Vi skal se på de praktiske virkningene hos dem som tar imot Ordet. I Heb 4:12 leser vi at

”Guds ord er levende og virksomt”.

Det greske ordet som er oversatt ”virksomt”, er det samme som ”energisk”. Bildet viser oss intensitet, vibrerende energi og aktivitet.

På lignende måte sier Jesus om seg selv:

”De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv.” (Joh 6:63).

Og apostelen Paulus skriver til de kristne i Tessalonika:

”Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.” (1Tess 2:13).

Vi ser altså at Guds ord ikke kan reduseres til lyder i luften eller tegn på et papirark. Guds ord er liv. Det er ånd. Det er levende. Det er aktivt. Det er energisk. Det virker effektivt i dem som tror på det.

Responsen bestemmer virkningen

Men Bibelen gjør det også helt klart at virkningen i ethvert tilfelle bestemmes av responsen hos dem som hører det. Av den grunn sier Jakob:

”Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.” (Jak 1:21).

Før Guds ord kan mottas i sjelen med frelsende virkning, er det visse ting som må legges av. De to forholdene Jakob spesielt nevner, er ”all urenhet” og ”enhver rest av ondskap”, eller ”uskikkelighet”. Det urene betegner en pervers nytelse av det skitne og urene. Denne innstillingen stenger sinn og hjerte for Guds ords frelsende innflytelse.

På den annen side minner uskikkeligheten om dårlig oppførsel hos et barn. Vi sier om barnet at det er ”uskikkelig” når det nekter å ta imot lærdom eller irettesettelse fra dem som er eldre, men protesterer og tar til gjenmæle.

Denne innstillingen overfor Gud finner man ofte hos ugjenfødte mennesker. Flere skriftsteder refererer til denne innstillingen:

”Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?” (Rom 9:20).

”Vil du også gjøre min rettferdighet til intet? Vil du dømme meg skyldig, så du får rett?” (Job 40:3).

Denne innstillingen, i likhet med urenheten, lukker hjerte og sinn for Guds ords velsignende virkninger.

Det motsatte av urenhet og uskikkelighet beskrives av Jakob som ”saktmodighet”. Den bærer i seg ideene om ro, ydmykhet, oppriktighet, tålmodighet og åpenhet i hjerte og sinn. Disse karakteristiske trekkene forbindes ofte med det Bibelen kaller ”Herrens frykt”, det vil di en ærbødig og respektfylt holdning overfor Gud.

I Salmenes bok finner vi en beskrivelse av en mann som er i stand til å høste goder og velsignelser av Guds opplæring gjennom Ordet:

”Herren er god og rettvis, derfor lærer han syndere veien. Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei (…) Hvem er den mann som frykter Herren? Ham lærer han den vei han skal velge (…) Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort.” (Sal 25:8-9.12.14).

Her ser vi at ”saktmodighet” og ”gudsfrykt” er nødvendige egenskaper hos dem som ønsker å få opplæring og velsignelse fra Gud gjennom hans ord. Dette er helt motsatt av det Jakob beskriver som ”urenhet” og ”uskikkelighet”.

Vi finner altså at Guds ord kan produsere helt forskjellige virkninger i forskjellige mennesker og at disse virkningene bestemmes av reaksjonen hos dem som hører det. Av den grunn leser vi i Heb 4:12, ikke bare at Guds ord er ”levende” og ”virksomt”, men også at ”det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.” Med andre ord avslører Guds ord den indre natur og karakter hos dem som hører det, og det skiller klart mellom forskjellige typer tilhørere. På samme måte beskriver Paulus evangeliets karakter med hensyn til å skille og avsløre:

”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.” (1Kor 1:18).

Det er ingen forskjell på budskapet som forkynnes. Budskapet er det samme til alle mennesker. Forskjellen ligger i reaksjonen hos dem som hører. Noen reagerer med at de synes budskapet er fullstendig dårskap, mens de som reagerer på motsatt måte, opplever det som Guds frelsende kraft i livet.

Det leder oss til enda et faktum om Guds ord. Det uttrykkes i nøkkelverset i Heb 4:12. Guds ord er ikke bare levende og virksomt, det skiller ikke bare eller dømmer hjertets tanker og planer, men det er også ”skarpere enn noe tveegget sverd”. Det vil si at det deler alle dem som hører det i to klasser – de som forkaster det og kaller det dårskap, og de som tar imot det og finner Guds frelseskraft i det.

Det var i denne betydningen Kristus sa:

”Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor.” (Matt 10:34-35).

Sverdet som Kristus kom med, er det Johannes så gå ut av hans munn, det skarpe, tveeggede Guds ords sverd (se Åp 1:16). Dette sverdet skiller, der det går fram på jorden, mellom medlemmer av samme familie, det kutter de sterkeste jordiske bånd. Virkningen bestemmes av hver enkelts respons.

Tro

Når vi nå vender oss til dem som tar imot Guds ord med saktmodighet og oppriktighet, med et åpent hjerte og sinn, så la oss i rekkefølge se hvilke virkninger det fører til.

Den første av disse virkningene er tro.

”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” (Rom 10:17).

