En mann gikk til lege og klaget over magesmerter. Etter undersøkelsen diagnostiserte legen mannens problem som blindtarmbetennelse.

”Hva er det?” spurte han. Legen forklarte at det var en tilstand av irritasjon eller betennelse i blindtarmen.

”Jeg må innrømme”, sa mannen ”at inntil nå har jeg ikke ant at jeg hadde en blindtarm som kunne bli betent.”

På lignende måte er det mange bekjennende kristne som er klar over dyptgående problemer i sin åndelige erfaring – problemer som gir seg utslag i slike symptomer som ustabilitet, inkonsekvens, mangel på trygghet og mangel på fred. Hvis slike kristne skulle få vite at roten til deres problemer ligger i manglende visshet om slike grunnleggende nytestamentlige lærer som forholdet mellom tro og gjerninger eller mellom lov og nåde, ville de måtte bekjenne, akkurat som mannen med blindtarmbetennelsen: ”Inntil nå har jeg ikke engang visst at NT har noe å si om slike ting!”

La oss kort lage et omriss av de konklusjonene vi er kommet til når det gjelder disse to relaterte emnene så langt:

1. Hele NT understreker at frelse mottas ved tro alene – tro på Kristi fullbrakte forsoningsverk – uten menneskelige gjerninger av noe slag.
2. Troen som gir frelse, uttrykkes alltid etter dette i passende gjerninger – korresponderende aktiviteter.
3. De gjerninger som troen til frelse uttrykkes ved, er ikke lovens gjerninger. Den rettferdigheten Gud krever, kan ikke oppnås ved at man holder Moseloven.

Disse konklusjonene om Moselovens natur og hensikt leder oss naturlig nok til ytterligere et spørsmål: Hvis frelsende tro ikke uttrykkes ved at man holder loven, hvilke gjerninger er det da den frelsende troen uttrykker? Hvilke passende utslag kan man vente å se hos alle som bekjenner frelsende tro på Kristus?

Svaret å dette spørsmålet, så vel som nøkkelen til å forståelse av forholdet mellom lov og nåde, får vi av Paulus i Romerbrevet:

”For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds liknelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.” (Rom 8:3-4).

Nøkkeluttrykket her er ”for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss”, der ”oss” betegner åndsledede kristne. Det er ikke loven i seg selv som skal oppfylles i kristne, men lovens rettferdighet.

Hva menes med uttrykket ”lovens rettferdighet”?

Jesus selv gir det klareste svaret på dette, når han svarer en jødisk lovlærer som stiller spørsmål om loven:

”Og en av dem, en lovlærd, fristet ham og sa: Mester! Hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.” (Matt 22:35-40).

De to store budene

Med disse ordene definerer Jesus de rettferdige kravene i den loven som Paulus skriver om. Moseloven ble bare gitt for en viss periode i menneskehetens historie og til en liten del av menneskeheten. Men bak dette komplette lovsystemet er det to store, evige, uforanderlige Guds lover for hele menneskeheten:

”Du skal elske Herren din Gud”, og ”Du skal elske din neste som deg selv.”

Lovsystemet som ble gitt ved Moses var egentlig en detaljert anvendelse og et uttrykk for disse to store budene – kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Disse to budene var basis for hele lovsystemet og hele tjenesten og budskapet til de gammeltestamentelige profetene. Her er altså ”lovens rettferdighet” summert i to bud som inkluderer alt: ”Elsk Gud” og ”Elsk din neste”.

Paulus underviser om den samme sannheten i 1Tim 1:5-7:

”Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro. Fra dette har noen faret vill og vendt seg bort til tomt snakk. De vil være lovlærere, men forstår verken det de selv sier eller de spørsmål som de uttaler seg så selvsikkert om.”

Legg merke til den opplysende uttalelsen: ”Budets endemål er kjærlighet”.

Den overordnede hensikten med og grunnen til at loven ble gitt, var å innprente kjærlighet – kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesker. Paulus fortsetter og sier at alle som søker å lære eller tolke Moseloven uten å forstå denne grunnleggende hensikten med hele loven, ”har… faret vill og vendt seg bort til tomt snakk … de … forstår verken det de selv sier eller de spørsmål de uttaler seg så selvsikkert om”.

Med andre ord, slike fortolkere har ikke i det hele tatt skjønt poenget med loven, som er kjærlighet. Denne kjærlighetens lov – kjærlighet til Gud og mennesker – er loven bak alle andre lover.

Paulus uttrykker den samme sannheten om denne ene overordnede kjærlighetens lov, i Rom 13:8-10:

”Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse bud: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.”

Det uttrykkes enda mer konsist i Gal 5:14:

”For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!”

Lovens rettferdige krav i alle dens kompliserte sammenhenger og dens bestemmelser kan rommes i ett ord: Kjærlighet.

