig fra det som er nevnt i evangeliene eller Apostlenes gjerninger, og at Den Hellige Ånd er den som døper. Hadde forfatterne av disse lærene tatt seg tid til å rådføre seg med den greske teksten, ville de ikke funnet noe grunnlag for en slik lære. Faktum er at hele NT er samstemmig når det gjelder dette faktum. Det hevdes klart og tydelig:

Jesus Kristus alene – og ingen andre – er den som døper i Den Hellige Ånd.

Vi må også legge til at Paulus’ bruk av uttrykket ”døpt inn i” i forbindelse med dåpen i Den Hellige Ånd, stemmer overens med bruken av det samme uttrykket i forbindelse med Johannesdåpen og den kristne dåpen i vann. I begge disse tilfellene pekte vi på at dåpen var et ytre segl og en bekreftelse på en indre, åndelig tilstand (sml med Abrahams tro vs omskjærelsen i Rom 4:3.7-12). Det samme gjelder Paulus’ uttalelse her om forholdet mellom dåpen i Den Hellige Ånd og det at man er lem på Kristi legeme. Det er heller et overnaturlig segl som tilgjennegir at man allerede, i tro, er blitt et lem på Kristi legeme.

La oss nå kort summere hva vi kan ha lært fra de sju avsnittene i NT der uttrykket ”å døpe i Den Hellige Ånd” forekommer.

I seks av disse sju avsnittene sammenlignes opplevelsen å bli døpt i Den Hellige Ånd med å bli døpt i vann, samtidig som det er en kontrast til dette.

I to av de sju avsnittene er ”ild” knyttet til ”Den Hellige Ånd”, og opplevelsen beskrives som å bli ”døpt i Den Hellige Ånd og ild”.

I tillegg til verbet ”å døpe” er det bare et annet verb som er brukt i disse avsnittene i forbindelse med Den Hellige Ånd, nemlig ”å drikke”. I 1Kor 12:13 sier Paulus: ”For… vi har alle fått én Ånd å drikke.”

Bruken av verbet ”å drikke” stemmer overens med det Jesus selv sa om Den Hellige Ånd i Joh 7:37-39:

”Men på den siste, store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort.”

Her sammenligner Jesus Den Hellige Ånds gave med å drikke vann.

Dette stemmer igjen med avsnittet i Apg 2:4 om disiplene på den øvre salen på pinsedag, der det står at de ble alle fylt med Den Hellige Ånd.

Det stemmer også med forskjellige avsnitt i Apostlenes gjerninger som taler om at troende tok imot Den Hellige Ånd. Om samaritanerne som ble omvendt ved Filips forkynnelse, leser vi for eksempel at Peter og Johannes senere ble sendt ned til dem fra Jerusalem:

”De kom dit ned og bad for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd (…) Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.” (Apg 8:15.17).

Peter sier om dem som Den Hellige Ånd nettopp falt på i Kornelius’ hus:

”Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?” (Apg 10:47).

Paulus stilte dette spørsmålet til disiplene han møtte i Efesus:

”Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?” (Apg 19:2).

I alle disse avsnittene taler uttrykk som ”å drikke av Den Hellige Ånd”, ”å bli fylt med Den Hellige Ånd” og ”å få Den Hellige Ånd” om en opplevelse der den troende får en fylde av Den Hellige Ånd innvendig.

Neddyking ovenfra

Vi har sett at den bokstavelig meningen med verbet ”å døpe” er å dyppe eller dukke noe under. Uttrykket ”å bli døpt i Den Hellige Ånd” betyr derfor at hele den troendes personlighet blir dukket under, omgitt og omsluttet av Den Hellige Ånds nærvær og kraft. Ånden kommer over ham fra det høye.

Vi trenger å huske at naturlig sett er det to mulige måter å bli dukket under vann på. Man kan gå under vannflaten og komme opp igjen derfra. Eller man kan gå under en foss og la seg neddykke ovenfra. Den andre formen for neddykking svarer til dåpen i Den Hellige Ånd.

Uten unntak, alle steder i Apostlenes gjerninger der dåpen i Den Hellige Ånd beskrives, brukes det et språk som indikerer at Den Hellige Ånd kommer over eller utøses over den troende ovenfra. Slik var det på pinsedag:

”Da kom det med ett en lyd fra himmelen som nå et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.” (Apg 2:2).

Disse ordene åpenbarer at Den Hellige Ånd kom over disse disiplene og dukket dem under og omsluttet dem fullstendig, slik at til og med hele huset der de satt ble fylt.

Senere stadfester Peter to ganger tolkningen av denne opplevelsen. Først erklærer han at opplevelsen er oppfyllelsen av Guds løfte:

”Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød.” (Apg 2:17).

Om Kristus sier han videre:

”Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.” (Apg 2:33).

I hvert tilfelle går bildet ut på at Den Hellige Ånd blir utgytt eller utøst over de troende ovenfra.

