Vi har allerede tatt for oss definisjonen av tro slik vi finner den i Heb 11:1. Forfatteren fortsetter å beskrive troens plass i menneskets tilnærming til Gud.

”Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For dens om trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner den som søker ham.” (Heb 11:6).

Legg merke til de to uttrykkene ”uten tro er det umulig å være til behag for Gud” og ”den som trer fram for Gud, må tro at han er til.” Vi ser av dette at tro er en absolutt betingelse for å nærme seg Gud og for å behage ham.

Det negative aspektet ved denne sannheten er at ”alt som ikke er av tro, er synd.” (Rom 14:23). Det betyr at uansett hva et menneske gjør, blir det betraktet som synd av Gud hvis det ikke er basert på tro. Det inkluderer også religiøse aktiviteter, som kirkebesøk, bønn, salmesang og veldedige gjerninger. Hvis dette ikke er drevet av oppriktig tro til Gud, er det ikke på noen måte velbehagelig for ham.

Hvis det ikke ligger sann omvendelse bak slike aktiviteter, og hvis de ikke er motivert av sann tro, er de ikke annet enn ”døde gjerninger”, totalt uakseptable for Gud.

Den mest inkluderende uttalelsen om forholdet mellom tro og rettferdighet finner vi kanskje i Hab 2:4

”Men den rettferdige skal leve ved sin tro”

Uttalelsen her hos Habakkuk er sitert tre ganger i NT, i Rom 1:17, Gal 3:11 og Heb 10:38. Det er vanskelig å tenke seg en setning så kort og enkel som denne som har hatt så stor innflytelse på menneskehetens historie. Denne setningen inneholder den grunnleggende, bibelske autoriteten i det evangeliske budskapet som den apostoliske menigheten forkynte. Proklamasjonen av dette enkle budskapet av en liten, foraktet minoritet, endret verdenshistoriens gang. I løpet av tre århundrer førte den selveste keiseren på kne, overhodet for det mektigste, største og mest utholdende riket verden noensinne har sett.

Om lag 12 århundrer senere førte denne samme setningen, vekket av Den Hellige Ånd i Martin Luthers hjerte og sinn, til at det romerske paveveldet ble rokket, ved den protestantiske reformasjon. Igjen ble historiens gang endret – først i Europa, deretter i verden for øvrig.

Det er ingen tvil om at denne samme enkle setningen, når den blir oppfattet og tilegnet i tro, fremdeles har kraft til å revolusjonere enkeltmenneskers liv og til å styre nasjoner og riker.

Selv om setningen er kort og enkel inneholder den en stor sannhet: ”Den rettferdige skal leve ved sin tro.” Ordet leve dekker nesten hver eneste tenkelige tilstand eller handling hos et sansevesen. Det dekker alle områder av menneskelig personlighet og erfaring på alle tenkelige områder – det åndelige, det mentale, det fysiske, det materielle. Det dekker den videste mulige formen for aktiviteter – som å puste, tenke, tale, spise, sove, arbeide osv.

Skriften lærer at hvis et menneske skal bli erklært rettferdig av Gud, må alle disse aktivitetene i dette mennesket være motivert og kontrollert av det ene store troens prinsipp.

Paulus knytter faktisk dette prinsippet til noe så vanlig som å spise idet han sier:

”Men den som tviler, er dømt av det han eter, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke er av tro, er synd.” (Rom 14:23).

Dette viser at i rettferdighetens liv som alene er akseptabelt for Gud, er til og med noe så alminnelig som å spise mat noe som skal skje i tro.

La oss derfor et øyeblikk se på følgende. Hva betyr det å ”spise i tro”? Hva ligger det i dette?

For det første innebærer det at vi erkjenner at det er Gud som har gitt oss maten vi spiser. Det at han sørger for nærende mat til kroppen vår, er et eksempel på dette prinsippet, slik det sies i Jak 1:16-17:

”Far ikke vil, mine kjære brødre! All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygge.”

Det er også en oppfyllelse av løftet i Fil 4:19:

”Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus.”

For det andre er det slik at ettersom vi erkjenner at Gud er den som sørger for maten vår, er det naturlig at vi tar en pause før vi spiser for å takke ham for den. På denne måten lyder vi befalingen i Kol 3:17:

”Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!”