Kjærlighet, lovens oppfyllelse

På dette punktet er det noen som sier: ”Du sier altså at jeg som en kristen ikke er under Moseloven eller budene. Betyr det at jeg er fri til å bryte disse budene og gjøre som jeg vil? Er jeg fri til å drepe, til å drive hor og stjele, hvis jeg vil det?”

Svaret på dette er at som en kristen er du fri til å gjøre hva du vil med den fullkomne kjærligheten til Gud og mennesker i hjertet. Men som en kristen er du ikke fri til å gjøre noe som ikke kan gjøres i kjærlighet.

Den hvis hjerte er fylt og ledet av Guds kjærlighet, er fri til å gjøre hva som helst som hjertet begjærer. Av den grunn omtaler Jakob to ganger denne kjærlighetens lov som frihetens lov:

”Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningenes gjører, han skal være salig i sin gjerning.” (Jak 1:25).

”Tal slik og handle slik som de som skal dømmes etter frihetens lov.” (Jak 2:12).

Jakob kaller denne kjærlighetens lov for ”frihetens fullkomne lov”, ettersom den hvis hjerte til alle tider er fylt av og ledet ved Guds kjærlighet, er fri til å gjøre hva han vil. Uansett hva et slikt menneske ønsker, vil det alltid skje i overensstemmelse med Guds vilje og natur, for Gud er selv kjærlighet. Den som lever etter denne kjærlighetens lov, er det virkelig frie mennesket i denne verden – den eneste som er fri til å gjøre hva han vil bestandig. Et slikt menneske trenger ingen annen lov som kontrollerer en.

Jakob gir også denne kjærlighetens lov en annen tittel. Han kaller den for ”den kongelige lov”:

”Men dersom dere oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv! Da gjør dere vel.” (Jak 2:8).

Hvorfor er dette en ”kongelig” lov? Fordi den som lever etter denne loven, i sannhet lever som en konge. Han er ikke underlagt noen annen lov. Han er fri til alle tider til å gjøre det som hjertet begjærer. Ved å oppfylle denne loven, oppfyller han all lov. I alle forhold, både overfor Gud og mennesker, regjerer han som konge.

Denne analysen av hva ”lovens rettferdighet” betyr, leder oss til følgende konklusjon: Det finnes ingen konflikt eller uoverensstemmelse mellom normen for sann rettferdighet som er presentert i GT under Moseloven og den som presenteres i NT i Jesu Kristi evangelium. I ethvert tilfelle er normen for sann rettferdighet den samme. Den summeres opp i ett ord: Kjærlighet – kjærlighet til Gud og kjærlighet til medmennesker.

Forskjellen mellom det å være under Moseloven og det å være under nåden som kom ved Jesus Kristus består ikke i målet som skulle nåes, men i middelet som brukes for å nå målet.

Det er kjærligheten som er målet både under loven og under nåden. Men under loven er middelet som nyttes et system av lover og forskrifter som ble påtvunget mennesket utenfra. Under nåden er middelet derimot en mirakuløs og vedvarende Åndens handling inni den troendes hjerte.

Moseloven klarte ikke å nå målet, ikke fordi det er noe galt med selve loven, men på grunn av menneskets iboende svakhet og syndighet. Dette går tydelig fram av det Paulus skriver i siste del av Rom 7.

”Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.” (Rom 7:12).

”For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.” (Rom 7:14).

”For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.” (Rom 7:22).

”Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.” (Rom 7:23).

Selve loven er rettferdig og god. Et menneske som ønsker å leve etter loven, anerkjenner lovens standard og prøver ærlig og oppriktig å leve etter den. Likevel vil syndens makt i ham og svakheten i hans egen svake natur stadig hindre ham i å leve opp til lovens høye standard.

I NT leder fremdeles Guds nåde i Jesus Kristus til det samme målet – kjærlighet til Gud og ens neste – mens det presenteres helt nye og annerledes midler for å nå dette målet. Nåden begynner med en mirakuløs operasjon av Den Hellige Ånd i den troendes hjerte.

Resultatet av denne operasjonen kalles for ”å bli født på nytt” eller ”født av Ånden”. Opplevelsen er profetisk beskrevet i GT, der Herren sier til Israels folk:

”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte.” (Esek 36:26).

Virkningen av denne indre forandringen beskrives slik hos Jeremia:

”Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.” (Jer 31:31).

”Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.” (Jer 31:33).

Denne nye pakt som her blir lovet av Herren, er den nye nådens pakt ved tro på Jesus Kristus, som i dag kalles Det nye testamentet.

Ved denne nye pakten forvandles synderens natur fullstendig. Det gamle uimottakelige steinhjertet blir fjernet. I stedet kommer et nytt hjerte og en ny ånd, som plantes inne i en. Den nye naturen er i harmoni med Guds natur og Guds lover.

