Forholdet mellom tro og gjerninger er et viktig tema, som er omtalt mange steder i NT. Likevel blir det undervist svært lite om dette emnet i de fleste kristne kretser i dag. Resultatet er at mange kristne er usikre eller de føler seg delvis bundet et sted mellom lov og nåde. Ikke så få kristne ledes vill i falske lærer på grunn av uvitenhet på dette punktet. Det legges ubibelsk vekt på å feire visse dager, spise visse matsorter eller være opptatt med andre ting i loven.

Hva mener vi med ”tro” og med ”gjerninger”? Med ”tro” mener vi ”det vi tror” og med ”gjerninger” mener vi ”det vi gjør”. Vi kan forklare forholdet mellom tro og gjerninger slik det læres i NT ved følgende enkle kontrast: Tro er ikke basert på gjerninger, men gjerninger er et resultat av tro. Eller, sagt enda enklere: Det vi tror, er ikke basert på det vi gjør, men det vi gjør, er et resultat av det vi tror.

Frelse ved tro alene

La oss begynne med å ta for oss den første delen av denne uttalelsen: Tro er ikke basert på gjerninger. Med andre ord, det vi tror, er ikke basert på det vi gjør. Hele NT vitner samstemmig om denne vitale sannheten. Dette faktum støttes også av det som fortelles om de siste øyeblikk av Jesu lidelse på korset.

”Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.” (Joh 19:30).

Det greske ordet som er oversatt ”det er fullbrakt”, er det sterkeste ordet som kunne brukes. Det er perfektum form av et verb som i seg selv betyr å gjøre noe fullkomment. Vi kan kanskje få dette fram ved å oversette det: ”Det er fullkomment fullkomment”, eller ”Det er komplett komplett”. Det gjenstår ikke noe mer å gjøre.

Alt som skulle gjøres for å betale for menneskenes synder og sikre frelsen for alle mennesker, er allerede gjort ved Kristi lidelse og død på korset. Å hevde at noe menneske trenger å gjøre noe mer enn det Kristus allerede har gjort, vil være å forkaste vitnesbyrdet i Guds ord og å bringe virkningen av Kristi forsoning i miskreditt.

I lys av dette er ethvert forsøk fra menneskers side på å gjøre seg fortjent til frelse ved egne gjerninger, i virkeligheten en fornærmelse både mot Gud Fader og Gud Sønnen. Det innebærer at forsonings- og frelsesverket, som var planlagt av Faderen og som ble utført av Sønnen, på en måte er utilstrekkelig og ufullkomment. Dette står i skarp motsetning til hele NTs enstemmige vitnesbyrd.

Paulus lærer stadige dette, og han understreker det. I Rom 4:4-5 sier han for eksempel:

”Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.”

Legg merke til uttrykket ”den derimot som ikke har gjerninger, men tror”. Det første man må gjøre for å oppnå frelse ved tro, er å slutte å ”gjøre noe” – slutte å prøve å gjøre seg fortjent til frelse. Frelsen oppnås ved tro alene, ved at man ikke gjør annet enn å tro. Så lange man prøver å gjøre noe for å fortjene frelse, kan man ikke oppleve Guds frelse, som bare kan mottas i tro.

Israel gjorde denne store feilen, noe Paulus – som selv var israelitt – forklarer:

”Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger.” (Rom 9:31-32).

Et annet sted sier Paulus om Israel:

”Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.” (Rom 10:3).

Hvorfor oppnådde ikke Israel den frelse som Gud hadde beredt for dem? Paulus angir to grunner, som er sterkt knyttet til hverandre:

”Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger.” (Rom 9:32).

”De søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet.” (Rom 10:3).

Med andre ord prøvde de å gjøre seg fortjent til frelse ved noe de selv gjorde i sin rettferdighet. Resultatet ble at de som gjorde dette, aldri gikk inn i Guds frelse.

Den samme feilen som Israel gjorde på Paulus sin tid, blir gjentatt i dag av millioner av bekjennende kristne rundt om i verden.

Det er utallige oppriktige, velmenende mennesker i kristne kirker overalt som føler at de må gjøre noe for å fortjene frelse. De innvier seg i bønn, anger, fast, veldedighet og selvfornektelse og passer nøye på å følge kirkens ritualer, men alt er forgjeves! De oppnår aldri sann fred i hjertet og forsikring om frelse fordi de, i likhet med det gamle Israel, ikke søker den i tro, men ved gjerninger.

