Grunnvollen for læren om Kristus defineres i Heb 6:1-2. Den består av seks store fundamentale lærer om den kristne troen:

1. Omvendelse fra døde gjerninger
2. Tro på Gud
3. Lære om dåp
4. Håndspåleggelse
5. Oppstandelse fra de døde
6. Evig dom

Nå skal vi studere den tredje av disse, læren om dåp. Den logiske måten å begynne dette studiet på, er å finne, om det er mulig, den korrekte, opprinnelige meningen med ordet ”dåp” – eller, mer nøyaktig, verbet ”å døpe”, som substantivet ”dåp” er dannet av.

Det greske ordet for døpe er baptizo.

Betydning

Verbet har en spesiell, karakteristisk form som det for øvrig er mange andre eksempler på i det greske språket. Det karakteristiske ved denne verbale formen er innskuddet av de to bokstavene –iz i en enkel, grunnleggende rot. Den grunnleggende roten er bapto. Innskuddet av de to ekstra bokstavene –iz i denne roten danner da den sammensatte formen baptizo.

Innskuddet av tilleggsstavelsen -iz i et hvilket som helst gresk verb gir verbet en spesiell kausativ mening. Det vil si at det sammensatte verbet alltid betegner en årsak til at noe er eller skjer. Den nøyaktige betydningen av det som får det til å bli eller skje, bestemmes av meningen i det enkelte rotverbet, som den sammensatte, kausative formen er bygd opp av.

Med dette i tanken kan vi nå danne oss et klart og nøyaktig bilde av det greske verbet baptizo. Dette er en sammensatt, kausativ form, bygd opp fra den enkle rotformen bapto. For å få en rett forståelse av baptizo, trenger vi da å få vite betydningen av bapto.

Den enkle rotformen bapto forekommer tre ganger i den greske teksten i NT som dannet grunnlaget for den meste kjente og innflytelsesrike av alle engelske bibeloversettelser, King James versjonen. I hver av disse tre tilfellene oversettes det opprinnelige greske verbet bapto med det samme engelske verbet ”to dip”. På norsk: ”å dyppe”.

De tre avsnittene i NT der ordet bapto forekommer, er:

Først i Luk 16:24. Her roper den rike mannen, som plages i dødsriket, der han er i pine, til Abraham:

”Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge!”

Det andre stedet er Joh 13:26. Her, ved det siste måltidet, avslører Jesus forræderen som skal forråde ham, idet han gir disiplene et spesielt tegn:

”Det er ham som jeg gir det brødstykket jeg nå dypper.”

Det tredje stedet er i Åp 19:13. Her beskriver Johannes Herren Jesus Kristus slik han ser ham komme i herlighet i spissen for himmelens hevnende hær:

”Han er iført en kledning som er dyppet i blod.”

I alle disse tre avsnittene gjør både ordet som man har brukt i oversettelsen og sammenhengen i hvert enkelt tilfelle det klart at det greske ordet bapto betyr:

”Å dyppe noe i en væske og ta det opp igjen.”

I det store standardverket for bibelreferanse – Strong’s Exhaustive Concordance of the Bible – gir forfatteren følgende beskrivelse av primærbetydningen av verbet bapto:

”Å dekke helt med væske”, derav ”å dyppe”.

I NT finner vi også en sammensatt versjon av verbet bapto, dannet av den greske preposisjonen en- eller em-, som betyr ”i”. Dette gir oss den sammensatte formen embapto. Denne sammensatte formen, embapto, forekommer også tre ganger i det greske nye testamentet. De tre versene er Matt 26:23, Mark 14:20 og Joh 13:26. Enhver som bryr seg med å sjekke selv, vil oppdage at i alle tre versene blir denne sammensatte formen embapto oversatt (i likhet med den enkle formen bapto) med verbet ”å dyppe”.

Vi kommer altså til følgende konklusjon: Det greske verbet bapto – enten i dets enkle form eller med prefikset em-, som betyr ”i” – forekommer seks ganger i den greske teksten til NT, og i alle tilfeller er det oversatt ”å dyppe”. Sammenhengen i alle disse tilfellene indikerer klart at handlingen som beskrives ved dette verbet, er at det dyppes noe i en væske og at dette blir tatt opp igjen.

Etter å ha kommet fram til den korrekte betydningen av det enkle verbet bapto er det ingen vanskelighet å finne den korrekte betydningen av den sammensatte formen baptizo.

Hvis bapto betyr ”å dyppe noe i en væske og ta det opp igjen”, kan baptizo bare ha én mulig bokstavelig betydning. Logisk sett må det bety ”å få noe til å bli dyppet i en væske og ta dette opp igjen”. Kort sagt betyr baptizo – av hvilket vi har fått ordet ”døpe” – ”å få noe til å bli dyppet”.