Derfor blir det naturlig for den som er gjenskapt ved Guds Ånd å vandre på Guds veier og gjøre Guds vilje. Kjærlighetens suverene lov er ved Ånden inngravert i den troendes lydhøre hjerte, og derfra er det naturlig at den virker i den troendes nye karakter og oppførsel.

”For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds liknelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.” (Rom 8:3-4).

Loven kunne ikke føre noen fram til Guds norm for rettferdighet, ikke fordi det var noe galt med loven, men på grunn av svakheten i den menneskelige, kjødelige natur. Ved nåden forvandler Guds Ånd menneskets kjødelige natur og erstatter den med en ny natur, en natur som er i stand til å motta og manifestere Guds kjærlighet.

Vi kan summere opp den grunnleggende forskjellen mellom lovens operasjon og nådens operasjon på denne måten: Loven er avhengig av menneskets egen evne og virker utenfra. Nåden er avhengig av Den Hellige Ånds mirakuløse operasjon og virker innenfra.

NT forteller oss at menneskehjertet bare kan komme inn under denne loven om guddommelig og fullkomme kjærlighet ved Guds Hellige Ånds operasjon:

”Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.” Rom 5:5).

Legg merke til at det ikke bare er tale om menneskelig kjærlighet i en viss form eller grad, men det er Guds kjærlighet – Guds egen kjærlighet – som Guds Ånd er i stand til å utøse i våre hjerter.

Denne Guds kjærlighet, som blir utøst i menneskehjertet ved Guds Ånd, produserer i sin fullkommenhet Åndens nifoldige frukt. Denne Åndens frukt er Guds kjærlighet manifestert i alle aspekter av menneskelig karakter og oppførsel. Paulus beskriver dette slik:

”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.” (Gal 5:22-23).

Enda en gang understreker Paulus at livet som den guddommelige kjærligheten manifesteres i, nemlig i denne nifoldige åndelige frukten, ikke behøver å bli kontrollert av noen annen lov. Derfor sier han: ”Mot slike er loven ikke.”

Denne kjærlighetens lov er derfor slutten på alle andre lover og bud. Det er den fullkomne lov, den kongelige lov, frihetens lov.

Det nytestamentlige lydighetsmønster

Vi må imidlertid være på vakt så vi ikke gir inntrykk av at Guds kjærlighet er noe vagt, udefinerbart, urealistisk eller sentimentalt. Tvert imot er alltid Guds kjærlighet definitiv og praktisk. Ifølge NT uttrykkes både kjærligheten til Gud og ens neste på måter som stemmer overens med Guds egen kjærlighet – definitivt og praktisk.

Gjennom hele Bibelen blir den store prøven på menneskets kjærlighet til Gud uttrykt med et eneste ord: Lydighet.

I GT uttalte Gud det slik til folket i Jer 7:23:

”Hør på min røst! Så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk.”

Sann kjærlighet til Gud blir alltid uttrykt ved lydighet mot ham.

Det er det samme i NT. I sin avskjedstale til disiplene legger Jesus framfor alt vekt på lydighet. I Joh 14 understreker han dette tre ganger i løpet av noen få vers:

”Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.” (vers 15).

”Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg.” (vers 21).

Så setter han de to alternativene, lydighet og ulydighet, opp mot hverandre idet han sier:

”Om noen elsker meg, da holder han mitt ord.” (vers 23)

Og så det motsatte:

”Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord.” (vers 24).

I lys av disse ordene er det klart at en kristen som bekjenner kjærlighet til Kristus uten å lyde Kristi vilje, slik den er åpenbart i hans ord og bud, bedrar seg selv.

Kjærlighet er Kristi store bud i NT. Uten kjærlighet er det umulig å tale om lydighet. Men hvis vi undersøker den kristne kjærlighetens natur og utslag, oppdager vi at NT tilbyr oss et livsmønster som i ethvert henseende er styrt av denne kjærligheten.

Den dekker den troendes eget individuelle og personlige liv, hans forhold både til Gud og medmennesker. Den leder og kontrollerer det kristne ekteskapet og det kristne familielivet, deriblant forholdet til foreldre og barn. Den sørger for liv og tjeneste i den kristen kirken. Den regulerer den troendes innstilling og forhold til det verdslige samfunn og myndighetene.

Hvis vi skal følge dette mønsteret i livet, må vi først under bønn granske og tilegne oss hele NTs lære. For det andre må vi stadig erkjenne vår fullstendige avhengighet av Den Hellige Ånds overnaturlige nåde og kraft.

På denne måten beviser vi i egen erfaring sannheten i 1Joh 2:5:

”Men den som holder hans ord, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham.”

— — —

”Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på den dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.” (Sal 1:1-3).