Når vi har lagt grunnvollen for livet ved et personlig møte med Kristus, blir spørsmålet hvordan vi kan fortsette å bygge på denne grunnvollen.

Svaret på dette spørsmålet finner vi i den kjente lignelsen om de to mennene som bygde hus, den ene var klok, den andre uforstandig.

”Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han bli lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort.” (Matt 7:24-27).

Legg merke til at forskjellen ikke lå i prøvelsen de var utsatt for. Begge mennene opplevde uvær – vind, regn, flom. Kristendommen har aldri tilbudt noen en stormfri passasje til himmelen. Tvert imot blir det sagt at ”vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apg 14:22).

Enhver veiviser som peker mot himmelen og som går en omvei utenom trengsler, er et bedrag. Den leder ikke til det lovede målet. Hva var så den virkelige forskjellen mellom de to mennene og husene deres? Den kloke mannen bygde på fjellgrunn, den uforstandige på sand.

Den kloke mannen bygde på en slik måte at huset ble stående trygt etter uværet. Den uforstandige mannen bygde på en slik måte at huset ble rasert av uværet.

Bibelen – troens grunnvoll

Hvordan skal vi forstå dette bildet med å bygge huset på fjellgrunn? Hva betyr det for oss som kristne? Kristus selv klargjør dette:

”Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.” (Matt 7:24).

Det å bygge på fjellgrunn betyr at man hører og gjør etter Kristi ord. Når grunnvollen først er lagt i livet vårt – klippen Kristus – bygger vi på denne grunnvollen ved å høre og gjøre etter Guds ord, ved å studere det inngående og innrette livet etter Guds ords lære. Det var derfor Paulus sa til de eldste i Efesos:

”Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, han som er mektig til å oppbygge dere…” (Apg 20:32).

Det er Guds ord og bare Guds ord, slik vi hører det og gjør etter det, slik vi studerer det og innretter livet etter det, som er i stand til å bygge en sterk, trygg trosbygning i oss, lagt på grunnvollen som er Kristus selv.

Dette fører oss til et emne som er av meget stor betydning for den kristne troen: Forholdet mellom Kristus og Bibelen og derav forholdet mellom hver kristen og Bibelen.

Gjennom hele Bibelen erklærer den at den er ”Guds ord”. På den annen side står det mange steder at Jesus Kristus kalles ”Ordet” eller ”Guds ord”.

Her er noen eksempler:

”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” (Joh 1:1).

”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans hørlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” (Joh 1:14).

”Han (Kristus) er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds ord.” (Åp 19:13).

Denne identiteten i navn avslører identiteten i natur. Bibelen er Guds ord, og Kristus er Guds ord. Begge er guddommelige, autoritative, fullkomne åpenbaringer av Gud. Begge er i fullkommen harmoni med hverandre. Bibelen åpenbarer Kristus på en fullkommen måte. Kristus oppfyller Bibelen på en fullkommen måte. Bibelen er Guds skrevne ord. Kristus er Guds personlige ord. Før inkarnasjonen var Kristus det evige Ordet hos Faderen. I sin inkarnasjon er Kristus Ordet som ble menneske. Den samme Hellige Ånd som åpenbarer Gud i det skrevne Ordet, åpenbarer også Gud i Ordet som ble menneske, Jesus fra Nasaret.

Beviset på disippelskap

Hvis Kristus i denne betydningen er fullkommen ett med Bibelen, blir følgen at den troendes forhold til Bibelen må bli det samme som forholdet til Kristus. Dette faktum vitner Skriftene om på mange steder.

La oss først gå til Joh 14. I dette kapitlet sier Jesus til disiplene at han i legemlig forstand skal tar fra dem og at etter det må det bli et nytt forhold mellom dem og ham. Disiplene er verken i stand til eller villige til å akseptere denne forestående forandring. Særlig har de vansker for å forstå at de skal få se Kristus og ha samfunn med ham etter at han har dratt fra dem. Kristus sier:

”Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg…” (Joh 14:19).

De siste ordene her kan også oversettes: ”… men dere skal fortsette å se meg.” Det er på grunn av denne uttalelsen Judas (ikke Iskariot, men den andre Judas) spør:

”Herre, hva er grunnen til at du vil åpenbare deg for oss, men ikke for verden.” (Joh 14:22).

