I vanlige møter og gudstjenester i de fleste kirker i dag er nesten alle virkelige initiativ og aktiviteter begrenset til noen få personer. Forsamlingen kan ta del i visse forut bestemte aktiviteter, som å synge fra en bok eller gjenta eller svare på faste bønner. Det kan også være n eller to mindre, spesielt opplærte grupper i hovedforsamlingen som deltar, som et kor eller et orkester. Men bortsett fra dette er alle virkelige initiativ og aktiviteter i hendene på en eller to personer, mens resten av forsamlingen er passiv.

En person leder sangen, en person ber, en person forkynner. Iblant kan en person utføre to eller flere av disse aktivitetene. Fra resten av forsamlingen venter man seg ikke stort mer eller krever mer enn et ”amen” av og til.

Men hvis vi undersøker livet og gudstjenesten i den første menigheten, slik den er framstilt i NT, ser vi at alle de troende var aktive deltakere i alle gudstjenester. Dette skyldes Den Hellige Ånds overnaturlige nærvær og kraft, idet han opererte i og gjennom de enkelte troende.

Lyset i lysestaken

Et videre studium av dette nytestamentlige mønsteret avslører at de overnaturlige gavene eller Den Hellige Ånds manifestasjoner ikke først og fremst er gitt til den enkelte troende. De er heller gitt, gjennom den enkelte troende, til menigheten eller forsamlingen som et hele. Derfor kan man ikke oppnå den rette hensikten med dem hvis de ikke blir brukt og opplevd i menighetslivet.

I 1Kor 12 indikerer Paulus hvordan den enkeltes gaver skal brukes i menighetslivet. Først nevner han ni spesielle, overnaturlige gaver eller manifestasjoner av Den Hellige Ånd. Han avslutter avsnittet med disse ordene:

”Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.” (1Kor 12:11).

Den siste setningen indikerer at disse gavene eller manifestasjonene i første instans er gitt til individuelle troende. Men Paulus avslutter ikke med dette.

I de neste 16 versene i samme kapittel – versene 12 til 27 – fortsetter Paulus og sier at den kristne menigheten er som et legeme med mange lemmer, og han sammenligner hver enkelt individuell troende med lemmer på det ene legemet. Til slutt i dette avsnittet sier han: ”Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer.”

Vi lærer av dette at selv om de åndelige gavene er gitt til individuelle troende, er de gitt for å gi disse troende mulighet til å spille sine roller i menigheten – Kristi legeme – som et hele. Det er ikke meningen at de åndelige gavene først og fremst skal være til oppbyggelse for den enkelte. Man skal tjene hele menighetens liv og gudstjenesten med dem.

”Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger.” (1Kor 12:28).

Paulus sier at alle disse forskjellige tjenestene og gavene er satt av Gud i menigheten. Det vil si at hensikten ikke bare er de skal være til privat bruk for den enkelte troende, men til en offentlig manifestasjon i menigheten, forsamlingen av Guds folk som et hele.

Den samme sannheten blir levende illustrert i en kort lignelse av Jesus:

”Heller ikke tenner noen et lys og sette det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.” (Matt 5:15).

De to hovedsymbolene som er brukt i denne lignelsen er lyset og lysestaken. Symbolet med lysestaken kan tolkes ved henvisning til Åp 1:20:

”De sju lysestaker er sju menigheter.”

Gjennom hele Skriften blir lysestaken brukt som et symbol på en menighet eller en forsamling. Symbolet med det tente lyset kan også tolkes ved henvisning til Ord 20:27:

”Menneskets ånd er en Herrens lampe.”

Det tente lyset er altså et symbol på ånden i den åndsdøpte troende, skapt for å brenne og skinne ved lyset fra den iboende Ånden. Akkurat som lyset skal plasseres i staken, skal den åndsdøpte troende finne sin plass i menigheten som en offentlig forsamling. En troende som er døpt i Den Hellige Ånd, men som aldri bruker noen åndelig gave i menighetens tjeneste, er som et lys under en skjeppe. En slik oppfyller ikke det Gud mente da han gav gaven.

