Forklaring på gresk og hebraisk

For det første trenger vi en klar forståelse av ordet ”omvendelse”, slik det er brukt i Skriften.

I NT er verbet ”å omvende” vanligvis en oversettelse av det greske ordet metanoein. Det har en bestemt mening i hele historien om det greske språket, fra klassisk gresk til nytestamentlig gresk. Den grunnleggende betydningen er alltid den samme: ”å endre mening”. Altså: ”Omvendelse” i NT er ikke en følelse, men en beslutning.

Når vi er klar over dette faktum, kan vi avvise mange falske oppfatninger og ideer om omvendelse. Mange assosierer omvendelse med følelser – med gråt osv. Det er imidlertid mulig for et menneske å ha sterke følelser og felle mange tårer uten at man er omvendt i bibelsk forstand. Andre forbinder omvendelse med at man engasjerer seg i visse religiøse ritualer eller seremonier – i noe man kaller ”botsøvelser”. Men her er det samme prinsipp: Det er mulig at man kan være sterkt engasjert i religiøse ritualer og seremonier uten at man er omvendt i bibelsk forstand.

Sann omvendelse er en fast, indre beslutning, en sinnsforandring.

Hvis vi går tilbake til GT, finner vi at ordet som oftest er oversatt ”å omvende”, bokstavelig talt betyr ”å snu”, ”å vende tilbake”, ”å snu ryggen til”. Dette harmonerer perfekt med betydningen av omvendelse i NT. Det NT-lige ordet betegner en indre beslutning, en indre sinnsforandring. Det GT-lige ordet betegner den ytre handlingen, som er et uttrykk for den indre sinnsforandringen – man snur ryggen til eller snur seg rundt.

NT legger altså vekt på den indre naturen i sann omvendelse, mens GT understreker det ytre uttrykket for denne indre forandringen. Setter vi de to sammen, får vi følgende komplette definisjon av omvendelse:

Omvendelse er en indre sinnsforandring som resulterer i at man ytre sett snur ryggen til, eller snur seg rundt, for å gå videre i en helt ny retning.

Synderens første respons overfor Gud

Det perfekte eksemplet på sann omvendelse, definert på denne måten, finner vi i lignelsen om den fortapte sønnen. Se Luk 15:11-32. Her leser vi om hvordan denne gutten vendte ryggen til far og hjemmet og reiste til et land langt borte, der han ødte alt han hadde i synd og utsvevelser. Etter en tid kom han til seg selv, sulten, ensom og kledd i filler. Han satt blant svinene og lengtet etter noe å fylle magen med. Da tok han en beslutning. Han sa:

”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.” (Luk 15:18).

Straks satte han beslutningen ut i livet. ”Og han stod opp og kom til sin far” (Luk 15:20). Dette er sann omvendelse. Først en indre beslutning, deretter den ytre handlingen som ble en konsekvens av denne beslutningen – gutten vendte tilbake til faren og hjemmet.

I sin ugjenfødte, syndige tilstand har hvert eneste menneske som er født, vendt ryggen til Gud, Far, og himmelen, hjemmet. Hvert skritt man tar, er et skritt bort fra Gud og himmelen. Når man går på denne veien, er lyset bak en og skyggene foran. Jo lenger ,an går, jo lenger og mørkere blir skyggene. Hvert skritt er et skritt nærmere slutten – et skritt nærmere graven, nærmere helvete, nærmere det endeløse mørket i en evig fortapelse.

Hvert eneste menneske som slår inn på en slik vei, må ta en viktig beslutning. Man må stanse, forandre mening, forandre retning, vende ansiktet i motsatt retning, snu ryggen til skyggene og vende ansiktet mot lyset.

Denne første viktige handlingen kalles omvendelse i Skriften. Det er det første skrittet hver eneste synder må ta hvis man ønsker å bli forlikt med Gud.

Det er selvsagt avsnitt i enkelte oversettelser der verbet ”å omvende seg” er brukt i andre betydninger, men når vi undersøker disse avsnittene grundig, finner vi at ordet ”omvende” benyttes for å oversette andre ord fra originalspråket. I den engelske King James-oversettelsen av 1611 av Matt 27:3-4 leser vi for eksempel at da Judas Iskariot så at Kristus var blitt dømt til døden, ”omvendte” han seg – repented himself – fordi han hadde forrådt Kristus for penger.

Det greske ordet som er brukt i grunnteksten, er ikke metanoein, som vi tidligere har definert. Ordet som er brukt om Judas, er metamelein, som uttrykker det folk feilaktig tolker som omvendelse, men som betyr ”anger”, ”kval”. Det er ingen tvil om at Judas i denne stund opplevde intense kvaler og følte anger. Men han opplevde ikke en sann, bibelsk omvendelse. Han endret ikke sinn og kurs. I alle fall ikke i Matt 27:3-4.

