I denne leksjonen skal vi fortsette å studere hva Gud har ment at dåpen i Den Hellige Ånd skal resultere i hos hver enkelt troende (Kraft og herlighet).

En port til det overnaturlige

For å finne et tredje hovedresultat av denne opplevelsen vender vi oss til Heb 6:4-5, der det tales om troende som:

”… har fått smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter…”

Disse ordene indikerer at de som har fått del i Den Hellige Ånd, har smakt den kommende verdens krefter. Dåpen i Den Hellige Ånd gir den troende en forsmak på en helt ny makt – en overnaturlig makt som i sin fylde hører hjemme i den neste tidsalderen. Av den grunn beskriver Paulus beseglingen med Den Hellige Ånd som garantien på arven vår.

”I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.” (Ef 1:13-14).

En alternativ oversettelse av ”pant” er ”depositum”. Det greske ordet som er lånt fra hebraisk, er arrabon. Det er et meget interessant ord, som vi med ganske små variasjoner finner i fire forskjellige språk: Hebraisk, gresk, arabisk og swahili.

Herren gir oss – ved sin Hellige Ånd – et ”depositum” av himmelsk kraft og herlighet – en forsmak på den kommende tidsalder. Dette depositum er satt til side som hans kjøpte eiendom og skal ikke tilbys andre kjøpere. Det er også garantien for at han i sin tid vil vende tilbake med resten av betalingen og ta oss hjem til seg for at vi skal være hos ham for evig. Det er grunnen til at Paulus kaller det ”pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning”.

Beretningen om helbredelsen av den syriske spedalske Na’aman er en annen vakker illustrasjon på det vi mottar i dåpen i Den Hellige Ånd (2Kong 5). Som et resultat av den mirakuløse helbredelsen erkjente Na’aman at Herren Jahve, Israels Gud, var den eneste sanne Gud. Men han visste at han om kort tid skulle vende tilbake til det urene, hedenske landet og bli assosiert med avgudsseremonier i et hedensk tempel. Med dette i tankene hadde Na’aman en spesiell bønn før han forlot Israels land:

”Da sa Na’aman: Siden du ikke vil ta imot, så la din tjener få så mye jord som et par muldyr kan bære! For din tjener vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til herren.” (2Kong 5:17).

Hvorfor ville Na’aman ta med seg jord hjem fra Israel? Han hadde innsett Herrens hellighet, og i kontrast til denne sitt eget lands og folks urenhet. Derfor var han bestemt på at han aldri mer ville tilbe på uren jord.

Herrens hellighet krevde at Na’aman kulle tilbe ham bare på jord fra Herrens eget land. Ettersom Na’aman ikke kunne bo permanent i Israel, bestemte han seg for å ta med litt av Israels jord hjem. På den ville han ha sitt eget spesielle tilbedelsessted.

Slik er det også med den åndsfylte troende. Han får en ny forståelse av disse Jesus ord:

”Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.” (Joh 4:24).

En slik troende er ikke lenger tilfreds med ytre former og seremonier i en menneskelaget tilbedelse. Han har vært i det himmelske landet, han har fått et glimt av Guds herlighet og hellighet. Han har fått med seg en del av den hellige jorden. Uansett hvor omstendighetene måtte føre ham, vil han ikke lenger tilbe på uren jord, bare på hellig grunn. Han tilber i Ånd – Den Hellige Ånd – og i sannhet.

Det som er sant i den åndsfylte troendes tilbedelse, er like sant på alle områder i hans opplevelse. Gjennom dåpen i Ånden har han gått inn i en ny form for overnaturlig liv. Det overnaturlige er blitt naturlig.

Hvis vi studerer NT med et åpent sinn, er vi nødt til å erkjenne at de første kristnes hele liv og erfaringer ikke var tilfeldige. Alt var en integrert del av deres liv som kristne. Bønnelivet var overnaturlig, forkynnelsen var overnaturlig, de ble overnaturlig ledet, overnaturlig utrustet med kraft, overnaturlig transportert og overnaturlig beskyttet.

Ta bort det overnaturlige fra Apostlenes gjerninger, så sitter du tilbake med noe som ikke har betydning eller som er vilkårlig. Fra Den Hellige Ånds komme i Apg 2 er det umulig å finne et eneste kapittel der det overnaturlige ikke spiller en essensiell rolle.

I beretningen om Paulus’ tjeneste i Efesus, finner vi et meget interessant og tankevekkende uttrykk:

”Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender.” (Apg 19:11).

Tenk over dette uttrykket: ”uvanlige kraftgjerninger”. Man kunne oversette dette fritt og si: ”undergjerninger av et slag som ikke skjer hver dag”. Undergjerninger var en dagligdags erfaring i den første menigheten. Normalt ville de ikke vakt spesiell oppsikt eller ført til kommentarer, men de undergjerningene som fant sted i Efesus ved Paulus’ tjeneste var av en slik karakter at til og med den første menigheten fant det best å nevne dem spesielt.

