I vårt studium av dette emne vil vi først vende oss til Kristi egne ord. Han taler her til jødene og rettferdiggjør det han nettopp har sagt om seg selv og som jødene motsa, nemlig at han er Guds Sønn. Til støtte for denne påstanden siterer Kristus fra Salmene i GT, som han betegner med uttrykket ”deres egen lov”. Han sier:

”Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i deres lov: Jeg har sagt: Dere er guder? Når loven har kalt dem som Guds ord kom til, for guder – og Skriften kan ikke gjøres ugyldig – hvordan kan dere da si til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud! – fordi jeg har sagt: Jeg er Guds Sønn?” (Joh 10:34-36).

I dette svaret gjør Jesus bruk av to betegnelser som siden har vært brukt mer enn alle andre av hans etterfølgere om Bibelen. Den første betegnelsen er ”Guds ord”, den andre er ”Skriften”. Det er viktig å se på hva disse to betegnelsene sier oss om Bibelens natur.

Når Jesus kalte Bibelen ”Guds ord”, indikerte han med det at sannhetene som var åpenbart i den ikke er oppstått blant mennesker, men har sin opprinnelse i Gud. Selv om mange forskjellige mennesker er blitt brukt på ulike måter for å gjøre Bibelen tilgjengelig for verden, har de alle bare vært redskaper eller kanaler. Ikke i noe tilfelle kom Bibelens budskap eller åpenbaring ved mennesker, alltid og bare fra Gud selv.

Bibelen – Guds skrevne ord

På den annen side indikerte Jesus, når han brukte den andre betegnelsen, ”Skriften”, en guddommelig bestemt begrensning i Bibelen. Uttrykket ”Skriften” betyr bokstavelig ”det som er skrevet”. Bibelen inneholder ikke hele kunnskapen om Den allmektige Gud og hva hans vilje er i alle aspekter og detaljer. Den inneholder ikke engang alle de guddommelige inspirerte budskap som Gud har gitt gjennom menneskelige redskaper. Dette bevises ved det faktum at Bibelen selv refererer på mange steder til ytringer av profeter hvis ord ikke er gjengitt i Bibelen.

Vi ser derfor at Bibelen, selv om den er fullkommen sann og autoritativ, også i høyeste grad er selektiv. Dens budskap er først og fremst rettet til menneskeheten. Det uttrykkes i ord som mennesker kan forstå. Det sentrale emnet og hensikten er menneskets åndelige velvære. Det åpenbarer primært syndens natur og konsekvenser og hvordan man kan befris fra synden og dens konsekvenser ved tro på Kristus.

La oss se ganske kort på Jesu ord i Joh 10:35. Han setter ikke bare sitt personlige segl på Bibelens to hovedbetegnelser – ”Guds ord” og ”Skriften” – men han setter også helt klart sitt segl på Bibelens fullstendige autoritet. Han sier nemlig:

”… Skriften kan ikke gjøres ugyldig.”

Dette enkle uttrykket ”kan ikke gjøres ugyldig” inneholder alt som kan sies om Bibelens sterke og guddommelige autoritet. Det kan skrives mange bind både for og mot Bibelen, men i siste instans har Jesus sagt alt som er nødvendig i fem enkle ord: ”Skriften kan ikke gjøres ugyldig.”

Når vi tar tilstrekkelig hensyn til Bibelens påstand om at de mennesker som var engasjert i skrivingen, i alle deler bare var redskaper eller kanaler, og at hvert eneste budskap og hver åpenbaring i den har sin opprinnelse i Gud, er det ingen logisk eller fornuftig grunn til å forkaste Bibelens påstand om dens fullstendige autoritet.

Vi lever i en tid da mennesker kan sende satellitter ut i verdensrommet og da man ved hjelp av usynlige midler som radio, radar eller elektronikk kan kontrollere banene til disse satellittene tusener av mil borte. Man kan opprettholde kommunikasjon med dem og motta meldinger fra dem. Hvis mennesker kan oppnå slike resultater, er det bare blinde fordommer – og det av den mest uvitenskapelige karakter – som vil fornekte muligheten av at Gud kunne skape mennesker med mentale og åndelige evner slik at han kunne kontrollere eller lede dem, opprettholde kommunikasjonen med dem og motta kommunikasjon fra dem. Bibelen hevder at det er dette Gud gjorde og fortsetter å gjøre.

Den moderne vitenskapens oppdagelser og oppfinnelser setter på ingen måte Bibelens påstander i miskreditt. Den gjør det lettere for ærlige og oppriktige mennesker å forestille seg det forholdet mellom Gud og mennesker som gjorde Bibelen mulig.