Tvert imot forteller Matt 27:5 at han gikk ut og hengte seg. I Apg 1:25 uttrykkes dette slik: ”… til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas forlot for å gå til sitt eget sted.” Judas hadde helt sikkert sterke følelser, han hadde kvaler og følte anger. Men han opplevde ikke sann omvendelse. Han endret ikke kurs. Han hadde allerede gått for langt. Til tross for Frelserens advarsel overgav han seg selv med vilje til en kurs som det ikke var noen tilbaketrekning fra. Han hadde passert ”omvendelsesstadiet”.

For en alvorlig og fryktelig lekse dette er! Det er mulig for et menneske at man i sin egenrådighet og stahet kommer til et punkt der man ikke kan snu – et sted der omvendelsens dør ved ens egenrådighet for evig blir lukket bak en.

En annen som gjorde denne samme tragiske feilen, var Esau, som solgte sin førstefødselsrett for et måltid mat.

”Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.” (Heb 12:17).

I et dåraktig, flyktende øyeblikk solgte Esau førstefødselsretten til broren Jakob for en bolle med suppe. ”Slik ringeaktet Esau førstefødselsretten.” (1M 25:34). Vi må huske at han ved å forakte førstefødselsretten også foraktet alle de velsignelsene og løftene fra Gud som var knyttet til denne. Senere angret Esau det han hadde gjort. Han søkte å få tilbake førstefødselsretten og velsignelsen, men han ble avvist. Hvorfor?

Fordi han fant ikke rom for omvendelse. I margen til 1611-utgaven av King James-versjonen, er det en alternativ oversettelse: ”Han fant ingen vei til sinnsforandring.” (Heb 12:17).

Her er ytterligere et bevis på at sterke følelser ikke nødvendigvis er noe uttrykk for omvendelse. Esau ropte høyt og gråt bitre tårer, men til tross for dette, fant han ingen vei til omvendelse. Ved en triviell, overilt handling bestemte han hele livskursen og avgjorde sin plass i tid og evighet. Han hadde gått inn på en kurs som det senere ikke var noen vei tilbake fra.

Det er så mange som gjør det samme som Esau i våre dager. For noen øyeblikks sensuell nytelse eller kjødelig tilfredsstillelse forakter de Den allmektige Guds mange velsignelser og løfter. Senere, når de føler på feilen og roper etter åndelige og evige velsignelser, som de tidligere har foraktet, oppdager de at de blir avvist. Hvorfor? Fordi de ikke finner noen vei til omvendelse, til sinnsforandring.

Den eneste veien til sann tro

NT taler meget tydelig om dette: Sann omvendelse må alltid gå forut for sann tro. Uten sann omvendelse kan det aldri bli snakk om sann tro. Kallet til omvendelse begynner allerede ved innledningen til NT ved døperen Johannes sin tjeneste:

”Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse.” (Mark 1:3-4).

Døperen Johannes sitt kall til omvendelse var en nødvendig forberedelse for åpenbaringen av Messias for Israel. Før Israel ble kalt tilbake til Gud ved omvendelse, kunne ikke den etterlengtede Messias bli åpenbart iblant dem.

Noen vers lenger nede leser vi om det første budskapet Kristus forkynte etter at Johannes hadde forberedt veien for ham.

”Men etter at Johannes var satt i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium. Han sa: Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!” (Mark 1:14-15).

Den første befalingen som kom fra Jesu munn, var ikke at de skulle tro, men at de skulle omvende seg. Først omvendelse, så tro.

Etter sin død og oppstandelse, da Kristus befalte sine apostler at de skulle gå til alle folkeslag med evangeliet, var igjen det første ordet i budskapet ”omvendelse”:

”Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.” (Luk 24:46-47).

Igjen er det omvendelse først, deretter syndenes forlatelse.

Like etter oppstandelsen begynte apostlene, ved sin talsmann Peter, å oppfylle denne befalingen fra Kristus. Etter at Den Hellige Ånd kom på pinsedag, spurte den overbeviste (men ennå uomvendte) skaren:

”Hva skal vi gjøre, brødre?” (Apg 2:37).

Det kom et øyeblikkelig og bestemt svar på dette spørsmålet:

”Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.” (Apg 2:38).

Igjen er det omvendelse først, deretter dåp og syndsforlatelse.

Da Paulus talte til de eldste i menigheten i Efesos, gav han et omriss av det evangeliske budskapet han hadde forkynte for dem.

”Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene. Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.” (Apg 20:20-21).

Rekkefølgen i Paulus sitt budskap er det samme: Først omvendelse, deretter tro.

Endelig, som vi allerede har sett i Heb 6:1-2 nevnes omvendelse fra døde gjerninger først i rekkefølgen av de grunnleggende lærene i den kristne tro, deretter tro, dåp osv. Uten unntak, gjennom hele NT, er omvendelsen det første svaret som Guds evangelium krever. Ingenting kan komme foran dette, og ingenting kan ta plassen for det.

