Hvordan Guds nåde virker

Nøkkelteksten som åpner denne sannheten, finner vi i Romerbrevet:

”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.” (Rom 6:1-7).

I Rom 5 understreker Paulus storheten i Guds nåde overfor menneskets dybder av synd:

”Men der synden ble stor, ble nåden større!” (Rom 5:20).

Dette leder til spørsmålet Paulus stiller i Rom 6:1: ”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større?” Med andre ord forestiller Paulus seg at noen spør: ”Hvis Guds nåde står i forhold til menneskets synd, at den blir større der synden er større, skal vi da med vilje fortsette å synde for at Guds nåde kan bli enda større for oss? Er det slik at vi skal utnytte Guds nåde overfor syndere?”

Paulus sitt svar på dette farlige forslaget understreker at det er basert på en fullstendig misforståelse av hvordan Guds nåde virker. Hvis en synder skal få Guds nåde, må synderen vise en innstilling overfor Gud som gir seg utslag i en bestemt, personlig tro. Denne innstillingen fører til en total forvandling av synderens personlighet.

Det er to motsatte, men gjensidig kompletterende sider ved denne forvandlingen ved Guds nåde i synderens personlighet. For det første er det en død – en død over syndene og selvlivet. Så er det et nytt liv – et liv som leves for Gud og rettferdigheten.

I lys av dette faktum om hvordan Guds nåde virker i synderen og resultatene av dette, står vi overfor to alternative, gjensidig eksklusive muligheter. Hvis vi tar imot Guds nåde, er vi døde for synden. På den annen side er det slik at hvis vi ikke er døde for synden, har vi ikke tatt imot Guds nåde. Det er derfor ulogisk og umulig å tale om at vi tar imot Guds nåde mens vi samtidig lever i synd. Disse to forholdene kan aldri gå sammen. Paulus peker på dette i Rom 6:2:

”Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?”

Hvordan skal vi forstå uttrykket ”døde fra synden”? For å bruke et bilde, så la oss tenke oss en mann som har vært en stor synder. La oss anta at han har vært brutal mot kone og barn. Han har forbudt alt snakk om Gud eller religion i hjemmet, han har brukt et stygt språk, og han har vært slave under alkohol.

La oss nå tenke oss at denne mannen plutselig får et hjerteanfall der han sitter i en stol hjemme. På bordet står et glass whisky. Det er ikke lenger noe trang hos mannen etter glasset. Det er ikke noe innvendig begjær, ingen bevegelse med hånden. Hvorfor ikke? Fordi mannen er død – død for alkohol.

Litt senere kommer hans kone og barn hjem fra kveldsmøte i den lokale menigheten. De synger de nye korene de har lært. Det er ingen reaksjon hos mannen – ingen vrede, ingen spottende ord. Hvorfor ikke? Mannen er død – død for vrede og bespottelser også. Kort sagt er mannen ”død for synden”. Synden har ikke lenger noen tiltrekningskraft på ham. Den fører ikke til reaksjoner hos ham. Synden har ingen makt over ham mer.

Det er dette bildet Skriften tegner av mannen som i tro har tatt imot Guds nåde. Ved denne nåden er mannen død for synden. Synden har ikke lenger noen tiltrekningskraft på ham, den fører ikke lenger til reaksjoner fra ham, den har ingen makt over ham. I stedet lever han for Gud og rettferdigheten.

Korsfestet og oppstått med Kristus

Dette faktum, at den sanne kristne troende ved Guds nåde er død for synden, blir understreket gjentatte ganger i NT.

”Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.” (Rom 6:6-7).

Meningen her er klar. For hvert menneske som har tatt imot Kristi forsoningsdød som sin frelse, er det gamle mennesket – den korrupte, syndige natur – korsfestet. Syndelegemet er tilintetgjort. Ved døden er dette mennesket befridd (eller rettferdiggjort) fra synden. Det er ikke lenger nødvendig å være syndens slave.

Litt lenger ute i samme kapittel gjentar Paulus denne undervisningen med enda større trykk:

”Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster (…) For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.” (Rom 6:11-12.14).

Også her er meningen klar: Som kristne skal vi regne oss som døde for synden ved Guds nåde i Jesus Kristus. Resultatet blir at det ikke er noen grunn til at synden fortsatt skal ha kontroll over oss eller dominere oss. Senere i Romerbrevet hevder Paulus igjen den samme sannheten på en klar og tydelig måte:

”Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.” (Rom 8:10).

Ordene som Paulus bruker, ”dersom Kristus bor i dere”, indikerer at denne sannheten gjelder alle sanne kristne troende der Kristus har tatt bolig i hjertet, ved tro. Den doble konsekvensen av at Kristus bor i den troende er:

1. En død over den gamle, kjødelige naturen. ”Legemet”, det vil si syndelegemet, er dødt.
2. Et nytt liv i rettferdighet ved Guds Ånds virkning. Ånden – med liten ”å” –  er liv på grunn av rettferdighet.

Peter presenterer den samme sannheten med like stor klarhet. Når han taler om hensikten med Kristi død på korset, sier han:

”… han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt.” (1Pet 2:24).

