Vi skal nå fokusere oppmerksomheten på forkynnerens spesielle tjeneste – det vil si den troende som er kalt av Gud til den viktige oppgaven å forkynne Guds ord. Spørsmålene vi skal søke å besvare er:

1. Hvilke spesielle resultater produseres i forkynnerens tjeneste ved dåpen i Den Hellige Ånd?
2. På hvilken måte skiller tjenesten til en forkynner som er utrustet med Den Hellige ånd ser fra en som ikke er det?

Når man tar for seg forholdet mellom Den Hellige Ånd og forkynnerens tjeneste, er det passende å starte med Peters ord. Han minner den første menigheten om det eksempel og den norm som var gitt dem ved forkynnere som hadde talt evangeliets budskap til dem. Han taler om at de ”forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen.” (1Pet 1:12).

Disse ordene beskriver de nytestamentlige forkynnerne. De stolte ikke først og fremst på utdannelse, veltalenhet eller naturlige talenter. De forkynte ved Den Hellige Ånd, sendt fra himmelen. De regner med og stolte på at Den Hellige Ånds virkelige, personlige nærvær og kraft skulle virke i dem, gjennom dem og med dem. Alle andre midler og talenter de måtte ha, var underlagt denne ene kontrollerende innflytelsen: Den Hellige Ånds nærvær og kraft.

Hva blir så resultatet når Den Hellige Ånds storhet blir anerkjent i predikantens tjeneste?

Synd, rettferdighet og dom

”Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.” (Joh 16:8).

Vi kan parafrasere dette slik: ”Den Hellige Ånd vil legge press på den vantro verden så man blir oppmerksom på synd, rettferdighet og dom på en slik måte at det ikke lenger er mulig for verden å ignorere eller fornekte dette.”

Disse tre begrepene – synd, rettferdighet og dom – er det evige realitetene som all sann religion er basert på. Paulus minnet de hovmodige, intellektuelle, selvopptatte atenerne om denne grunnleggende sannheten i Guds dom:

”For han (Gud) har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet.” (Apg 17:31).

Dommen er en guddommelig bestemmelse. Ingen kan unnskylde seg, ingen er utelatt, ingen kan flykte fra den. Guds dom gjelder verden, hele menneskeheten. I denne dommen er Gud bare opptatt av en sak: Rettferdighet. Gud vil ikke dømme noen etter deres rikdom, dyktighet eller religiøse bekjennelse. Han er bare opptatt av rettferdighet. Definisjonen er helt klar: ”Enhver urettferdighet er synd.” (1Joh 5:17).

Med hensyn til moralsk oppførsel, er det bare ett alternativ til rettferdigheten, og det er synd. Synd må defineres i lys av rettferdighet. Det negative må defineres i lys av det positive.

Hvis vi ble bedt om å forklare ordet ”kroket”, ville det enkleste være å demonstrere meningen med ordet ”rett”. Vi kunne tegne en rett strek og si: ”Dette er rett!” Så kunne vi fortsette: ”Enhver strek som blir trukket mellom de samme to punktene som ikke følger denne streken, er kroket…” Hvor mye den krokete linjen avviker fra den rette, er av underordnet betydning. Den kan avvike med en grad eller med mange grader. Det spiller ingen rolle. Enten den avviker mye eller lite er den likevel kroket.

Slik er det også med synd og rettferdighet. All urettferdighet er synd. Alle former for moralsk oppførsel som ikke er rettferdig, er syndig. Gud har etablert sin guddommelige norm for rettferdighet. Alt som skiller seg fra denne, stort eller lite, er syndig.

Hva er Guds norm for rettferdighet? Svaret får vi i den andre delen av det verset vi allerede har sitert fra Paulus’ tale i Aten:

”For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.” (Apg 17:31).

Hva er det for en norm Gud har fastsatt for rettferdighet? Det er ikke en moralkodeks eller en gyllen regel, ikke engang De 10 bud. Det er en standard som passer perfekt til menneskeheten. Det er et menneske – mannen som Gud har utvalgt.

Hvem er denne mannen? Det er han som Gud har gitt vitnesbyrd eller bevis ved å reise ham opp fra de døde. Det er mennesket Jesus Kristus. Han alene er Guds rettferdighetsnorm for menneskeheten. Hvis vi skal forstå denne normen, må vi studere Jesu liv og karakter slik det er framstilt i NT. Alle aspekter av den menneskelige karakter eller oppførsel som ikke når opp til Jesu standard, når heller ikke opp til Guds rettferdighetsstandard.