Når Den Hellige Ånds nærvær og kraft blir offentlig manifestert ved forskjellige troende, vil hele livet og tilbedelsen i menigheten bli fullstendig forvandlet. Hovedansvaret for tjenesten og ledelsen av gudstjenesten påhviler ikke bare en eller to, mens resten forblir passive.

Nå deltar alle medlemmene i forsamlingen aktivt i gudstjenesten, og de forskjellige medlemmene tjener hverandre, i stedet for at det bare skal være en eller to som hele tiden tjener alle de andre.

Det er dette mønsteret Paulus viser til, og det stadfestes av Peters ord:

”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde. Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus.” (1Pet 4:10-11).

Peter taler her om Guds mangfoldige nåde. Det vil si at Guds nåde er så rik, så allsidig, at hver enkelt troende kan manifestere et spesielt aspekt av nåden i den totale tilbedelsen og gudstjenesten blant Guds folk. På denne måten kan alle menighetens medlemmer motta sin spesielle manifestasjon og vil bli i stand til å tjene de andre medlemmene.

Peter legger vekt på at alle menighetens medlemmer er inkludert. Ingen er uten gave eller tjeneste. Han sier: ”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den.” (1Pet 4:10). Og i neste vers legger han til: ”Om noen taler… Om noen tjener…” (1Pet 4:11). Det er ikke her snakk om en menighet med en eller to ”profesjonelle” pastorer på heltid, men alle de andre medlemmene stort sett er passive. Alle medlemmene er inkludert i Guds program med overnaturlig tjeneste i menigheten. Alle kan ha en gave, alle kan tale, alle kan tjene.

Dette bildet av en menighet der alle medlemmene er aktive, stadfestes av Paulus’ ord:

”For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt. For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer. Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk gave, skal han bruke den i samsvar med troen. La den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. Den som er lærer, må ta vare på lærdommen, den som formaner, på formaningen. Den som deler ut gaver, må gjøre det med redelig sinn. Den som er forstander, må være det med iver. Den som øver barmhjertighet, må gjøre det med glede.” (Rom 12:3-8).

I disse versene sammenligner igjen Paulus den kristne menigheten med et legeme, der hver enkelt troende er et lem. Han legger sterkt vekt på hvert lems aktivitet. Legg merke til at han gjentar uttrykk som ”hver”, ”lemmer” og ”den som”.

Paulus lærer at Gud har gitt hvert lem en spesiell funksjon, en spesiell tjeneste. I forbindelse med det har Gud også sørget for en dobbel del for at det kan bli en effektiv tjeneste:

1. Må av tro.
2. Den spesielle gaven som kreves i tjenesten.

På denne måten blir hvert lem utrustet til oppgaven.

NT tegner altså et bilde av menigheten som et levende, aktivt legeme, der hvert enkelt lem har sin spesielle funksjon. En menighet der bare en eller to medlemmer har en aktiv tjeneste, ville etter NT-lig standard ha et sterkt hode, en hånd eller en fot som var i aktivitet, mens resten av kroppen var lammet og ubrukelig. En slik kropp kan aldri fylle sin egentlige funksjon.

Paulus legger spesiell vekt på den overnaturlige tjenesten som Den Hellige Ånd gir alle lemmer i den NT-lige menigheten.

”Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.” (1Kor 12:7).

Om de ni overnaturlige gavene skriver han:

”Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.” (1Kor 12:11).

Legg merke til hva Paulus sier her: ”Men Åndens åpenbarelse (manifestasjon, offentlig demonstrasjon av den iboende Ånden) blir gitt til enhver (hvert medlem i menigheten).” (1Kor 12:7). Og videre: Alle de ni overnaturlige gavene som Den Hellige Ånd gir, blir delt ut ”til hver enkelt (til alle medlemmene).” (1Kor 12:11).