I Apg 8:16 sies det at Den Hellige Ånd ”falt” på det troende. Også her taler bildet om at Ånden kom ned ovenfra.

I Apg 10, i beskrivelsen av dem som var samlet i Kornelius’ hus, benyttes begge uttrykkene etter hverandre. I vers 44 leser vi: ”falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet”. Og i vers 45 leser vi: ”Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt over hedningene”. Dette viser at uttrykkene ”falt på” og ”ble utgytt over” brukes om hverandre i denne forbindelsen.

Når Peter beskriver den samme hendelsen i Kornelius’ hus, sier han:

”Men da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.” (Apg 11:15).

Her indikerer uttrykket ”likesom oss i begynnelsen” at det Kornelius og de som tilhørte huset hans opplevde, var en nøyaktig parallell til det disiplene opplevde på den øvre salen å pinsedag.

Endelig leser vi om disiplene i Efesus, etter at de var blitt døpt i vann:

”Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem.” (Apg 19:6).

Her har uttrykket ”kom Den hellige Ånd over dem” tydeligvis samme betydning som er brukt i tidligere avsnitt, ”falt på”.

Hvis vi nå prøver å sammenstille bildende som er brukt på forskjellige steder i NT, kommer vi til en konklusjon som kan summeres slik:

• Den opplevelsen vi taler om, består av to bestemte aspekter som kompletterer hverandre, et ytre og et indre.
• Ytre sett kommer Den Hellige Ånds nærvær og kraft ned fra det høye over den troende og omgir og dykker ham ned.
• Indre sett mottar den troende, under bildet av å drikke, Den Hellige Ånds nærvær og kraft i seg selv til det kommer til det punkt der Den Hellige Ånd, som nå er mottatt, veller fram i den troende og strømmer som en elv fra hans vesens innerste dyp.

Ikke noe menneskelig språk kan til fulle beskrive en så mektig, overnaturlig opplevelse som dette, men det kan kanskje være opplysende å låne et bilde fra GT.

På Noahs tid kom syndefloden over hele verden. Da gud lot denne flommen komme, benyttet han to bestemte kompletterende prosesser:

”I det år av Noahs liv da han var seks hundre år gammel, i den andre måneden, på den syttende dag i måneden, den dagen da brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet.” (1M 7:11).

Denne beskrivelsen avslører at flomvannet kom fra to kilder:

1. Innenfra: ”den dagen brast alle kilder i det store dyp”.
2. Ovenfra: ”himmelens sluser ble åpnet”.

Vi må selvsagt understreke at flommen på Noahs tid skyldtes guddommelig vrede og dom, mens den flommen som de NT-lige troende dukkes ned i, er guddommelig nåde, herlighet og velsignelse. Men med dette forbehold er det de samme to aspektene som gjør seg gjeldende når den NT-lige troende mottar Den Hellige Ånds fylde: Innenfra ved at kildene i det store dyp i den troendes egen personlighet brister, og det strømmer fram en mektig flod av velsignelse og kraft fra hans innerste vesen. Ovenfra ved at Guds nådesluser åpnes over den troende, så han blir fylt av en flom av herlighet og velsignelse, der hele personligheten dukkes under i denne utgytelsen.

Vi må sterkt understreke at det ikke er snakk om to separate opplevelser, men heller om to bestemte og kompletterende aspekter som sammen utgjør fylden i den ene opplevelsen.

Noen vil kanskje innvende at det er vanskelig å forstå hvordan den troende på en og samme tid kan bli fylt med Den Hellige Ånd innvendig og døpt i Den Hellige Ånd utenfra. Men en slik innvending tjener egentlig bare til å illustrere begrensningen i den menneskelige tale og forstand. Man kan komme med en lignende innvending overfor uttalelser av Kristus selv, at han er i Faderen og Faderen i ham, eller at Kristus er i den troende og den troende i Kristus.

Det ytre beviset

Hittil har vi betraktet den usynlige, indre kjerne i dåpen i Den Hellige Ånd. Vi skal nå ta for oss de ytre manifestasjonene som følger den indre opplevelsen.

For det første må vi understreke at det er helt bibelsk å bruke ordet ”manifestasjon” i forbindelse med Den Hellige Ånd. Vi erkjenner selvsagt at Den Hellige Ånd ifølge sin natur er usynlig. I denne forstand sammenligner Jesus ham med vinden. Jesus sier om Den Hellige Ånd:

”Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.” (Joh 3:8).

Selv om vinden i seg selv er usynlig, kan man i mange tilfeller både se og høre virkningene, der vinden blåser. Når det blåser, virvles for eksempel støv opp av gatene, trærne bøyer seg i samme retning, det rasler i bladene, bølgene bruser og skyene farer over himmelen. Disse virkningene produseres av vinden, som verken kan sees eller høres.

Jesus sa at slik er det med Den Hellige Ånd. Ånden selv er usynlig, men virkningene av Den Hellige Ånds gjerning kan ofte sees og høres. Dette faktum stadfestes av uttrykk mange steder i NT.