Også på denne måten forsikrer vi oss om Guds velsignelse over maten vi spiser, slik at vi får maksimalt utbytte av næringen. Paulus forklarer dette:

”For alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk, for det blir helliget ved Guds ord og bønn.” (1Tim 4:4-5).

Ved tro og bønn blir maten vi spiser velsignet og helliget for oss.

For det tredje er det slik at når vi spiser i tro, innser vi at helsen og styrken vi mottar gjennom maten, skyldes Gud og skal brukes i hans tjeneste og til hans ære.

”Men legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet.” (1Kor 6:13).

Ettersom kroppen vår blir overgitt til Herren i tro og ved et hellig liv, blir også ansvaret for at den bevares overlatt til Herren. Derfor har vi all rett til å forvente oppfyllelsen av Paulus sin bønn:

”Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” (1Tess 5:23).

Alt dette, og mye mer, er følger av prinsippet ”Den rettferdige skal leve ved tro”, bare på ett enkelt område i livet – det å spise. Når vi så analyserer hva som ligger i uttrykket ”å spise i tro”, tvinges vi til den konklusjonen at  de aller fleste mennesker, også de som bekjenner seg til kristendommen, ikke spiser i tro. Når de handler, forbereder og spiser den daglige kosten, tenker de ikke på hva de skal gi Gud.

Salomo tegner et bilde av den kjødelige, sensuelle mannen som ikke gir plass til Gud i dagliglivet:

”Dessuten spiser han alle sine dager sitt brød i mørket, sorgfull og syk og harm er han.” (Fork 5:16).

Denne beskrivelsen er like sann i dag som da Salomo skrev den. Den som ikke spiser i tro, spiser i ”mørket”, og det blir tre konsekvenser av dette: Sorg. Sykdom. Sinne.

Også på et annet enkelt område, kjent og viktig for oss alle, har troens prinsipp en avgjørende innflytelse. Det gjelder søvnen. I Sal 127:2 skriver forfatteren:

”Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover.”

På grunn av et kontinuerlig, hvileløst jag etter rikdom og fornøyelser er det millioner i dag som verken kan glede seg over mat eller søvn. Men for Guds troende barn, for dem som har basert livet på tro på Gud, kommer søvnen som en Guds kjærlighetsgave, en del av hans daglige nåde, for ”det samme gir han sin venn mens han sover.”

En har sagt: ”Man kan kjøpe medisiner for penger, men ikke helse; en seng, men ikke søvn.” Det er ikke bare meget kostbart, men også meget skadelig for kroppen å stenge Gud ute fra dagliglivet.

Salmeforfatteren David opplevde mange vanskeligheter og farer, men i alt dette ble han holdt oppe ved troen på Gud. Den sikret ham en god og rolig søvn. Hør hans eget vitnesbyrd om hva bønn og tro betydde for ham:

”Høyt ropte jeg til Herren, og han svarte meg fra sitt hellige berg. Sela. Jeg la meg og sovnet – jeg våknet, for Herren støtter meg!” (Sal 3:5-6).

”I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet.” (Sal 4:9).

Denne samme salige vissheten om rolig, god søvn på slutten av hver dag er fremdeles mulig for dem som vil gå inn i alle aspekter av Guds kjærlighet og nåde som er innebygd i denne enkle setningen: ”Den rettferdige skal leve ved tro.”

Her kan jeg tenke meg at noen vil si: ”Du snakker om enkle, kjente ting som å spise og sove og hvilken rolle troen spiller i slike forhold. Men problemet i vår moderne verden er mye større og mer innviklet enn å spise og sove. Hvilken løsning kan troen gi når det gjelder de store nasjonale og internasjonale problemene i tiden?”

Det er sant at vi konfronteres med store og vanskelige problemer – sosiale, økonomiske, politiske. Det må vi bare erkjenne. Men la oss gå et skritt videre: Det finnes ikke noe menneskesinn eller noen menneskelig visdom som kan forstå alle disse problemene, langt mindre lage løsninger for dem alle. Hvis vi ene og alene skal bygge på menneskelig visdom for å få løsninger, er det helt håpløst.

