Hvorfor er dåpen i Den Hellige Ånd gitt? Eller, for å si det på en annen måte, hvilke resultater ønsker Gud å produsere i den troende ved at han døper i Den Hellige Ånd?

Før vi gir et bibelsk svar på dette spørsmålet er det imidlertid først nødvendig å oppklare alminnelige misforståelser som ofte plager folk som nylig er blitt døpt i Ånden og som hindrer dem fra å motta den fulle velsignelsen som Gud har ment for dem gjennom denne opplevelsen.

Det første vi trenger å understreke er at Den Hellige Ånd aldri spiller noen rolle som diktator i den troendes liv. Da Jesus lovte Den Hellige Ånds gave til disiplene, omtalte han ham med ord som hjelper, trøster, veileder eller lærer. Den Hellige Ånd befinner seg alltid innenfor disse grensene. Han legger ikke beslag på den troendes vilje eller personlighet. Han tvinger aldri den troende til å gjøre noe som er imot ens egen vilje eller valg.

Den Hellige Ånd kalles også ”nådens Ånd” (Heb 10:29). Han er altfor nådig til å tvinge seg inn på den troende eller på et område av den troendes personlighet der han ikke er velkommen som gjest.

Paulus understreker friheten som utgår fra Den Hellige Ånd:

”Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.” (2Kor 3:17).

Paulus skriver også om kontrasten mellom den åndsdøpte kristne troende og Israels fangenskap under Moseloven, og han minner de kristne i denne forbindelse om at:

”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte.” (Rom 8:15).

Derfor vil Den Hellige Ånd kontrollere og lede den troende i den grad man frivillig overgir seg til Den Hellige Ånd og aksepterer hans kontroll og ledelse. Døperen Johannes sier:

”For Gud gir ikke Ånden etter mål.” (Joh 3:34).

Målet har ingen plass i Guds gave, det er i vår mottakelse det ligger. Vi kan få så mye av Den Hellige Ånd som vi er villige til å ta imot. Men for å ta imot ham, må vi frivillig overgi oss til ham og akseptere hans kontroll. Han tvinger oss aldri til å gjøre noe mot vår egen vilje.

Noen troende gjør denne feilen når de søker dåpen i Den Hellige Ånd. De innbiller seg at Den Hellige Ånd vil bruke slik makt på dem at de bokstavelig talt tvinges til å tale med andre tunger, uten at deres egen vilje er med i det. Men slik er det aldri. Tenk på de første disiplenes opplevelse på pinsedag, slik det er beskrevet i Apg 2:4:

”Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.”

Disiplene begynte først å tale selv, så gav Den Hellige Ånd dem det de skulle tale. Hvis ikke disiplene frivillig hadde begynt å tale, ville aldri Den Hellige Ånd gitt dem det de skulle si. Han ville aldri ha tvunget dette på dem uten deres frivillige samarbeid. Det må nemlig være et samarbeid fra den troendes side med Den Hellige Ånd når man taler med andre tunger (likesom når man forbereder og gjennomfører en andakt, et vitnesbyrd eller en bibeltime).

Noen har summert dette toveisforholdet mellom Den Hellige Ånd og den troende slik: Den troende gjør ikke noe uten Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd vil ikke gjøre noe uten den troende.

Dette samarbeidet med Den Hellige Ånd fortsetter å være like nødvendig etter at man har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd. Igjen er det enkelte troende som gjør en stor feil når de antar at etter at de har fått den første fylden av Den Hellige Ånd, med tungetale som tegn, vil Den Hellige Ånd automatisk ta full kontroll over hele deres vesen uten videre respons eller samarbeid fra deres side. Men dette er langt fra riktig.

Vi har allerede sitert Paulus, som sier: ”Herren er Ånden” (2Kor 3:17).

Den Hellige Ånd er i sannhet Herre, like mye som Gud Fadere og Guds Sønnen. Men i likhet med Faderen og Sønnen venter han på at den troende skal erkjenne hans herredømme.

For å gjøre Åndens herredømme til en effektiv realitet i dagliglivet, må den troende stadig overgi seg til Åndens kontroll over alle områder av personligheten og alle sider av livet. Noen har helt riktig sagt at det krever minst like mye tro, innvielse og bønn å fortsette å være fylt av Ånden som det krevde å motta den første fylden.

Dåpen i Den Hellige Ånd er ikke det endelige målet i den kristne opplevelsen. Det er en innledende port som leder inn i et nytt, rikt kristenliv. Etter at man har gått gjennom denne porten, har hver eneste  troende et personlig ansvar for å gå videre i tro, fast bestemt på å utforske alle de underfulle velsignelsene i dette nye riket han har gått inn i.

Den troende som ikke innser eller følger denne sannheten, vil oppleve få om noen fordeler eller velsignelser som Gud ønsker å gi ham ved dåpen i Den Hellige Ånd. Etter all sannsynlighet vil en slik troende bli en skuffelse og en snublestein både for seg selv og for andre kristne.