Inspirert av Den Hellige Ånd

Bibelen indikerer ganske enkelt at det er én suveren, usynlig innflytelse ved hvem Gud faktisk kontrollerte, ledet og kommuniserte med de menneskeånder og menneskesinn som skrev Bibelen. Denne usynlige innflytelse er Den Hellige Ånd – Guds egen Ånd. Apostelen Paulus sier for eksempel:

”Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.” (2Tim 3:16).

Ordet som her er oversatt ”innåndet” betyr bokstavelig ”innblåst av Gud” og har direkte tilknytning til ordet ”Ånd”. Med andre ord, Guds Ånd – Den Hellige Ånd – var den usynlige, ufeilbarlige innflytelsen som kontrollerte og ledet alle dem som skrev Bibelens forskjellige bøker.

Dette kommer kanskje enda tydeligere fram hos apostelen Peter:

”For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning.” (2Pet 1:20).

Med andre ord, som vi allerede har forklart, er det ikke noe budskap eller åpenbaring i Bibelen som har menneskelig opprinnelse. Det er alltid Gud som står bak.

Peter fortsetter å forklare hvordan det foregikk:

”For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.” (2Pet 1:21).

Det greske ordet som er oversatt ”drevet av” betyr bokstavelig ”båret sammen med”, ”ledet i sin kurs ved”. Med andre ord, akkurat som mennesker i dag kontrollerer satellittenes kurs i verdensrommet ved bruk av radio og elektronikk, kontrollerte Gud dem som skrev Bibelen ved å la sin guddommelige Ånd påvirke menneskets åndelige og mentale evner. Å fornekte at Gud hadde muligheter til det, er å gi uttrykk for fordommer, i lys av samtidens vitenskap.

I GT presenteres denne samme sannheten om guddommelig inspirasjon for oss ved et annet bilde, hentet fra en aktivitet som går mye lenger tilbake i menneskenes historie enn dages utskyting av satellitter i verdensrommet. Salmeforfatteren David sier:

”Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden – sju ganger renset.” (Sal 12:7).

Bildet er hentet fra prosessen med å rense sølv i en ovn av leire. Leiren representerer det menneskelige elementet, sølvet det guddommelige budskapet som skal formidles gjennom den menneskelige kanalen. Ilden som sørger for sølvets absolutte renhet, det vil si budskapets absolutte nøyaktighet, representerer Den Hellige Ånd. Uttrykket ”sju ganger” indikerer – som tallet sju mange steder i Bibelen – Den Hellige Ånds absolutt fullkomne gjerning.

Hele bildet forsikrer oss altså om at den fullstendige nøyaktigheten i Skriftens guddommelige budskap, skyldes Den Hellige Ånds fullkomne gjerning. Han overstyrer all svakheten i den menneskelige leiren og renser bort alle menneskelige feils slagg fra det rene sølvet i Guds budskap til menneskene.

Evig, autoritativt

Det er muligens ingen skikkelse i GT som hadde en klarer forståelse av sannheten og autoriteten i Guds ord enn salmeforfatteren David. Han skriver:

”Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.” (Sal 119:89).

Her understreker David at Bibelen ikke er et produkt av tiden, men av evigheten. Den inneholder Guds evige tanker og rådslutninger, formet før tiden begynte og verdens grunnvoll ble lagt. Ut fra evigheten er den kommet inn i tidens verden ved menneskelige kanaler, men når tiden og verden blir borte, kommer Guds tanker og rådslutninger, åpenbart gjennom Skriften, til å stå fast, urokkelig og uforanderlig. Kristus uttrykte den samme tanken:

”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.” (Matt 24:35).

David sier også:

”Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.” (Sal 119:160).

I de siste par århundrene har det vært rettet meget sterk kritikk mot Bibelen, både GT og NT. Men noen av de sterkeste angrepene har vært fokusert på 1M og de fire bøkene som følger etter denne. Disse fem første bøkene i Bibelen, kjent som ”pentateuken” eller ”torah”, blir tilskrevet Moses som forfatter.

Det er derfor bemerkelsesverdig at nesten 3000 år før disse angrepene på pentateuken kom opp i menneskers tanke, hadde David gitt Den Hellige Ånds vitnesbyrd til Guds troende folks oppfatning til alle tider:

”Summen av ditt ord er sannhet.” (Sal 119:160).

Med andre ord er Bibelen sann fra 1M 1:1 og helt til det siste verset i Joh Åp. Kristus og apostlene aksepterte, i likhet med alle troende jøder på den tiden, den absolutte sannheten og autoriteten i GTs skrifter, deriblant de fem Mosebøkene.