Hvor mange menigheter er det som har slike opplevelser at man kan bruke uttrykk som ”undergjerninger av et slag som ikke skjer hver dag” eller ”uvanlige kraftgjerninger”? Hvor mange menigheter er et som opplever undergjerninger i det hele tatt – for ikke å snakke om hver dag?

Sannheten er at der vi ikke ser eller opplever det overnaturlige, har vi heller ingen rett til å snakke om nytestamentlig kristendom. Disse to begrepene – overnaturlig og nytestamentlig kristendom – er knyttet sammen og kan ikke skilles.

Uten det overnaturlige kan vi ha nytestamentlig lære, men det blir bare lære, ikke opplevelser. Slik lære, skilt fra det overnaturlige, blir beskrevet av Paulus:

”For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.” (2Kor 3:6).

Bare Den Hellige Ånd kan gi liv til den nytestamentlige lærens bokstav og gjøre denne læren til en levende, personlig, overnaturlig livsvei for alle troende. En hovedhensikt med dåpen i Den Hellige Ånd er nettopp dette.

Åndsfylt bønn

En fjerde hovedhensikt med dåpen i Den Hellige Ånd gjelder den troendes bønneliv.

”Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.” (Rom 8:26-27).

Paulus nevner en form for svakhet som er alminnelig blant alle troende i deres egen naturlige tilstand og skilt fra Den Hellige Ånd. Dette defineres av Paulus med ordene: ”For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det.” Denne svakheten består i at man ikke vet hvordan man skal be etter Guds vilje. Den eneste vi kan vende oss til i denne vår svakhet, er Den Hellige Ånd, for Paulus sier:

”Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet (…) Ånden selv går i forbønn for oss (…) for det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.” (Rom 8:26-27).

Paulus taler her om Ånden som en person som bor i den troende som gjør den troende til et kar eller en kanal som han tilbyr bønn og forbønn gjennom.

Dette er bønn av et slag som ligger høyt over nivået for den troendes egen naturlige forstand eller evne. I denne formen for bønn stoler ikke den troende på sine egne følelser eller forstanden. Han overlater kroppen til Den Hellige Ånd som et tempel, der Ånden selv ber, og han overlater lemmene som redskaper som Ånden kontrollerer i den overnaturlige forbønnen.

NT setter en norm for bønnen som den troende aldri kan oppnå ved egen, naturlig styrke eller forstand. På denne måten stenger Gud den troende inne på det sted der han er nødt til, enten å innrømme at han ikke lever opp til den guddommelige normen eller til å være avhengig av den iboende Åndens overnaturlige hjelp. Paulus skriver for eksempel:

”Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse.” (Ef 6:18).

Og videre:

”Be uten opphold! (…) Utslokk ikke Ånden!” (1Tess 5:17.19).

Ingen kan i egen kraft eller ut fra egen forstand oppfylle disse påbudene. Ingen kan ”be uten opphold” eller ”uavlatelig”. Men det som er umulig ut fra naturlige forutsetninger, er blitt mulig ved Den Hellige Ånds iboende, overnaturlige nærvær. Av den grunn er Paulus omhyggelig med å vektlegge den troendes avhengighet av Den Hellige Ånd. Han sier: ”Be til enhver tid i Ånden” og ”Be uten opphold!” (…) Utslokk ikke Ånden!”

Den Hellige Ånd, som bor i den troende i NT-lig tid, korresponderer med ilden som brant på alteret i Tabernaklet i GT-lig tid. Om denne ilden hadde Herren bestemt:

”En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne.” (3M 6:6).

Den tilsvarende NT-lige befalingen finner vi i Paulus’ ord: ”Be uten opphold! (…) Utslokk ikke Ånden!” Der åndsdøpte troende overgir hele kontrollen til Ånden som bor i dem og ikke slokner Åndens ild ved likegyldighet eller kjødelighet, brenner den i den troendes legemlige tempel som en overnaturlig ild av bønn og tilbedelse. Den slokner aldri, verken dag eller natt. Få mennesker innser hvilke grenseløs mulighet som ligger i bønnen i Den Hellige Ånd i den troendes overgitte legeme, Åndens tempel.

Når vi ikke lenger har egen, naturlig kraft og forstand, tar Den Hellige Ånd over og leder sin egen tilbedelse og bønn gjennom oss. Det er dette bildet vi får av Kristi brud i Salomos høysang:

”Jeg sover, men mitt hjerte våker.” (Høy 5:2).

Bruden kan sove, hun kan være fysisk og mentalt utkjørt. Men i hennes innerste vesen bor det en som aldri slumrer eller sover – Den Hellige Ånd. Selv gjennom mørkets timer brenner det en ild på hjertets alter. Den slokner aldri. Det er tilbedelsens og bønnens ild som er Den Hellige Ånds liv i ens indre.

