Ifølge NT mottas frelse ved tro alene – tro på Kristi fullbrakte forsoningsverk – uten menneskelige gjerninger av noe slag. Men deretter viser denne troen seg i passende gjerninger – handlinger som stemmer overens med troen som er bekjent. En tro som ikke produserer disse passende gjerningene, er bare en tom bekjennelse – en død tro – ute av stand til å gi en virkelig frelsesopplevelse.

Denne konklusjonen fører videre til et spørsmål: Hvilke gjerninger skal vi se etter hos et menneske som bekjenner tro på Kristus til frelse? Eller sagt mer spesielt: Hva er forholdet mellom tro på Kristus og Moselovens krav?

NT sitt svar er klart og tydelig: Når et menneske stoler på Kristus til frelse, er ens rettferdighet ikke lenger avhengig av om man holder Moseloven, helt eller delvis.

Dette er et emne som det hersker mye forvirring om blant kristne. For å ordne opp i forvirringen må vi først se på visse grunnleggende fakta om loven.

Moseloven: Et eneste komplett system

Det første store faktum er at loven ble gitt komplett, en gang for alle, gjennom Moses.

”For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.” (Joh 1:17).

Legg merke til uttrykket ”loven ble gitt ved Moses”. Ikke ”en del av loven”, men loven – hele loven, komplett og fullstendig i ett system. Den ble gitt i en periode i historien og ved bare ett menneskelig redskap, nemlig Moses. Overalt i Skriften betegner uttrykket ”loven” det komplette lovsystemet som Gud gav gjennom Moses, hvis det ikke legges til et spesielt betegnende uttrykk for å modifisere eller endre meningen. Vi finner stadfestelsen på dette i Rom 5:13-14:

”… for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke var noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme.”

Legg merke til de to uttrykkene som indikerer en bestemt tidsperiode: ”før loven kom” og ”fra Adam til Moses”. Da Gud skapte Adam og plasserte ham i hagen, gav han ham ikke et komplett lovsystem, men et enkelt negativt bud.

”Dere skal ikke ete av… frukten på det treet som er midt i hagen.” (1M 3:1-3).

Da Adam brøt denne befalingen, kom synden inn i menneskeheten, over Adam og alle etterkommerne hans fra den tiden og framover. Beviset på at synden kom over alle mennesker fra Adams tid og framover, er det faktum at alle mennesker er underlagt døden, som er syndens frukt.

Men fra den tiden da Adam syndet mot den første og eneste gudgitte befalingen inntil Moses sin tid, hadde ikke menneskeheten noe gudgitt, gudbestemt lovsystem. Dette forklarer hvordan de to uttrykkene ”før loven kom” og ”fra Adam til Moses” betegner den samme perioden i menneskehetens historie – perioden fra Adams overtredelse av den ene befalingen i hagen og fram til tiden da hele lovsystemet ble gitt av Gud ved Moses.

I løpet av denne perioden var menneskeheten uten et gudgitt, gudbestemt lovsystem. Dette stemmer helt med uttalelsen som allerede er sitert fra Joh 1:17:

”For loven ble gitt ved Moses.”

Denne loven, som ble gitt ved ham, var et enkelt, komplett system av befalinger, statutter, forordninger og dommer. Alle disse er i sin helhet samlet i fire bøker i Bibelen, 2-5M.

Før Moses sin tid hadde ikke menneskeheten noe guddommelig lovsystem. Etter denne perioden ble det ikke lagt noe til dette lovsystemet. At loven derfor ble gitt en gang for alle, komplett, framgår klart Moses’ ord:

”Så hør, Israel, de lover og de bud som jeg lærer dere å holde, for at dere må leve og gå inn i det landet som Herren, deres fedres Gud, gir dere, og ta det i eie. Dere skal ikke legge noe til det ordet jeg byder dere, og dere skal ikke trekke noe fra, men dere skal holde Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere.” (5M 4:1-2).

Disse ordene viser at lovsystemet som ble gitt av Gud til Israel ved Moses var fullstendig og endelig. Det ble aldri mer lagt til noe, og ingenting ble trukket fra.

Dette leder naturlig til neste store faktum som må klargjøres i forholdet til overholdelsen av loven: Ethvert menneske som kommer under loven, er forpliktet til å holde hele lovsystemet til alle tider. Det er ikke spørsmål om å holde visse deler av loven eller utelate andre deler. Det er heller ikke spørsmål om å holde loven visse tider og la det være til andre tider. Ethvert menneske som kommer under loven, er nødvendigvis forpliktet til å holde hele loven til alle tider.

”For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle. For han som sa: Du skal ikke drive hor! Han sa også: Du skal ikke slå i hjel! Dersom du da ikke driver hor, men slår i hjel, da er du blitt en lovbryter.” (Jak 2:10-11).

Dette er både klart og logisk. Det går ikke an å si: ”Jeg anser visse deler av loven å være så viktige at jeg vil holde dem, mens andre punkter ikke er så viktige, så dem holder jeg ikke.” Enhver som er under loven, må holde alle dens krav til alle tider. Hvis man synder på et eneste punkt, har man brutt hele loven.