Vi leser at da Kristus ble fristet av Satan i ørkenen, svarte han på alle angrepene med direkte sitater fra GT (se Matt 4:1-10). Tre ganger begynte han svaret med ordene: ”Det står skrevet…” Hver gang siterte han direkte fra 5M. Det er et bemerkelsesverdig faktum at ikke bare Kristus, men også Satan aksepterte den absolutte autoriteten i denne boken.

I Bergpreika sa Kristus:

”Dere må ikke tro at jeg er komme for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” (Matt 5:17-18).

Ordene ”minste bokstav” er en oversettelse av det minste tegnet i det hebraiske alfabetet, omtrent på størrelse og i form som et komma. Ordet ”tøddel” indikerer en liten krøll, mindre enn et komma, som blir lagt til i hjørnet på visse bokstaver i det hebraiske alfabetet for å skjelne dem fra andre bokstaver som er meget like i form.

Det Kristus altså sier, er at den opprinnelige teksten i de hebraiske tekstene er så nøyaktig og autoritativ at ikke det som er mindre i størrelse enn et komma, kan forandres eller fjernes. Det er neppe mulig å forestille seg hvordan Kristus kunne ha sagt tydeligere hvor absolutt nøyaktige og autoritative de GTlige skriftene er.

I hele sin lærertjeneste på jorden la han den samme innstillingen for dagen med hensyn til de GTlige skriftene. Vi leser for eksempel at da fariseerne stilte spørsmål om ekteskap og skilsmisse, svarte Kristus ved å henvise dem til åpningskapitlene i 1M (se Matt 19:3-9). Han innledet svaret med å spørre:

”Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne…” (1M 1:4).

Uttrykket ”begynnelsen” er en direkte referanse til 1M, ettersom dette er bokens hebraiske tittel.

Da saddukeerne stilte spørsmål om dødes oppstandelse, svarte Kristus dem ved å henvise til beretningen om Moses ved den brennende busken, slik den er fortalt i 2M (se Matt 22:31-32). Som med fariseerne svarte ham i form av et spørsmål:

”Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.”

Kristus siterer her fra 2M 3:6. Ved å sitere disse ordene av Moses som var nesten 1500 år gamle på denne tiden, sa Kristus til saddukeerne på sin tid: ”Har dere ikke lest hva Gud har talt til dere?” Legg merke til uttrykket: ”det som er talt til dere av Gud”. Kristus betraktet ikke dette som Moses hadde skrevet som bare et historisk dokument fra fortiden, men mer som et levende, oppdatert, autoritativt budskap direkte fra Gud til folket på Jesu tid. At det var gått 1500 år siden Moses skrev dette, hadde ikke svekket ordenes vitalitet, nøyaktighet eller autoritet.

Det var ikke bare det at Kristus understreket den absolutte nøyaktigheten i de GTlige skriftene i sin undervisning. Han erkjente også deres absolutte autoritet og at de hadde omtalt hele hans jordiske liv. Fra han ble født til han døde og oppstod var det ett stort, rådende prinsipp som er uttrykt i ordene ”for at det skulle oppfylles”. Det som skulle oppfylles, var i alle deler relevante skriftavsnitt i GT. Bibelen taler for eksempel om hver av følgende hendelser i Jesu liv som oppfyllelser av GTlige skrifter:

• At han skulle fødes av en jomfru.
• Hans fødsel i Betlehem.
• Flukten til Egypt.
• At han bosatte seg i Nasaret.
• At han ble salvet av Den Hellige Ånd.
• Hans tjeneste i Galilea.
• At han helbredet syke.
• At jødene forkastet hans lære og undergjerninger.
• Bruken av lignelser.
• At han ble forrådt av en venn.
• At hans disipler forlot ham.
• At han ble hatet uten årsak.
• At han ble fordømt sammen med forbrytere.
• At man kastet lodd om klærne hans.
• At han ble tilbudt eddik for sin tørst.
• At han ble gjennomboret uten at noen ben ble brutt.
• At han ble begravet i en rik manns grav.
• At han stod opp fra de døde tredje dag.

Hele Jesu jordiske liv fulgte i alle deler den absolutte autoriteten i de GTlige skriftene. Når vi stiller dette faktum sammen med hans egen absolutte godkjenning av de GTlige skriftene i hele hans lære, kan man bare trekke én logisk slutning av det: Hvis de GTlige skriftene ikke er en absolutt nøyaktig og autoritativ åpenbaring fra Gud, ble enten Jesus Kristus bedratt eller han var en bedrager.

