Det Gammeltestamentlige mønster for Nytestamentlig frelse

Gjennom en serie innlegg har vi opphold oss ved den delen av den kristne læren som kalles ”lære om dåp” (Heb 6:2). Du finner dem under «Refleksjoner«, så her følger bare en enkel oversikt over innleggene:

Verbet døpe
Johannesdåpen sammenlignet med den kristne dåpen
Betingelser for kristen dåp
Den kristne dåpens åndelige betydning
Dåpen i Den Hellige Ånd
Ta imot Den Hellige Ånd
Taler vel alle med tunger?
Emosjonelle og fysiske reaksjoner
Løftet om Den Hellige Ånd
Hvordan motta Den Hellige Ånd

NT taler om fire bestemte typer dåp:

Johannesdåpen.
Den kristne dåpen i vann.
Lidelsens dåp.
Dåpen i Den Hellige Ånd.

Av disse fire typene dåp er det den andre og den fjerde som er mest direkte relatert til alle kristnes opplevelse i denne tidsalder, det vil si den kristne dåpen i vann og dåpen i Den Hellige Ånd. Av den grunn har vi konsentrert oss hovedsakelig om disse to formene for dåp.

Tiden er nå inne til å se hvordan de er relatert til hverandre og til andre deler av Guds plan og velsignelse for kristne. Vi kan stille spørsmålet slik: Hvilken rolle spiller dåpen i vann og dåpen i Den Hellige Ånd i den totale Guds plan for alle nytestamentlige troende?

Vi skal følge en tilnærming til dette spørsmålet som ofte er benyttet av forfatterne av NT. Vi skal se på Guds utfrielse fra Egypt som en type eller et mønster for den store utfrielsen fra syndens og Satans slaveri som tilbys hele menneskeheten ved Jesus Kristus. Vi skal fokusere på tre spesielle forhold i Israels befrielse fra Egypt og bruke disse for å illustrere tre hovedelementer i frelsen som er sikret alle mennesker gjennom Kristus.

Frelse ved blod

For det første sendte Gud sin utvalgte befrier, Moses, til Israel der de var, midt i Egypt, i elendighet og slaveri. Der frelste ham dem fra vreden og dommen ved deres tro på offerblodet han hadde bestemt – påskelammet.

I NT presenterte døperen Johannes – forløperen som ble sendt i forveien for å bane vei for Kristus – ham med ordene: ”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Joh 1:29). Dermed proklamerte han Jesus som den fastsatte frelseren, hvis offerdød og utgytte blod skulle utrette alt det som var blitt forutsagt ved påskelammet.

Når Paulus ser tilbake på Kristi død og oppstandelse, sier han:

”For vårt påskelam er slaktet, Kristus.” (1Kor 5:7).

Påskelammet sørget for en midlertidig utfrielse for Israel fra et fysisk slaveri. Jesu Kristi offer sørger for evig frelse for alle som tror på hans utgytte blod som soning for deres synder.

Det var imidlertid ikke Guds hensikt at Israel skulle bli lenger i Egypt. Samme natt som påskelammet ble ofret, begynte Israels exodus, ikke lenger som en flokk slaver, men som en velordnet hær. Det hastet med alt de foretok seg. De tok brødet før det var gjæret, de marsjerte i hast med belte om livet og stav i hånden.

På samme måte møter Gud synderen der han er i denne verden og frelser ham fra hans dype nød og fangenskap. Men Gud etterlater ikke synderen der. Straks kaller han ham inn i et helt nytt liv – et liv i atskillelse og helliggjørelse.

En dobbel dåp

Paulus beskriver de to neste stadiene i Israels utfrielse fra Egypt:

”For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. De åt alle av den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus.” (1Kor 10:1-4).

Litt senere i samme kapittel relaterer Paulus disse Israels opplevelser i GT til korresponderende opplevelser som de kristne har i NT:

”Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det.” (1Kor 10:6).

”Men alt dette hendte dem som forbilder (som typer eller atferdsmønster), og det er skrevet til formaning for oss (det vil si for å instruere og advare/tilskynde oss), som de siste tider er kommet til (det vil si for oss som nå lever i avslutningen av denne tidsalder).” (1Kor 10:11).

