Vi skal nå, over to innlegg, ta for oss det guddommelige løftet om oppstandelse, slik det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, både i Det gamle og Det nye testamente. I 1Kor 15:4 kommer Paulus med følgende uttalelse om Kristi begravelse og oppstandelse:

”… og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene…”

Husk at da Peter skrev disse ordene, hadde han bare Det gamle testamente, som kaltes Skriftene. Det betyr at når Paulus her sier at Kristus oppstod på den tredje dag ”etter Skriftene”, mener han at Kristi oppstandelse var en oppfyllelse av de gammeltestamentlige skriftene.

Videre refererer Paulus til de gammeltestamentlige skriftene som den fremste og grunnleggende  autoriteten for læren om oppstandelsen. Han fortsetter med å sitere beviser fra mennesker som lever på den tiden og som hadde sett den oppståtte Kristus med egne øyne. Men i Paulus’ presentasjon av denne læren er de samtidige øyenvitnenes beviser sekundære i forhold til de gammeltestamentlige skriftene.

La oss derfor se på noen av hovedavsnittene i Det gamle testamente som forutsier oppstandelsen.

Salmene

I foregående leksjon så iv at det er et klart løfte om Kristi begravelse og oppstandelse i Sal 16:8-11. Vi understreket der at selv om disse versene ble uttalt i første person av David, gjaldt de egentlig ikke ham, men heller Davids lovede sæd, Messias, Jesus Kristus. I Det nye testamente blir ordene brukt om Kristus av både Peter og Paulus.

I Sal 71:20-21 er det et lignende avsnitt som beskriver Kristi oppstandelse. David taler her direkte til Gud når han sier:

”Du er den som har latt oss se mange trengsler, og ulykker lot du oss se. Du vil oppvekke oss til nytt liv og føre oss opp igjen fra jordens dyp. Du vil øke min storhet og vende om og trøste meg.”

Dette avsnittet er et annet eksempel på messianske profetier. Det vil si at David taler om seg selv og ”oss”, mens ordene først og fremst gjelder Davids lovede sæd, Messias, Jesus.

Forstått på denne måten peker avsnittet profetisk på fem etterfølgende stadier som Kristus gjennomgikk ga han gjorde soning for menneskets synd. Vi kan summere disse slik:

1. Mange trengsler og ulykker – Kristi forkastelse, lidelse og korsfestelse.
2. Kristus skulle gå ned i jordens dyp – til Sheol eller Hades, de avdøde åndenes sted.
3. Kristus skulle vekkes igjen – gjøres levende igjen.
4. Kristus skulle føres opp fra Sheol – Kristi oppstandelse.
5. Etter Kristi oppstandelse skulle hans storhet økes, og han skulle trøstes – det vil si at han igjen skulle innta sin plass og sin allmakt ved Gud Faders høyre hånd.

Det er verken tid eller plass til å sitere de mange avsnittene i Det nye testamente som stadfester at denne profetien ble oppfylt fullstendig i Kristus.

Men de to gammeltestamentlige avsnittene vi hittil har sett på, Sal 16 og 71, taler først og fremst om Jesu Kristi oppstandelse som Messias. La oss nå se på andre avsnitt i Det gamle testamente som forutsier oppstandelse av andre enn Kristus.

1Mosebok

La oss begynne med å se på et av løftene Gud gav Abraham:

”Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.” (1M 17:8).

Det er to viktige forhold man skal merke seg i dette løftet. For det første er eiendomsretten viktig. Gud sier: ”til deg og din ætt etter deg”. Det vil si at Abraham først skulle eie landet, deretter etterkommerne hans.

For det andre er eiendommens utstrekning og varighet viktig. Gud sier: ”… hele Kana’ans land, til evig eiendom.” Dette løftet kan ikke bli oppfylt ved en delvis eller midlertidig okkupasjon av et land. Oppfyllelsen krevet et fullstendig og permanent eiendomsforhold til hele landet.

Det er derfor opplagt at hittil var ikke Guds løfte til Abraham noen gang blitt oppfylt. Den eneste delen av landet som Abraham selv hadde mottatt som permanent eiendom, var bare en gravplass – det vil si gravplassen i Makpelahulen på hetitten Efrons mark i nærheten av Hebron.

Når det gjelder Abrahams sæd, Israels folk, har de hittil gledet seg over en midlertidig eller delvis inntakelse av landet, men de har aldri hatt den fullstendige og permanente eiendommen som Gud har lovt. I våre dager klynger staten Israel seg til et område som bare er en liten del av den totale eiendommen Gud har lovt, og det gjør de midt under alle slags former for motstand.