Samstemmig, fullstendig, tilstrekkelig

La oss nå se på autoriteten som hevdes for NT.

Først må vi understreke det bemerkelsesverdige faktum at så langt vi vet, skrev aldri Kristus selv et eneste ord – med unntak av det ene tilfellet da han skrev på bakken etter at en kvinne var grepet i hor.

Men han befalte tydelig disiplene at de skulle forkynne historien om hans tjeneste og lære til alle folk på jorden.

”Gå derfor (ut) og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt 28:19-20).

Tidligere hadde hans sagt:

”Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde.” (Matt 23:34).

Ordet ”skriftlærde” betyr ”skrivere”, det vil si folk som uttrykte religiøs lære i skriftlig form. Det er derfor klart at Jesus mente at historien om hans tjeneste og lære skulle skrives av disiplene i permanent form.

Videre sørget Jesus for alt som var nødvendig for absolutt nøyaktighet i alt han ville disiplene skulle skrive. Han lovte nemlig å sende dem Den Hellige Ånd i denne hensikt.

”Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.” (Joh 14:26).

Vi finner et lignende løfte i Joh 16:13-15. Legg merke til at Kristus her sørger både for fortid og framtid, det vil si både for den nøyaktige gjengivelsen av det disiplene allerede hadde sett og hørt og også den nøyaktige mottakelsen av de nye sannhetene som Den Hellige Ånd heretter skulle åpenbare for dem. Fortiden er sikret i uttrykket ”han skal… minne dere om alt det som jeg har sagt dere.” (Joh 14:26). Framtiden er sikret i uttrykket ”han skal lære dere alle ting” (vers 26) og videre i Joh 16:13: ”… skal veilede dere til hele sannheten.”

Vi ser altså at NTs nøyaktighet og autoritet, i likhet med GTs, ikke er avhengig av menneskelige observasjoner, hukommelse eller forstand, men bygger på Den Hellige Ånds lære, veiledning og kontroll. Av den grunn sier apostelen Paulus:

”Hele Skriften… er innåndet av Gud.” (2Tim 3:16).

Vi ser at apostlene forstod dette klart og hevdet denne autoriteten i skriftene sine. Peter skriver for eksempel:

”Mine kjære! Dette er alt det andre brevet jeg skriver til dere…  så dere minnes de ord som de hellige profeter før har talt, og det bud deres apostler har brakt fra Herren og Frelseren.” (2Pet 3:1-2).

Her plasserer Peter de GTlige profetenes skrifter på lik linje med de skrevne bud fra Kristi apostler. De har samme autoritet. Peter anerkjenner også den guddommelige autoriteten i Paulus sine skrifter, for han sier:

”… og akt på Herrens tålmodighet som frelse! Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang.” (2Pet 3:15-16).

Uttrykket ”de andre Skriftene” indikerer at i Paulus sin levetid anerkjente de andre apostlene brevene hans som autoritativ Skrift. Men Paulus hadde aldri kjent Jesus i hans jordiske tjeneste. Derfor bygde autoriteten i Paulus sin undervisning helt og fullt på Den Hellige Ånds overnaturlige inspirasjon og åpenbaring.

Det samme gjelder Lukas, som aldri fikk tittelen apostel. Likevel hevder han i begynnelsen av sitt evangelium at han hadde gått ”nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av.” (Luk 1:3). Det greske ordet som er oversatt ”fra begynnelsen” betyr bokstavelig ”ovenfra”.

I Joh 3:3, der Jesus taler om å bli ” født på ny”, benyttes det samme greske ordet som er oversatt ”igjen” eller ”ovenfra”. I hvert av disse avsnittene indikerer ordet Den Hellige Ånds direkte, overnaturlige intervensjon og gjerning.

Vi finner altså, ved en grundig undersøkelse, at påstanden om både GT og NT sin absolutte nøyaktighet og autoritet ikke hviler på variable og sviktende menneskelige evner, men på guddommelig, overnaturlig veiledning, åpenbaring og kontroll ved Den Hellige Ånd. Når man tolker GT og NT sammen på denne måten, stadfester og kompletterer de hverandre og utgjør en samstemmig, fullstendig og tilstrekkelig åpenbaring fra Gud.

Vi har også sett at det ikke er noe i dette totalsynet på Skriften som ikke kan forenes med logisk tenkning, vitenskap og sunn fornuft. Tvert imot. Det er mye i alt dette som stadfester et slikt syn og gjør det enkelt å tro.