Bruken av åndelige gaver

Disse ordene gjør det klart at det er Guds uttrykte vilje for hver eneste medlem i menigheten at man skal bruke åndelige gaver – det vil si en åpen, offentlig, overnaturlig manifestasjon av den iboende Ånden. Når ikke alle troende bruker disse gavene, er det ikke fordi Gud holder dem tilbake, men ganske enkelt fordi disse troende er uvitende, likegyldige eller vantro unnlater å gå inn i fylden av Guds åpenbarte vilje for hans folk.

Slike troende lyder ikke Paulus’ oppfordring om å strebe etter de beste nådegaver! (se 1Kor 12:31). Videre formaner han de troende: ”Jag etter kjærligheten! Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk!” (1Kor 14:1). Det er tre åndelige gaver som Paulus spesielt nevner: tungetale, tydning og profeti.

”Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger, men heller at dere talte profetisk.” (1Kor 14:5).

Ettersom Paulus her skriver under Den Hellige Ånds inspirasjon, er ordene til menigheten Guds åpenbarte vilje for alle hans troende barn at de skal tale med tunger og profetere. Hvis det er troende som ikke gleder seg over bruken av disse gavene, er det ikke fordi Gud har holdt dem tilbake, men ganske enkelt fordi disse troende ikke har gått inn i fylden av arven i Kristus.

Herren sa til Josva og folket i den gamle pakt:

”Men ennå står det en meget stor del av landet igjen som skal inntas.” (Jos 13:1).

Slik er det også med Guds folk i den nye pakt i dag. Paulus sier også:

”La derfor den som taler med tunger, be om at han må kunne tyde det.” (1Kor 14:3).

Guds ord ber oss aldri om noe som ikke er etter Guds vilje. Derfor vet vi at det er Guds vilje at alle som taler i tunger også skal tyde det de sier. Ettersom Paulus allerede har sagt at det er Guds vilje at alle skal tale i tunger, er det også Guds vilje at alle skal tyde.

”For dere kan alle tale profetisk, én for én, så alle kan lære noe og bli formanet.” (1Kor 14:31).

Ingenting kan være klarere enn dette. Det er Guds åpenbarte vilje at alle menighetens medlemmer skal bruke profetiens åndelige gave. Paulus nevner bare to begrensninger. I verset som nettopp er sitert, sier han: ”én for én”. Det vil si at de troende skal bruke gaven etter tur, ikke mer enn en om gangen. Hensikten med dette er åpenbart og blir understreket noen vers lenger nede. Det er for å unngå forvirring:

”La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det.” (1Kor 14:29).

Paulus begrenser her antallet som kan profetere i en samling til ”to eller tre”. Hensikten med dette er at man ikke skal monopolisere hele samlingen med en spesiell form for åndelige manifestasjoner. Profettjenesten har sin plass i samlingen, men den skal ikke fylle hele gudstjenesten. Den Hellige Ånds tjeneste gjennom Guds folk er mer variert enn det. Det kreves mange andre forskjellige former for tjeneste for at det skal bli en komplett gudstjeneste.

I dette verset sier også Paulus tydelig at bruken av profetiens gave skal dømmes eller prøves. Han sier: ”de andre skal prøve det”. Med ”de andre” mens de øvrige åndsdøpte troende som er til stede og som er i stand til å bedømme profetgavens ekte manifestasjoner. Også her ser vi at Paulus bringer inn alle medlemmene.

Han spesifiserer ikke bare en profesjonell pastor som skal bedømme dette, men han gjør alle de troende som et hele ansvarlig for det.

”Utslokk ikke Ånden! Ringeakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode.” (1Tess 5:19-21).

Disse tre versene er adressert til kristne troende i alminnelighet, og de skal ses i nær tilknytning til hverandre. Det er galt at troende utslokker Ånden – at de forkaster Den Hellig Ånds ytringer og manifestasjoner i deres midte. Det er også galt når de troende ringeakter profetisk tale – at de har en kritisk holdning og viser forakt eller vantro overfor ytringer av den profetiske gave.

