Guds ord er nyttig til noe. Det har i alle fall sju praktiske virkninger hvis vi tar imot det i tro og med lydighet anvender dets lære:

1. Tro
2. Den nye fødsel
3. Fullstendig åndelig næring
4. Helbredelse og sunnhet for kroppen
5. Mental opplysning og forståelse
6. Seier over synden og Satan
7. Renselse og helliggjørelse

La oss nå se på to andre områder der Bibelen, Guds ord, virker i den troende.

Speilet vårt

Det første vi skal se på, er at Bibelen er et speil med åndelige åpenbaring. Denne siden ved Guds ord blir beskrevet i Jak 1:23-25. I de to foregående versene har Jakob sagt at det er to grunnleggende betingelser for at Guds ord skal virke i oss på rett måte:

Vi må ta villig imot det (Jak 1:21), det vil si med den rette innstillingen i hjerte og sinn.

Vi må være ”Ordets gjørere, ikke bare dets hørere”(Jak 1:22), det vil si at vi straks må anvende det på en praktisk måte i dagliglivet.

Hvis vi svikter her, advarer Jakob oss og sier at vi bedrar oss selv. Det kan nok være at vi kaller oss kristne, disipler eller bibellesere, men vi opplever ikke noen av de praktiske velsignelsene eller godene som Bibelen taler om. Vi kan summere dette ved å si at Bibelen virker praktisk i dem som anvender den praktisk.

Etter denne advarselen fortsetter Jakob i de tre neste versene:

”For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.” (Jak 1:23-25).

Jakob sammenligner Guds ord med et speil. Den eneste forskjellen er at et vanlig speil viser oss bare det Jakob kaller vårt ”naturlige ansikt”, vårt ytre, de fysiske trekkene, kroppen. Guds ords speil åpenbarer ikke de ytre, fysiske trekkene, når vi ser inn i det, men den indre, åndelige naturen og tilstanden. Det åpenbarer det som ikke noe materielt speil og ingen menneskelig visdom kan avsløre for oss – det vi ikke kan få vite på noen annen måte.

Noen har summert dette på denne måten:

”Husk at når du leser Bibelen, leser også Bibelen deg.”

Noen adopterer innstillingen til den gamle greske filosofen som sa: ”Mennesket er alle tings mål.” De antar at de ved sine egne intellektuelle og kritiske evner er i stand til å måle enhver bok og ethvert visdomssystem som de bryr seg med å studere. Men til sin overraskelse oppdager de, mens de studerer Bibelen, selv om de ikke forstår den til fulle, at de selv blir målt etter en norm som ikke er deres egen og som heller ikke er oppfunnet av noe menneske. I likhet med Belsassar i festen, blir det som om ordene åpnes for deres uvillige øyne:

”Veid er du på vektskål og funnet for lett.” (Dan 5:27).

Uten at det skjer ytre forandringer eller endringer i miljøet rundt deg, kan du bli rastløs og utilfreds når du leser Bibelen. Fornøyelser og aktiviteter som tidligere har interessert deg og lagt beslag på deg, mister sin evne til å underholde eller interessere. Du blir i økende grad oppmerksom på et dypt, indre behov i ditt eget vesen. Noe du verken kan definere eller tilfredsstille. Man forstår det ikke alltid klart, men i sitt ords speil viser Gud deg sannheten om ditt eget indre behov og din tomhet.

Denne åpenbaringen av behov fører til at du søker Gud i ydmykhet og oppriktighet, til og med i åndelig blindhet uvitenhet og blindhet. Når du finner Gud på denne måten, oppdager du at han som hadde åpenbart behovet ditt gjennom sitt skrevne ord, også er i stand til å fylle det ved ham som er det levende Ordet, Herren Jesus Kristus.

Bibelen er virkelig et speil for sjelen. Men det er med dette som med andre forhold: Resultatet er for en stor del avhengig av vår egen reaksjon.

