Mange kristne er ikke klar over forskjellen mellom døperen Johannes’ dåp og den kristne dåpen. Derfor er det viktig å begynne studiet av disse to formene for dåp ved å vende seg til Apg 19:1-5, der begge omtales, og den viktige forskjellen mellom dem blir understreket.

”Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, etter at han hadde reist gjennom de øvre distrikter. Der fant han noen disipler, og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellige Ånd. Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes’ dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus. Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.”

Her i Efesus traff Paulus en flokk som kalte seg ”disipler”. Først tok Paulus dem for å være disipler av Kristus – det vil si kristne – men ved nærmere undersøkelse oppdaget han at de bare var disipler av Johannes.

De hadde hørt og akseptert Johannes’ budskap om omvendelse og den formen for dåp som fulgte med dette, men de hadde ikke hørt evangeliebudskapet om Jesus Kristus – i alle fall ikke om den kristne formen for dåp, som var direkte knyttet til mottakelsen av evangeliets budskap.

Etter at Paulus hadde forklart evangeliets budskap for dem, aksepterte de det, og de ble døpt på nytt – denne gangen, som Skriften sier, ”til Herren Jesu navn”.

Denne hendelsen viser klart at Johannesdåpen og den kristne dåpen er forskjellige i natur og betydning og at da Johannes sin tjeneste var slutt og evangeliets tidsalder innledet, ble ikke Johannesdåpen lenger akseptert som likeverdig med eller en erstatning for den kristne dåpen. Tvert imot. De som bare hadde mottatt Johannesdåpen, måtte døpe seg på nytt med den kristne dåpen.

Johannesdåpen – omvendelse og bekjennelse

Mark 1:3-5 gir en oppsummering av Johannes’ budskap og tjeneste med den dåpsformen som fulgte med:

”Det er en røst av en som roper i ørkene: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem drog ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder.”

Johannes’ budskap og tjeneste tjente to spesielle hensikter i Guds plan:

Dette forberedte Israels folks hjerter for deres lenge ventede Messias – Jesu Kristi komme og åpenbaring.

Dette utgjorde en lenke mellom lovens og profetenes tidsalder, som endte med Johannes’ tjeneste og evangeliets tidsalder, som ble innledet om lag tre år senere som et resultat av Jesu Kristi død og oppstandelse.

For å oppfylle denne Guds plan var Johannes’ tjeneste nødvendigvis kort og midlertidig. Den konstituerte ikke seg selv som en tidsalder, bare som en overgangsperiode.

I sitt budskap og sin tjeneste stilte Johannes to hovedkrav til folket:

1. Omvendelse.
2. Offentlig syndsbekjennelse.

De som gikk med på disse to betingelsene, ble døpt av Johannes i elven Jordan som et offentlig vitnesbyrd om at de hadde omvendt seg fra fortidens synder og at de nå innviet seg til et bedre liv.

”Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse.” (Mark 1:4).

Bokstavelig talt forkynte Johannes en omvendelsesdåp ”inn i” syndenes forlatelse. Dette stemmer overens med en lignende bokstavelige oversettelse av Matt 3:11 der Johannes selv bruker preposisjonene ”i” og ”inn i”:

”Jeg døper dere med vant til (inn i) omvendelse.”

Øyensynlig betyr det ikke at de som ble døpt av Johannes, først opplevde omvendelse og tilgivelse når de ble døpt. Tvert imot, da mange av fariseerne og saddukeerne kom til Johannes for å bli døpt, nektet han å ta imot dem og forlangte at de beviste en virkelig forandring i livet før han kunne døpe dem:

”Men da han fikk se mange fariseere og saddukeere komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Så bær da frukt som er omvendelsen verdig.” (Matt 3:7-8).

Med andre ord krevde Johannes av dem: ”Bevis først ved deres handlinger at det er en virkelig forandring i livet før dere ber meg om å døpe dere.”

Johannes krevde at de som kom til ham for å bli døpt, skulle bevise ved livsførselen at de hadde omvendt seg og fått syndenes forlatelse før han ville døpe dem. Det er derfor klart at uttrykket ”omvendelses dåp til syndenes forlatelse” ikke må tas som en indikasjon på at disse to indre opplevelser av omvendelse og forlatelse først fant sted etter at de ytre sett var døpt. Det indikerer heller – som sammenhengen viser tydelig – at den ytre handlingen, at de ble døpt, tjente som en synlig stadfestelse på at de som ble døpt, allerede hadde omvendt seg og fått forlatelse.