Men troen er alltid forenet med ydmykhet. Sann tro får et menneske til å innse sine egne begrensninger. Sann tro skiller mellom det som er innenfor menneskets rekkevidde og det som er innenfor Guds rekkevidde.

Noen har uttalt at forholdet mellom menneskets del og Guds del i troslivet kan utformes slik: ”Du gjør det enkle. Gud gjør det kompliserte. Du gjør det lille. Gud gjør det store. Du gjør det mulige. Gud gjør det umulige.” Guds enkle livsplan, uttrykt i ordene ”Den rettferdige skal leve ved tro”, har fremdeles gyldighet. La mennesket gjøre sin del, la mennesket i tro og lydighet søke Guds ledelse og velsignelse i enkle dagligdagse forhold, i kjente forhold i hjem og samfunn. Det vil bli lettelser og lindring for stress og spenning, for fysiske, mentale og moralske sammenbrudd i det morderne liv. Og på denne veldige arenaen som den moderne verden utgjør, den som er utenfor menneskets fatteevne og kontroll, vil Gud virke som svar på menneskets tro. Han vil styre nasjonene på en måte som vil forbause oss ved sin effektivitet.

Dette enkle prinsippet: ”Den rettferdige skal leve ved tro” som to ganger har endret historiens gang, har fremdeles makt i seg til å revolusjonere livet og utviklingen i en hvilken som helst moderne stat som vil anta det. Dette er fremdeles Guds svar på menneskets problemer, Guds løsning på menneskets behov: ”Den rettferdige skal leve ved tro.”

Av alle menneskets evner og egenskaper er det bare en som kan løse problemene som møter oss i dag – en menneskelig egenskap som er større enn alle ens materielle og vitenskapelige landevinninger – og det er menneskets tro på Gud.

For å forstå de latente mulighetene i menneskets tro på Gud er det nødvendig å se på to uttalelser av den Herre Jesus Kristus, mens han var her i sin jordiske tjeneste.

”Men Jesu så på dem og sa til dem: For mennesker er det umulig, men for Gud er det mulig.” (Matt 19:26).

”Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.” (Mark 9:23).

Sett disse to uttalelsene ved siden av hverandre: ”for Gud er alt mulig” og ”alt er mulig for den som tror”. Dette betyr at ved tro blir Guds muligheter våre. Troen er den kanalen Gud bruker for å la sin allmakt bli tilgjengelig for mennesket. Grensen for det troen kan motta er grensen for det Gud er i stand til.

Vi har hittil talt om tro som en opplevelse i menneskehjertet som revolusjonerer den menneskelige oppførselen og sørger for et prinsipp som dirigerer hele livskursen. Men det er viktig å legge til at tro ikke bare er noe subjektivt, noe privat og personlig i hver enkelt troendes hjerte. Den er det også, men samtidig så mye mer.

Tro er basert på bestemte, objektive fakta. Hvilke fakta? Det er mulig å gi et meget omfattende svar på dette spørsmålet. På den annen side er det mulig å begrense svaret vårt innenfor ganske snevre rammer.

I videste forstand er tro basert på hele Bibelen. Hver eneste uttalelse og hvert eneste løfte i Bibelen er et potensielt trosobjekt. Som vi allerede har sagt, kommer troen ved at vi hører Guds ord, og tro er derfor basert på alt som står i Guds ord.

For den kristne troende er det ingen av Guds uttalelser og løfter som ligger utenfor troens område. Dette kommer klart fram hos Paulus.

”For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.” (2Kor 1:20).

Rom 8:32 er helt på linje med dette.

”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?”

Alt som Gud har – alle hans velsignelser, alle hans løfter – er fritt tilgjengelig for enhver som vil ta imot dem i tro på Kristi forsoningsdød og oppstandelse.

Det er en tendens i vår tid til å basere tolkningen av Skriften på et system av tidshusholdninger på en slik måte at det er bare en liten del av Guds velsignelser og løfter som er gjort tilgjengelig for kristne.