Historisk anvendelse

Denne konklusjonen stadfestes hvis man fører ordet baptizo tilbake til det greske språkets tidlige historie.

I det tredje århundre før den kristne æra hadde det greske språket, takket være Alexander den stores veldige erobringer, spredt seg langt utenfor Hellas sitt geografiske område eller til de greske byene og stedene i Lilleasia. I tiden da NT ble skrevet, var gresk språk alminnelig akseptert som kommunikasjonsmiddel for de fleste folk som grenset til Middelhavet.

Det er denne formen for gresk språk vi finner i NT og som fører sin lingvistiske opprinnelse tilbake til den renere formen for klassisk gresk, som opprinnelig ble brukt i greske byer og stater i århundrene som gikk foran. De fleste av ordene som er brukt i NT-lig gresk, har sin opprinnelse og betydning i de tidligste formene for klassisk gresk.

Dette gjelder også verbet baptizo. Ordet kan spores tilbake til den tidlige, klassiske formen for gresk språk så langt som til det femte århundre før Kristus. Fra da av har det en kontinuerlig historie i det greske språk, helt til det første og andre århundre etter Kristus. Det vil si gjennom hele perioden da NT ble skrevet.

I hele denne perioden på seks eller sju århundrer beholder ordet en uforanderlig, grunnleggende mening: ”Å dyppe”, ”å senke ned i”, ”å dukke under”. I denne betydningen blir det brukt både bokstavelig og metaforisk.

Her er noen eksempler på bruken av ordet i denne perioden:

1. I det femte eller fjerde århundre f.Kr. blir baptizo brukt av Platon om en ung mann som blir ”overveldet” av smarte, filosofiske argumenter.
2. I Hippokrates sine skrifter (anslått til det fjerde århundre f.Kr.) blir baptizo brukt om folk som blir ”dukket under” i vann og om svamper som blir ”dyppet” i vann.
3. I Septuaginta (den greske oversettelsen av GT, anslått til det andre eller første århundre f.Kr.) brukes baptizo i 2Kong 5:14, der Na’aman gikk ned og ”dukket seg” sju ganger i Jordan. I dette avsnittet blir baptizo brukt i vers 14, men det brukes et annet gresk ord i vers 10, oversatt ”bad” (King James: ”vask”). Med andre ord betyr baptizo å ”dukke seg”, ikke bare å ”vaske seg” uten å dukke seg.
4. En eller annen gang mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr. bruker Strabo baptizo for å beskrive mennesker som ikke kan svømme, men som ”dukker under” vannets overflate (i kontrast til trestammer, som flyter på overflaten).
5. I det første århundre e.Kr. brukes baptizo metaforisk av Josefus for å beskrive en mann som ”senker” et sverd i egen nakke og om byen Jerusalem som blir ”overveldet” eller ”dukket” i en ødeleggelse som ikke lar seg lege og som skyldes indre strid. Det er opplagt at slik metaforisk bruk av ordet ikke ville være mulig hvis ikke den bokstavelige meningen av ordet allerede var klart etablert.
6. I det første eller andre århundre e.Kr. bruker Plutark ordet baptizo to ganger for å beskrive enten kroppen til et menneske eller en avgud som blir ”dukket” i havet.

Ut fra dette korte lingvistiske studiet er det tydelig at det greske ordet baptizo alltid har hatt en eneste klar, bestemt mening, som aldri er blitt endret. Fra klassisk gresk til nytestamentlig gresk har det alltid beholdt samme grunnleggende betydning: ”Å få noe til å bli dyppet”, ”å senke noe ned under vannets eller andre væskers overflate”. I de fleste tilfellene er denne handlingen med å dukke under temporær, ikke permanent.

Denne kort analysen av betydningen av ordet ”dåp” fører til to bestemte forhold som vi finner overalt der det brukes i NT. Hver eneste dåp, betraktet som en opplevelse, er både total og et overgangsfenomen.

Den er total i den forstand at den involverer hele personen og hele personligheten til den som blir døpt. Den er et overgangsfenomen i den forstand at for den som blir døpt, betegner den en overgang – at man går fra et stadium eller et opplevelsesforhold til et nytt stadium eller opplevelsesforhold som man aldri tidligere har vært i.

Dåpshandlingen kan derfor sammenlignes med åpningen og lukkingen av en dør. Den som blir døpt, passerer gjennom en dør som åpnes for ham i dåpshandlingen, ut fra noe gammelt og kjent og inn i noe nytt og ukjent. Etter det blir døren lukket bak ham, og han har ingen mulighet til å vende tilbake gjennom den stengte døren til de gamle veiene eller de gamle opplevelsene.