På det naturlige området er det vanlig at når vi ser oss i et speil, er det for å foreta oss et eller annet med det speilet avslører for oss. Hvis vi ser at vi er bustete på håret, grer vi det. Hvis vi ser at ansiktet er skittent, vasker vi det. Hvis vi ser at klærne ikke sitter som de skal, retter vi på dem. Hvis vi ser at vi har fått en eller annen infeksjon, oppsøker vi lege for å bli behandlet.

For å kunne ha noe nytte av Guds ords speil, må vi handle på samme måten. Hvis speilet avslører en tilstand av åndelig urenhet, må vi uten å nøle søke renselsen som kommer til oss ved Kristi blod. Hvis speilet avslører åndelig infeksjon, må vi konsultere den store sjelelegen, hans om ”forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.” (Sal 103:3).

Bare ved å handle praktisk og uten å nøle når vi ser hva Guds ords speil avslører, kan vi motta tilgivelse, renselse og helbredelse og alle de andre velsignelsene Gud har bestemt for oss.

Det er nettopp på dette punktet mange mennesker ikke gjør seg rett bruk av Guds speil, noe som de taper på, åndelig og evig. Når de hører Guds ord bli lest, og Guds Ånd virker i dem, blir de oppmerksomme på det i hjerte og liv som er urent, skadelig og ikke velbehagelig for Gud. De ser seg i Guds ords speil, de ser sin egen åndelige tilstand slik Gud ser den.

Den umiddelbare reaksjonen er sorg og anger. De innser behovet og faren. De kan til og med gå så langt at de går fram i en kirke, ber og feller tårer, men reaksjonen går ikke lenger. Det er ingen virkelig forandring i livsførselen. Dagen etter begynner inntrykket å falme. De er tilbake i det gamle sporet igjen.

Meget snart glemmer en slik person hvordan han så ut. Han har ikke lenger bildet av den ubehagelige sannheten som Guds ord så klart og riktig åpenbarte for ham. Han fortsetter på den veien som førte ham lenger og lenger bort fra Gud, ubevegelig og selvtilfreds.

Guds ord avslører ikke bare ubehagelige ting, men også det som er godt. Det avslører ikke bare hva vi er i vår falne tilstand uten Kristus, men også hva vi kan bli i tro på ham. Det avslører ikke bare vår egen rettferdighets skitne klær, men også frelsens rene klær, rettferdighetens skinnende kappe, som vi mottar i tro på Kristus. Det avslører ikke bare fordervelsen og det ufullkomne ved ”det gamle menneske”, uten Kristus, men også helligheten og fullkommenheten i ”det nye menneske” i Kristus.

Hvis da Guds speil først avslører sannheten om vår egen synd og urenhet, og vi straks handler etter denne åpenbaringen – hvis vi omvender oss, hvis vi tror og lyder evangeliet – da vil vi ikke se vår gamle, syndige natur neste gang vi ser oss i speilet. I stedet ser vi oss selv slik Gud når ser oss i Kristus: Tilgitt, renset, rettferdiggjort, en ny skapning. Vi forstår at det har skjedd et under.

Det sanne speilet avslører ikke lenger syndene eller svakhetene våre. I stedet avslører det:

”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste.” (2Kor 5:17-18).

Ikke bare er alt det gamle borte og alt er blitt nytt, men alt er av Gud. Med andre ord, Gud tar på seg ansvar for alle sider og aspekter ved den nye skapningen i Kristus, slik det er åpenbart her i hans eget speil. Her er det ingenting av menneskets veier eller gjerninger. Alt er av Gud.

Litt senere i samme kapittel skriver Paulus:

”Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” (2Kor 5:21).

Legg merke til den fullstendige forvandlingen: Kristus ble gjort til synd med vår syndighet for at vi skulle bli rettferdige med Guds rettferdighet. Hva er Guds rettferdighet? Det er rettferdigheten uten flekk eller lyte, en rettferdighet som aldri har kjent synd. Dette er den rettferdighet som er innpodet i oss i Kristus. Vi trenger å se lenge og inderlig på dette i Guds speil, inntil vi ser oss selv som Gud ser oss.