På den annen side er de troende ansvarlige for å prøve den profetiske gaven etter Skriften, når gaven er i bruk. Så skal de holde fast på det gode, ta imot det og bare beholde det som stemmer overens med Skriften.

Vi ser altså at Paulus legger vekt på at man skal vokte seg overfor alt som kan være falskt eller uekte når man bruker eller manifesterer åndelige gaver. Men i tillegg gjentar og forsterker han dette at alle troende i menigheten åpent kan og skal manifestere åndelige gaver. Han nevner spesielt de tre gavene tungetale, tydning og profeti.

Hva blir så resultatet i en menighet når alle medlemmene fritt bruker de overnaturlige, åndelige gavene? Paulus beskriver hvordan en slik gudstjeneste kan være:

”Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.” (1Kor 14:26).

Her er det uttrykket ”hver enkelt av dere” som skaper mønsteret. Det taler om aktiv deltakelse av alle medlemmene.

Når kristne kommer sammen i dag, er det vanlig at hovedhensikten er at de skal motta noe, ikke bidra med noe. De kommer for å få en velsignelse, for å bli helbredet, for å høre en forkynner.

Men slik var det ikke i den nytestamentlige menigheten. Der kommer medlemmene sammen for å bidra med noe, ikke først og fremst for å få noe. Alle hadde noe som de hadde fått av Den Hellige Ånd, og dette ble i sin tur et bidrag til den totale gudstjenesten i menigheten.

Paulus nevner forskjellige former for deltakelse. En ”salme” betegner en form for musikalsk bidrag. Det kan være et produkt av et naturtalent eller av en overnaturlig utrustning av Den Hellige Ånd. En ”lære” betegner evne til å meddele sannhet fra Guds ord. En ”tunge eller tydning” kan dekke de tre overnaturlige ytringsgavene i alminnelighet – tunger, tydning og profeti. En ”åpenbaring” kan dekke alle de tre åpenbaringsgavene – visdoms tale, kunnskaps tale og gaven til å prøve ånder.

På denne måten, hovedsakelig ved de overnaturlige åndelige gavene, hadde alle medlemmene noe å bidra med i menighetens gudstjeneste. De var derfor i stand til å oppfylle Peters formaning:

”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde.” (1Pet 4:10).

Peter peker på det samme som Paulus. Medlemmenes evne til å tjene hverandre effektivt skyldtes i hovedsak det faktum at de hadde mottatt disse overnaturlige åndelige gavene. De ble ved dem løftet ut av den begrensningen de hadde i egen utdannelse eller naturlig talent til et mye høyere rike av åndelig frihet.

Hvis deres tjeneste overfor hverandre var avhengig av utdannelse eller naturlige talenter, ville mange av dem hatt lite å bidra med. Resultatet ville blitt det vi ser i de fleste kirker i dag. Hovedbyrden av tjenesten ville vært lagt på noen få medlemmer, mens resten hadde vært passive og uvirksomme, uten virkelige muligheter til å gi åndelige uttrykk eller utvikle seg.

Hvorfor er det så mange profesjonelle pastorer i våre moderne menigheter som får mentale og nervøse sammenbrudd?

Svaret er at i mange tilfeller er det ett medlem som strever med å bære byrden av den tjenesten Gud aldri har lagt på ham. Ett medlem søker å utføre en tjeneste som Gud hadde ment å dele på alle medlemmene i menigheten. Et sammenbrudd er nesten et uunngåelig resultat.

Den eneste muligheten til å slippe unna begrensningene og frustrasjonene i en slik situasjon, er å åpne for Den Hellige Ånds overnaturlige tjeneste i menigheten, slik at alle medlemmene får åndelige gaver etter hans egen vilje. Det befrir de troende fra deres egne begrensninger og løfter dem opp i et åndelig rike der de sammen kan dele byrden av menighetens lokale tjeneste.

Når alle medlemmene er utrustet til å fungere i deres individuelle tjeneste, kan menigheten som et hele oppfylle sin korporative rolle som Kristi legeme.