Med andre ord sier Paulus at disse opplevelsene som Israel gjorde i GT, ikke bare er interessante historiske begivenheter i fortiden, men de inneholder også et presserende og viktig budskap for oss som kristne i denne tiden. De er spesielt nedtegnet, etter guddommelig ledelse, som atferdsmønster som Gud vil skal følges av alle kristne troende i den nye pakten.

Med dette i tanken skal vi nå se på hvilke eksempler eller lekser Paulus presenterer for oss i de fire første versene i dette kapitlet.

For det første skal vi merke oss at det korte, men viktige ordet ”alle”, som forekommer ikke mindre enn fem ganger. Paulus skriver:

”For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. De åt alle av den samme åndelige mat, og de drakk alle av den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, klippen var Kristus.” (1Kor 10:1-4).

Det er klart at Paulus understreker at alle disse eksemplene eller mønstrene skal følges av alle Guds troende barn. Gud gir ikke plass til unntak. Dette gjelder alle Guds barn.

Hva er det så for spesielle mønstre Paulus refererer til? Det er fire opplevelser som følger etter hverandre:

Alle var under skyen.
Alle gikk gjennom havet.
Alle spiste den samme åndelige mat.
Alle drakk av den samme åndelige drikk.

Disse fire opplevelsene skal følges av Guds folk i dag:

Vi skal gå under skyen.
Vi skal gjennom havet.
Vi skal spise den samme åndelige mat.
Vi skal drikke den samme åndelige drikk.

Hvordan forholder så disse fire mønstrene seg til de troendes opplevelse i denne tidsalder? Hva kan vi kristne i dag lære av dette?

Vi legger først og fremst merke til at disse fire opplevelsene naturlig deler seg i to bestemte par. De første to – at de gikk under skyen og gjennom havet – var enkeltopplevelser som bare hendte denne ene gangen. De to andre – det at de spiste og drakk av den åndelige mat og drikke – var opplevelser som ble gjentatt i løpet av en lang tidsperiode.

La oss begynne med det første paret opplevelser – de som bare fant sted en gang, nemlig at de gikk under skyen og gjennom havet. Nøkkelen til forståelsen av dette finner vi i et bestemt uttrykk som Paulus bruker i forbindelse med dem. Han sier: ”Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet.” (1Kor 10:2). Det er derfor klart at disse to opplevelsene korresponderer med to former for dåp, som Gud har bestemt for alle kristne i denne tidsalder.

Hva er det så for to dåpsformer som representeres av disse to opplevelsene? I lys av våre tidligere studier er det nå enkelt for oss å svare på dette:

Dåpen i skyen for Israel korresponderer med dåpen i Den Hellige Ånd for den kristne.
Dåpen i havet for Israel korresponderer med dåpen i vann for den kristne.

Hvis vi nå ser på detaljene i disse to opplevelsene som Israel hadde, ser vi at hver av dem passer nøyaktig inn som et mønster for den korresponderende opplevelsen for kristne i dag.

Den historiske beretningen om Israel som gikk under skyen og gjennom havet, er beskrevet i 2M. Etter ofringen av påskelammet i Egypt begynte Israel sin utgang fra Egypt samme natt. Da de kom til Rødehavet, skjedde underet at de kunne gå gjennom dette som på tørst land.

Dåpen i skyen

Den første gangen denne vandringen under skyen nevnes, er i 2M 13:20-21:

”Så brøt de opp fra Sukkot og slo leir i Etam ved grensen av ørkenen. Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de gå fram både dag og natt.” (2M 13:20-21).

Paulus skriver: ”våre fedre var alle under skyen” (1Kor 10:1). Dette leder oss til å forstå at på en viss del av Israels reise ut av Egypt kom denne spesielle, overnaturlige skyen over dem, og den fortsatte å hvile over dem.

Det er helt opplagt at skyen var synlig for Israel, og den antok to forskjellige former. Om dagen var det en sky som gav ly for solens hete. Om natten var det en ildsøyle som gav lys og varm i nattemørket og kulden. Dag og natt var Israel velsignet med guddommelig ledelse og veiledning.

Det er ytterligere to fakta som er åpenbart om denne underfulle skyen. For det første var Gud selv – Jahve – personlig til stede i skyen. For det andre tjente skyen både til å skille og beskytte Israel fra Egypterne:

”Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leir kom ikke innpå den andre hele natten.” (2M 14:19-20).

