I forrige innlegg her på Lukas15 så vi på den første fasen i oppstandelsen, den Paulus kaller ”Kristus førstegrøden”. Vi så hvor nøyaktig og fullstendig beretningen om Kristi oppstandelse i NT oppfyller den profetiske typologien med forskriften om førstegrøden som Israel ble pålagt i GT.

Vi skal nå gå videre og betrakte den andre hovedfasen i oppstandelsen – den Paulus omtaler med ordene:

”Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme.” (1Kor 15:23).

Kjennetegnet på sanne troende

Legg merke til ordene som Paulus bruker om denne andre fasen i oppstandelsen. Først det greske ordet som her er oversatt ”komme” – parousia. Dette er et ord som vanligvis brukes i NT for å betegne det aspektet ved Kristi annet komme som primært angår menigheten – det vil si Kristi komme som brudgom for å hente sin brud, menigheten, til seg.

For det andre skal vi merke oss hvor nøyaktig Paulus omtaler dem som skal ha del i denne andre fasen av oppstandelsen. Han sier: ”De som hører Kristus til.” Dette uttrykket indikerer eiendomsrett. Denne vissheten inkluderer ikke alle som bekjenner en tro på Kristus. Det dekker bare de som helt og reservasjonsløst har overgitt seg til Kristus, slik at de virkelig er hans. De tilhører ikke lenger seg selv, de tilhører Kristus.

Paulus betegner et dobbelt ”segl” som markerer dem som oppfyller denne betingelsen:

”Men Guds faste grunnvoll står, og her dette segl: Herren kjenner sine! – og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett!” (2Tim 2:19).

I siste instans er det bare Herren selv som vet nøyaktig hvem som tilhører ham. Men alle troende har ett felles: De avstår fra urett. Den som mangler dette andre, ytre seglet, er ikke blant dem som Herren vedkjenner seg som hans.

I Galaterbrevet beskriver Paulus ytterligere et kjennetegn:

”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.” (Gal 5:24).

Bekjennende kristne som lever et slurvet, kjødelig, selvopptatt liv, kan ikke regne seg blant dem som Kristus vil ta til seg. Riktignok kommer Kristus som en ”tyv”, men han kommer ikke for å stjele. Han tar bare med seg dem som allerede tilhører ham.

Med denne advarselen i tanken skal vi se hva som skal skje i den andre fasen av oppstandelsen. Ettersom Paulus skriver at den vil finne sted ”ved hans komme”, er et opplagt at denne andre fasen er direkte knyttet til Kristi gjenkomst.

Kristi gjenkomst er et av hovedtemaene i de bibelske profetiene. Noen har regnet ut at for hvert løfte i Bibelen om Kristi første komme, er det minste fem løfter om hans annet komme. Det viser hvor stor plass temaet om Kristi annet komme tar i Skriftens totale åpenbaring. Av den grunn ligger det utenfor rammene for disse studiene å detaljbehandle alle spørsmål vedrørende Kristi annet komme.

Det er imidlertid viktig å understreke at i Guds evige rådslutning ble det bestemt at Kristus ved sitt annet komme skulle løse mange forskjellige oppgaver. Disse er i en viss forstand skilt fra hverandre, men alle er knyttet sammen i Guds store plan. Hver av disse hensiktene utgjør et hovedaspekt ved Kristi annet komme, en hoveddel i den totale begivenheten, slik den er forutsagt i Skriften.

Fem hensikter med Kristi annet komme

Vi skal ganske kort ta for oss de fem hovedhensiktene med Kristi annet komme.

Kristus kommer tilbake for å hente menigheten

Han kommer igjen som brudgom for å hente alle sanne troende som sin brud. De blir forenet med Kristus, enten ved oppstandelse eller ved en øyeblikkelig forvandling av kroppen mens de lever. Jesus lovte disiplene:

”Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.” (Joh 14:3).

Kristus kommer for Israels nasjonale frelse

Den nasjonale levningen i Israel har overlevd den store trengsel og vil anerkjenne Jesus som Messias og dermed bli forlikt med Gud og gjenopprettet i hans nåde og velsignelse. Dette er forutsagt i løftet som Gud talte gjennom Jesaja og som er sitert av Paulus:

”Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelige fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.” (Rom 11:26).