Peter presenterer også de to kompletterende aspektene av forvandlingen som finner sted i den troende som aksepterer Kristi forsoningsdød på sine vegne:

1. Død fra synden.
2. Leve for rettferdigheten.

Faktum er at Peter hevder dette som den fremste hensikten med Kristi død på korset: ”for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten.”

Det at man er død fra synden og lever for rettferdigheten, er noe langt mer enn å ha fått syndenes forlatelse. Faktum er at det fører den troende inn i et helt annet rike av åndelige erfaringer. De fleste bekjennende kristne i nesten alle kirkesamfunn har en slags tro på at deres tidlige synder kan bli tilgitt. Faktum er at dette muligens er hovedårsaken til at de går i kirke – for å kunne bekjenne og motta tilgivelse for synder de har begått.

Men de har ingen tanke på eller forventning av å oppleve en indre forvandling av sin natur. Resultatet er at når de har bekjent syndene sine, forlater de kirken uten å være forandret, og de fortsetter å gjøre de samme syndene som de har bekjent. Så kommer de tilbake til kirken igjen og bekjenner de samme syndene.

Dette er menneskelaget religion på et menneskelig plan, og så har man knyttet viss ytre former for kristendom til dette. Det har lite eller ingenting å gjøre med den frelse Gud tilbyr den sanne troende ved tro på Kristi forsoningsverk.

Guds sentrale hensikt med Kristi forsoning var ikke bare at mennesket skulle bli i stand til å ta imot tilgivelse for tidligere begåtte synder, men også at man skulle kunne gå inn i et nytt rike av åndelig erfaring når man har fått forlatelse for det som er gjort. Derfor skal man være død for synden, men levende for Gud og rettferdigheten. Man skal ikke lenger være en syndens slave. Synden skal ikke lenger ha noe herredømme over en.

Dette er mulig fordi Kristus i sin forsoning ikke bare tok på seg skylden for våre syndige handlinger og betalte den fulle prisen for alle disse handlingene. Det som er enda mer enn det, er at Kristus gjorde seg til ett med vår korrupte, falne, syndige natur, og da han døde på korset, døde ”vårt gamle menneske”, ”syndelegemet” i ham og med ham.

For at den troende skal kunne gå inn i denne fulle hensikten med Kristi forsoning, må to betingelser bli oppfylt. Disse to betingelsene nevnes av Paulus, i logisk rekkefølge, i Rom 6:

”Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden.” (Rom 6:6).

Det gamle mennesket ble korsfest med Kristus som en bestemt, historisk begivenhet, og det skjedde i et gitt øyeblikk en gang.

”Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” (Rom 6:11).

Her peker det introduserende ordet ”slik” på forholdet mellom Kristi opplevelse og den troendes opplevelse. Meningen er: ”Akkurat som Kristus døde, skal dere regne med at dere døde med ham.” Kort sagt: ”Kristi død var din død.”

Det er altså to betingelser for å være død for synden og leve for rettferdigheten og Gud:

1. At man vet.
2. At man regner med.

For det første må vi vite hva Guds ord lærer om den sentrale hensikten med Kristi død. For det andre må vi regne Guds ord for sant i vårt spesielle tilfelle. Vi må ta til oss denne sannheten i Guds ord i tro når det gjelder vår egen stilling. Vi får bare denne opplevelsen når og så lenge vi vet og regner med at det Guds ord lærer om hensikten med Kristi forsoning, er sant.

Når det gjelder den sentrale hensikten med Kristi forsoning – at vi er døde for synden for å leve for rettferdigheten – kan vi komme med to uttalelser som det neppe kan stille spørsmålstegn ved:

1. Det finnes ingen sannhet med større praktisk betydning i hele NT.
2. Det er ingen sannhet som bekjennende kristne er mer uvitende om, mer likegyldige for eller viser mer vantro overfor.

Roten til denne elendige tilstanden ligger i ordet uvitenhet. Med god grunn kan vi bruke ordene av Herren i Hos 4:6 i denne situasjonen:

”Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap.”

Det primære kravet som Paulus nevner for å gå inn i denne sentrale hensikten med Kristi forsoning, er ”vi vet”. Hvis ikke Guds folk kjenner denne sannheten, kan de ikke tro på den, og hvis de ikke tror på den, kan de ikke oppleve den. Derfor er det største behovet å meddele menigheten denne sannheten og å holde den varm på klarest mulig måte.

Først begravelse, så oppstandelse

Hva er så forholdet mellom denne sentrale sannheten i Kristi forsoning og befalingen om den kristne dåp? Svaret på dette spørsmålet er enkelt og praktisk. Naturlig sett følger det en begravelse etter en død. Den samme orden passer også i det åndelige riket: Først død, så begravelse. Ved tro på Kristi forsoningsverk regner vi oss selv, ifølge Guds ord, for døde med ham. Vi regner det gamle menneske, syndelegemet, for dødt. Det eneste Guds ord viser til, er at dette gamle mennesket, syndelegemet, skal begraves.