Loven er et eneste, komplett system som ikke kan deles opp i punkter som man holder og andre som man ikke holder. Som et middel til rettferdighet må hele loven aksepteres og holdes, komplett, som et enkelt system, ellers har det ingen verdi.

”For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som er står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” (Gal 3:10).

Legg merke til uttrykket ”ikke holder fast ved alt”. Dette indikerer at den som er under loven, må holde hele loven til alle tider. Den som på noe tidspunkt bryter et eneste punkt i loven, har brutt hele loven og er dermed kommet under den guddommelige forbannelsen som uttales over alle som ikke holder loven.

Når vi følger dette videre, kommer vi til det tredje viktige punktet vi må ha klart for oss når det gjelder loven. Dette er et historisk faktum. Lovsystemet som ble gitt ved Moses, ble bestemt av Gud for en liten del av menneskeheten, nemlig Israels folk etter deres utfrielse fra trelldommen i Egypt.

Ikke noe sted i Bibelen antydes det at Gud noensinne mente at hedningene, verken nasjonalt eller individuelt, skulle holde Mosesloven, helt eller delvis. Det eneste unntaket fra dette finner man i tilfellet med noen få enkeltstående hedninger som frivillig valgte å assosiere seg med Israel og dermed plassere seg under alle de legale og religiøse forpliktelsene som Gud krevde av Israel. Slike hedenske konvertitter til jødedommen blir i NT kalt ”proselytter”.

Bortsett fra disse, har Gud aldri krevd at noen hedning skal holde loven.

Vi kan altså kort summere de tre viktige fakta som det er nødvendig å ha klart for seg før vi studerer den kristne troendes forhold til loven.

1. Loven ble gitt en gang for alle som et eneste, komplett system, ved Moses. Etter det skulle ingenting legges til eller trekkes fra.
2. Loven måtte alltid holdes i sin helhet, som et eneste, komplett system. Brøt man et punkt i loven, brøt man hele loven.
3. Det er et historisk faktum at Gud aldri bestemte at dette lovsystemet skulle gjelde for hedninger, bare for Israel.

Kristne er ikke under loven

Når vi har disse fakta som basis, kan vi undersøke i detalj hva NT lærer om den kristne troendes forhold til loven. Dette spørsmålet blir tatt opp mange steder i NT, og hver gang understrekes den samme klarte, bestemte sannheten. Den kristne troendes rettferdighet avhenger ikke av om man holder en del av loven.

La oss se på noen av avsnittene i NT som slår dette fast. Først og fremst er Rom 6:14 adressert til kristne troende:

”For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.”

Dette verset åpenbarer to viktige sannheter. For det første at kristne troende ikke er under loven, men under nåden. Dette er to alternativer som gjensidig utelukker hverandre. Et menneske som er under nåden, er ikke under loven. Ingen kan være både under loven og nåden samtidig.

For det andre er selve grunnen til at synden ikke skal herske over kristne troende, at de ikke er under loven. Så lenge et menneske er under loven, er man også under syndens herredømme. Hvis man skal slippe bort fra syndens herredømme, må man ikke lenger være under loven.

”Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.” (1Kor 15:56).

Loven styrker faktisk syndens herredømme over dem som er under loven. Jo mer de strever for å holde loven, jo mer bevisst blir de på syndens makt i seg selv, den som har herredømme over dem, til og med mot deres egen vilje, og de kjemper fortvilet med å leve under loven. Den eneste muligheten til å slippe bort fra syndens herredømme, er å komme bort fra loven og inn i nåden.

”For da vi var i kjødet, ble de syndige lyster vekket ved loven, og de virket slik i våre lemmer at vi bar frukt for døden. Men nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen.” (Rom 7:5-6).

Her sier Paulus at de som er under loven, er underlagt syndige lyster i deres kjødelige natur, hvilket fører til frykt for døden, men som kristne troende ”er vi løst fra loven…” for at vi skal tjene Gud, ikke i bokstavens gamle vesen, men i Åndens nye vesen, som vi mottar ved tro på Kristus.

Paulus sier videre i Rom 10:4:

”For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.”

Så snart et menneske tror på Kristus til frelse, er dette lovens ende for dette menneske som middel til å oppnå rettferdighet. Paulus er meget presis i det han sier her. Han sier ikke at det er slutt på loven som en del av Guds ord.

Tvert imot. Guds ord består til evig tid. Det er en ende på loven for den troende som middel til å oppnå rettferdighet. Den troendes rettferdighet er ikke lenger knyttet til at man holder loven, verken helt eller delvis, men ene og alene til tro på Kristus.

Paulus hevder at loven som et middel til rettferdighet opphørte med Kristi forsoningsdød på korset:

”Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.” (Kol 2:13-14).

Her sier Paulus at ved Kristi død utslettet Gud skyldbrevet mot oss. Han tok det bort. Paulus tar ikke her om å utslette syndene våre, men om å utslette kravene. Ordet kan bedre oversettes med ”forordninger”.