Paulus presenterer den samme sannheten om rettferdighet og synd i Rom 3:23:

”Alle har syndet og står uten ære for Gud.”

Paulus spesifiserer ikke spesielle typer synd. Han beskriver verken stolthet, begjær, mord eller løgner. Det er bare ett punkt der han sier at alle er like skyldige: Alle står uten ære for Gud. Alle har sviktet når det gjelder å leve til Guds ære. Alle har sviktet når det gjelder å leve opp til den guddommelige normen. Alle er kommet til kort. Alle har bommet på målet.

Denne normen for Guds herlighet peker på Jesus, både ”avglansen av hans (Guds) herlighet og avbildet av hans vesen.” (Heb 1:3). Jesus Kristus er den eneste av alle i denne verden som har levd hele sitt liv etter denne ene norm og i denne ene hensikt – Gud, hans Fars ære.

Her defineres og vises altså, så alle kan se det, de tre grunnleggende forholdene som griper inn i hver eneste menneskesjels evige tilværelse – synd, rettferdighet og dom.

Likevel er menneskeheten i sin naturlige, ugjenfødte tilstand totalt uinteressert i dette. Det skyldes at det falne mennesket er slave under sitt eget kjødelige sinn. De normale kontaktmidlene til virkeligheten går gjennom den kjødelige natur – gjennom de fem sansene. Man beveges og får inntrykk av virkeligheten slik den åpenbares for sansene. Derfor er man innestengt i det kjødelige og materielle rike. Det er forholdene i dette rike som gjør inntrykk og som influerer en, som opptar ens tid, tanker og energi.

Hør på verdslige mennesker når de møtes tilfeldig på et offentlig sted – en buss, et tog eller en restaurant. Hva er det alminnelige samtaleemnet? Uten tvil penger.  Etter penger følger en lang rekke andre emner, som alle på en eller annen måte er knyttet til menneskets fysiske og materielle behov, underholdning, komfort, luksus. Blant de mest alminnelige emnene kan vi nevne sport, fornøyelser, politikk, mat, forretninger, gårdsbruk, familieforhold, biler, klær og husholdningsutstyr. Dette er emner som normalt legger beslag på verdslige folks tanker og tale. Det er ingen plass for emnene synd, rettferdighet og dom.

Hvorfor er det slik? Svaret er enkelt. Disse emnene kan ikke oppfattes med menneskets kjødelige sanser. Den som er stengt inne i sine egne sansers og sin egen kjødelige forstands fengsel, har ingen reell følelse av synd, rettferdighet og dom. Det er ikke viktig for ham heller.

Det er bare ved ett middel dette kan bli virkelig for menn og kvinner, nemlig ved Den Hellige Ånds virke. Han alene kan overbevise verden om disse usynlige, evige realitetene. I den grad Den Hellige Ånd for adgang til menneskers hjerter og sinn, blir de overbevist om synd, rettferdighet og dom.

I Sal 14:2-3 har vi et guddommelig inspirert bilde av hele menneskeheten, slik Gud ser den, i dens naturlige, falne tilstand, skilt fra Guds nådes innflytelse og Guds Ånds virke. Salmeforfatteren sier:

”Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.”

Legg merke til det salmeforfatteren her sier om menneskets naturlige tilstand. Det er ikke bare at det ikke er noen som gjør godt. Menneskets åndelige fordervelse går mye dypere enn det. Det er ingen som er forstandig, ingen som søker Gud. Til og med forståelsen for åndelige forhold og ønsket om å kjenne Gud er totalt fraværende. Før Gud ved sin Hellige Ånd strekker seg ned til mennesket, er det overlatt til seg selv. Mennesket strekker seg ikke etter Gud eller søker ham.

”Også dere har han gjort levende, deres som var døde ved deres overtredelser og synder.” (Ef 2:1).

Uten Den Hellige Ånds livgivende innflytelse er mennesket dødt. Mennesket er dødt for Gud og for åndelige realiteter. Synd, rettferdighet og dom har verken mening eller realitet.