”Men ved morgenvaktens tid så Herren fra ildstøtten og skystøtten ned på egypternes leir, og han skapte forvirring i egypternes leir.” (2M 14:24).

Av denne beskrivelsen ser vi at Herren selv – Jahve – den store Guds engel – var i skyen og beveget seg i skyen. Det var i skyen han beveget seg over Israel foran dem og bak dem, og i skyen plasserte han sitt eget nærvær mellom Israel og egypterne for å skille og for å beskytte sitt folk fra deres fiender.

Skyen hadde en helt annen mening og effekt for egypterne. For dem ”var den sky og mørke”, men for Israel ”lyste den opp natten” (2M 14:20). Denne skyen var mørke for Egypt, denne verdens folk, mens den var lys for Israel, Guds folk.

Da dagslyset kom, ble skyen enda mer skremmende for egypterne. Som vi har lest før:

”Men ved morgenvaktens tid så Herren fra ildstøtten og skystøtten ned på egypternes leir, og han skapte forvirring i egypternes leir.” (2M 14:24).

Vi har nevnt at denne skyen er et bilde på dåpen i Den Hellige Ånd. La oss nå kort ta for oss, i rekkefølge, de fakta vi kjenner til om denne skyen og se hvor perfekt alt passer inn med dåpen i Den Hellige Ånd:

Skyen kom ned over Guds folk, ovenfra, fra himmelen.
Det var ikke bare en usynlig innflytelse, men synlig og merkbar.
Den sørget for skygge for heten om dagen og lys og varme om natten.
Den gav Guds folk guddommelig ledelse og veiledning på reisen.
I skyen var Herren Jahves eget nærvær, og det var i skyen Herren kom personlig for å redde sitt folk fra deres fiender.
Skyen gav lys til Guds folk, men den var mørk og skremmende for deres fiender.
Skyen stilte seg mellom Guds folk og deres fiender, for å skille og beskytte dem.

La oss nå se hvor perfekt alle disse fakta stemmer med dåpen i Den Hellige Ånd og hva denne opplevelsen betyr for Guds folk i denne tidsalder:

Dåpen i Den Hellige Ånd er Guds eget nærvær, idet han kommer over sitt folk fra himmelen, omslutter og døper dem.
Dåpen i Den Hellige Ånd er synlig og merkbar, og virkningene kan både sees og høres.
Når Den Hellige Ånd kommer på denne måten, her han Guds folks trøster. Han trøster for skygge om dagen og lys og varme midt i mørket og kulden.
Den Hellige Ånd sørger for at Guds folk får guddommelig ledelse og veiledning på deres jordiske pilgrimsreise.
Herrens eget nærvær er i opplevelsen, for Jesus sier: ”Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg (jeg selv personlig) kommer til dere.” (Joh 14:18).
Dåpen i Den Hellige Ånd gir himmelsk lys til Guds folk, men for folket i denne verden forblir denne overnaturlige opplevelsen noe mørkt, ufattelig, ja til og med skremmende. Paulus sier: ”Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.” (1Kor 2:14).
Dåpen i Den Hellige Ånd, som en åndelig opplevelse, markerer et bestemt skille mellom Guds folk og denne verdens mennesker. Den både skiller og beskytter Guds folk fra syndig og korrupt innflytelse i denne verden.

Dåpen i havet

La oss nå se på dåpen i havet:

”Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet stod som en mur på deres høyre og på deres venstre side.” (2M 14:21-22).

Etter dette leser vi at egypterne forsøkte å følge Israel gjennom Rødehavet:

”Så rakte Moses ut sin hånd over havet. Og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake fra sitt leie. Egypterne flyktet rett mot vannet, og Herren drev egypterne midt ut i havet.” (2M 14:27).

Sammen med denne beretningen i 2M bør vi også lese den nytestamentlige kommentaren til det som skjedde:

”Ved tro gikk de (altså Israel) gjennom Rødehavet som over tørst land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de.” (Heb 11:29).