Ifølge dette tolkningssystemet gjelder mange av Guds største velsignelser og løfter enten tidligere tider, som pakten med Moses eller eden apostoliske kirke, eller perioder i framtiden, som tusenårsriket eller husholdningen i tidens fylde.

Men dette stemmer ikke med Paulus sin uttalelse i 2Kor 1:20, der vi kan understreke følgende:

”For så mange som Guds løfter er (ikke enkelte av Guds løfter, men alle Guds løfter), i ham (Kristus) har de fått sitt ja. Derfor får de også (ikke noe som skal skje, men noe som skjer her og nå) ved ham sitt amen (ikke bare ja, men en dobbelt bekreftelse, ja og amen), til Guds ære ved oss (ikke forskjellige grupper til forskjellige tider, men vi som mottar disse ordene i dag).”

Sammenhengen gjør det klart at ”vi” inkluderer alle sanne kristne troende. Det er ikke noe behov som ligger utenfor Guds løftes sfære for den kristne troende.

”Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus.” (Fil 4:19).

Ett eller annet sted i Guds ord er det et løfte for hvert eneste behov som oppstår i en kristens liv, og dette løftet møter behovet. Vi kan legge beslag på det i tro på Kristus.

Hver gang det oppstår et behov hos en kristen, skal han derfor ta tre skritt:

1. Han skal be Den Hellige Ånd lede ham til det spesielle løftet eller de løftene som passer til denne situasjonen, så behovet blir møtt.
2. Han skal lydig oppfylle de spesielle betingelsene som er knyttet til disse løftene.
3. Han skal leve i en positiv forventning om at løftene skal oppfylles i ham.

Dette er tro i praktisk handling, det er denne troen som seirer over verden (1Joh 5:4). Hemmeligheten til denne seieren ligger i at man kjenner til og tilegner seg løftene i Guds ord.

Peter understreker denne samme sannheten med stor styrke.

”Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten.” (2Pet 1:3-4).

Her stemmer Peter sitt budskap perfekt overens med Paulus sitt budskap. Han forteller oss at Gud allerede har sørger for oss med alt vi trenger til liv og gudsfrykt og at dette er tilgjengelig ved Kristus når vi legger beslag på Guds løfter.

I GT førte Gud, under Josva, folket sitt inn i løfteslandet. I NT fører også Gud, under Jesus, folket sitt inn i et land med løfter. Parallellen kommer enda mer fram ved tanken på at Josva og Jesus er to forskjellige former av samme navn.

I GT viste Gud Josva prinsippet i aktiv, personlig, mottakelig tro.

”Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik jeg sa til Moses.” (Josv 1:3).

I NT er prinsippet det samme. Gud sier egentlig: ”Hvert løfte du personlig har tilegnet deg, har jeg gitt deg.”

Men det er nødvendig å komme med en advarsel her. Den store majoriteten av Guds løfter, både i GT og NT, er betingede. Det er knyttet betingelser til dem som må oppfylles før man kan ta imot løftet. For eksempel:

”Sett din vei Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.” (Sal 37:5).

Løftet her er: ”Han skal gjøre det”, det vil si ”han skal legge det til rette for ham”. De to betingelsene nevnes først, nemlig: ”Sett din vei i Herrens hånd” og ”stol på ham”. Uttrykket ”sett din vei” betegner en enkelt, bestemt handling, og ordene ”stol på” betegner en kontinuerlig innstilling.

Betingelsene som er knyttet til dette løftet kan også tolkes slik:

1. Sør for en enkelt, bestemt handling der du legger saken i Herrens hånd.
2. Deretter fortsetter du med en troens innstilling.

Når disse to betingelsene er oppfylt, kan den troende legge beslag på løftet: ”Han skal gjøre det.” Hvordan han gjør det, får han selv avgjøre i den aktuelle situasjonen.

Denne formen for aktiv, beslagleggende tro er nøkkelen til et seirende kristenliv. Det må baseres på løftene i Guds ord, og det må følges av tre etterfølgende skritt:

1. Finn det passende løftet.
2. Oppfyll betingelsene som er knyttet til det.
3. Legg beslag på oppfyllelsen av løftet.

Når man underlegger seg disse betingelsene, er den kristne troens rekkevidde like omfattende som Guds løfter.