Det betyr ikke at mennesket i denne tilstanden nødvendigvis er uten religion. Tvert imot, religion kan spille en stor rolle i livet. Men religion skilt fra Den Hellige Ånds gjerning kan være mer dødelig enn noen annen innflytelse. Det luller mennesket inn i en falsk trygghet og ufølsomhet og likegyldighet overfor de vitale åndelige sannhetene som sjelens evige tilværelse er avhengig av.

Paulus gir oss et profetisk bilde av den moralske tilstanden som skal kjennetegne menneskeheten mot slutten av den nåværende tid:

”Men dette skal du vite, at de i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.” (2Tim 3:1-5).

Paulus lister her opp 18 uverdige forhold som kommer til å bli en plage for mennesker i avslutningen av denne tidsalderen. De første to på listen er ”egenkjærlige” og ”pengekjære”. De siste er ”slike som elsker sine lyster høyere enn Gud”. Med Den Hellige Ånds sikre innsikt peker Paulus på tre hovedbetegnelser i vår sivilisasjon. Egenkjærlighet, pengekjærhet og kjærlighet til lyster.

Mellom disse er det 15 andre uttrykk for moralsk fordervelse. Alle disse har manifestert seg åpent og i stor målestokk i det 20. århundre.

Men det mest utfordrende aspektet i hele denne situasjonen er at midt i denne universale moralske fordervelsen er det også religion. Etter å ha listet opp disse 18 uttrykkene for moralsk fordervelse, legger Paulus til: ”De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft.”

Med andre ord, de mennesker som gjør seg skyldig i disse moralske syndene, er ikke mennesker uten religion. De har en form for gudsfrykt – en form for religion – men det er en religion der det ikke er plass til Den Hellige Ånds nærvær eller kraft. Resultatet er at det er ingen følsomhet for åndelige forhold, ingen bevissthet om grunnleggende åndelige realiteter, ingen overbevisning om synd, rettferdighet eller dom.

Det framgår av dette at å forkynne evangeliet uten Den Hellige Ånds medvirkende innflytelse, er helt nytteløst. Det er å presentere et legemiddel for folk som ikke er seg bevisst at de har et behov, en kur for folk som ikke aner at de er syke. Den eneste reaksjonen blir likegyldighet eller forakt.

Den største fienden til evangelisk aktivitet er ikke kommunismen eller falske kulter. Det er materialisme og likegyldighet. Den eneste makten som kan bryte ned denne materialistiske barrieren, er Den Hellige Ånds kraft.

”Og når han (Den Hellige Ånd) kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.” (Joh 16:8).

Verden trenger ikke flere taler, den trenger de talene som var i den første menigheten – forkynnelse ved Den Hellige Ånd, sendt fra himmelen.

Bruken av Åndens sverd

La oss kort se på noen eksempler på denne typen forkynnelse, slik den er beskrevet i Apostlenes gjerninger, og resultatet av denne.

På pinsedag, før Den Hellige Ånds komme, var de 120 troende som var samlet på den øvre salen i Jerusalem en minoritet uten styrke og innflytelse. Men etter at de ble fylt med Den Hellige Ånd, stod Peter opp og hold en tale til en skare på flere tusen jøder som hadde samlet seg. Hva ble resultatet av denne ene talen?

”Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?” (Apg 2:37).

Legg merke til uttrykket ”stakk det dem i hjertet”. Dette stikket i hjertet var Den Hellige Ånds gjerning, slik Jesus hadde forutsagt:

”Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.” (Joh 16:8).

Resultatet av denne overbevisningen var at før dagen var omme, hadde 3000 vantro jøder omvendt seg, anerkjent Jesus som Herre og frelser og latt seg døpe.

Det er imidlertid viktig å understreke at disse resultatene ikke bare ble oppnådd ved Den Hellige Ånds overnaturlige manifestasjon, men den fulgte forkynnelsen av Guds ord.

”For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.” (1Kor 1:21).

Gud har aldri bestemt at mennesket skal bli frelst ved at de ser under eller hører profetiske uttalelser. Disse overnaturlige manifestasjonene tjener til å fange menneskers oppmerksomhet og å åpne hjertene for sannheten. Men det er bare ved forkynnelsen av Guds ord mennesker blir frelst. Dette stadfester Paulus’ uttalelse om ”Åndens sverd, som er Guds ord” (Ef 6:17).