Denne begravelsen skjer i den kristne dåp. I enhver kristen dåp er det to stadier som følger etter hverandre:

1. En begravelse.
2. En oppstandelse.

Disse to stadiene i dåpen stemmer overens med de to stadiene i den troendes indre forvandling når man tar imot Kristi forsoning som sin frelse:

1. Død over synden.
2. Det nye liv i rettferdighet for Gud.

Den kristne dåp i vann er først en begravelse i en vanngrav, deretter en oppstandelse fra denne graven til et nytt liv som leves for Gud og rettferdigheten. Begravelsen er det ytre uttrykket for døden over synden, døden over det gamle mennesket. Oppstandelsen er det ytre uttrykket for det nye livet for rettferdigheten og Gud. NT erklærer at dette er hensikten med den kristne dåp:

”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans  død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.” (Rom 6:3-4).

”For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også oppreist med ham, ved troen på Guds kraft – han som oppreiste Kristus fra de døde.” (Kol 2:12).

I begge disse avsnittene kommer de to etterfølgende stadiene i dåpen klart fram:

1. Vi begraves med Kristus i dåpen (bokstavelig ved neddykking) til hans død.
2. Vi reises opp med ham ved tro på virkningen av Guds kraft, for å vandre i et nytt liv.

Bortsett fra disse grunnleggende fakta om begravelse og oppstandelse, er det tre andre viktige fakta om dåpen i disse versene.

For det første døpes vi i den sanne kristne dåp til Kristus selv, ikke til en spesiell menighet eller sekt eller til et kirkesamfunn. Paulus sier:

”For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.” (Gal 3:27).

Det er ikke rom for noe annet enn Kristus her: Kristus i hans forsoningsdød og Kristus i hans triumferende oppstandelse.

For det andre avhenger virkningen av dåpen av personlig tro hos den som blir døpt. Det skjer ved tro på Guds kraft – sagt enklere ”ved tro på det Gud gjør”. Uten denne troen har ikke dåpsseremonien alene noen virkning eller verdi.

For det tredje er det slik at den troende som reises opp av dåpens vanngrav for å vandre i et nytt liv, ikke gjør dette i egen kraft, men i Guds herlighets kraft, den samme kraften som reiste Jesus opp fra graven. Paulus avslører at den kraften som oppreiste Jesus fra graven, var ”hellighets Ånd”, det vil si Guds egen Hellige Ånd (Rom 1:4). Den troende innvier seg altså ved vanndåpen til et nytt liv for Gud og rettferdigheten, hvilket skal leves i total avhengighet av Den Hellige Ånds kraft.

Dette stemmer overens med det Paulus sier i Rom 8:10:

”Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.”

Guds Ånd alene kan gi den døpte troende den kraft han trenger til dette nye livet i rettferdighet.

Det er et alminnelig prinsipp i psykologien at barn husker omtrent 40% av det de hører, 60% av det de hører og ser – og 80% av det de hører, ser og gjør. Ved å innstifte den kristne dåpen i menigheten har Gud anvendt et psykologisk prinsipp til undervisning av den store, sentrale hensikten med Kristi forsoning – for at vi skal dø bort fra synden og leve for rettferdigheten.

Ifølge NTs mønster viser nye troende hver gang de legges til menigheten, ved dåpen, at de i tro identifiserer seg med Kristus. Det skjer først i hans død og begravelse for synden, deretter i hans oppstandelse til et nytt liv.

På denne måten viser dåpen den store, sentrale hensikten med Kristi forsoning for hele menigheten.

Det følger av dette at denne vitale sannheten om Kristi forsoning aldri blir full ut tilgjengelig i den kristne menighet før den sanne metoden og meningen med kristen dåp først blir realisert. Den kristne dåp må enda en gang, for den enkelte troende og for menigheten som et hele, bli et uttrykk for denne dobbelte sannheten: Død og begravelse over synd, oppstandelse og liv til rettferdighet og til Gud.

For å komplettere dette studiet, la meg kort peke på at sann kristen dåp produserer ikke denne tilstand av død over synden i den troende. Dåpen er heller det ytre seglet på at den troende allerede, i tro, har gått inn i denne tilstanden. I versene som allerede er sitert fra Rom 6, hevder Paulus klart at vi først døde med Kristus for synden, deretter ble vi døpt inn i Kristi død.

I denne henseende er den kristne dåpen en parallell til Johannesdåpen. I Johannesdåpen omvendte man seg først fra sine synder og ble så døpt inn i omvendelsen. I den kristne dåpen er den troende først, i tro, død med Kristus for synden. Deretter blir man døpt inn i Kristi død. Ikke i noen av tilfellene er det den ytre dåpshandlingen som i seg selv produserer den indre, åndelige tilstanden. Den er heller et segl og en bekreftelse på at den indre tilstanden allerede er et faktum, i tro, i hjertet på den som bli døpt.

Det samsvare med troens far, Abraham, sin erfaring av at rettferdigheten ble tilregnet ham ved troen, ikke ved omskjærelsen:

”For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet (…) Salig er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd. Gjelder nå denne saligprisningen de omskårne, eller gjelder den også de uomskårne? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret. Og han fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle de troende som er uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet dem, og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.” (Rom 4:3.7-12)