I lys av disse avsnittene kan vi sette opp en liste over de viktigste punktene som er åpenbart når det gjelder Israel som gikk gjennom Rødehavet. Vi ser hvor perfekt det passer til den kristne dåpen i vann:

Det var bare ved et overnaturlig utslag av guds kraft som Israel var i stand til å gå gjennom Rødehavet.
Israelittene kunne bare gjøre dette i tro. Vannet åpnet seg først, deretter lukket det seg ved en troshandling fra Moses’ side, og Israel som folk kunne bare gå gjennom havet i tro.
Egypterne, som forsøkte å gjøre det samme, men uten tro, ble ikke frelst, men utryddet.
Israel gikk ned i vannet, passerte gjennom vannet og steg opp av vannet.
Ved å passere gjennom vannet ble Israel endelig skilt fra Egypt og fra den siste trusselen om Egypts herredømme over dem.
Israel kom opp av vannet for å følge en ny leder, leve etter nye lover og marsjere mot et nytt mål.

La oss nå se hvor perfekt hver av disse fakta korresponderer med den kristne dåpen i vann og hva opplevelsen betyr for Guds folk i denne tidsalderen:

Den kristne dåpen i vann er bare muliggjort for den troende ved Jesu Kristi død og overnaturlige oppstandelse.
Den kristne dåpen er bare virksom ved personlig tro fra den troendes side: ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst…” (Mark 16:16a).
De som følger denne befalingen uten personlig tro, er som egypterne som gikk ut i Rødehavet: Handlingen frelser dem ikke, den blir til deres undergang.
I hvert eneste tilfelle der dåpen i vann beskrives i NT, går den som blir døpt ned i vannet, passerer gjennom det og stiger opp av vannet igjen.
Dåpen i vann er ment av Gud å skille den troende fra verden og fra verdens kontinuerlige herredømme over en. Altså, syndens bånd brytes ved vannet likesom syndens skyld sones ved blodet.
Etter dåpen ledes den troende av Gud til et nytt liv med en nye leder, nye lover og et nytt mål.

”Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.” (Rom 6:4).

Frelsesmønsteret

Vi har sett at i utfrielsen fra Egypt delte Guds folk i GT-lig tid to opplevelser som var felles for alle. Alle gikk under skyen og gjennom havet, og alle ble døpt i skyen og i havet. La oss nå kort seg på hvilken betydning disse to opplevelsene har i Guds totale frelsesplan for hans folk.

Gud utfridde folket der de var, i Egypt, ved deres tro på påskelammets blod. Men da Gud først hadde befridd sitt folk fra Egypt, tillot ham dem ikke å bli der. Tvert imot, han kalte dem til å dra ut samme natt som de ble befridd, i hast, med belte om livet, ikke som en flokk med slaver, men som en hær som var beredt til krig.

Da egypterne marsjerte etter israelittene, fast bestemt på å føre dem tilbake til slaveriet igjen, bestod Guds to neste stadier i befrielsen av folket i at han lot dem gå under skyen og gjennom havet. Ved disse to opplevelsene oppnådde Gud to hovedhensikter med folket:

Han fullførte deres utfrielse fra slaveriet i Egypt.
Han sørget for den nødvendige tilgangen de trengte til det nye livet som han ledet dem til.

Alt dette er mønster for Guds utfrielse eller frelse for hans folk i denne tidsalder. Straks etter frelsesopplevelsen kaller Gud fremdeles synderen ut av dette livet, de gamle vanene og de gamle forbindelsene. Dette kallet til å gå ut og skille seg ut er like klart som Guds kall til Israel om å gå ut av Egypt, for Paulus sier til de kristne:

”Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke ved noe urent! Da vil jeg ta imot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.” (2Kor 6:17-18).

Det er fremdeles slik at Satan, denne verdens gud, søker å gjøre det samme som Farao – forfølge Guds folk når de drar ut fra hans rike, for å føre dem tilbake til slaveriet.

Gud har derfor sørget for en dobbel del av velsignelse som svarer til Israels dobbelte dåp i skyen og i havet. Gud har bestemt at etter frelsen skal alle hans troende barn døpes i vann og i Den Hellige Ånd.

Ved denne dobbelte dåp er det Guds mening at hans folk endelig skal befris fra forbindelsen til denne verden og dens herredømme over en. Veien til det gamle livet skal for alltid være stengt bak dem. Samtidig sørger også Gud for den nødvendige forsyningen for det nye livet som han leder sitt folk inn i.

