Vi skal nå se på den endelige, siste fasen i oppstandelsen. Paulus indikerer at først skal de sanne troende oppstå – ”de som hører Kristus til ved hans komme” – og den vil skje i fullbyrdelsen av Kristi tusenårsrike:

”Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.” (1Kor 15:23-26).

Ved tusenårsrikets slutt

I vers 24 går Paulus videre til sluttfasen i oppstandelsen. Her refererer han til uttrykket ”deretter kommer enden”. Han går videre til å indikere at de andre hovedbegivenhetene vil være knyttet til denne endelige fasen i oppstandelsen.

På denne tiden har Kristus fullført sin jordiske regjeringstid på tusen år. Ved slutten av denne tiden vil Gud Fader ha lagt alle Kristi fiender under ham. Den siste av disse fiendene er døden.

Deretter vil Kristus Sønnen overgi sitt rike til Gud Fader. I samsvar med sin stilling som Sønn vil han frivillig underlegge seg Faderen med sitt rike. Denne avsluttende begivenheten i Kristi jordiske regjering beskrives av Paulus to vers lenger nede:

”Men når alt er underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.” (1Kor 15:28).

Når vi studerer dette profetiske bildet av endetiden, legger vi merke til den fullkomne harmonien som eksisterer innen guddommen mellom Faderen og Sønnen. Først vil Gud Fader, i tusenårsriket, etablere Kristus Sønnen som sin utnevnte representant og hersker over alle ting. Mot slutten av perioden vil Faderen ha lagt alle Kristi fiender under ham, og den siste fiende er døden. Deretter vil Kristus Sønnen i sin tur underlegge seg Faderens autoritet. Det gjelder både ham selv og alt som Faderen har lagt under ham. På denne måten, sier Paulus, vil Gud Fader, i Kristus, bli ”alt i alle”.

Denne overgivelsen av det fullstendige riket av Kristus til Faderen representerer klimakset og kulminasjonen i Guds plan for alle tider. Paulus beskriver også denne herlige kulminasjonen av Guds hensikt:

”… da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.” (Ef 1:9-10).

Denne samlingen av alt i Kristus ved Gud Fader, sier Paulus, vil skje i ”tidenes fylde”, det vil si i den perioden som markerer kulminasjonen og fullendelsen av Guds plan, som gradvis har modnet seg fram gjennom alle tider.

Hvis vi nå går til Åp 20, ser vi hvordan den endelige oppstandelsen av alle de gjenværende døde er i forhold til de andre delene av Guds plan for avslutningen av Kristi tusenårsrike. Johannes beskriver Satans siste forsøk på å sette seg opp mot Guds og Kristi autoritet og få i stand et opprør. Dette skjer i slutten av tusenårsriket.

”Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel. Og han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner. Gog og Magog, for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskedes stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem. Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pinse dag og natt i all evighet.” (Åp 20:7-10).

Johannes bruker uttrykket ”de helliges leir” for å beskrive byen Jerusalem og området rundt. I tusenårsriket vil Jerusalem være Kristi jordiske sentrum, og byen skal herske over nasjonene på jorden.

I løpet av denne perioden vil Satan bli holdt som fange i den bunnløse avgrunnen, men mot slutten blir han sluppet fri så han kan vekke opp dette siste opprøret blant hedningenasjonene. Det kulminerer i et forsøk på å innta Jerusalem.

Gud vil imidlertid gripe inn med ild fra himmelen. Opprøret blir slått fullstendig ned. Satan selv blir kastet i ildsjøen, der skal han pines i all evighet sammen med dyret (Antikrist) og den falske profet. De to siste ble kastet i ildsjøen ved Kristi komme til jorden og i begynnelsen av tusenårsriket.

Den endelige oppstandelsen

Etter dette beskriver Johannes den endelige oppstandelsen av alle de gjenværende døde:

”Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen  død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” (Åp 20:11-15).

I denne beskrivelsen legger vi merke til at oppstandelsen kommer først, deretter dommen. Dette samme prinsippet går igjen i alle stadier av oppstandelsen. Ettersom det er i sine kropper mennesker har gjort godt eller ondt, er det i kroppen man skal stå fram for Gud og høre dommen over disse handlingene.

Vi har allerede sett at alle de som stolte på Kristus til frelse, oppstod før tusenårsriket. Dette inkluderer både de hellige i den gamle pakt og i den nye. Det ser derfor ut til at majoriteten av dem som oppstår i slutten av tusenårsriket, er mennesker som døde i synd og vantro.

