Flere steder i Bibelen blir den troendes liv sammenlignet med konstruksjonen av en bygning. I Judas sitt brev sies det for eksempel:

”Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro…” (v 20).

Apostelen Paulus bruker det samme bildet flere steder:

”… Dere er Guds åkerland, Guds bygning. Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester…” (1Kor 3:9-10).

”I ham er også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.” (Ef 2:22).

”Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge dere…” (Apg 20:32).

I alle disse avsnittene sammenlignes den troendes liv med konstruksjonen av en bygning.

Det er helt naturlig at det første og viktigste ved en permanent struktur, er grunnvollen. Grunnvollen begrenser nødvendigvis bygningens vekt og høyde. Man kan bare bygge en liten bygning på en svak grunnvoll. På en strek grunnvoll kan man bygge en stor bygning. Det er et tydelig forhold mellom grunnvollen og bygningen.

Viss grunnvollen ikke er solid nok til huset som man bygger på den, vil grunnen sige sammen og huset kan rase sammen.

Det samme skjer åndelig sett med mange bekjennende kristne. De har de beste intensjoner om å bygge en fin, imponerende utgave av kristendommen i sitt liv. Men dessverre varer det ikke lenge før den fine bygningen begynner å synke, den heller og kommer ut av balanse. Den blir karikatur av god arkitektur. Iblant raser den fullstendig sammen og etterlater ikke annet enn en ruinhaug av løfter og bønner og gode intensjoner som aldri ble oppfylt.

Under denne massen av ruiner ligger årsaken til nederlaget begravet. Det var grunnvollen. Den ble aldri skikkelig lagt. Den var ikke i stand til å holde oppe den bygningen som man planla.

Kristus klippen

Hva er så Guds utvalgte grunnvoll for kristenlivet? Svaret gis klart av apostelen:

”For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.” (1Kor 3:11).

Dette stadfestes også av Peter når han taler om Jesus Kristus:

”For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.” (1Pet 2:6).

Her refererer Peter til et avsnitt hos Jesaja: ”… derfor sier Herren Herren: Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein…” (Jes 28:16). GT og NT er altså kommet overens om dette vitale faktum: Kristenlivets sanne grunnvoll er Jesus Kristus selv – ikke noe annet, ikke noen annen.

Det er ikke en trosbekjennelse, en kirke, et kirkesamfunn, noen vedtekter eller en seremoni. Det er Jesus Kristus selv – og ”ingen kan legge en annen grunnvoll” (1Kor 3:11).

Legg merke til Jesu egne ord:

”Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han sine disipler: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” (Matt 16:13-18).

Det er iblant blitt hevdet at disse orden av Jesus betyr at Peter er klippen som den kristne menigheten er bygd på, og at Peter på en måte er kristendommens grunnvoll og ikke Kristus. Spørsmålet er av så vital og vidtrekkende betydning at det er viktig å undersøke Jesu ord meget grundig for å finne den rette meningen.

I opprinnelig nytestamentlig gresk er det et bevisst ordspill i Kristi svar til Peter. Navnet ”Peter” er Petros på gresk. Mens ordet for ”klippe” er petra. Jesus spiller på denne lydlikheten og sier: ”Du er Peter (Petros), og på denne klippe (petra) vil jeg bygge min menighet” (Matt 16:18).

Selv om det er lydlikhet mellom disse to ordene, betyr de noe vidt forskjellig. Petros betyr del av en klippe eller liten stein, en småstein. Petra betyr en stor klippe. Mente Kristus at menigheten skulle bygges på småstein? Neppe.

Jesus brukte dette ordspillet for å forkynne den sannheten han vil meddele. Han identifiserer ikke Peter med klippen. Tvert imot stiller han Peter opp som en kontrast til klippen. Han peker på hvor liten og ubetydelig den lille steinen, Peter, er i sammenligning med den store klippen som menigheten skal bygges på.

Både sunn fornuft og Skriften stadfester dette faktum. Hvis Kristi menighet var grunnlagt på apostelen Peter, ville den vært den mest usikre og ustabile bygningen i verden. Senere i samme kapittel i Matteusevangeliet leser vi at Jesus begynte å tale til disiplene om den forestående forkastelsen og korsfestelsen:

”Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.” (Matt 16:22-23).