Tre skritt i den åndelige prosessen beskrives her, og de følger etter hverandre:

• Guds ord forkynnes.
• Man hører det.
• Man tror.

Guds ord skaper ikke tro umiddelbart. Det skal høres først. Høringen kan beskrives som en innstilling som følge av vekket interesse og oppmerksomhet, et oppriktig ønske om å ta imot og forstå budskapet som presenteres. Ut fra det man så hører, utvikles troen.

Det er viktig å legge merke til at høringen av Guds ord setter i gang en prosess i sjelen som troen utvikles fra og at denne prosessen krevet et minimum av tid. Det kan forklare hvorfor man finner så liten tro blant mange bekjennende kristne i våre dager. De gir seg ikke tilstrekkelig tid til å høre Guds ord, så den kan få virke fram tro i dem. Hvis de ikke gir seg tid til personlige stunder med studier av Guds ord, vil alt skje med hastverk og på en så tilfeldig måte at alt er over før troen har fått tid til å utvikle seg.

Når vi ser hvordan troen produseres, forstår vi også mye klarer hvordan man skal definere bibelsk tro. I alminnelig tale brukes ordet ”tro” meget fritt. Vi taler om å tro på en lege, en medisin, en avis, en politiker eller et politisk parti – eller fotball-lag. Men i Skriftens betydning må ordet ”tro” defineres mye klarere. Ettersom troen kommer av å høre Guds ord, er den alltid direkte relatert til Guds ord. Bibelsk tro består ikke i å tro på hva som helst vi kan ønske oss eller gjette oss til. Bibelsk tro må defineres som å tro på at Gud mener det Gud har sagt i sitt ord, at Gud vil gjøre det han har lovet i sitt ord.

David gav for eksempel uttrykk for denne troen da han sa til Herren:

”Så la nå, Herre, det ord du har talt om din tjener og om hans hus, stå fast til evig tid, og gjør som du har sagt!” (1Krøn 17:23).

Bibelsk tro uttrykkes i disse fem ordene: ”gjør som du har sagt!”

Jomfru Maria uttrykte den samme formen for bibelsk tro da engelen Gabriel kom til henne med løftet fra Gud. Hun sa:

”Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!” (Luk 1:38).

Dette er hemmeligheten til en bibelsk tro – ”etter ditt ord”. Bibelsk tro produseres i sjelen når man hører Guds ord og reagerer aktivt ved å hevde oppfyllelsen av det Gud har sagt. Vi har understreket at tro er den første virkningen som produseres i sjelen ved Guds ord, ettersom tro av dette slaget er grunnleggende for enhver positiv transaksjon mellom Gud og menneskesjelen.

”Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Heb 11:6).

Vi ser at troen er det første og uunnværlige svaret fra menneskesjelen overfor Gud.

”Den som trer fram for Gud, må tro…” (Heb 11:6).

Den nye fødsel

Etter troen er den neste store virkningen av Guds ord i menneskesjelen den åndelige oppvekkelsen som i Skriften kalles ”den nye fødsel” eler å bli ”født på ny”. Jakob sier om Gud:

”Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.” (Jak 1:18).

En gjenfødt kristen har fått en ny form for åndelige liv, og dette er skapt ved Guds ord som er mottatt ved tro i sjelen.

På lignende måte beskriver apostelen Paulus kristne som:

”gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.” (1Pet 1:23).

Det er et prinsipp både i naturen og i Skriften at sæden bestemmer hva slags liv det skal bli. Et maisfrø produserer mais. Et byggfrø produserer bygg. Et appelsinfrø produserer appelsiner.

Slik er det også med den nye fødsel. Sæden er det guddommelige, uforfalskede, evige Guds ord. Livet som produseres, når det mottas i tro i den troendes hjerte, er som sæden – guddommelig, uforfalsket, evig. Det er egentlig Guds eget liv som kommer inn i menneskesjelen ved hans ord.

Johannes skriver:

”Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.” (1Joh 3:9).

Johannes forbinder her det seirende livet hos en kristen med naturen i den sæd som produserte dette livet i ham – Guds egen sæd – Guds uforfalskede ord. Ettersom denne sæd er uforfalsket, vil livet som produseres også bli uforfalsket, det vil si absolutt rent og hellig.

Men dette skriftordet betyr ikke at en gjenfødt kristen aldri kan synde. I enhver gjenfødt kristen er det blitt en fullstendig ny natur. Paulus kaller den nye naturen ”det nye menneske” og stiller den opp i kontrast til ”det gamle menneske” – den gamle, korrupte, fordervede, falne naturen som dominerer alle som ikke er født på ny (se Ef 4:22-24).

Det er en fullstendig kontrast mellom disse to: Det ”nye menneske” er rettferdig og hellig. Det ”gamle menneske” er fordervet og korrupt. Det ”nye menneske” er født av Gud og kan ikke synde. Det ”gamle menneske” er et produkt av opprør og fall og kan ikke annet enn synde.

