I en serie innlegg her på Lukas15 har vi tatt for oss fire av de grunnleggende bibelske lærene som er nevnt i Heb 6:1-2. Nå gjenstår det å se på de to siste på listen: Oppstandelse fra de døde og evig dom.

Studiet av disse to siste lærene leder oss inn i noe helt nytt. De fire lærene vi allerede har studert, har alle vært direkte relatert til den nåværende verden og til tiden. I studiet av de to lærene som gjenstår, blir vi ved åpenbaringen i Guds ord ført ut av den nåværende verden og forbi tiden, inn i evighetens rike. Den scenen der oppstandelsen fra de døde og evig dom skal utspille seg, tilhører ikke tiden, men evigheten.

Evigheten: Guds vesens rike

Mange mennesker forvirres ved ordet ”evighet”. De forestiller seg evigheten bare som en umåtelig lang tidsperiode, noe som ligger utenfor menneskelig fatteevne.

Men det er ikke riktig. Evigheten er ikke bare en endeløs utvidelse av tid. Evigheten avviker i sin natur fra tid. Evigheten er et helt annet og annerledes rike, en annen tilværelsesform. Evigheten er Guds eget vesens rike, det riket der Gud selv holder til.

I 1M 21:33 og Jes 40:28 kalles Gud ”den evige Gud”. I Sal 90:2 taler Moses til Gud og sier:

”Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.”

Gud selv definerer også sin evige natur og sitt rike:

”For så sier Den Høye, Den Opphøyde, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg.” (Jes 57:15).

Disse skriftstedene viser at evighet er et aspekt ved Guds egen natur, det riket der Gud holder til. Da Moses spurte Gud om navnet hans, ville han gjøre det kjent for Israels barn, og Gud svarte:

”Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.” (2M 3:14).

Her gir Gud Moses to sider av sitt navn: ”JEG ER” og ”JEG ER DEN JEG ER”. Dette åpenbarer Guds evige og uforanderlige natur. Gud er alltid ”JEG ER”. Han forandres ikke på noen måte av tiden, som bare er en del av hans eget skaperverk. For Gud er fortid, nåtid og framtid for alltid forenet i et evig nå – et evig ”JEG ER”.

Ut fra denne åpenbaringen som ble gitt til Moses, kommer den hellige formen av Guds navn. Det består av fire hebraiske konsonanter, på vårt språk JHVH. Tradisjonelt sett er dette blitt uttrykt ”Jehova”. Moderne teologer hevder at det er mer nøyaktig å bruke betegnelsen JAVHE, som betyr ”HAN ER” eller alternativt ”HAN SKAL VÆRE”. Noen oversettere har søkt å uttrykke meningen med navnet hans med tittelen ”Den Evige”.

I NT kommer de samme sannhetene om den evige, uforanderlige naturen hos Gud til uttrykk i åpenbaringen som ble gitt apostelen Johannes på øya Patmos:

”Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.” (Åp 1:8).

Alfa er den første bokstaven i det greske alfabetet, Omega er den siste. Hele tidens alfabet, fra begynnelse til slutt, ligger i Guds egen natur. Uttrykket ”som er og som var og som kommer”, summerer det nåværende, fortiden og framtiden og svarer derfor helt til åpenbaringen av Guds natur, slik Moses fikk den: ”JEG ER DEN JEG ER”.

Den andre tittelen Gud bruker her, ”Den Allmektige”, svarer til den hebraiske formen som er brukt i 1Mosebok og framover – El Shaddai.

I 1M 17:1 leser vi for eksempel at Herren – det vil si Jahve – åpenbarte seg for Abraham med dette navnet, El Shaddai, Den Allmektige Gud, for det står:

”Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig.” (1M 17:1).

Den opprinnelige roten av uttrykket El Shaddai synes å være ”Gud, som er tilstrekkelig” – det vil si ”den all-tilstrekkelige Gud” – han som hele skapningen summeres opp i, fra dens begynnelse til dens slutt.

Vi finner det samme bildet av Guds absolutte tilstrekkelighet i NT:

«For av ham og ved ham og til ham er alle ting» (Rom 11:36).

Alle ting har sin opprinnelse i Gud. Alt er skapt ved ham. Og alt finner sitt mål og sin fullendelse i ham.

Vi ser altså at de forskjellige navnene og titlene på Gud i Bibelen åpenbarer hans evige natur. Når vi tenker på Guds evige natur, begynner vi å danne oss et bilde av evigheten.