Her sier Kristus at Peter er influert av menneskers oppfatninger og til og med av Satan. Hvordan kunne en slik man bli grunnvoll for hele den kristne kirken? Senere i evangeliene leser vi at i stedet for at Peter bekjente Kristus for en tjenestejente, fornektet han Herren offentlig tre ganger.

Selv etter oppstandelsen og pinsedagen forteller Paulus oss at Peter i frykt for sine landsmenn inngikk et kompromiss på et punkt i evangeliets sannhet (se Gal 2:11-14).

Peter var så visst ingen klippe. Han var elskelig, heftig, den fødte leder, men et menneske som de øvrige med alle menneskelige svakheter. Den eneste klippen som den kristne troen kan baseres på, er Kristus selv.

Vi finner også stadfestelse av dette vitale faktum i GT. Salmeforfatteren David, som er profetisk inspirert av Den Hellige Ånd, sier:

”Herren er min klippe… som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.” (Sal 18:3).

I Sal 62 kommer David med en lignende trosbekjennelse:

”Bare i håp til Gud er min sjel stille, fra ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget. (…) Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, min borg. Jeg skal ikke rokkes. Hos Gud er min frelse og min ære, min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.” (Sal 62:2-3.6-8).

Ingenting er enklere enn dette. Ordet ”klippe” forekommer tre ganger og ordet ”frelse” fire. Det vil si at ordene ”klippe” og ”frelse” hører sammen i Skriften og kan ikke skilles. Begge betegner bare én person, og denne personen er Herren selv. Dette understrekes ved gjentakelsen av ordet ”bare”.

Hvis noen krever ytterligere stadfestelse på dette, kan vi gå til Peters egne ord. Når han taler til Israels folk om Jesus, sier han:

”Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” (Apg 4:12).

Herren Jesus Kristus er derfor den sanne klippe, tidsaldrenes klippe, og i ham er det frelse. Den som bygger på denne grunnvollen, kan si med David:

”Han alene er min klippe og min frelse, min borg. Jeg skal ikke rokkes.” (Sal 62:7).

Konfrontasjon

Hvordan bygger man så på denne klippen som er Kristus?

La oss vende tilbake til det dramatiske øyeblikket da Kristus og Peter stod ansikt til ansikt, og Peter sa: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.” (Matt 16:16). Vi har sett at Kristus er klippen, men det er ikke en fjern eller abstrakt Kristus. Peter hadde en bestemt, personlig opplevelse. Det var fire stadier i denne opplevelsen.

1. En direkte, personlig konfrontasjon der Peter møtte Kristus. De stod ansikt til ansikt med hverandre. Det var ingen mellommann mellom dem. Ikke noe annet menneske spilte noen rolle i denne opplevelsen.
2. Peter fikk en direkte, personlig åpenbaring. Jesus sa til ham: ”For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.” (Matt 16:17). Dette var ikke et resultat av naturlig tankegang eller intellektuell forståelse. Det skyldes en direkte åndelig åpenbaring til Peter fra Gud Fader selv.
3. Peters personlige erkjennelse av sannheten som ble åpenbart for ham.
4. En åpen og offentlig bekjennelse fra Peters side av den sannheten han mottok.

I disse fire stadiene ser vi hva det vil si å bygge på klippen. Det er ikke noe abstrakt, intellektuelt eller teoretisk ved det. Hvert stadium involverer en bestemt, individuell opplevelse.

Det første stadiet er en direkte, personlig konfrontasjon med Kristus. Det andre stadiet er en direkte, åndelig åpenbaring av Kristus. Det tredje stadiet er en personlig erkjennelse av Kristus. Det fjerde stadiet er en åpen og personlig bekjennelse av Kristus.

Ved disse fire opplevelsene blir Kristus klippen som troen bygger på for hver enkelt troende.

Åpenbaring

Spørsmålet blir: Kan et menneske i dag lære å kjenne Kristus på samme direkte, personlige måte som Peter lærte å kjenne ham?