Livet som en gjenfødt kristen lever, er et resultat av forholdet mellom disse to naturer. Så lenge det ”gamle menneske” blir undertrykket og det ”nye menneske” har kontrollen, er det ubesmittet rettferdighet, seier og fred. Men når det ”gamle menneske” får sin plass og tar kontrollen igjen, er de uunngåelige konsekvensene mislykkethet, nederlag og synd.

Vi kan summer opp kontrasten slik: En sann kristen, som er blitt født på ny ved Guds ords ufordervede sæd, har muligheten i seg til å leve et liv i seier over synd, men kan synde. Det ugjenfødte menneske, som aldri er blitt født på ny, har ikke noe alternativ, men må synde. Det er en uunngåelig slave av sin egen korrupte, falne natur.

Åndelig næring

Vi har sagt at den nye fødsel ved Guds ord produserer en helt ny natur i sjelen – et nytt liv. Dette leder oss til å betrakte neste hovedeffekt som Guds ord produserer.

På alle livets områder er det en uforanderlig lov: Så snart det fødes et nytt liv, er det første og største behover for dette nye livet at det får næring til å opprettholde livet. Når et menneske fødes, kan barnet være sundt og friskt på alle måter, men hvis det ikke raskt får næring, vil det visne vekk og dø.

Det samme er sant med hensyn til det åndelige riket. Når et menneske fødes på nytt, krever den nye åndelige naturen i dette mennesket straks åndelige næring, både for å opprettholde livet og for å vokse. Den åndelige næringen som Gud har sørget for til ale sine gjenfødte barn, finner vi i hans eget ord. Guds ord er så rikt og variert at det inneholder næring tilpasset alle stadier i den åndelige utviklingen.

Guds mat på de første stadiene i den åndelige veksten beskrives i 1Peters brev. Straks etter at Peter i det første kapitlet har talt om å bli født på ny ved Guds ords uforgjengelige sæd, fortsetter han i det andre kapitlet:

”Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse. Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse.” (1Pet 2:1-2).

For nyfødte babyer i Kristus har Gud  forordnet sitt eget ords rene melk som næring. Denne melken er nødvendig for fortsatt liv og vekst.

Men det er knyttet en advarsel til dette. Naturlig sett kan melken, uansett hvor ren og frisk den er, lett bli fordervet og ødelagt hvis den kommer i kontakt med noe som er surt eller harskt. Det samme er sant på det åndelige området. Om nyfødte kristne skal få den rette næringen av Guds ords rene melk, må hjertene først bli helt renset fra alt som er surt eller harskt.

Av denne grunn advarer Peter oss og sier vi må legge bort all ondskap, svik, hykleri, misunnelse og baktalelse. Dette er sure og harske elementer fra det gamle livet. Hvis det ikke renses ut av hjertene våre, vil det hindre Guds ords velsignede virkninger i oss, så det ikke blir den rette åndelige sunnhet og vekst.

Men det er ikke Guds vilje at kristne skal fortsette på det åndelige spedbarnsstadiet for lenge. Når de begynner å vokse, gir Guds ord dem mer enn melk som skal holde dem oppe. Da Kristus ble fristet av Satan til å forvandle steiner til brød, sa han:

”Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.” (Matt 4:4).

Kristus indikerer her at Guds ord er det åndelige motstykket til brødet i menneskets naturlige kosthold. Med andre ord er det hovedbestanddelen i kostholdet, kilden til styrke.

Det er betydningsfullt at Kristus la vekt på ”hvert ord som går ut av Guds munn”. Med andre ord må kristne som ønsker å modnes åndelig, lære seg å studere hele Bibelen, ikke bare noen få kjente avsnitt. Dessverre er det mange bekjennende kristne som knapt vet hvor i Bibelen de skal finne Esras og Nehemjas bøker eller noen av de små profetene. Langt mindre har de selv studert budskapet i slike bøker.

Det er ikke rart at de fortsetter hele livet på et slags åndelig spedbarnsstadium. De er faktisk sørgelige eksempler på tilbakesatt utvikling, grunnet utilstrekkelig føde.

Foruten melk og brød sørger Guds ord også for solid føde. Forfatteren av Hebreerbrevet refser de hebraiske troende på den tiden for at de i mange år hadde kjent Skriftene, men de hadde ennå ikke lært å studere dem skikkelig eller tilegne seg læren. Konsekvensen ble at de fremdeles var åndelig umodne og ute av stand til å hjelpe andre som trengte åndelig veiledning. Slik uttaler forfatteren seg:

”For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt.” (Heb 5:12-14).

For et bilde av mange bekjennende kristne og menighetsmedlemmer i vår tid! De har hatt Bibelen, og de har gått i kirken i mange år. Enda ved de lite om hva Bibelen lærer! De er svake og umodne når det gjelder åndelig erfaring og lite i stand til å gi råd til en synder eller veilede en nyomvendt! Etter så mange år er det fremdeles åndelige spedbarn, ute av stand til å fordøye en undervisning som går lenger enn til bare å servere melk!

Men det er ikke nødvendig å forbli i denne tilstanden. Forfatteren av Hebreerbrevet peker også på løsningen. Det er å oppøve sansene ved rett bruk. Det regelmessige, systematiske studiet av hele Guds ord vil utvikle og modne våre åndelige evner.