Dette leder oss til en annen misforståelse som må klares opp. Et inngående studium av NT gjør det klart at Gud har sørger for alt som hver eneste troende trenger på alle områder av livet og i alt man opplever. Som et klart bevis på dette kan vi sitere to meget sterke vers fra NT:

”Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.” (2Kor 8:9).

”Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft.” (2Pet 1:3).

Disse versene avslører at Guds nåde og kraft til sammen, ved kunnskapen om Jesus Kristus, allerede har sørget for alt den troende trenger. Det kan ikke oppstå noe behov som ikke Gud allerede har sørget for et fullkomment svar på ved Jesus Kristus.

Hvis vi nå går videre og ser på de forskjellige delene av Guds totale velsignelse til den troende, finner vi at de er så mangfoldige at en del av Guds goder ikke er en erstatning for en annen del. Det er her så mange troende tar feil. De prøver å få en del av Guds goder til å tjene som en erstatning for en annen. Men Gud har aldri ment at det skal være slik. Derfor virker det heller ikke.

Som et praktisk eksempel på Guds velsignelser til den troende kan vi ta for oss Paulus’ beskrivelse av den åndelige rustningen: ”Ta på dere Guds fulle rustning” (Ef 6:11). Og videre: ”Ta derfor Guds fulle rustning på.” (Ef 6:13).

I begge disse versene understreker Paulus at skal den kristne har full beskyttelse, må han ta på seg den fulle rustningen, ikke bare enkelte deler av den. I de neste fire versene tar Paulus fram følgende seks deler av rustningen: Sannhetens belte, rettferdighetens brynje, fredens evangeliums sko, troens skjold, frelsens hjelm, Åndens sverd.

Den kristne som tar på seg alle de seks rustningsdelene, er fullt ut beskyttet fra isse til fotsåler. Selv om man bare utelater en del av rustningen, er ikke beskyttelsen lenger komplett.

Hvis for eksempel en kristen tar på seg frem rustningsdeler, men utelater hjelmen, er det  høyst sannsynlig at en blir såret i hodet. Og er man først såret her, er evnen til å bruke resten av rustningen begrenset. På samme måte er det hvis en tar på seg hjelmen og resten av rustningen unntatt skoene. I dette tilfelle vil evnen til å marsjere i ulendt terreng bli berørt, og dermed er den totale brukbarheten som soldat begrenset. Eller hvis en kristen tar på seg fem rustningsdeler, men ikke sverdet. I dette tilfellet har man ingen mulighet til å holde fienden på avstand eller gå til aktivt angrep på ham.

Vi ser altså at skal den kristne har full beskyttelse, må en ta på seg alle de seks delen av rustningen som Gud har stilt til rådighet. Man kan ikke unnlate en eneste av dem og regne med at de andre delen skal tjene som en erstatning. Gud gjør det ikke slik. Han har sørget for en full rustning, og han venter at den kristne skal ta på seg denne.

Det samme prinsippet gjelder alt som Gud har sørget for. Epafras ba om at de kristne i Kolossæ måtte ”stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje” Kol 4:12). For å kunne stå fullkommen og fullvisse i all Guds vilje, må vi som kristne ta til oss alt det Gud har bestemt for oss i Kristus. Vi kan ikke utelate en del av Guds totale velsignelse og så vente at en annen del skal tjene som erstatning for det vi har utelatt.

Men det er nettopp her så mange kristne går vill i deres tanker. Bevisst eller ubevisst regner de med at ettersom de vet at de har tatt imot visse deler av Guds velsignelse, trenger de ikke tenke på andre deler som de har latt være å ta imot.

Enkelte kristne legger for eksempel sterk vekt på et muntlig vitnesbyrd, men de neglisjerer de praktiske aspektene ved et daglig kristenliv. Andre kristne er meget omhyggelige med det livet de lever, men de svikter når det gjelder å vitne åpent for venner og naboer. Hver av disse kristentypene har en tendens til å kritisere eller forakte den andre. Men begge feiler. Et godt kristenliv er ingen erstatning for et muntlig vitnesbyrd. På den annen side er det muntlige vitnesbyrdet ingen erstatning for et godt kristenliv. Gud krever begge deler. Den troende som utelater enten det ene eller det andre, står ikke fullkommen og fullviss i all Guds vilje.

Vi kunne ta for oss mange lignende forhold. For eksempel er det kristne som legger sterkt vekt på åndelige gaver, men neglisjerer åndelig frukt. Andre legger all vekt på åndelig frukt, men viser ingen iver etter å søke åndelige gaver. Paulus sier:

”Jag etter kjærligheten (det er åndelig frukt!). Søk med iver å få de åndelige gaver.” (1Kor 14:1).