Vi finner den sammen åpenbaringen i GT, i Høysangen, der Kristus (brudgommen) taler til menigheten (bruden) og sier:

”Alt er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noe lyte på deg.” (Høy 4:7).

Her avslører det feilfrie speilet en feilfri rettferdighet, den som er vår i Kristus. Paulus understreker hvor viktig det er for kristne at de stadig ser seg i Guds ords speil.

”Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.” (2Kor 3:18).

Paulus taler, i likhet med Jakob, om Guds ords speil. Han forteller oss at dette speilet ikke bare avslører syndene for oss som tror, de som Kristus fjerner for at de aldri mer skal bli husket. I stedet for dem åpenbarer Ordet Herrens herlighet, den han venter på å tilføre oss ved tro. Paulus understreker at det er når vi på denne måten ser Herrens herlighet i speilet, Guds Ånd blir i stand til å virke i oss og forvandle oss til det samme bildet av herlighet som vi ser.

I dette som i så mange andre eksempel i Skriften, ser vi at Ånden og Guds ord alltid arbeider sammen i harmoni. Det er når vi ser i Guds ords speil at Ånden virker i oss og forvandler oss til likhet med det speilet åpenbarer. Hvis vi slutter på se oss i Ordets speil, er ikke Ånden lenger i stand til å virke på denne måten.

I 2Korinterbrev vender Paulus tilbake til det samme emnet:

”For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.” (2Kor 4:17-18).

Her lærer Paulus at trofast, seirende utholdenhet i jordiske trengsler, kan føre til store og evige resultater i oss som troende. Men han legger til de samme kvalifikasjonene som i foregående kapittel. Denne virkningen av åndelige herlighet i oss er bare effektiv når vi ikke har ”det synlige for øye, men det usynlige.” (2Kro 5:18).

Hvis vi tar blikket bort fra det evige, vil ikke prøvelsene lenger produsere den samme velsignede virkningen i oss. Det er i Guds ords speil vi ser disse evige ting. Derfor må vi stadig se i dette speilet.

Legg for eksempel merke til hvordan Moses holdt ut i 40 år i eksil i ørkenen etter at han flyktet fra Egypt:

”Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.” (Heb 11:27).

Legg merke til kilden til Moses sin utholdenhet i prøvelser: ”For han holdt ut som om han så den usynlige.” Det var Moses sin visjon av den evige, usynlige Gud og frelser for sitt folk som gav ham tro og mot til å holde ut og triumfere i alle lidelser. Den sammen visjonen kan gi oss den samme troen og motet i dag. Hvor finner vi denne kontinuerlige visjonen av Gud i våre daglige behov og prøver? I det underfulle, åndelige speilet som han har gitt oss i denne hensikt – det er hans eget ords speil. Her ligger hemmeligheten til forvandlende nåde og et seirende liv – i bruken av Guds speil. Når vi bruker speilet rett, virker Gud dette fram i livet vårt.

Dommeren vår

Endelig er Guds ord dommeren vår. Gjennom hele Bibelen legges det vekt på at Gud alene har den suverene og evige retten til å dømme. Dette temaet går igjen i hele GT. Abraham sier for eksempel: ”Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?” (1M 18:25). Jefta sa: ”Herren, han som er dommer, han skal dømme i dag…” (Dom 11:27). Salmeforfatteren skrev: ”Det er sannelig en Gud som dømmer på jorden.” (Sal 58:12). Og Jesaja sa: ”For Herren er vår dommer.” (Jes 33:22).

Når vi går til NT, går vi inn i en mer fullstendig åpenbaring av motivene for og metodene i Guds dom. Kristus sier:

”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Joh 3:17).

I 2Pet 3:9 leser vi:

”Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.”

Disse versene – og mange andre, i likhet med dem – åpenbarer at Gud ønsker å gi nåde og frelse, og at han er sen med vrede og dom.

Denne Guds senhet når det gjelder å utøve dommer, finner sitt uttrykk i måten som Guds endelige dom vil bli utført på, slik NT åpenbarer. For det første har Gud Fader en evig, suveren rett til å dømme. Peter taler om Gud:

”… som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger.” (1Pet 1:17).