Kristus kommer for å beseire Antikrist og selveste Satan

”Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet.” (2Tess 2:8).

Kristus kommer for å holde dom over hedningenasjonene

Han sa selv:

”Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene.” (Matt 25:31-32).

I versene som følger beskriver Jesus i detalj prosedyren i dommen.

Kristus kommer for å opprette sitt tusenårsrike (millenium) på jorden

Dette inkluderes i avsnittet i Matt 25 og er forutsagt hos Jesaja:

”Månen skal blyges, og solen skamme seg. For Herren, hærskarenes Gud, er kongen på Sions berg og i Jerusalem. Og Guds herlighet skal stå for hans eldstes øyne.” (Jes 24:23).

Dette er også forutsagt hos Sakarja:

”Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én og hans navn ett.” (Sak 14:9).

(”Millenium er et latinsk ord som betyr ”en periode på tusen år”).

Vi kan altså kort summere opp de fem hovedhensiktene med Kristi komme:

1. Kristus kommer for å hente menigheten, for å ta alle sanne troende til seg.
2. Kristus kommer for Israels nasjonale frelse.
3. Kristus kommer for å beseire Antikrist og selveste Satan.
4. Kristus kommer for å dømme hedningenasjonene.
5. Kristus kommer for å opprette sitt tusenårsrike på jorden.

Selv om det er alminnelig enighet blant bibeltroende om disse hovedhensiktene med Kristi annet kommet, har det vært mange diskusjoner og mye uenighet om detaljene og det nøyaktige forholdet mellom disse. Noen av de viktigste spørsmålene som er blitt stilt, har vært: Vil alle disse hensiktene med Kristi gjenkomst skje samtidig, som en eneste begivenhet, eller vil det være bestemte tidsintervaller mellom noen av dem? Hvis så, i hvilken rekkefølge finner de sted? Er det mulig at noen kan overlappe hverandre?

I dette studiet skal vi unngå å gå inn i unødvendige, kontroversielle spørsmål, og vi skal begrense oss til det spesielle aspektet ved Kristi gjenkomst som er direkte knyttet til de rettferdiges oppstandelse.

Oppstandelsen og de sanne troendes bortrykkelse

Paulus beskriver hvordan kristne oppstår for å møte Kristus i hans komme:

”Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørg som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.” (1Tess 4:13-17).

Den primære hensikten med Paulus’ undervisning her, er å trøste de kristne troende med hensyn til andre kristne – slektninger eller andre kjære – som er døde. De kristne som er døde, beskrives som ”dem som er sovnet inn”, eller mer nøyaktig, ”de som sover i Jesus”. Det betyr dem som døde i troen på Kristus. Paulus’ trøstebudskap er basert på vissheten om at disse og alle andre troende skal oppstå.

Paulus tegner følgende bilde av denne fasen av oppstandelsen: For det første vil tre dramatiske lyder innvarsle den. Den første lyden er Herren Jesu Kristi bydende rop, noe han selv hadde forutsagt:

”Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i graven skal høre hans røst. Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.” (Joh 5:28).

Det er bare Kristi røst som har makt til å kalle de døde ut av gravene. Men i dette spesielle øyeblikket kaller han bare på de rettferdige døde – bare de som er døde i troen. De urettferdige døde kommer til å bli kalt ut i en senere fase av oppstandelsen.

De andre to lydene som skal høres på dette tidspunktet, er en overengels røst og Guds basun. Erkeengelen som det her refereres til, er muligens Gabriel, ettersom det ser ut til å være hans spesielle tjeneste å proklamere Guds inngrep i menneskers liv på jorden.

Gjennom hele Bibelen brukes basunen først og fremst for å samle Herrens folk i spesielle krisetider. Lyden av basunen på dette tidspunktet vil bli et signal til alt Herrens folk om å samle seg med ham som kommer ned fra himmelen for å møte dem.

På jorden vil to begivenheter finne sted like etter hverandre. For det første vil alle troende so mer døde i troen, bli oppvekket. For det andre vil alle sanne troende som lever på jorden i det øyeblikket, gjennomgå en øyeblikkelig, overnaturlig, legemlig forvandling.