Evigheten, rett forstått, er ikke en uendelighet av tid, men heller Guds eget vesens natur, det uskapte riket der Gud selv eksisterer. Ut fra evigheten, i sin skaperhandling, dannet Gud denne verden og med den tiden slik vi kjenner den – fortid, nåtid og framtid. Ved en annen guddommelig gjerning vil Gud en dag sørge for at denne verden opphører, og tiden, slik vi kjenner den, med den. Tid er direkte relatert til den nåværende verdensorden og kan ikke skilles fra den. Da denne verdensordenen ble til, ble også tiden til, og når denne verdensorden ikke lenger eksisterer, er det heller ikke mer tid.

Innenfor grensene av denne nåværende verdensorden er alle skapninger underlagt tidens prosess. Tid er en faktor i menneskets totale erfaring som ingen har mulighet til å forandre. Alle mennesker i denne verden er tidens skapninger og slaver. Ikke noe menneske har makt til å stanse tidens gang eller til å reversere den.

Denne ubønnhørlige tidsdominansen i menneskets liv har alltid opptatt sinn og fantasi hos tenkende menn og kvinner gjennom hele menneskehetens historie.

På forskjellige måter og til forskjellige tidsperioder har menneskene søkt å slippe fri fra tidens dominans – men alltid forgjeves. Den engelske poeten Andrew Marvel gav røst til hele menneskeheten da han sa:

”Alltid bak meg kan jeg høre at tidens vingede vogn er nær.”

I utallige forskjellige former og talemåter har poeter og filosofer til alle tider og med forskjellig bakgrunn uttrykt den samme tanken – tidens uavvendelige kurs og ubønnhørlige dominans over alle mennesker og alt som er skapt.

I de siste årene har fysikkens vitenskap ved relativitetsteorien bidratt betydelig til menneskets forståelse av tid. Kort sagt hevder denne teorien at de to kategoriene tid og rom er uatskillelig relatert til hverandre, slik at man ikke kan definere eller forklare den ene av dem uten i forhold til den andre. Vi kan ikke gi noen nøyaktig definisjon av rommet uten i relasjon til tiden, heller ikke tiden uten i relasjon til rommet. Sammen konstituerer disse to det vitenskapen kaller rom-tid begrepet.

Hvis vi søker å relatere denne moderne teorien til Bibelens åpenbaring, kan vi si at dette rom-tid begrepet er rammeverket som hele den nåværende verdensorden eksisterer innenfor. Ved en suveren handling fra Guds side kom dette rom-tid begrepet til, sammen med denne verdensorden, og ved en annen suveren handling fra Guds side vil den nåværende verdensorden, sammen med dette rom-tid begrepet som den eksisterer i, igjen opphøre. Før, bak og utenfor hele dette rom-tid begrepet fortsetter Guds evige natur og vesen uforandret.

Bibelen åpenbarer at for den nåværende verdensorden som et hele, vil endetiden komme i et øyeblikk Gud har bestemt. Men i en viss forstand må hvert eneste menneske som lever nå, bøye seg  for den guddommelige bestemmelsen at tiden skal ta slutt.

Som enkeltindivider behøver vi ikke å vente på den nåværende verdensordens slutt. Et øyeblikk ligger foran oss alle når tiden ikke skal være mer – et øyeblikk da vi alle er kommet til veis ende og går inn i evigheten.

Livets slutt er tidens slutt for hvert eneste menneske.

Hva venter hver sjel som går ut av tiden og inn i evigheten? Hva er det på andre siden av tiden?

To universale sannheter

Uten tvil er det mange ukjente mysterier og ting som venter den som går ut av tiden, ting som vi ikke vet noe om. Bibelen har ikke trukket forhenget til side, det som skiller tiden fra evigheten. Men bak evighetens terskel åpenbarer Bibelen to forhold som møter alle sjeler: Oppstandelsen fra de døde og den evige dom.

”For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.” (1Kor 15:22).

Akkurat som alle dør fordi de stammer fra Adam, vil det bli en oppstandelse fra de døde for alle. Den er gjort mulig ved Kristi død og oppstandelse.

Bibelen nevner bare et eneste unntak fra denne universale oppstandelsen fra det døde. Og unntaket er helt logisk: De som aldri dør, vil heller aldri trenge å oppstå fra de døde:

”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette uforgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.” (1Kor 15:51-53).