La oss for eksempel vende oss til Peters beskrivelse av virkningen av at Den Hellige Ånd steg ned på pinsedag:

”Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han (Kristus) utøst dette dere når både ser og hører.” (Apg 2:33).

Virkningene av at Den Hellige Ånd steg ned kunne både sees og høres. Paulus beskriver Åndens verk i sin egen tjeneste slik:

”… og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis.” (1Kor 2:4).

Han sier også at Ånden kan ha en lignende effekt i alle troendes opplevelse:

”Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.” (1Kor 12:7).

Legg merke til uttrykkene Paulus bruker i forbindelse med Den Hellige Ånd – ”Ånds og krafts bevis” og ”Åndens åpenbarelse”. Disse to uttrykkene – ”bevis” og ”åpenbarelse” – viser klart at Den Hellige Ånds nærvær og virke kan føre til virkninger som kan oppfattes med våre fysiske sanser.

Med dette i tanken skal vi nå vende oss til de forskjellige avsnittene i NT der dåpen i Den Hellige Ånd er beskrevet, det vil si der vi får vite hva som virkelig hendte med dem som mottok denne opplevelsen. La oss se hvilke ytre manifestasjoner som fulgte Åndens virke.

Tre steder i NT får vi høre hva som skjedde når folk ble døpt i Den Hellige Ånd. Vi skal ta dem for oss i rekkefølge og se på ordene som er brukt i hver rapport for å beskrive det som skjedde.

Disiplene på pinsedag

Først leser vi hva som skjedde med de første disiplene på pinsedag:

”Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.” (Apg 2:2-4).

Peter i Kornelius’ hus

For det andre vender vi oss til det som skjedde da Peter talte evangeliet til Kornelius og dem som var i huset hans:

”Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud.” (Apg 10:44-46).

Paulus i Efesus

Endelig ser vi på det som skjedde med flokken av omvendte som Paulus talte til i Efesus:

”Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord.” (Apg 19:6).

Hvis vi sammenligner disse tre avsnittene nøye, ser vi at der er en – og bare en – ytre manifestasjon som er felles for alle tre anledningene der folk mottok dåpen i Den Hellige Ånd. I alle disse tilfellene uttrykker Skriften klart at de som mottok denne opplevelsen ”talte med tunger”.

Andre overnaturlige manifestasjoner nevnes også, men det nevnes ikke noe som fant sted ved mer enn en av disse tre anledningene.

På pinsedag hørtes lyden av et veldig stormvær, og man så synlige ildtunger. Men disse manifestasjonene blir ikke gjentatt i de to andre tilfellene.

I Efesus profeterte de i tillegg til å tale med tunger, men denne manifestasjonen med profetier nevnes verken på pinsedag eller i Kornelus’ hus.

Den eneste manifestasjonen som er felles ved alle tre anledningene, er at de som mottok opplevelsen, talte med tunger.

Peter og de andre jødene som allerede visste hva som hadde funnet sted på pinsedag, gikk nølende til Kornelius’ hus. Det stred mot deres egen natur, men de var direkte ledet av Gud. På den tiden skjønte ikke de jødiske troende at evangeliet var for hedningene eller at hedningene kunne bli frelst. Men i det øyeblikk Peter og de andre jødene hørte at hedningene talte med tunger, skjønte de og erkjente at disse hedningene hadde mottatt Den Hellige Ånd like fullt som jødene. De bad ikke om ytterligere beviser.

Skriften sier at de ble ”forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger” (Apg 10:45-46). For Peter og de andre jødene var det at de talte med tunger det ene, tilstrekkelige beviset for at hedningene hadde mottatt Den Hellige Ånd. Ikke en endring i deres etikk og moral eller filosofi eller at de hadde begynt å studere teologi…

I Apg 11 blir Peter bedt om å gjøre regnskap for de andre lederne i menigheten i Jerusalem fordi han hadde besøkt og talt for hedninger. I sitt forsvar forklarte han det som hadde funnet sted i Kornelius’ hus:

”Men da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.” (Apg 11:15).

Peter sammenlignet altså direkte opplevelsen i Kornelius’ hus med det de første disiplene mottok på pinsedag, for han sier: ”likesom på oss i begynnelsen”. Men i Kornelius’ hus var det ikke noe veldig stormvær eller ildtunger. Den ene tilstrekkelige manifestasjonen som satte det guddommelige seglet på den opplevelsen Kornelius og de som var i huset hans hadde, var at de talte med tunger.

Ut fra dette kan vi konkludere med å si at å tale med tunger, slik Den Hellige Ånd gir en å tale, er det aksepterte nytestamentlige beviset for at et menneske har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd. Som en stadfestelse på denne konklusjonen kan vi uttale følgende:

1. Dette var beviset apostlene selv fikk i sin opplevelse.
2. Dette var beviset apostlene aksepterte i andres opplevelse.
3. Apostlene spurte aldri etter alternative bevis.
4. Det tilbys ikke noe alternativ bevis for oss noe sted i NT.