Så vil både de som oppstår og de som blir forvandlet uten at de dør, sammen bli rykket opp fra jorden ved Guds overnaturlige kraft. De vil bli rykket opp i skyer, og i disse vil de bli gjenforenet med Herren og hverandre. Deretter skal Herren og hans gjenløste troende for alltid være sammen i ubrutt harmoni og fellesskap.

To av de greske ordene som Paulus bruker i dette avsnittet, har spesiell betydning. Når han sier at vi skal ”rykkes opp”, er det en oversettelse av det greske ordet harpazo. Dette betegner en plutselig, rask og voldsom opprykking. Det er brukt fire ganger i NT for å beskrive mennesker som blir tatt opp til himmelen.

I tillegg brukes ordet i Apg 8:39, der det står at Herrens Ånd rykket Filip bort fra den etiopiske hoffmannen. Det blir brukt av Jesus i Joh 10:12 for å beskrive hvordan ulven røver og jager sauene når leiekaren har flyktet, og det brukes i Jud 23 om mennesker som ble revet ut av ilden.

Tradisjonelt har bibelkommentatorer knyttet ordet harpazo til bortrykkelse – enten som et substantiv eller et verb. Paulus’ bruk avordet harpazo tyder på at han vil gi inntrykk av en eneste, rask, plutselig og voldsom handling. Det kan minne om en tyv. I denne forstand er det på linje med andre skriftsteder som sammenligner aspektet med Kristi komme med en tyv:

”Se, jeg kommer som en tyv!” (Åp 16:15).

”Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer. Men det skjønner dere, at dersom husbonden visste hva for en nattevakt tyven kom i, så ville han våke og ikke la ham bryte inn i sitt hus.” (Matt 22:42-43).

Legg merke til den sterke ordbruken, at tyven bryter inn i huset.

Vi kan derfor si at Kristi komme for å hente menigheten vil bli som en tyv i følgende forstand: Det skjer plutselig, uventet og uten forvarsel. Det kulminerer i en enkel, voldsom handling, der man rykkes bort. Videre er det jordens mest verdifulle skatt, de sanne kristne, som rykkes bort. Men som vi allerede har sagt, skiller Kristi komme seg fra tyvens på et meget viktig punkt: Han tar bare med seg det som allerede er hans ifølge gjenløsningen.

1Tess 4:17 inneholder et annet viktig gresk ord. Paulus sier at vi skal alle møte Herren ”i luften”. Det greske ordet som er brukt her, er aer.

Dette er et av to greske ord som vanligvis oversettes ”luft”. Det andre ordet er aither. Forskjellen mellom disse to ordene er at aer betegner det lavere luftlaget, det som er i umiddelbar kontakt med jordens overflate, mens aither betegner det høyere luftlaget, i betraktelig avstand fra jordens overflate. Ettersom Paulus bruker ordet aer i forbindelse med Herrens gjenkomst, indikerer han at Herrens samling med de bortrykkede hellige vil finne sted i det lavere luftlaget, ganske nær jordens overflate.

Paulus taler om det samme øyeblikket i oppstandelsen og bortrykkelsen i 1Korinterbrev:

”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelig, og vi skal bli forvandlet.” (1Kor 15:51-52).

Paulus avslører her en ”hemmelighet” – det vil si en tidligere ikke åpenbart hemmelighet i Guds plan for menigheten. Hemmeligheten som åpenbares er: Alle sanne troende skal rykkes opp sammen ved Herrens komme, men ikke alle som blir rykket opp er døde og oppstår.

De som er i live ved Herrens komme, skal ikke dø i det hele tatt, men gjennomgår en øyeblikkelig, mirakuløs forvandling i kroppen. Ved denne forvandlingen får de den samme kroppen som de andre troende som oppstår fra de døde.

I neste avsnitt summerer Paulus kort forvandlingen som finner sted:

”For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.” (1Kor 15:53).

I stedet for død og forgjengelighet blir den troendes nye kropp udødelig og uforgjengelig. Spørsmålet blir så om denne beskrivelsen av Paulus gir et komplett bilde av alle troende før etableringen av Kristi tusenårsrike.

Svaret på dette synes å være nei. Det virker som om det er minst to stadier til i oppstandelsen av de rettferdige, slik den er beskrevet i Åpenbaringen.