Åndelig mat og drikke

La oss nå kort seg på de to andre velsignelsene som Gud bestemte for hele sitt folk i GT – de skulle spise den samme åndelige maten og drikke den samme åndelige drikken. Men til forskjell fra den dobbelte dåpen, som aldri skulle gjentas, representerte maten og drikken Guds vedvarende tilførsel, som hans folk regelmessig skulle få del i, hver dag inntil de hadde fullført sin pilegrimsreise.

Manna

Den åndelige føden som Gud bestemte for Israel, var manna som kom ned til dem hver morgen. Israel levde på denne overnaturlige maten i de 40 årene de var på pilegrimsreise gjennom ørkenen.

Når Paulus taler om dette i NT, beskriver han maten som åndelig føde. Med andre ord indikerer Paulus at denne mannaen ikke er et bilde på den naturlige føden vi spiser for kroppen, men den åndelige føden som vi kristne skal fø sjelen med.

Hva er da denne åndelige, overnaturlige føden for den kristne? Kristus gir oss svaret: ”Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.” (Matt 4:4). Guds ord er den åndelige føden som er bestemt av Gud for alle troende i denne tidsalder.

Når vi nærer oss med Guds skrevne ord, mottar vi guddommelig liv fra det personlige Ordet som er Jesus Kristus. Jesus sa nemlig om seg selv:

”Jeg er det levende brød som kommer ned fra himmelen.” (Joh 6:51).

Det er altså ved det skrevne Ordet at det personlige Ordet, det levende brød fra himmelen, kommer ned som næring for den troendes sjel.

Instruksen for sankingen av manna er beskrevet i 2M 16. Det er tre hovedpunkter:

Den skulle sankes regelmessig.
Den skulle sankes individuelt.
Den skulle sankes tidlig på dagen.

De samme prinsippene gjelder for den troende i denne tidsalder. Hver eneste kristen trenger å nære seg med Guds ord regelmessig, individuelt og tidlig på dagen.

Vann fra klippen

Endelig er det bestemt åndelig drikke for Guds folk. For Israel i GT var det en elv som fløt ut fra klippen, og Paulus forteller oss at:

”Klippen var Kristus.” (1Kor 10:4).

For den kristne er det Den Hellige Ånds elv som er den guddommelig bestemte drikken. Kristus sier om Den Hellige Ånd:

”Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.” (Joh 7:37-38).

For Israel strømmet denne elven ut fra en klippe som de ble slått på, for den kristne i dag strømmer elven ut fra frelserens gjennomstungne side, for det var ved sin forsoningsdød på korset han sørget for Den Hellige Ånds iboende fylde for alle troende.

Selve dåpen i Den Hellige Ånd er en opplevelse en gang for alle. Den trenger ikke å bli gjentatt. Men å drikke av Åndens elv som nå strømmer, er noe som hver eneste troende trenger å gjøre like regelmessig som Israel drakk av klippen i ørkenen.

Av den grunn bruker Paulus en form av verbet som taler om noe som vedvarer når han sier: ”Bli (kontinuerlig) fylt (og fylt på nytt) av Ånden” (Ef 5:18). Hvis vi kontinuerlig drikker av Ånden, vil det føre til de ytre utslagene som Paulus beskriver i de to neste versene:

”… så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.” (Ef 5:19-20).

Det er viktig at man stadig spiser av Guds ord og drikker av Guds Ånd hvis man skal leve et seirende og fruktbart liv. Israel ville ha omkommet i ørkenen uten den daglige porsjonen med manna fra himmelen og levende vann fra klippen. Den troende i dag er ikke mindre avhengig av den daglige mannaen i Guds ord og den daglige fylden av Guds Ånd, som stadig må gjentas.

La oss nå se på det komplette mønsteret for hver eneste troende i dag. Alle disse er nevnt som typer i Israels opplevelse i GT:

Frelse ved tro på Jesu Kristi blod.
Dåp i Den Hellige Ånd.
Dåp i vann.
Daglig mat fra Guds ord.
Daglig drikke fra Guds Ånd.

Av disse fem opplevelsene er de første tre – frelse, dåp i vann og dåp i Ånden – engangsforeteelser. De trenger ikke å gjentas. De siste to, at man spiser Guds ord og drikker av Guds Ånd, er opplevelser som den troende må fortsette å praktisere regelmessig, hver dag, gjennom hele den jordiske pilegrimsreisen.