Dåpshandlingen tjente altså som et ytre segl, et uttrykk for en indre forvandling som allerede hadde funnet sted (sml Rom 4:3.7-12). Det er meget viktig at vi forstår dette, for uttrykket ”å døpe i (eller til)” forekommer i to påfølgende avsnitt i NT. Det ene er i forbindelse med den kristne dåpen i vann, det andre i forbindelse med dåpen i Den Hellige Ånd. I begge tilfelle må vi følge samme tolkningsprinsipp som allerede er etablert med hensyn til Johannesdåpen. Men vi skal vente med en detaljert gjennomgang av disse påfølgende avsnittene.

For å vende tilbake til Johannesdåpen, kan vi summere virkningene av den slik: De som i oppriktighet gikk med på Johannes’ betingelser, opplevde en virkelig omvendelse og tilgivelse som uttrykte seg i liv som ble forandret til det bedre. Men disse opplevelsene var i likhet med karakteren i Johannes’ tjeneste essensielt sett noe midlertidig.

De som Johannes døpte, mottok ikke en vedvarende, indre fred og seier over synd – likesom Israelittene ikke mottok en vedvarende tilgivelse ved blod av bukker og lam. Dette kunne bare skje ved Jesu Kristi fulle evangeliebudskap. Men hjertene ble forberedt til å ta imot og åpne seg for evangeliebudskapet når dette skulle forkynnes.

Den kristne dåp – oppfyllelse av all rettferdighet

La oss nå vende oss fra det midlertidige til det permanente – fra Johannesdåpen til den kristne dåpen som ble innstiftet av Kristus selv som en integrert del av det fullstendige evangeliebudskapet. Den beste introduksjonen til den kristne dåp er Jesu egen dåp:

”Da drog Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes nektet ham det og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.” (Matt 3:13-17).

Selv om Jesus ble døpt av døperen Johannes, var det ikke dåp på samme nivå som alle de andre Johannes døpte. Som vi allerede har sagt, stilte Johannesdåpen to krav til folket: Omvendelse og syndsbekjennelse.

Men Jesus hadde aldri gjort noen synd som han trengte å bekjenne eller omvende seg fra. Derfor trengte han ikke å bli døpt av Johannes på samme måten som alle de andre som kom til ham for å bli døpt.

Johannes var fullstendig klar over dette, for han sa:

”Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg!” (Matt 3:14).

Jesus svarte imidlertid i neste vers:

”La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han de skje.” (Matt 3:15).

I Jesu svar finner vi både grunnen til at Jesus ble døpt og til den sanne betydningen av den fullstendige kristne dåp, til forskjell fra den midlertidige formen for dåp som skjedde ved Johannes. Jesus ble ikke døpt av Johannes som et ytre bevis på at han hadde omvendt seg fra synder, for han hadde ingen synder å omvende seg fra. Tvert imot, som Jesus selv sa, ble han døpt for å fullføre all rettferdighet.

I dette – som i så mange andre aspekter av hans liv og tjeneste – etablerte Jesus bevisst og med vilje en norm. Ved at han lot seg døpe av Johannes gav han et eksempel og et mønster for dåpen som han ville at kristne troende skulle følge.

Dette er i fullt samsvar med Peters beskrivelse av Kristi handlinger:

”For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn.” (1Pet 2:21-22).

Dette stadfester det vi allerede har sagt: Jesus ble ikke døpt av Johannes fordi han hadde omvendt seg fra synder. Tvert imot, som Peter sier, gjorde han ikke synd, og ”det ble ikke funnet svik i hans munn.” Men ved å la seg døpe slik, etterlot han et eksempel for alle kristne, for at de skal følge i hans fotspor.

La oss med dette i tanken vende tilbake til grunnen til at Jesus ble døpt og se nærmere på det han sa: ”For slik er det rett av oss å fullføre all rettferdighet” (Matt 3:15). Vi kan dele grunnen i tre deler:

1. Ordet ”for”.
2. Uttrykket ”slik er det riktig”.
3. Den konkluderende delingen: ”å fullføre all rettferdighet”.

”For”

La oss først se på ordet ”for” eller ”således”: Ved sitt eksempel etablerte Jesus et mønster for dåp.