Vitner og martyrer

I Åp 11 leser vi beretningen om de to vitnene i trengselstiden og om deres martyrium. Det er Antikrist, ”dyret som stiger opp fra avgrunnen”, som dreper dem:

”I tre dager og en halv ser mennesker fra alle folk, stammer og tungemål på likene deres, og de tillater ikke at likene blir lagt i grav (…) Og etter tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter. Og stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen som sa til dem: Stig opp hit! Og de steg opp til himmelen i skyen, mens deres fiender så dem.” (Åp 11:9.11-12).

Beretningen gjør det klart at dette var i ordets fulle betydning en oppstandelse. Selv om kroppene deres ikke ble begravet, hadde disse to martyrene vært døde i tre og en halv dag. Men så, mens fiendene deres så på, oppstod de og fór til himmelen. Det er interessant å legge merke til at deres himmelfart ligner de andre tilfellene vi allerede har sett på, ved at den finner sted i en sky.

Det er tydelig at de to vitnenes oppstandelse skiller seg fra de kristnes oppstandelse, slik denne er beskrevet i 1Tess 4:16-17. Den er heller ikke knyttet til at Kristus kommer ned fra himmelen, og det står ingenting om noen basun eller erkeengelens røst.

Hvis vi nå vender oss til Åpenbaringen, ser vi beretningen om hva som synes å være et videre steg i de rettferdiges oppstandelse:

”Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det blir gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret og dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år.” (Åp 20:4-6).

De som oppstår her, ble halshogd som martyrer for Jesus i den antikristelige trengselstiden. Disse trengselstidens hellige oppstår altså i slutten av den store trengsel, like før Kristus etablerer tusenårsriket. De har del med Kristus og alle de andre oppståtte hellige og får det privilegiet å herske over og dømme jordens folk i tusenårsriket.

Enkelte kommentatorer tror at disse martyrene fra trengselstiden er inkludert i de kristnes oppstandelse, slik denne er beskrevet i 1Tess 4:16-17. Andre mener det dreier seg om et bestemt senere stadium i de rettferdiges oppstandelse. Man har ikke mye å vinne på å gjøre dette til et stridsspørsmål.

Johannes avslutter beretningen om disse martyrenes oppstandelse med disse ordene:

”Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse.” (Åp 20:5-6).

Med disse ordene indikerer Johannes øyensynlig at ”den første oppstandelse” nå er komplett. Alle dem som har del i denne oppstandelsen, kalles ”salige og hellige”. Det vil si at det dreier seg om rettferdige troende. Fram til dette punkt har ingen av de urettferdige oppstått. Den andre oppstandelsen, der de urettferdige har del, beskrives av Johannes i den siste delen av Åp 20.

Hvis vi nå kombinerer åpenbaringene fra Paulus og Johannes, kan vi summere de rettferdiges oppstandelse slik:

Den totale oppstandelse av de rettferdige, fra Kristi egen oppstandelse og fram til oppstandelsen av trengselstidens martyrer like før tusenårsriket, kalles av Johannes for ”den første oppstandelse”. Alle som har del i denne oppstandelse, er ”salige og hellige”, det vil si de er rettferdige troende.

Men innenfor denne totale oppstandelse av rettferdige, kan vi skille ut minst fire bestemte hendelser:

1. ”Kristus er førstegrøden” – det vil si Kristus selv og dem av de gammeltestamentlige hellige som ble oppvekket ved tiden for Kristi oppstandelse.
2. ”De som hører Kristus til ved hans komme” – de sanne kristne som er rede til å møte Kristus i hans gjenkomst, sammen med dem som er døde i troen – alle disse skal sammen rykkes opp i skyer for å møte Kristus i luften.
3. Trengselstidens ”to vitner”, som døde uten å bli begravet og som ble liggende i Jerusalem i tre og en halv dag, stod opp igjen og fór til himmelen i en sky.
4. Martyrene i trengselstiden, som oppstår mot slutten av denne perioden for å være sammen med Kristus og de andre hellige, skal styre og dømme folkene på jorden i tusenårsriket.

Dette er et kort omriss av det nytestamentlige bildet av de rettferdiges oppstandelse. I neste innlegg skal vi ta for oss den tredje og endelige fasen i oppstandelsen.