Slike mennesker strever med å etablere sin egen rettferdighet, og dermed gir de seg ikke inn under Guds rettferdighet, som oppnås ene og alene ved tro på Kristus.

Paulus understreker den samme sannheten når han skriver til kristne troende:

”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Ef 2:8-9).

Legg merke til hvilken form Paulus bruker: ”For av nåde er dere (allerede) frelst.” Dette viser at det går an å bli frelst i dette livet og få visshet om det. Frelse er ikke noe vi må vente på til det neste livet. Vi kan bli frelst her og nå. Hvordan oppnår man denne frelsesvissheten? Det er en Guds gave, av bare nåde, det vil si Guds frie, ufortjente gave til en synder som ikke har fortjent det.

Denne gaven mottas i tro – ”ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg”. Hvis man kunne gjøre noe for å oppnå sin egen frelse, kunne man rose seg av det man hadde gjort. Man ville ikke tilskrive Gud hele frelsen, men ville i hvert fall delvis regne med at det skyldtes ens egne gode gjerninger, ens egne anstrengelser. Men når man mottar frelsen som en fri gave fra Gud, ganske enkelt ved tro, har man ingenting å rose seg av.

”Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.” (Rom 3:27-28).

I Rom 6:23 beskriver Paulus på nytt den totale kontrasten mellom det vi fortjener ved egne gjerninger og det vi mottar ene og alene ved tro, for han sier:

”For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”

Det er en tydelig kontrast mellom de to ordene ”lønn” og ”nådegave”. Ordet ”lønn” betegner det man oppnår ved det en gjør. På den annen side er ordet som er oversatt ”gave” – på gresk charisma – direkte knyttet til det greske ordet for ”nåde”, charis. Derfor betegner ordet en fri, ufortjent gave av Guds nåde.

Vi stilles altså alle på valg. På den ene siden kan vi velge å ta imot lønnen vår, det vil si det vi fortjener ved gjerningene våre. Men ettersom gjerningene våre er syndige og ikke tekkes Gud, blir lønnen for dem døden – ikke bare fysisk død, men også evig fortapelse borte fra Guds åsyn.

På den annen side kan vi velge å ta imot Guds frie gave i tro. Denne gaven er evig liv, og dette livet er i Jesus Kristus. Når vi mottar Jesus Kristus som vår personlige frelser, mottar vi i ham det evige livs gave.

”… frelste han (Gud) oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd.” (Tit 3:5).

Ingenting kan være enklere enn dette: ”… frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn…” Hvis vi ønsker å bli frelst, kan ikke dette skje på grunn av rettferdige gjerninger som vi gjør, men ene og alene på basis av Guds nåde. Våre egne gjerninger må først utelukkes for at vi skal kunne ta imot Guds nåde i frelsen.

I den andre delen av samme verset beskriver Paulus fire positive fakta om hvordan Guds frelse virker i våre liv:

1. Den er et bad – det vil si at vi renses fra all synd.
2. Den er en gjenfødelse – det vil si at vi blir født på ny, vi blir barn av Gud.
3. Den er en fornyelse – det vil si at vi blir nye skapninger i Kristus.
4. Den er av Den Hellige Ånd – det vil si at det er et verk av Guds egen Ånd i våre hjerte og liv.

Ingenting av dette kan bli et resultat av våre egne gjerninger. Alt mottas ene og alene ved tro på Kristus.

Levende tro i motsetning til død tro

Hvis frelsen ikke er av gjerninger, men bare av tro, er det naturlig at vi spør: Hvilken rolle spiller da gjerninger i den kristne troendes liv? Det klareste svaret på dette gir Jakob i NT.

Se Jak 2:14-26.

I dette avsnittet gir Jakob oss flere eksempler for å illustrere forbindelsen mellom tro og gjerninger. Han taler om en kristen som sender fra seg en medtroende, sulten og naken, med tomme trøstens ord, men uten mat og uten klær. Han taler om onde ånder som tror på den ene sanne Guds eksistens, men som ikke finner noen trøst, bare frykt, i deres tro. Han taler om Abraham som ofret sinn sønn Isak som et offer til Gud. Og han taler om skjøgen Rahab i Jeriko, som tok imot og beskyttet Josvas utsendinger.