Med andre ord: ”Herre, hvis du skal forlate oss, og hvis verden ikke skal se deg mer, hvordan kan du da fremdeles åpenbare deg for oss, disiplene dine, og ikke for dem som ikke er disiplene dine? Hva slags kommunikasjon er det du mener, den som ikke skal være åpen for verden?”

Jesus svarer:

”Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” (Joh 14:23).

Nøkkelen til forståelsen av dette svaret finner vi i uttrykket ”da holder han mitt ord”. Den spesielle forskjellen på en sann disippel og et menneske av denne verden, er at den sanne disippelen holder fast på Kristi ord.

Fire fakta av vital betydning for hvert eneste menneske som oppriktig ønsker å være en kristen, kommer til uttrykk i Kristi svar:

”Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” (Joh 14:23).

Her er de fire vitale fakta:

1. At man holder fast på Guds ord, er det som framfor noe annet skiller Kristi disippel fra resten av verden.
2. At man holder fast på Guds ord, er den fremste prøven på disippelen kjærlighet til Gud og den fremste grunnen til Guds kjærlighet til disippelen.
3. Kristus åpenbarer seg for disippelen ved Guds ord når man holdet det og lyder det.
4. Faderen og Sønnen kommer inn i disippelens liv og etablerer en permanent bolig i ham ved Guds ord.

Kjærlighetens prøve

La meg stille apostelen Johannes sitt ord ved siden av dette svaret som Kristus gir:

”Den som sier: Jeg kjenner ham! – og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder hans ord, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham.” (1Joh 2:4-5).

Vi ser av disse to avsnittene at det er umulig å legge for stor vekt på hvor viktig Guds ord er i den troendes liv.

For å summere dette, skiller du deg ut som en Kristi disippel hvis du holder Guds ord. Det er prøven på din kjærlighet til Gud. Det er årsaken til Guds spesielle kjærlighet til deg. Det er det ”medium” – middel – Kristus bruker for å åpenbare seg for deg, og ved det kommer Gud Fader og Sønnen inn i livet ditt og tar bolig i det.

La meg si det på denne måten:

Din innstilling til Guds ord er din innstilling til Gud. Du elsker ikke Gud mer enn du elsker Hans ord. Du lyder ikke Gud mer enn du lyder hans ord. Du ærer ikke Gud mer enn du ærer hans ord. Du har ikke mer rom i hjerte og liv for Gud enn du har for hans ord.

Vil du vite hvor mye Gud betyr for deg? Spør deg selv. Hvor mye betyr Guds ord for deg? Svaret på det andre spørsmålet er også svaret på det første. Gud betyr like mye for deg som hans ord betyr for deg – verken mer eller mindre.

Åpenbaringsmidler

Det er en alminnelig og økende oppfatning i den kristne kirken at vi i våre dager har gått inn i den tidsperioden som er forutsagt i Apg 2:17:

”Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.”

Jeg tror at Gud taler til sitt troende folk gjennom profetier, syner, drømmer og andre former for overnaturlig åpenbaring. Likevel holder jeg fast på at Skriften er det største og mest autoritative middel Gud taler til sitt folk gjennom. Her åpenbarer hans seg for sitt folk, han veileder og fører dem. Jeg mener derfor at alle andre former for åpenbaring må prøves omhyggelig med henvisninger til Skriften og at de bare kan aksepteres når de er i samsvar med de lærer og forskrifter, den praksis og de eksempler vi ser i Skriften. Vi leser:

”Utslokk ikke Ånden! Ringeakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode. (1Tess 5:19-21).

Det er derfor galt å slokke enhver ekte manifestasjon av Den Hellige Ånd. Det er galt å forakte profetisk tale, gitt ved Den Hellige Ånd. På den annen side er det meget nødvendig at man prøver Åndens manifestasjoner, enhver profeti, ved å henvise til Skriftens norm. Så skal man holde fast på – akseptere, bevare – bare de manifestasjonene eller profetiene som er i full overensstemmelse med denne guddommelige standard. Jesaja advarer oss:

”Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem.” (Jes 8:20).

Skriften – Guds ord – er altså den absolutte normen som alt annet skal dømmes og prøves etter. Ingen lære, ingen praksis, ingen profeti, ingen åpenbaring skal aksepteres hvis den ikke er i full overensstemmelse med Guds ord. Ikke noe menneske, ingen gruppe, ingen organisasjon, ingen kirke har autoritet til å forandre, overskygge eller fravike Guds ord. Uansett på hvilket område eller i hvilken grad en person, gruppe, organisasjon eller kirke avviker fra Guds ord, er de på dette område eller i denne grad i mørke: ”Det er ingen morgenrøde for dem.”