Her sies det at det er Gud Faders oppgave å dømme alle mennesker, men Kristus åpenbarer at Fadere i sin suverene visdom har overgitt hele dommen til Sønnen:

”For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham.” (Joh 5:22-23).

Videre sier Kristus:

”For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn.” (Joh 5:26-27).

Her ser vi at dommen er overført fra Faderen til Sønnen.

Det oppgis to grunner til dette. For det første er det slik at sammen med dommerens embete følger æren av å være dommer. På denne måten vil alle mennesker bli nødt til å vise Gud Sønnen den samme ære som de viser Gud Fader. For det annet er det fordi Kristus er både menneskesønn og Guds Sønn, det vil si han har del i så vel menneskelig som guddommelig natur. I dommen er han derfor i stand til å ta hensyn til menneskelige skrøpeligheter og fristelser, ut fra egen erfaring.

Men nåden i den guddommelige naturen hos Sønnen, så vel som hos Faderen, gjør at Kristus også er uvillig til å dømme. Av den grunn har han overført den endelige domsautoriteten fra sin egen person til Guds ord.

”Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.” (Joh 12:47-48).

Dette åpenbarer at den endelige domsautoriteten ligger i Guds ord. Dette er den upartiske, uforanderlige normen som alle mennesker en dag skal dømmes etter.

I Jes 66:2 sier Herren:

”Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.”

I lys av NTs åpenbaring forstår vi hvorfor et menneske skal skjelve for Guds ord. Når vi leser det og hører det, befinner vi oss for Den Allmektige Guds domstol. Her utfoldes prinsippene og standarden i den guddommelige dommen for hele menneskeheten for dem som vil motta dette. Kristus beskriver Guds dom slik:

”For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” (Matt 5:18).

”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.” (Matt 24:35).

I Bibelens siste kapitler trekkes sløret for framtiden til side for å åpenbare hva som skal skje når Kristi ord går i oppfyllelse, himmel og jord forgår, og Guds trone blir reist for den siste, store dom.

”Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.” (Åp 20:11-13).

I denne siste scenen forsikrer Kristus oss at det blir én, og bare én, standard i dommen: det evige, uforanderlige Guds ord. Dette blir en oppfyllelse av Sal 119:160:

”Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.”

Her utfoldes, i absolutt fullkommenhet, hver eneste en av de rettferdige dommene i Guds uforanderlige ord.

Det er viktig at vi får øynene opp for denne åpenbaringen om at hele dommen blir etter Guds ord og at den er et uttrykk for Guds nåde og barmhjertighet, ettersom den gjør oss i stand til, i dette livet, å la Guds dom gå over oss, så unnslipper vi den. Av den grunn sier Paulus:

”Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.” (1Kor 11:31).

Hvordan kan vi dømme oss selv? Ved at vi bøyer oss i alle deler og detaljer for dommen i Guds ord. Gjør vi det og ved omvendelse og i tro aksepterer Guds tilgivelse og nåde, vil aldri Gud dømme oss. Kristus forsikrer oss dette.

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.” (Joh 5:24).

Denne forsikringen gjentas i Rom 8:1:

”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”

Hva skal vi gjøre for å slippe unna Guds fordømmelse? Vi må høre hans ord. Vi må i ydmykhet og med anger akseptere alle hans rettferdige dommer når de felles over livet vårt. I tro må vi akseptere Ordets vitnesbyrd om at Kristus tok fordømmelsen på seg og led straffen vår. Når vi aksepterer disse sannhetene i Guds ord, blir vi frikjent, vi er rettferdiggjort. Vi går fra fordømmelse og død til tilgivelse og evig liv.

Alt dette skjer ved Guds ord. Hvis vi forakter og forkaster det, vil det dømme oss på den siste dagene. Hvis vi aksepterer og lyder det, forsikrer det oss allerede om fullkommen tilgivelse og full frelse ved en rettferdighet som ikke er vår, men Guds egen rettferdighet.