Men i det siste verset, vers 26, summerer Jakob opp sin undervisning om forbindelsen mellom tro og gjerninger ved eksemplet med forholdet mellom legeme og ånd. Han sier:

”For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.”

Denne henvisningen til ånden i forbindelse med troen, er nøkkelen til forståelse av hvordan troen opererer i den troendes liv.

Paulus sier:

”Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! – så tror også vi, og derfor taler vi.” (2Kor 4:13).

Her hevder Paulus at sann, bibelsk tro er noe åndelig – den er ”troens Ånd”. Gjennom denne er vi i stand til å forstå Jakobs eksempel med legeme og ånd.

Naturlig sett er det slik at så lenge et menneske lever, bor ånden i legemet. Enhver legemlig funksjon er et uttrykk for ånden som bor i en. Åndens aktuelle eksistens og karakter i mennesket kommer, selv om den er usynlig, klart til syne i legemets funksjoner og utfoldelse.

Når ånden forlater legemet, fungerer ikke legemet lenger. Det er livløst. Den livløse passiviteten i legemet indikerer at ånden ikke lenger bor der.

Slik er det også med troens ånd i den sanne kristne. Denne troens ånd er levende og aktiv. Den gjør at Guds eget liv, i Kristus, bor i den troendes hjerte.

Dette gudslivet i den troende tar kontroll over hele ens natur – ønsker, tanker, ord, handlinger. Den troende begynner å tenke, tale og handle på en helt ny måte – en måte som er totalt annerledes enn det man gjorde før. Man sier og gjør ting som man verken kunne eller ville ha gjort før livet i Gud kom inn, ved tro, og tok kontroll over en. Den nye livsstilen – de nye ”gjerningene”, som Jakob kaller det – er beviset og uttrykket for troen som bor i hjertet.

Men hvis de ytre funksjonene ikke manifesteres i menneskelivet – hvis ikke gjerningene korresponderer med troen som bekjennes – beviser dette at det ikke er noen virkelig tro i en. Uten denne levende troen, uttrykt i korresponderende handlinger, blir bekjennelsen av kristendom ikke noe bedre enn et dødt legeme etter at ånden har forlatt det.

Vi skal ganske kort ta for oss hvert av de fire eksemplene som Jakob kommer med og se hvordan de illustrerer dette prinsippet.

Kristen som bare sier de tror

For det første taler Jakob om den kristne som ser en medkristen, en bror eller søster, som er naken og sulten. Han sier til dem: ”Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette!”, men tilbyr verken mat eller klær.

Det er opplagt at den som snakker slik, ikke er oppriktig. Hvis han virkelig hadde ønsket at den andre personen skulle bli varm og mett, ville han gitt ham mat og klær. Det faktum at han ikke gjorde det, indikerer at han egentlig ikke bryr seg om ham. Ordene var bare en tom bekjennelse uten indre realitet. Slik er det når en kristen bekjenner tro, men ikke handler ifølge denne troen. Slik tro er falsk, verdiløs og død.

Onde ånder som tror på Gud

For det andre taler Jakob om onde ånder, som tror på den ene, sanne Gud og skjelver. Disse onde åndene tviler ikke på Guds eksistens, men de vet også at de er Guds uomvendte fiender, under hans vrede og dom. Derfor gir ikke troen dem noen trøst, bare frykt.

Dette viser at sann, bibelsk tro alltid uttrykkes i underkastelse til Gud og lydighet mot ham. Tro som forblir gjenstridig og ulydig, er død tro, som ikke kan frelse en fra Guds vrede og dom.

Abrahams tro

For det tredje gir Jakob oss et eksempel på tro i likhet med det Paulus gir i Rom 4 – Abrahams eksempel. Abraham trodde på Herren, ”og han regnet ham det til rettferdighet” (1M 15:6).

Abraham var fylt av levende tro på Guds ord i hjertet. Deretter ble troen uttrykt ytre sett ved en stadig vandring i underkastelse til og lydighet mot Gud. Hver lydighetshandling som Abraham utførte, utviklet og styrket troen hans og forberedte ham for neste handling.

Den endelige prøven på Abrahams tro kom i 1M 22, da Gud bad ham ofre sin sønn Isak (se også Heb 11).

”Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve… Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde.” (Heb 11:17-19).

På denne tiden var Abrahams tro, ved stadige øvelser i lydighet, blitt utviklet og styrket så han til og med trodde at Gud kunne reise opp sønnen fra de døde, så han fikk ham tilbake igjen. Denne troen i Abrahams hjerte gav seg ytre utslag i en fullkommen vilje til å ofre Isak, og det var bare Guds direkte inngrep som hindret ham fra å fullføre ofringen. Om dette sier Jakob:

”Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene.” (Jak 2:22).

Vi kan derfor summere opp Abrahams opplevelse slik: Hans vandring med Gud begynte med tro på Guds ord i hjertet. Denne troen uttrykte seg ytre sett i et liv i underkastelse og lydighet. Hver lydighetshandling styrket og utviklet hans tro og gjorde ham klar til neste prøve. Endelig førte dette samspillet mellom tro og gjerninger i hans liv til høydepunktet i hans tro – til det punktet da han til og med var villig til å ofre Isak.

Rahabs tro

Det fjerde eksemplet Jakob gir, er forholdet mellom tro og gjerninger hos Rahab. Historien om Rahab er fortalt i Josvas bok, kapittel 2 og 6.

Rahab var en syndig kanaanittisk kvinne. Hun bodde i byen Jeriko, som var under Guds vrede og dom. Da hun hørte om den mirakuløse måten Gud ledet Israel ut av Egypt på, begynte hun å tro at Israels Gud var den sanne Gud og at han ville gi Kanaan og landets innbyggere i Israels folks hender. Men Rahab trodde også at Israels Gud var nådig og mektig til å frelse henne og familien hennes. Dette var den troen Rahab hadde i hjertet.

Troen hennes gav seg utslag i to ting hun gjorde.

For det første tok hun imot to menn som Josva hadde sendt i forveien for hæren til Jeriko. Hun gjemte dem i huset sitt og hjalp dem å flykte igjen. Ved å gjøre dette, risikerte Rahab sitt eget liv.

Senere, for å sikre Guds beskyttelse over hjemmet og familien, hengte hun en skarlagensrød snor ut fra vinduet, slik at huset ble merket framfor alle andre. Det var gjennom dette samme vinduet Rahab tidligere hadde hjulpet mennene å flykte.

Resultatet av disse to handlingene fra Rahabs side var at huset og familien ble spart fra ødeleggelsen som senere rammet hele Jeriko. Hadde Rahab bare trodd i hemmelighet i hjertet på Israels Gud og vært uvillig til å gjøre disse to bestemte handlingene, ville troen hennes vært en død tro. Den ville ikke hatt makt til å redde henne fra dommen som rammet Jeriko.

Det er to lekser for oss kristne her. For det første er det slik at hvis vi bekjenner vår tro på Kristus, må vi også være villige til å identifisere oss aktiv med Kristi sak og Kristi budbærere, selv om det kan bety personlige offer, kanskje at man risikerer livet. For det andre må vi være villige til å bekjenne troen åpent, noe som skiller oss fra alle de vantro rundt oss. Den skarlagensrøde snoren taler spesielt om åpen bekjennelse av troen på Kristi blod til syndsforlatelse og renselse.

Som en endelige oppsummering av forholdet mellom tro og gjerninger, vender vi oss igjen til Paulus sine skrifter:

”Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.” (Fil 2:12-13).

Her er forholdet helt tydelig. For det første virker Gud i oss både å ville og å virke. Så viser vi ved våre handlinger det Gud først har virket i oss.

Det er viktig å merke seg at troen kommer først, deretter gjerningene. Vi mottar frelse fra Gud ved tro alene, uten gjerninger. Når vi så har mottatt frelse på denne måten, viser vi dette på en aktiv måte i livet ved gjerninger – ved det vi gjør. Hvis vi ikke aktivt lar frelsen komme til syne på denne måten, etter troen, viser det at den troen vi bekjenner bare er en død tro og at vi ikke har noen virkelig opplevelse av frelsen.

Vi mottar ikke frelse ved gjerninger, men gjerningene er prøver på om troen er virkelig, og det er midlet som troen utvikles ved. Bare virkelig, levende tro kan skape en virkelig, levende kristen.