Med andre ord krever Gud både åndelige gaver og åndelig frukt. Gaver er ingen erstatning for frukt, og frukt er ingen erstatning for gaver.

Når man presenterer evangeliet, er det de som bare legger vekt på Guds ære, hans forutviten og suverenitet (like til calvinsk/ny-calvinsk predestinasjonslære). Andre presenterer bare de tekstene som har med menneskets frie vilje å gjøre. Ofte leder disse to forskjellige oppfatningene til en form for læremessig konflikt. Men hver av dem er i seg selv en ufullstendig og faktisk villedende oppfatning. Den totale frelsesplanen har plass både for Guds forutviten og menneskets frie valg. Det er galt å vektlegge den ene på bekostning av det andre.

Det samme generelle prinsippet gjelder også dåpen i Den Hellige Ånd. For de troende som oppriktig ønsker å gå inn i fylden av et seirende og fruktbærende kristenliv, er dåpen i Den Hellige Ånd den største enkelthjelp som Gud har gitt oss. Men også her er det slik at det ikke er noen erstatning for andre hoveddeler av kristen erfaring eller (privilegiums)plikt.

Dåpen i Den Hellige Ånd er for eksempel ingen erstatning for et regelmessig bibelstudium eller en daglig overgivelse og selvfornektelse eller for trofast deltakelse i en åndelig innstilt lokalmenighet.

En troende som er trofast på alle disse andre områdene av kristenlivet, men som ikke har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, vil muligens vise seg mer effektiv som kristen enn en som har mottatt åndsdåpen, men som neglisjerer disse andre aspektene av kristenlivet. På den annen side, hvis den troende som allerede er trofast på disse områdene, mottar dåpen i Den Hellige Ånd, vil han straks finne at fordelene og effektiviteten i alle de andre aktivitetene blir underfullt beriket og øket ved denne nye opplevelsen.

Vi kan illustrere dette poenget ved et eksempel med to menn, A og B. Begge skal vanne en hage. A har fordelen av å benytte en slange som er direkte knyttet til kranen. B har bare en kanne som han må fylle fra kranen og bære fram og tilbake i hagen der det trengs vanning. Øyensynlig starter A med en stor fordel. Han trenger bare å bevege hageslangen med hånden og dirigere vannet dit han vil ha det. B har strevet med å bære kannen fram og tilbake hele tiden.

Men la oss nå anta at B har sterkere karakter enn A. A er av naturen lat, uberegnelig og ikke til å stole på. Iblant glemmer han fullstendig å vanne hagen. Til andre tider vanner han enkelte områder, men unnlater å vanne der det trengs mest. Det hender også at han ikke bryr seg om å rette slangen rett vei, så han sløser bort en mengde vann på steder der det ikke gjør noen nytte.

B derimot er aktiv, flittig og til å stole på. Han glemmer aldri å vanne hagen. Han overser aldri noen del av den som trenger vann. Han sløser aldri med vann fra kannen, men tømmer hver dråpe der den gjør mest nytte.

Hva blir resultatet? Øyensynlig får B en mye mer fruktbar og vakker hage enn A. Men det ville være helt galt ut fra dette å hevde at den beste måten å vanne hagen på, er å bruke kanne i stedet for slange.

Overlegenheten ligger ikke i at vannkannen er bedre enn vannslangen, men i at B har en sterkere karakter enn A. Dette vises av det faktum at B nå går over fra å bruke vannkanne til å hageslange og fortsetter like trofast med slangen som han tidligere var med kannen. Resultatet han oppnår med hageslangen vil langt overgå det han tidligere oppnådde med kannen. Dessuten vil det spare mye tid og krefter som han kan benytte til andre nyttige aktiviteter.

La oss nå anvende denne lille lignelsen på opplevelsen med åndsdåpen. A med vannslangen representerer den troende som har mottatt åndsdåpen, men som er lat, uberegnelig og ikke til å stole på i andre hovedaspekter av kristenlivet. B med vannkannen representerer den troende som ikke har mottatt åndsdåpen, men som er aktiv, flittig og til å stole på på andre områder av kristenlivet.

Etter alt å dømme vil B vise seg å være en mer fruktbærende og effektiv kristen enn A, men det ville være helt ulogisk å fastslå ut fra dette at det er noe galt med åndsdåpen, slik A opplevde den. Feilen ligger ikke i opplevelsen, men i svikten hos A, som ikke bruker gaven på rett måte i dagliglivet.

Dessuten vil B’s alminnelige troskap, som allerede har gjort ham til en effektiv og fruktbærende kristen, når den berikes og får kraft ved åndsdåpen, gjøre ham enda mer fruktbærende og effektiv enn før.

Hvor mye vi enn beundrer B for hans troskap, kan vi ikke nekte for at det er dumt av ham å ikke søke og få åndsdåpen. Han er dum som ikke bytter ut vannkannen med hageslangen.