I denne forbindelsen er det viktig at Johannes omtaler de som oppstår i slutten av tusenårsriket som ”de døde”. Han sier: ”Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud.” Dette er en annen språkbruk enn den han anvender for å beskrive oppstandelsen av de rettferdige døde i begynnelsen av tusenårsriket. Om disse sier han: ”Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år.” (Åp 20:4).

Når det gjelder de rettferdiges oppstandelse, sier ikke Johannes bare at de oppstod, men at de også levde, de var i ordets sanne betydning levende. På den annen side var de som Johannes så oppstå mot slutten av tusenårsriket, fremdeles døde. Selv om de oppstår legemlig fra gravene sine, er de fremdeles åndelig døde – døde i synder og overtredelser, fremmedgjorte og avskåret fra Guds nærvær og samfunn. De blir ført fram for gud for siste gang, bare for å høre hans endelige fordømmelse av dem. Deretter blir de kastet i ildsjøen, ”den annen død”, stedet for den endelige, evige atskillelsen fra Gud, stedet der det ikke finnes håp om forandring og som man ikke kan vende tilbake fra.

Men blant alle disse indikerer Skriften at det er minst to kategorier mennesker som går ut til livets oppstandelse, ikke dommens.

Den ene kategorien omfatter folk som dronningen fra Syden (Saba) og mennene fra Ninive. Jesus sier om disse:

”Dronningen fra syden skal stå opp i dommen sammen med mennene fra denne slekt, og fordømme dem. For hun kom fra jordens ende for å høre Salomos visdom – og se, her er mer enn Salomo! Ninives menn skal stå opp i dommen sammen med denne slekt, og fordømme den. For de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas!” (Luk 11:31-32).

Av begge disse eksemplene går det klart fram at de som tilhørte ”denne slekt” (det vil si de som forkastet nåden som ble tilbudt dem ved Jesus) skal stå opp (oppstå) på dommens dag. Sammen med dem er det to andre grupper som oppstår, men som vil bli vist nåde i dommen, nemlig dronningen fra syden og mennene fra Ninive.

Til forskjell fra de hellige i den gamle pakt fikk ikke disse to gruppene en åpenbaring av Kristi forsoningsoffer – forutsagt ved typer og i profetier – som de kunne stole på full frelse ved. Konsekvensen er at det ikke er inkludert i oppstandelsen av dem som hører Kristus til ved hans komme. Men de reagerte i tro etter det begrensede lyset de hadde. Mot slutten av tusenårsriket vil de derfor bli befridd fra fordømmelsen og gå inn til livets oppstandelse.

Blir det andre i samme kategori som dronningen fra syden og Ninives menn? Hvem i så fall? Og hvor mange? Svaret på disse spørsmålene kan bare en gi, nemlig den allvitende Gud, men ett er sikkert: De som har hørt og forkastet Kristi evangelium, har for alltid avskåret seg fra Guds nåde.

En annen kategori som skal befris fra fordømmelsen i den endelige oppstandelsen er de rettferdige som døde under Kristi tusenårige regjeringstid på jorden.

Om denne tusenårige perioden uttaler Jesaja følgende profeti:

”Det skal ikke lenger finnes noe spedbarn som bare lever få dager, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål. Nei, ung mann skal den være som dør hundre år gammel, og hundre år gammel skal den synder blir som forbannes.” (Jes 65:20).

Bildet som Jesaja her gir av livet på jorden under tusenårsriket, indikerer at menneskets levealder vil bli mye høyere, selv om både rettferdige og syndere fremdeles vil være underlagt døden. Vi kan ut fra dette konkludere med at den rettferdige som dør i tusenårsriket, vil oppstå i slutten av dette, men vil ikke komme under Guds dom over de urettferdige som skal oppstå samtidig.

Hvis vi nå igjen vender oss til Åp 20, legger vi merke til hvor fullstendig og endelig denne oppstandelsen er, slik Johannes beskriver den.

”Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.” (Åp 20:13).

Det er ingen unntak blant de gjenværende døde i denne endelige oppstandelsen. Den inkluderer alle. Ingen er utelatt. Hvert rike i Guds skapte univers blir ved guddommelig autoritet bedt om å gi fra seg de døde som er der. De tre ordene Johannes bruker i denne sammenhengen, er ”havet”, ”døden” og ”dødsriket” (Hades).