Sann omvendelse må alltid gå forut for sann tro. Uten slik omvendelse blir troen alene en tom bekjennelse. Det er en av grunnene til at mange kristnes opplevelse er så ustabil og usikker. De søker å bygge uten den første av de store grunnleggende lærene. De bekjenner tro, men de har aldri praktisert sann omvendelse. Resultatet er at den troen de bekjenner, verken gir dem Guds nåde eller respekt i verden – eller autoritet i det åndelige.

På mange steder er det i dag slik at man har ført forenklingen av det evangeliske budskapet et skritt for langt. Det budskapet som ofte forkynnes i dag, er: ”Bare tro.” Men det er ikke Kristi budskap. Kristus og apostlene hans forkynte: ”Omvend deg og tro”. Enhver forkynner som utelater kallet til omvendelse, leder syndere feil og representerer Gud på feil måte. Paulus sier nemlig at Gud ”befaler… nå alle mennesker, alle steder, at de skal omvende seg.” (Apg 17:30). Dette er Guds generelle budskap til hele menneskeheten, at alle mennesker hvor de enn er, må vende om.

I Heb 6:1 defineres omvendelse som ”omvendelse fra døde gjerninger”, i Apg 20:21 som ”omvendelse til Gud”. Dette betyr at vi, når vi omvender oss, vender oss fra våre døde gjerninger og vender ansiktet mot Gud, rede til å høre og lyde hans neste befaling.

Uttrykket ”døde gjerninger” inkluderer alle handlinger og aktiviteter som ikke er basert på omvendelse og tro. Det inkluderer også religiøse handlinger og aktiviteter, også fra den bekjennende kristenhet, hvis de ikke er bygd på denne grunnvollen. Det er i denne forbindelsen Jesaja roper ut:

”All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.” (Jes 64:5).

Det er ingen henvisning her til syndige handlinger og ondskap. Selv de gjerninger som gjøres i religionens og moralens navn, er uakseptable for Gud hvis de ikke er basert på omvendelse og tro. Velgjørenhet, bønner, kirkegang, alle slags religiøse ritualer og seremonier, er bare ”døde gjerninger” og ”et urent klesplagg” hvis de ikke er basert på omvendelse og tro!

Det er også et annet faktum ved bibelsk omvendelse som må understrekes. Sann omvendelse begynner med Gud og ikke med mennesket. Den oppstår ikke i menneskets vilje, men i Guds frie og suverene nåde. Hvis det ikke hadde vært for Guds nåde og Guds ånds påvirkning, ville ikke mennesket, overlatt til seg selv, være i stand til å omvende seg. Derfor roper salmeforfatteren om oppreisning.

”Gud, reis oss opp igjen, og la ditt åsyn lys, så vi blir frelst!” (Sal 80:4).

Ordet som er oversatt ”reis oss opp”, betyr bokstavelig talt ”få oss til å snu ryggen til”. Jeremia bruker det samme ordet i Klag 5:21:

”Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake.”

Hvis ikke Gud først påvirker mennesket til å søke ham, kan man ikke av sin egen vilje omvende seg til Gud og bli frelst. Det er alltid Gud som tar det første skrittet.

I NT uttrykker Kristus den samme sannheten:

”Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham.” (Joh 6:44).

Den store krisen i hvert eneste menneskeliv oppstår i det øyeblikk ånden kaller til en omvendelse. Hvis man gir etter for dette, fører det til frelsende tro og evig liv. Forkaster man det, blir synderen overlatt til å fortsette på sin vei mot graven og et uendelig mørke i en evighet skilt fra Gud. Skriften gjør det klart at selv i dette livet er det mulig for et menneske å passere ”stadiet for omvendelse” – at man kommer til et punkt der Guds Ånd ikke mer kaller på en til omvendelse, og der alt håp er ute før man når evighetens porter.

Det passer å avslutte dette studiet med noen ord av Kristus i Luk 13:3, som også gjentas i vers 5:

”Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måten.”

Kristus talte her om mennesker som døde mens de utførte et religiøst ritual. Det tales om en del galileere hvis blod Pilatus blandet med deres egne offer. Mens de ofret i templet, ble disse mennene henrettet etter ordre fra den romerske landshøvdingen, og deres blod ble blandet med blodet fra offerne deres på tempelgolvet.

Kristus forteller oss at disse mennene gikk til grunne. De gikk til en evig fortapelse. Deres religiøse offer i templet kunne ikke redde sjelene, ettersom de ikke var basert på sann omvendelse.

Det samme er sant når det gjelder mange bekjennende kristnes religiøse seremonier i dag. Ingen av disse religiøse aktivitetene kan erstatte sann omvendelse. Uten en slik omvendelse sa Kristus: ”… skal dere alle omkomme på samme måten.” (Luk 13:3).