Selv om Israel i årene som ligger foran oss skulle fortsette å utvide landområdet inntil de har kontroll over hele landet som Gud lovte dem, vil det likevel ikke være en fullstendig oppfyllelse av Guds opprinnelige løfte til Abraham, som gjaldt ”deg og din ætt etter deg”. Det vil si at Abraham selv først måtte glede seg over å ha tatt hele landet i eie, deretter ætten hans etter ham.

Dette Guds løfte kan altså ikke oppfylles på noen annen måte enn ved oppstandelse. Makpelahulen må først gi fra seg sine døde. Abraham må oppstå. Bare på den måten kan han innta hele det landet som han nå ligger begravet i. Hvis det ikke er noen oppstandelse, kan aldri Guds løfte til Abraham bli oppfylt. Guds løfte til Abraham forutsetter og er avhengig av en oppstandelse.

Vi ser derfor at løftet til Abraham om en evig eiendomsrett til Kana’ans land inkluderes i løftet om Abrahams egen oppstandelse fra de døde. På denne måten er sannheten om oppstandelsen allerede åpenbart i 1Mosebok, GTs første bok.

Job

La oss nå gå til en annen bok i GT som vanligvis blir datert meget tidlig – Jobs bok. Midt under overveldende sorg og mange prøvelser og når den jordiske framtiden synes å være fullstendig håpløs, kommer Job med en forbausende trosbekjennelse om sin sjels evige bolig og kroppens oppstandelse.

”Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noe fremmed.” (Job 19:25-27).

Jobs språk er så konsist og meningsfylt at det er vanskelig å finne en oversettelse som uttrykker den fulle kraften i grunnspråket. Følgende er en alternativ oversettelse av den sentrale delen av avsnittet som nettopp er sitert:

”Etter at jeg våkner, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, selv om denne kroppen har gått til grunne…”

Uansett hvilken oversettelse man foretrekker, er det visse fakta som er absolutt klare og tydelige i dette avsnittet. Jobb vet at hans fysiske kropp skal brytes ned og gå til grunne. Likevel ser han fram til en periode i endetiden da han igjen skal bli ikledd en kropp av kjøtt og stå fram for Gud i denne. Denne forsikringen baserer Job på livet til ham som han kaller ”min gjenløser”.

Hele avsnittet uttrykker altså en klar forventning om den endelige oppstandelsen av Jobs kropp, muliggjort ved Jesu Kristi, gjenløserens, oppstandelse.

Jesaja

Vi fortsetter med profeten Jesaja, som levde om lag 700 år før Kristus. Jesaja kommer med en trosbekjennelse om oppstandelsen som ligner på Jobs:

”Dine døde skal bli levende. Mine like skal oppstå. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.” (Jes 26:19).

Jesaja taler om sitt eget døde legeme, som skal stå opp av støvet. Han assosierer seg med en flokk som han kaller på i begynnelsen av verset. ”Dine døde” kaller han dem, mer generelt i slutten av verset – ”døde”. Det er klart at Jesaja regner med en alminnelig oppstandelse av døde.

Dette framtidssynet gjør dem det gjelder glade, for Jesaja sier: ”Våkn opp og juble, dere som bor i støvet!” Det ser altså ut til at Jesajas budskap først og fremst er rettet til de rettferdige døde, de som i oppstandelsen skal gå til deres endelige, evige belønning.

I samsvar med de konklusjoner vi har trukket i tidligere studier, ser vi at Jesaja betrakter oppstandelsen slik at den primært gjelder menneskets materielle del – kroppen. Han taler om dem som ”bor i støvet”. Han presenterer altså et bilde av døde menneskekropper som står opp eller vekkes av deres dype søvn i støvet.

Jesaja bruker også bildet av dugg når han taler om den overnaturlige kraften som gir seg utslag i oppstandelsen.

”For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.” (Jes 26:19).

Bildet viser tørr sæd som ligger begravet i støvet og som krever væte for at den skal begynne å spire og gro. Denne væten kommer med duggen. I mange avsnitt i Skriften er dugg – som regn – et bilde på Den Hellige Ånds gjerning. Jesaja forutsier altså at oppstandelsen av de døde troendes legemer skjer ved Den Hellige Ånds kraft.

Dette stadfestes av Paulus.

”Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.” (Rom 8:11).

Paulus hevder at den samme Åndens kraft som oppvakte Jesu døde legeme fra graven, vil oppreise de døde legemene til dem som tror på Jesus, som Den Hellige Ånd bor i.

Daniel

Den neste store gammeltestamentlige profetien om oppstandelsen vi skal se på, finner vi i Dan 12:1-3. Disse versene er en del av en lengre profetisk åpenbaring om de siste dager, noe som blir gitt Daniel av engelen Gabriel. Engelen ble sendt fra Gud i denne spesielle hensikt. Den delen av åpenbaringen, som spesielt tar for seg oppstandelsen, lyder slik:

”På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folkeslag ble til og til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken. Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjerner, evig og alltid.”