Det greske ordet Hades svarer til det hebraiske ordet Sheol i GT. Hades eller Sheol er det foreløpige stedet der de avdødes ånder befinner seg, før den endelige oppstandelsen eller dommen. Etter den endelige oppstandelsen og dommen blir alle de urettferdige overført til ildsjøen. Det vanlige hebraiske ordet som er brukt i GT for denne ildsjøen er ikke Sheol, men Gehenna.

Det er altså tydelig forskjell på Sheol eller Hades og Gehenna, ildsjøen. Sheol er det midlertidige oppholdsstedet for de avdøde åndene, men ikke for kroppene deres. Gehenna er den endelige, uendelige straffen som disse går inn i etter oppstandelsen, og den omfatter hele personligheten til de urettferdige – ånd, sjel og legeme.

Denne forskjellen mellom Sheol og Gehenna kommer også fram i uttalelsen av Johannes i Åp 20:14:

”Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen.”

Døden og Hades er personer

Hvordan skal man forklare døden og dødsriket (Hades) sanne natur, slik dem er åpenbart i NT? Johannes’ berømte syn av de fire rytterne kaster lys over spørsmålet. Om den fjerde rytteren sier Johannes:

”Da så jeg – og se: En gullblek hest. Han som satt på den, hans navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham.” (Åp 6:8).

Det går tydelige fram av denne beskrivelsen at både Døden og Hades (dødsriket) ble åpenbart for Johannes som personer. Bare en person kan sitte på en hest, og bare en annen person kan følge med den første. Avsnittet kaster derfor lys over Dødens og Hades’ natur, slik den er åpenbart i Skriften.

I en forstand er døden en stilling eller tilstand. Det er livets opphør, det som resulterer i at ånden skilles fra kroppen. Men Døden er også en person. Døden er den mørke engelen, Satans tjener, som krever hver urettferdig person som er skilt fra kroppen når han dør.

Noe lignende sier altså som Hades. I en forstand er Hades et sted for de avdøde ånder, men i en annen forstand er Hades en person. Hades, i likhet med Døden, er en mørk engel, en Satans tjener som følger i hælene på Døden. Hades tar makten over de urettferdiges ånder, som er fanget av Døden, og leder dem til de avdøde åndenes rike, fra hvilket han har sitt navn. Det er Hades.

Både Døden og Hades er altså mørke engler, tjenere i Satans rike. Men det er forskjell på dem. Døden krever først de avdødes ånder, og det gjelder alle dem som dør i urettferdighet. Hades mottar dem av Døden og leder dem til deres fastsatte fengsel. Av den grunn ser Johannes dem blant mennesker i denne rekkefølgen: Først Døden som krever de avdødes ånder, deretter Hades, som fører dem til deres fengsel i underverdenen.

Denne scenen fra Åpenbaringen kaster lys over Jesu ord:

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen tar vare på mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.” (Joh 8:51).

Jesus sier ikke her at den troende ikke skal oppleve fysisk død. Han sier at den troende ikke skal ”se døden”. Han taler ikke om den fysiske tilstanden vi kaller død, som fører til at ånden skilles fra kroppen. Når han taler om å ”se døden”, mener han den mørke engelen hvis navn er Døden og den andre mørke engelen, kompanjongen, hvis navn er Hades.

Jesus mener at når den sanne troendes ånd skilles fra kroppen, kommer den ikke under disse to mørke englenes herredømme. I likhet med den fattige tiggeren Lasarus blir den sanne troendes ånd møtt av Guds engler – lysets engler. De leder den til paradiset.

Med dette i tanken forstår vi også Paulus’ uttalelse om at ”den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden” (1Kor 15:26). Likeså Johannes’ ord om at ”døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen” (Åp 20:14).

I begge disse avsnittene beskrives Døden og Dødsriket først og fremst som personer, som mørke engler, Satans tjenere og Guds og menneskehetens fiender. Den siste av alle Guds fiender som skal dømmes, er Døden. Sammen med Hades vil han bli  kastet i ildsjøen, der deres herre, Satan, og alle de andre av Satans tjenere og etterfølgere, både engler og mennesker, er.

Ved denne siste domshandlingen vil de siste av Guds fiender for evig være bortvist fra hans åsyn.