Vi lever i en tid da det i økende grad er nødvendig å understreke  Skriftens overopphøyet over alle andre åpenbaringskilder og lærer. Vi har allerede nevnt den store, verdensvide utgytelsen av Den Hellige Ånd i de siste dager og de forskjellige overnaturlige manifestasjonene som følger denne utgytelsen.

Men Skriften kommer også med advarsler til oss sammen med Åndens økte aktivitet og manifestasjoner. Det skal være en lignende økning i aktivitetene til demoniske krefter, som alltid søker å stå imot Guds folk og Guds hensikter på jorden.

Kristus selv advarte oss da han talte om denne samme tidsperioden:

”Om noen da sier til dere: Se, her er Messias, eller der, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. Se, jeg har sagt dere det på forhånd.” (Matt 24:23-25).

På samme måte advarer apostelen Paulus oss:

”Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet. Disse forbyr å gifte seg og påbyr å avholde seg fra visse slag mat, enda Gud har skapt den til å bli tatt imot med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne.” (1Tim 4:1-3).

Paulus advarer oss her og sier at i de siste dager vil det bli sterk økning i utbredelsen av falske lærer og kulter, og at den usynlige makten bak disse vil være forførende ånder og demoner. Som eksempel nevner han religiøse lærer og praksis som fremmer unaturlige og ubibelske former for asketisme med hensyn til mat og normale ekteskapelige forhold. Paulus indikerer at forsvaret mot å bli bedratt av disse formene for religiøs vranglære, er å tro på og kjenne sannheten – det vil si Guds ords sannhet.

Ved denne guddommelige sannhetsnormen er vi i stand til å oppdage og forkaste alle former for satanisk villfarelse og bedrag. Men for dem som bekjenner religion uten sunn tro og kunnskap til det Skriften lærer, er dette i sannhet en farlig tid.

Vi trenger å holde fast på et stort, veiledende prinsipp som er framstilt i Skriften. Det er dette: Guds ord og Guds Ånd virker alltid sammen i perfekt enhet og harmoni. Vi kan aldri skille Ordet fra Ånden eller Ånden fra Ordet. Det er ikke Guds plan at ordet skal virke atskilt fra Ånden eller Ånden atskilt fra Ordet.

”Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust.” (Sal 33:6).

Ordet som her er oversatt med ”pust”, er det vanlige hebraiske ordet for ”ånd”. Men bruken av ordet ”pust” betegner et vakkert bilde av Guds Ånds arbeid. Som Guds ord går ut av hans munn, går hans Ånd – som er hans pust – med det.

På vårt menneskelige nivå går nødvendigvis pusten ut med ordet hver gang vi åpner munnen for å si noe. Slik er det også med Gud. Som Guds ord går ut, går hans pust – det vil si hans Ånd – med det. Slik er Guds ord og Guds Ånd alltid sammen, fullkomment forent i en eneste guddommelig operasjon.

Vi ser dette faktum illustrert i skapelsesberetningen, noe salmeforfatteren minner oss om. I 1M 1:2 leser vi:

”… og Guds Ånd svevet over vannene.”

I neste vers, 1M 1:3, leser vi:

”Da sa Gud: Det blir lys!”

Guds ord gikk ut, Gud uttalte ordet ”lys”. Og da Ordet og Ånden slik var forenet fant skapelsen sted, lyset ble skapt, Guds hensikt var oppfylt.

Det som var sant om denne store skapelseshandlingen, er også sant i hver enkelts liv. Guds ord og Guds Ånd forenet i våre liv inneholder all Guds skapende autoritet og kraft. Gjennom dem vil Gud gi oss alt vi trenger og virke fram sin fullkomne vilje og plan for oss. Men skiller vi disse to fra hverandre – søker Ånden uten Ordet eller studerer Ordet skilt fra Ånden – går vi vill og tar feil av Guds plan.

Å søke Åndens manifestasjoner atskilt fra Ordet, ender alltid i dårskap, fanatisme og villfarelser. Å bekjenne Ordet uten Åndens liv resulterer bare i død, maktesløs ortodoksi og religiøs formalisme.