Jesus ble ikke døpt som barn. Da Jesus var nyfødt, ”tok de ham opp til Jerusalem for å framstille ham for Herren.” Det er naturlignok ingen tanke på eller antydning til dåp her (se Luk 2:22), men vi noterer oss at Jesus ble omskåret da han var 8 dager gammel og ved det ble han innlemmet, inkludert og identifisert som jøde – ganske enkelt fordi hans foreldre var jøder. Hva dette kan bety for spebarn etter at den kristne dåpen er innstiftet, vil vi komme tilbake til siden. Nå vil vi imidlertid studere tekstene som direkte omtaler dåp i vann – og i disse foregår dialogen mellom voksne mennesker, om voksne menneskers frelse.

Jesus ble ikke døpt før han var blitt en moden mann. Han visste på den tiden hva han gjorde og hvorfor han gjorde det. Vi leser i neste vers, i Matt 3:16:

”Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet.”

Enkel logikk forteller oss at da Jesus ble døpt, gikk han først ned i vannet, deretter steg han opp av det. Sett i forbindelse med den bokstavelige betydningen av verbet ”å døpe” (å bli dyppet under), er det ingen rimelig grunn til å tvile på at Jesus lot seg dukke helt under i Jordan.

”Slik er det riktig”

La oss nå gå videre til andre delen av grunnen Jesus gav for at han ble døpt: ”slik er det riktig”. Dette uttrykket taler om at for dem som vil følge Kristus, er dåpen innstiftet av Gud. Det er egentlig ikke et lovbud, i likhet med dem Israel fikk i Moseloven, men for den kristne er det et naturlig uttrykk for et oppriktig og helhjertet disippelskap.

Ved å bruke flertallsformen ”av oss” – ”for slik er det riktig av oss” – identifiserer Jesus seg med alle dem som vil følge etter ham i denne bestemte tros- og lydighetshandlingen.

”Å fullføre all rettferdighet”

Endelig kommer vi til den konkluderende delen: ”å fullføre all rettferdighet”. Som vi allerede har pekt på, var ikke Jesu dåp et uttrykk for at han hadde bekjent og omvendt seg fra synder. Han hadde aldri gjort noen synd. Han var alltid fullkomment rettferdig. Denne rettferdigheten var først og fremst en indre hjertetilstand som Jesus alltid hadde hatt.

Men da Jesus lot seg døpe, fullførte – eller kompletterte – han denne indre rettferdigheten ved en ytre lydighetshandling overfor sin himmelske Fars vilje. Det var ved denne ytre lydighetshandlingen og innvielsen til Gud han egentlig gikk inn i det aktive tjenestelivet som han skulle fullføre Gud Faders plan ved.

Slik er det med alle sanne, troende kristne som blir døpt. Slike troende blir ikke døpt fordi de er syndere som har bekjent og omvendt seg fra sine synder. Det ville plassere den kristne dåpen tilbake på det samme nivået som Johannesdåpen. Det er sant at kristne har bekjent og omvendt seg fra sine synder. Ellers kunne de ikke vært kristne i det hele tatt. Men de har gått forbi dette stadiet og inn i noe større og bedre enn det noensinne var mulig for dem som bare kjente Johannes’ budskap og dåp.

”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.” (Rom 5:1).

Sanne kristne har ikke bare bekjent og omvendt seg fra sine synder. De har gjort det og noe mer. Ved tro på Jesu Kristi forsonende død og oppstandelse er de rettferdiggjort. Gud har gitt dem Kristi egen rettferdighet på grunn av deres tro.

Det er derfor de er døpt – ikke bare som et uttrykk for at de har bekjent og omvendt seg fra sine synder, men for å ”fullføre” (eller komplettere) all rettferdighet”.

Ved denne ytre lydighetshandlingen kompletterer de den indre rettferdigheten som de allerede har mottatt i sine hjerter ved tro. Denne forklaringen viser oss hvor helt annerledes den kristne dåpen er i forhold til den dåpen Johannes forkynte. Nå forstår vi hvorfor Paulus ikke ville akseptere Johannes’ dåp av dem som ønsket å være sanne kristne. I stedet underviste han dem først i evangeliets sannhet, med det sentrale budskapet om Kristi død og oppstandelse, så befalte han at de skulle bli døpt med den fullstendige kristne dåp.

Mot denne bakgrunnen kan vi si at den kristne dåpen er en ytre lydighetshandling ved hvilken den troende (voksne) fullfører eller kompletterer den indre rettferdighet som han allerede nyter i hjertet ved tro på Kristi forsonende død og oppstandelse. Da er troen viktig. Da er dåpen viktig. Da gir det god mening det Jesus sa:

”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst” (Mark 16:16 sml Gal 3:26-27).