Dette er det bibelske mønsteret for menighetens bønneliv i denne tidsalderen. Men et slikt bønneliv er bare mulig ved Den Hellige Ånds overnaturlige, iboende nærvær.

Åpenbaring i Skriftene

En femte hovedhensikt med dåpen i Den Hellige Ånd, er at Ånden skal bli vår veileder og lærer i Skriftene. Kristus lovte dette til disiplene i to avsnitt i Johannes’ evangelium:

”Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.” (Joh 14:26).

Jesu underviste disiplene om mye i sin jordiske tjeneste, spesielt om sin død og oppstandelse, men de kunne verken forstå det eller huske det.

Men Jesus forsikret dem om at etter at Den Hellige Ånd kom og tok bolig i dem, ville han bli deres personlige lærer. Ånden skulle gjøre dem i stand til å huske og forstå det Jesus hadde lært dem i sin jordiske tjeneste. Den Hellige Ånd skulle ikke begrense seg til å tolke Jesu lære da han var på jorden, han skulle også lede disiplene inn i en fullstendig forståelse av hele Guds åpenbaring til mennesket:

”Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere.” (Joh 16:13).

Uttrykket ”hele sannheten” kan tolkes i lys av Jesu ord:

”Ditt ord er sannhet.” (Joh 17:17).

Jesus lovte disiplene at Den Hellige Ånd skulle lede dem til en rett forståelse av hele Guds åpenbaring til mennesket gjennom Skriftene. Det inkluderer de gammeltestamentlige skriftene, Jesu lære mens han var her i sin jordiske tjeneste og også den videre åpenbaringen av sannheten som ble gitt menigheten etter pinsedag gjennom Paulus og andre apostler.

Den Hellige Ånd er gitt menigheten som åpenbarer, fortolker og underviser av hele den guddommelige åpenbaringen i Skriftene. Oppfyllelsen av Kristi løfte om at Den Hellige Ånd skulle tolke Skriftene for disiplene, blir illustrert på en dramatisk måte i begivenhetene på pinsedag. Med det samme Den Hellige Ånd var utgytt over disiplene, og de begynte å tale med andre tunger, ble spørsmålet reist: Hva skal dette bety? Peter svarte:

”Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Det skal skje i de siste dager, sier gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød.” (Apg 2:16-17).

Uten å nøle et øyeblikk siterer og fortolker Peter en profeti om de siste dager som vi finner i det andre kapitlet hos profeten Joel. I prekene som følger, er nesten halvparten av det Peter  sier direkte sitater fra de gammeltestamentlige skriftene. Undervisningen i disse Skriftene blir på en klar og tydelig måte knyttet til begivenhetene i forbindelse med Kristi død og oppstandelse og Den Hellige Ånds utgytelse.

Det er vanskelig å forestille seg en større kontrast mellom den utleggingen av de gammeltestamentlige Skriftene som her blir gitt av Peter og den mangel på forståelse for de samme Skriftene som Peter og alle de andre disiplene hadde hatt under Jesu jordiske tjeneste og fram til pinsedagen.

Det virker som om denne totale endringen i disiplenes forståelse av Skriftene ikke var en gradvis prosess, men at den kom spontant ved Den Hellige Ånds komme. Med det samme Den Hellige Ånd kom for å ta bolig i dem, ble deres forståelse av Skriftene overnaturlig opplyst. Deres tidligere tvil og forvirring ble straks erstattet av klar forståelse og tydelig anvendelse.

Denne samme dramatiske forvandling fortsetter som et kjennetegn på åndsfylte troende fra pinsedag og framover. Saulus fra Tarsus var for eksempel opplært i de gammeltestamentlige Skriftene av Gamaliel, den mest berømte læreren på den tiden. Men i sine unge år hadde han verken lys eller forståelse for hvordan de skulle anvendes. Det var først etter at Ananias i Damaskus hadde lagt hendene på ham og bedt om at han skulle bli fylt med Den Hellige Ånd at det falt skjell fra øynene hans. Nå ble han i stand til å anvende disse Skriftene:

”Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.” (Apg 9:20).

Legg merke til ordet ”straks”. Det var ikke en langsom, gradvis kamp for forståelse, men heller en spontan opplysning. I det øyeblikket Den Hellige Ånd kom inn, kastet han fullstendig, nytt lys over Skriftene, som Saulus hadde kjent i mange år, men som han aldri hadde visst hvordan han skulle anvende eller tolke.

Det Den Hellige Ånd gjorde for Peter og Saulus, og for de nytestamentlige kristne som et hele, er han fremdeles villig og i stand til å gjøre for alle kristne i dag. Men først må hver troende, ved dåpen i Den Hellige Ånd, personlig ta imot denne underfulle, iboende veileder, lærer og utlegger.