Det samme illustreres i GT ved Pi-Hakirot, hvor Israel ble døpt til Moses, i skyen og i havet: 2M 14:1ff sml 1Kor 10:1ff.

Fire slags dåp

Med dette bildet i tanken om dåpens natur, vender vi enda en gang tilbake til avsnittet der dåp spesifiseres som en av de fundamentale lærene i den kristne tro, Heb 6:2. Vi legger merke til at ordet ”dåp” her brukes i flertall, ikke entall. Det er ”lære om dåp” i flertall. Det indikerer klart at den fullstendige læren om den kristne troen inkluderer mer enn én form for dåp.

Hvis vi følger denne konklusjonen gjennom NT, oppdager vi at det faktisk er fire slags dåp som omtales på forskjellige steder. Hvis vi setter opp disse fire formene for dåp i kronologisk rekkefølge, etter den orden de er åpenbart i NT, får vi følgende oppsett:

For det første var den dåp som døperen Johannes forkynte og praktiserte – en dåp i vann – direkte knyttet til budskapet om  og opplevelsen av omvendelse.

”Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse.” (Mark 1:4).

For det annet er det en annen slags dåp som ikke beskrives nøyaktig med noen ord i NT, men som vi vil kalle ”lidelsens dåp”. Jesus sier:

”Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!” Luk 12:50).

Denne dåpen blir også referert i Mark 10:38. Her er det et spørsmål fra Sebedeus sine sønner om å få det privilegiet å få sitte med Kristus på hans høyre og venstre side i herligheten. Dette besvarer Jesus med følgende spørsmål:

”Dere vet ikke hva dere ber om! Kan dere drikke den kalk jeg drikker og døpes med den dåp jeg blir døpt med?”

Det er klart at Jesus her refererer til den åndelig og fysiske overgivelsen som lå foran ham der han gikk på veien til korset – overgivelsen av hele hans vesen, ånd, sjel og legeme – til Faderens uttrykte vilje. Han skulle ta på seg skylden for hele verdens synd og ved sitt stedfortredende offer betale prisen som krevdes for å utslette synden. Ved disse ordene indikerer Jesus overfor disiplene at oppfyllelsen av hans plan for deres liv i sin tid også ville kreve en lignende total overgivelse fra deres side, at de overgav hele sitt vesen i Guds hender – til og med til døden, om det ble nødvendig.

Den tredje typen dåp som er nevnt i NT, er den kristne dåpen i vann. Kristus sa til disiplene sine:

”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” (Matt 28:19).

Den primære sannheten som skiller den kristne dåpen fra Johannes-dåpen, er at den kristne dåpen skal skje i den treenige Guds fulle navn og autoritet – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Slik var det ikke med Johannes-dåpen.

Den fjerde typen dåp som er åpenbart i NT, er dåpen i Den Hellige Ånd. Jesus taler om denne dåpen i Apg 1:5, og han skiller den klart fra dåpen i vann. Han sier til disiplene:

”For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.”

Selv om det er her brukt preposisjonen ”med” – døpt ”med” Den Hellige Ånd – er det preposisjonen ”i” som er brukt i den greske teksten – døpt ”i” Den Hellige Ånd. Gjennom hele den greske teksten til NT er det bare to preposisjoner som er brukt i forbindelse med verbet ”å døpe”. Det er ”i” og ”inn i”. Dette er i full overensstemmelse med vår konklusjon om den bokstavelige meningen med ordet døpe: ”Å bli dyppet eller dukket”.

Jesus åpenbarer også den grunnleggende hensikten med dåpen i Den Hellige Ånd. Han sier:

”Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.” (Apg 1:8).

Dåpen i Den Hellige Ånd er derfor primært en overnaturlig utrustning med kraft fra det høye for å være vitne for Kristus.

Av de fire typene dåp vi nå har nevnt, er det en – lidelsens dåp – som ligger på et mer avansert plan i den åndelige erfaringen enn de øvrige. Derfor blir den heller ikke tatt med i disse studiene, ettersom de med hensikt er begrenset til de grunnleggende lærer og opplevelser i den kristne troen. Av den grunn sier vi ikke mer om lidelsens dåp. Den beste læreren i dette er uansett kristne fra forfulgte delen av den verdensvide kirken. Vi skal i stedet konsentrere oppmerksomheten om de tre andre formene for dåp. Vi skal ta dem i den rekkefølgen de er framstilt i NT:

1. Døperen Johannes’ dåp.
2. Den kristne dåpen i vann.
3. Dåpen i Den Hellige Ånd.