Vi ser altså at dåpen i Den Hellige Ånd ikke bare er et uvanlig og isolert fenomen, som kan rykkes ut av sammenhengen i den kristne erfaringen og de kristne pliktene, slik de er åpenbart i NT. Tvert imot vil åndsdåpen produsere fordeler og velsignelser som Gud har bestemt, når den knyttes til andre hoveddeler av Guds totale velsignelser til den troende. Isolert sett fra resten av kristenlivet og tjenesten mister den sin sanne betydning og vil ikke tjene sin sanne hensikt.

Det er meget farlig å søke åndsdåpen uten en oppriktig hensikt om å bruke den kraften man får til bibelsk tjeneste for Kristus.

En grunn til dette er at åndsdåpen ikke bare leder til et rike med nye åndelige velsignelser. Den leder også til et rike med nye, åndelige konflikter. Som en logisk konsekvens av dette vil økt kraft fra Gud alltid føre til økt motstand fra Satan.

Den kristne som gjør seg fornuftig, bibelsk bruk av kraften man mottar i åndsdåpen, vil være i stand til å møte og beseire Satans økende motstand.

På den annen side vil den kristne som mottar åndsdåpen, men neglisjerer de andre aspektene av kristne plikter, befinne seg i en ytterst farlig situasjon. Han vil oppdage at åndsdåpen har åpnet den åndelige naturen for helt nye former for sataniske angrep eller motstand, men er uten de kildene som skal avsløre Satans sanne natur eller for å kunne forsvare seg mot dette.

Ofte vil slike kristne oppdage at sinnet invaderes av tvilstanker, frykt eller depresjon. Eller også vil man bli utsatt for moralske eller åndelige fristelser som man aldri hadde tidligere. Hvis man ikke advares på forhånd og bevæpner seg for å møte disse nye formene for sataniske angrep, kan man lett bukke under for fiendens listige angrep og falle tilbake til et lavere åndelig nivå enn man var på før disse nye konfliktene kom.

Jesu liv gir oss et eksempel på denne sannheten. Da han ble døpt i Jordan, kom Den Hellige Ånd ned over ham som en due og ble over ham. Straks etter ledet Den Hellige Ånd ham ut i en personlig konfrontasjon med Satan.

”Fylt av Den Hellige Ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan, og han ble av Ånden ført omkring i ørkenen. I førti dager ble han fristet av djevelen.” (Luk 4:1-2).

Lukas legger vekt på at Jesus når var ”fylt av Den Hellige Ånd”. Dette var den egentlige grunnen til at han kom ut i denne direkte konflikten med djevelen på dette stadium i tjenesten. I de neste 11 versene beskriver Lukas hvordan Jesus møtte og beseiret Satan i de tre fristelsene. Han konkluderte med å si:

”I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea.” (Luk 4:14).

Legg merke til det nye uttrykket Lukas bruker her: ”I Åndens kraft”. Da Jesus gikk ut i ørkenen, var han allerede ”fylt av Den Hellige Ånd”. Men da han kom tilbake fra ørkenen, kom han ”i Åndens kraft”. Det representerer et høyere nivå av åndelig erfaring. Den Hellige Ånds fulle kraft stod nå fritt til hans disposisjon til bruk i den tjenesten Gud hadde kalt ham til. Hvordan kom han inn på dette høyere planet? Ved å møte og beseire Satan ansikt til ansikt.

Videre beseiret Jesus Satan ved å bruke ett eneste våpen – ”Åndens sverd som er Guds ord” (Ef 6:17). Hver gang Satan fristet ham, begynte Jesus med å si: ”Det står skrevet.” Det vil si at han møtte Satan med direkte sitater fra Guds skrevne ord. Mot dette våpenet har ikke Satan noe å forsvare seg med.

Denne delen av Jesu opplevelse er et mønster for alle som vil følge ham i åndsfylt liv og tjeneste. Det er Guds uforanderlige hensikt med enhver troende at fylden av Den Hellige Ånd skal knyttes til den vanlige, effektive bruken av Guds ord. Bare ved dette middelet kan den troende regne med å seire i nye, åndelige konflikter som dåpen i Den Hellige Ånd uvilkårlig fører inn i.

Ettersom Guds ord er kalt ”Åndens sverd”, vil den troende som ikke bruker Guds ord, automatisk frata Den Hellige Ånd hovedvåpenet som han ønsker å bruke på den troendes vegne. Resultatet blir at den troendes åndelige beskyttelse blir ufullstendig. På den annen side vil den troende som på dette stadium trofast studerer og tilegner seg Guds ord, oppdage at dette våpenet som nå stilles til rådighet for ham, har en kraft og visdom som langt overgår hans egen – det er Den Hellige Ånds kraft og visdom.