Den første delen av denne åpenbaringen gjelder spesielt Daniels eget folk, Israel, og omtaler en trengselstid som er enda verre enn noen Israel hittil har gjennomgått. Dette er uten tvil den samme tiden som omtales hos Jeremia:

”Ve! Stor er den dagen, det er ingen som den. En trengselstid er det for Jakob. Men han skal bli frelst fra den.” (Jer 30:7).

Jeremia indikerer at selv om trengselen blir større enn noen Israel tidligere har gjennomgått, skal de bli frelst ut av den og ikke bli ødelagt. Det stemmer med uttallelsen i Dan 12:1:

”Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken.”

På denne tiden i den største trengselen vil Gud selv gripe inn og frelse Israels utvalgte levning som etter hans nåde er forut kjent og bestemt til frelse. Uten tvil er denne Israels trengselstid en hovedfase i den totale perioden med intens trengsel som kommer over hele verden og som i NT kalles ”den store trengsel”.

I tilknytning til denne siste trengselstiden er det en profeti om oppstandelse, for Gabriel sier i Dan 12:2:

”Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.”

Språkbruken hos Daniel ligner svært på Jesajas. Begge taler om dem som ”sover i jordens muld” og begge taler om oppstandelsen som en ”oppvekkelse” fra støvet. Men åpenbaringen hos Daniel går lenger enn Jesajas, for her indikeres det at det vil bli to bestemte faser i oppstandelsen – en for de rettferdige, som skal våkne opp til evig liv, og en for de onde, som skal dømmes til skam og evig avsky.

De rettferdiges lønn i oppstandelsen baseres på trofastheten når det gjelder å tjene Gud og i at de har gjort hans navn kjent på jorden:

”Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.”

Her er det forskjell på dem som er så forstandige at de vil sjelens frelse og de som går lenger enn dette og fører mange andre til rettferdighet. Begge vil ende i herligheten, men de sistnevntes herlighet blir større enn de førstnevntes.

Fra disse avsnittene ser vi at oppstandelsestemaet går som en rød tråd gjennom GT. Detaljene i denne åpenbaringen blir stadig tydeligere, inntil vi hos Daniel blir fortalt at oppstandelsen er nær knyttet til tiden for den store trengsel og at det vil skje i to atskilte faser: En for de rettferdige og en for de onde.

Før vi avslutter dette studiet av det gammeltestamentlige profetiene om oppstandelsen, er det enda et interessant og viktig punkt vi skal ta med oss.

Hosea

I avsnittet som allerede er sitert fra 1Kor 15:4 sier Paulus at Kristus ”oppstod på den tredje dag etter Skriftene”. Det var ikke bare forutsagt i GT at Kristus skulle oppstå, men det blir til og med forutsagt at han skulle oppstå fra de døde ”på den tredje dag”. Vi må spørre: Hvor i GT finner vi den spesielle profetien om at Kristus skulle oppstå på den tredje dagen? Hosea gir oss svaret:

”Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss. Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn. Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden.” (Hos 6:1-3).

Profetien uttrykker et løfte om tilgivelse og helbredelse for alle som vil vende tilbake til Herren i omvendelse og tro. I det andre verset kommer så en klar forutsigelse av oppstandelsen på den tredje dag:

”På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.” (Hos 6:2).

Dette løftet er gitt i flertall, ikke entall: ”vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.”

Det vil si at løftet refererer ikke bare til Kristi oppstandelse, men det inkluderer også alle som lyder formaningen om å vende om og søke gud i omvendelse og tro. For å forstå denne profetien til fulle, må vi vende oss til den komplette åpenbaringen av evangeliet, slik Gud har gitt det til menigheten ved Paulus i NT.

Alle troende er inkludert i Kristi oppstandelse

I Rom 6:6 sier Paulus:

”Vi vet at vårt gamle menneske ble korstfestet med ham (det er Kristus).”

Og i Gal 2:20 sier han:

”Jeg er korsfestet med Kristus.”

Disse og lignende avsnitt viser at da Kristus gjorde soning for menneskets synd, gjorde han seg til ett med synderen. Han tok på seg synderens skyld. Han gjorde seg til ett med synderens korrupte, falne natur. Han døde synderens død. Han led synderens straff.

Deretter gjenstår det for oss som syndere at vi i tro aksepterer vår identifikasjon med Kristus. Når vi gjør det, ser vi at vi er ett med ham, ikke bare i hans død og begravelse, men også i hans oppstandelse fra de døde og i det nye, udødelige oppstandelseslivet som han lever.

”Men Gud, som er rik på miskunn, har (…) gjort oss levende med Kristus (…) Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus.” (Ef 2:4-6).