Svaret er ja av følgende to grunner:

1. Det var ikke Kristus i hans rene, menneskelige natur som ble åpenbart for Peter. Peter kjente allerede Jesus fra Nasaret, tømmermannens sønn. Han som ble åpenbart for Peter, var den guddommelige, evige, uforanderlige Guds Sønn. Dette er den samme Kristus som nå lever opphøyet i himmelen ved Faderens høyre hånd. Etter nesten to tusen år er det ingen forandring ved ham i det hele tatt. Han er fremdeles Jesus Kristus, i går og i dag den samme, ja til evig tid. Som han ble åpenbart for Peter, kan han fremdeles bli åpenbart i dag for dem som søker ham oppriktig.

• Denne åpenbaringen skjedde ikke ved ”kjøtt og blod” – ved fysiske eller sanselige midler. Det var en åndelig åpenbaring, et verk av Den Hellige Ånd. Den samme Ånd som gav Peter denne åpenbaringen, virker fremdeles i hele verden og åpenbarer den samme Kristus. Jesus selv lovte disiplene:

”Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere.” (Joh 16:13-14).

Ettersom åndelig åpenbaring hører hjemme i det evige, åndelige rike, begrenses det ikke av materielle eller fysiske faktorer, slik som tid eller endring av språk, skikker, klær og andre forhold.

Denne personlige opplevelsen av Jesus Kristus Guds Sønn – åpenbart, erkjent og bekjent ved Den Hellige Ånd – er og forblir den ene urokkelige klippe, den ene ubevegelige grunnvoll som all sann kristen tro må baseres på. Trosbekjennelser og oppfatninger, kirker og kirkesamfunn kan alt sammen forandres, men denne ene sanne Guds frelses klippe med personlig tro på Kristus forblir evig og uforanderlig. På denne kan man bygge sin tro for tid og evighet med en overbevisning som er urokkelig.

Erkjennelse

Ingenting er mer slående i de første kristnes skrifter og vitnesbyrd enn deres trygge og tillitsfulle tro på Kristus. Jesus sier:

”Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” (Joh 17:3).

Dette betyr ikke bare at man kjenner Gud på en generell måte i naturen eller i samvittigheten, som skaper eller dommer. Dette er å kjenne ham slik han personlig er åpenbart i Jesus Kristus. Det betyr heller ikke at man kjenner Jesus Kristus bare som en historisk person eller en stor lærer. Det er å kjenne Kristus selv, direkte og personlig, og Gud i ham. Apostelen Johannes skriver:

”Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.” (1Joh 5:13).

De første kristne trodde ikke bare; de visste også. De hadde en erfaringstro som produserte bestemt kunnskap om det de trodde på.

Litt senere i samme kapittel skriver Johannes:

”Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne gud og det evige liv.” (1Joh 5:20).

Legg merke til den ydmyke, men urokkelig tilliten som kommer til uttrykk i disse ordene. De har sin basis i kunnskapen om en person, og denne personen er Jesus Kristus. Paulus kom med den samme typen personlig vitnesbyrd da han sa:

”Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.” (2Tim 1:12).

Legg merke til at Paulus ikke sier: ”Jeg vet HVA jeg tror på.” Han sier: ”Jeg vet HVEM jeg tror på.” Troen var ikke grunnet på en trosbekjennelse eller en kirke, men på en person han kjente personlig – Jesus Kristus. Som et resultat av dette kjennskapet til Kristus, hadde han full tillit til at sjelen hans skulle bli bevart. Ingenting, verken i tid eller evighet, kunne rokke ved det.

Bekjennelse

Hvis jeg spør mennesker: ”Er du en kristen?” Mange svarer da noe sånt som dette: ”Jeg tror det”, ”jeg håper det”, ”jeg prøver å være det” eller ”jeg vet ikke”. Alle som gir slike svar, røper klart et faktum: Troen deres er ikke bygd på den ene, sikre grunnvollen som består i et direkte, personlig kjennskap til Jesus Kristus.

Sett at du fikk samme spørsmålet: ”Er du en kristen?” Hva ville du svare? La oss til slutt ta med et godt råd fra Jobs bok:

”Forlik deg nå med ham, så vil du få fred! Og så skal lykken bli din.” (Job 22:21).