Dette dreier seg om lovens forordninger som stod mellom Gud og dem som hadde brutt dem. Derfor måtte de fjernes før Gud kunne gi nåde og tilgivelse. Ordet betegner her hele lovsystemet som Gud hadde forordnet gjennom Moses, inkludert den spesielle delen av loven som vi vanligvis kaller De 10 bud.

At denne ”utslettingen” inkluderer De 10 bud, stadfestes senere av Paulus i samme kapittel:

”La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymåndedager eller sabbat!” (Kol 2:16).

Ordet ”derfor” i begynnelsen av verset indikerer en direkte forbindelse med det som blir sagt to vers tidligere, det vil si utslettingen av lovens forordninger ved Kristi død.

Videre indikerer ordet ”sabbat” i slutten av verset at den religiøse overholdelsen av sabbatsdagen var inkludert i de forordninger som ble utslettet. Men budet om å holde sabbatsdagen hører med blant De 10 bud. Det indikerer at De 10 bud er inkludert i lovens forordninger som ble utslettet og tatt bort ved Kristi død.

Dette stadfester det vi har hevdet: Loven, inkludert De 10 bud, er et eneste, komplett system. Som middel til å oppnå rettferdighet ble det presentert som et eneste, komplett system av Moses, og som et eneste, komplett system ble det tatt bort ved Kristus.

”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred.” (Ef 2:14-15).

Paulus sier her at Kristus i sin forsoningsdød på korset har avskaffet (det vil si satt ut av funksjon) ”den lov som kom med bud og forskrifter”. Dermed har han tatt bort den store skillelinjen i Moseloven som skilte jøder fra hedninger. Han har gjort det mulig for jøder og hedninger, ved tro på Kristus, å bli forenet både med Gud og med hverandre.

Uttrykket ”den lov som kom med bud og forskrifter” indikerer så tydelig at hele Moseloven, inkludert De 10 bud, ikke lenger er et middel til rettferdighet. Kristus avskaffet det ved sin død på korset.

I 1Tim 1:8-10 tar Paulus igjen opp den kristne troendes forhold til loven. Han kommer til samme konklusjon:

”Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. En må vite dette at loven er ikke gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn og horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære.”

Her definerer Paulus to slags mennesker: På den ene siden er det en rettferdig mann, på den annen de som er skyldige i forskjellige synder som Paulus regner opp. En som er skyldig i disse syndene, er ikke en sann, troende kristen. Et slikt menneske er ikke frelst fra synden ved tro på Kristus.

Et menneske som stoler på Kristus til frelse, er ikke lenger skyldig i slike synder. Man er rettferdiggjort, er blitt gjort rettferdig – ikke ved egen rettferdighet, men ved Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus for alle som tror:

”For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” (Rom 8:14).

De som drives av Guds Ånd, er Guds sanne, troende barn. Det er dette som skiller dem ut som Guds barn. Om slike mennesker skriver Paulus:

”Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.” (Gal 5:18).

Det som betegner sanne, troende Guds barn – drevet av Guds Ånd – er altså at slike mennesker ikke er under loven.

Vi kan uttrykke det ganske kort på denne måten: Hvis du er et sant Guds barn ved tro på Kristus, er beviset at du drives av Guds Ånd. Men hvis du drives av Guds Ånd, er du ikke under loven. Derfor kan du ikke være at Guds barn samtidig som du er under loven.

Guds barn er ikke under loven. Vi kan illustrere denne kontrasten mellom loven og Ånden ved eksemplet med å prøve å finne veien til et bestemt sted ved to forskjellige midler. Det ene middelet er å bruket et kart, det andre er at man følger en personlig guide. Loven korresponderer med kartet, Den Hellige Ånd med guiden.

Under loven får mennesket et komplett nøyaktig og detaljert kart, og man blir bedt om å følge alle detaljer på kartet uten å se bort fra noe. Gjør man det vil man bli ledet på veien fra jorden til himmelen. Men ikke noe menneske har klart å følge kartet til punkt og prikke. Det vil si at ikke noe menneske har kunnet reise fra jorden til himmelen ved å følge loven i ett og alt.

Under nåden overgir mennesket seg til Kristus som frelser. Deretter sender Kristus Den Hellige Ånd til dette mennesket som en personlig veileder eller guide. Den Hellige Ånd, som kommer fra himmelen, vet allerede veien og trenger ikke noe kart. Den troende i Kristus som blir ledet av Den Hellige Ånd, trenger bare å følge denne personlige guiden for å nå himmelen. Man trenger ikke å bli avhengig av kartet, som er loven. En slik troende kan være helt sikker på at Den Hellige Ånd aldri vil lede en til å gjøre noe som står i motsetning til hans egen hellige natur.

Derfor lærer NT at de som er under nåden, ledes eller drives av Guds Ånd. De er ikke avhengige av loven.

Vi konkluderer derfor med at Gud aldri har regnet med at mennesket skal oppnå sann rettferdighet ved å holde loven, verken helt eller delvis. Denne konklusjonen reiser et meget interessant spørsmål: Hvis Gud aldri har regnet med at mennesker skal oppnå rettferdighet ved å holde loven, hvorfor ble da loven gitt til mennesker? (Se gjerne undervisningen Lovens hensikt.)