Så snart vi er villige, i tro, til å akseptere identifiseringen med Kristus i hans død for syndene våre, ser vi at vi også er ett med Kristus i hans oppstandelse og i hans seirende liv på Guds trone. Når vi går inn i hans død, blir vi også delaktige i hans oppstandelse.

I få, men sterke ord avslørte Jesus den samme sannheten for disiplene sine:

”… for jeg lever, og dere skal leve.” (Joh 14:19).

Det er derfor vi finner denne profetiske åpenbaringen i Hos 6:2:

”På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.”

Denne profetien åpenbarer ikke bare at Kristus skulle oppstå på den tredje dag, men ifølge Guds evige hensikt i evangeliet skulle også alle som trodde på Kristus identifiseres med ham i hans oppstandelse. I denne henseende er Hoseas profeti karakteristisk for de gammeltestamentlige profetiene i sin alminnelighet. Den forutsier nemlig ikke bare en begivenhet som skulle finne sted, men samtidig åpenbarte den den sanne åndelige betydningen av begivenheten og dens forbindelse med hele Guds hensikt i evangeliet.

Men Hosea advarer også og sier at denne hemmeligheten med Guds hensikt i Kristi oppstandelse bare vil bli åpenbart for dem som er villige til å søke sannheten i tro og med iver, for han sier i neste vers:

”Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne!” (Hos 6:3a).

Denne åpenbaringen er bare for dem som med iver vil lære Herren å kjenne. For dem som gjør det, fortsetter Hosea:

”Han oppgang er så viss som morgenrøden.” (Hos 6:3b).

Det vil si at Kristi oppstandelse fra de døde er like viss i Guds hensikt som at solen står opp etter en mørk natt. Dette er en nær parallell til profetien om Kristi oppstandelse i Malakias:

”Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger.” (Mal 4:2).

Igjen legger vi merke til en begrensning av hvem som skal få denne åpenbaringen: Den er ikke for alle mennesker, men ”for dem som frykter mitt navn”.

Endelige indikerer Hosea at Kristi oppstandelse vil bli fulgt av en utgytelse av Den Hellige Ånd, for han fortsetter:

”… han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden.” (Hos 6:3).

Regnet er her et bilde på utgytelsen av Den Hellige Ånd, delt i tidligregn og senregn. Når det gjelder den nøyaktige oppfyllelsen av denne profetien, forteller NT at på pinsedag, 50 dager etter Kristi oppstandelse, begynte Den Hellige Ånds tidligregn å falle over de ventende disiplene, de som hadde lært Herren å kjenne.

Når vi ser på de GT-lige profetiene som er sitert i dette kapitlet om de rettferdiges oppstandelse, er det et trekk som er felles i dem alle: De GT-lige hellige er inkludert i dette.

Vi så for eksempel at Guds løfte om Kana’an som en evig eiendom, først ble gitt til Abraham, deretter til hans ætt (etterkommerne). Paulus sier til kristne: ”Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt” (Gal 3:29). De NT-lige etterkommerne av Abraham vil ikke oppstå før Abraham.

Job sa om seg selv: ”Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og (…) etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.” (Job 19:25-26). Ved tro på sin gjenløser så han fram til å få del i de rettferdiges oppstandelse.

På samme måten talte Jesaja om en salig oppstandelse av de rettferdige døde, og i denne var han inkludert.

”Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet!” (Jes 26:19).

Gabriel fortalte Daniel at det skulle bli en oppstandelse av både rettferdige og urettferdige (se Dan 12:2-3). Så talte engelen personlig til Daniel og sa:

”Du skal hvile (i din grav) og stå opp til din lodd ved dagenes ende.” (Dan 12:13).

Det er helt tydelig at Daniel var inkludert i de rettferdiges oppstandelse. Når Hosea forutsier oppstandelsen, sier han:

”På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.” (Hos 6:2).

Hosea inkluderte seg selv i den forutsagte oppstandelsen.

For en stadfestelse i NT, kan vi vende oss til Jesu ord:

”Men det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike.” (Matt 8:11).

Jesus taler om troende fra mange forskjellige nasjoner og med ulik bakgrunn som i oppstandelsen kommer sammen med de GT-lige patriarkene Abraham, Isak og Jakob. Det indikerer at både de GT-lige og de NT-lige troende vil være sammen i de rettferdiges oppstandelse.

Alle som får del i denne oppstandelsen, har en felles kvalifikasjon: Tro på Kristi sonoffer. Det er imidlertid en forskjell mellom de hellige i den gamle pakt og dem i den nye. Under den gamle pakt så de troende framover – gjennom forskjellige profetiske åpenbaringer – til et offer som ennå ikke var ofret. Under den nye pakten ser de troende tilbake på de historiske fakta med Kristi død og oppstandelse.