Når Paulus her sier at ”vi skal ikke alle sovne inn”, taler han bare om kristne. Han mener alle sanne kristne som lever når Kristus kommer igjen for å hente sin menighet. De skal ikke sovne inn, det vil si at de ikke skal dø eller sovne inn i døden. I stedet vil kroppene deres på et øyeblikk bli mirakuløst forvandlet, og de blir ikledd helt nye, overnaturlige kropper. Forgjengeligheten blir erstattet av uforgjengelighet, det dødelige av udødelighet. Etter det vil det ikke bli mulighet verken til å dø eller oppstå fra de døde.

Bortsett fra disse sanne kristne som lever når Kristus kommer tilbake, må vi la spørsmålet om to andre mulige unntak ligg. Det gjelder Enok og Elias, de to mennene som er nevnt i GT og som ble rykket opp fra jorden til himmelen uten å smake døden.

Bibelen gir ikke noe sted en detaljert beskrivelse av hvordan den endelige opplevelsen blir for disse to mennene, men ett er sikkert: De som aldri dør, vil heller aldri trenge å bli oppvekket fra de døde. På den annen side gjør Bibelen det helt kart at alle som dør, vil oppstå fra de døde.

Den andre store sannheten Gud åpenbarer om evigheten, er dommen. Paulus advarte folket i Aten og sa at hele verden en dag skal stå for Guds domstol:

”Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.” (Apg 17:30-31).

Guds bestemmelse om dommen gjelder verden i stort, hele menneskeheten. Det er derfor alle mennesker blir formant at de skal omvende seg, ettersom alle mennesker en dag skal dømmes.

Paulus advarer de kristne at de også må forberede seg på å stå for Guds domstol:

”Men du, hvorfor dømmer du din bror? Eller du, hvorfor forakter du din bror? Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol. For det står skreve: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud.” (Rom 14:10-11).

Her skriver Paulus til kristne. Derfor betegner uttrykket ”din bror” en medkristen. Uttrykket ”vi skal jo alle” betegner alle kristne. Det er heller ingen unntak fra dommen i den universale betegnelsen i de to uttrykkene ”skal hvert kne bøye seg” og ”hver tunge skal prise Gud”.

Senere i denne serien studier skal vi i detalj ta for oss Guds program i dommen over alle mennesker. Da skal vi se at det er forskjellige scener og hensikter i dommen etter de forskjellige kategoriene mennesker som skal dømmes. I mellomtiden nøyer vi oss med dette grunnleggende prinsippet at alle som dør skal oppstå og dømmes.

”Og likesom det er menneskets lodd én gang å dø, og deretter dom.” (Heb 9:27).

Her inkluderer uttrykket ”det er menneskets lodd” hele menneskeheten. Vi kan derfor si at for hver menneskesjel som ved døden går fra tiden til evigheten, gjenstår det to universale, ugjenkallelige sannheter om Gud: Oppstandelse og dom.

Selv de kristne som blir rykket opp mens de lever for å møte Kristus i hans gjenkomst, skal stå fram for dommen som er bestemt for alle kristne.

”Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol.” (Rom 14:10).

Nesten eksakt de samme ordene brukes i 2Kor 5:10:

”For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol.”

I begge disse avsnittene betegner uttrykket ”vi … alle” alle kristne, uten unntak.

Oppstandelse og dom er uatskillelig knyttet sammen i Skriften. Oppstandelsen skjer alltid før dommen. Ikke noen vil stå fram for Gud i dommen som en sjel uten legeme, men i alle tilfeller vil det bli en komplett menneskelig personlighet, som består av ånd, sjel og legeme, som står fram for Guds domstol. Av den grunn må den legemlige oppstandelse nødvendigvis komme foran den endelige dommen. Det er også denne rekkefølgen vi alltid presenteres for i Skriften, først oppstandelse, deretter dom.

Paulus indikerer det underliggende prinsippet som bestemmer denne rekkefølgen:

”For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver skal få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.” (2Kor 5:10).

Dommen gjelder det som skjedde ved legemet mens vi var her på jorden. Ettersom mennesket skal svare for det som ble gjort i legemet, har Gud bestemt at mennesket skal stå fram i legemet for ham for å svare for dette.

Derfor må oppstandelsen komme foran den evige dommen. I dette som i alt annet er Guds program logisk og konsekvent.