Hvis ikke Peter hadde stått fram på pinsedag og forkynt budskapet fra Guds ord, ville Den Hellige Ånd fremdeles ha virket sterkt hos disiplene, men han ville ikke kunne svinge noe sverd. Det ville fremdeles vært undring og forbauselse hos de vantro, men det ville ikke blitt noen overbevisning. Det var Guds ords skarpe, tveeggede sverd, brukt ved Den Hellige Ånd gjennom Peters munn, som trengte inn i hjertene på disse vantro og overbeviste dem.

Nesten halve Peters tale bestod av sitater fra GT. Så mektig er Guds skrevne ord når det blir forkynt for menneskehjertet i Den Hellige Ånds kraft.

I Apg 6 og 7 leser vi at Stefanus ble anklaget for blasfemi og stilt for det jødiske rådet i Jerusalem. I åpningsscenen blir Stefanus anklaget, og det er medlemmene av rådet som er anklagerne, men før rettsaken er over, er rollene byttet. Da Stefanus under Den Hellige Ånds salvelse utla for Rådet de GT-lige skriftene som talte om Israel og Messias, var det han som ble anklageren og medlemmene i Rådet var de anklagede.

”Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham.” (Apg 7:54).

Legg merke til det samme uttrykket: ”stakk det dem i hjertet”. Enda en gang ser vi at Guds ords sverd, brukt ved Den Hellige Ånd, nådde hjertene til disse vantro og såret dem dypt.

Et av vitnene ved rettsaken mot Stefanus og til hans martyrdød, var en ung mann som hette Saulus fra Tarsus. Denne hendelsen hadde øyensynlig sterk innvirkning på ham, for Jesus sa senere til ham da han åpenbarte seg for ham på veien til Damaskus:

”Det blir hårdt for deg å stampe mot brodden.” (Apg 26:14).

Hva var det for et stikk Saulus forgjeves forsøkte å løpe fra? Eller stå imot? Det var Guds ords skarpe stikk, som Den Hellige Ånd talte gjennom Stefanus’ munn.

Apg 24 beskriver en annen rettsak. Her er det Paulus som er anklaget for sin tro på Kristus. Den romerske landshøvdingen Feliks var dommer. Men igjen viste det seg at Den Hellige Ånd reverserte rollene til anklager og anklaget, for da Paulus ”talet om rettferdighet og avhold og den kommende dom, ble Feliks forferdet.” Den Hellige Ånd, gjennom Paulus, talte sannhetene om rettferdighet og dom til Feliks’ hjerte. Den stolte romerske landshøvdingen som var kjent for å få fangene til å skjelve for seg, skalv nå selv i en usynlig dommers nærvær. Raskt oppløste han møtet uten å felle noen dom.

Disse eksemplene fra Apostlenes gjerninger illustrerer Den Hellige Ånds overnaturlige makt til å overbevise mennesker om synd, rettferdighet og dom. Men de viser også at overbevisning ikke er det samme som omvendelse. Det leder ikke nødvendigvis til omvendelse heller. Men det er noe Den Hellige Ånd sørger for ved sin overbevisende kraft: Han gir ingen plass til nøytralitet. Jesus sier:

”Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.” (Matt 12:30).

Der Den Hellige Ånds overbevisende kraft blir manifestert, vil enhver som kommer under innflytelse av denne kraften bli tvunget til å ta et standpunkt – enten for Kristus eller imot ham, enten for å samle eller spre. Det er ikke lenger mulig med et kompromiss eller nøytralitet.

”Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille, mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor.” (Matt 10:34-35).

Sverdet som Jesus taler om her, er Guds ords sverd. Når Ordet blir forkynt i Den Hellige Ånds kraft, er det så skarpt og gjennomtrengende at det blir ingen plass mer til nøytralitet eller kompromisser. Det skiller til og med medlemmene i samme familie, idet det tvinger hver enkelt til å ta et standpunkt, enten for eller mot Kristus.

Vi lever i en sivilisasjon som er preget av materialisme, likegyldighet, kompromisser samt moralsk og åndelig forfall. Er det noe som kan hindre dette forfallet og vende folket tilbake til Gud?

Ja, det er et eneste middel som kan endre dette, og bare dette ene, nemlig Den Hellige Ånds kraft, som virker gjennom Guds ord og overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom.