Vi skal nå gå videre fra den individuelle troendes liv til det alminnelige livet og gudstjenesten i den kristne menigheten som et hele. Spørsmålene vi skal forsøke å besvare er følgende:

1. Hvilken forskjell skaper dåpen i Den Hellige Ånd i livet og erfaringen hos menigheten som et hele?
2. Hvilke hovedtrekk særpreger en menighet der alle eller de fleste medlemmene har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd og er fri til å bruke den kraften de har mottatt på denne måten?
3. Hvordan skiller en slik menighet seg fra en der ingen av medlemmene har fått denne opplevelsen?

For å besvare disse spørsmålene, skal vi se på to hovedområder der en fri menighet av åndsdøpte troende skiller seg fra en der medlemmene ikke har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd.

Under Åndens herredømme

”Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.” (2Kor 3:17).

Paulus peker på to viktige fakta når det gjelder Den Hellige Ånds nærvær og innflytelse i en menighet. Det første er at Den Hellige Ånd er Herre. I NT svarer ordet Herre i bruk og mening til navnet Jahve i GT. Ifølge denne bruken er det en tittel som er reservert den ene, sanne Gud, og den blir aldri brukt på noe lavere vesen eller en annen skapning.

Tittelen tilhører hver av de tre personene i guddommen, Gud Fader, Gud Sønnen og Gud Den Hellige Ånd. Når Paulus sier at ”Herren er Ånden”, understreker han Den Hellige Ånds suverenitet i menigheten.

Det andre store faktum som Paulus peker på, er at der Den Hellige Ånd får være Herre i menigheten, blir resultatet ”frihet”. Noen har forsøkt å få fram den egentlige meningen av den andre delen av dette verset ved en liten forandring. I stedet for å si ”der Herrens Ånd er, der er frihet”, kan vi alternativt si: ”Når Herren er Ånden, blir det frihet.” Sann frihet blir menigheten til del i den grad medlemmene erkjenner og bøyer seg for Den Hellige Ånds herredømme.

Vi kan altså summere opp det første karakteristiske trekket ved en åndsdøpt menighet ved å sette to ord ved siden av hverandre. De to ordene er frihet og herredømme. Ved første øyekast kan det virke inkonsekvent å sette disse to ordene sammen. Noen kan innvende: ”Men har vi frihet, er vi ikke under et herredømme. Og er vi under et herredømme, har vi ikke frihet.” Folk føler faktisk ofte at frihet og herredømme er motsatte begreper. Det gjelder ikke bare åndelige forhold, men også politiske.

Frihet uten herredømme vil aldri skape sann frihet, men anarki og uorden av verste sort.

”Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.” (1Kor 12:7).

Vi kan oversette dette mer fritt: ”Åndens manifestasjoner blir alltid gitt i en nyttig, praktisk og fornuftig hensikt.”

Hvis altså manifestasjonen er rettet mot oppfyllelsen av den hensikten den er gitt i, vil det alltid være harmoni med tjenestens plan og hensikt som et hele, og det vil være et positivt bidrag til å oppnå dette. Det vil aldri være meningsløst, aldri distraherende eller upassende.

Gud skaper sønner, ikke treller

”Og profeters ånder er profeter lydige. For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.” (1Kor 14:32-33).

Med andre ord vil enhver åndelig ytring som er ledet og kontrollert av Gud, føre til fred og harmoni, ikke forvirring og uorden. Ingen som er ansvarlig for en ytring som fører til forvirring eller uorden, kan unnskylde seg og si: ”Jeg kunne ikke holde igjen! Den Hellige Ånd presset meg til å gjøre det.” Paulus avviser dette ved å si: ”Profeters ånder er profeter lydige.” Med andre ord tvinger aldri Den Hellige Ånd den enkelte troende til å gjøre noe som er imot hans vilje.

Også når en troende bruker en åndelig gave, er ånden og viljen fremdeles under hans egen kontroll. Han er fri til å benytte gaven eller la det være. Ansvaret for bruken ligger hos ham. Som vi har sagt tidligere i dette studiet, spiller aldri Den Hellige Ånd rollen som diktator i den troendes liv.

Dette er et av hovedtrekkene som skiller ekte manifestasjoner av Den Hellige Ånd fra spiritisme og demonisering. I mange faser av spiritisme eller demonisering er den som opptrer som medium (eller et annet redskap for satanisk makt), nødt til å overlate hele kontrollen med vilje og personlighet til ånden som søker å besette ham eller operere gjennom ham. Svært ofte er da en slik person nødt til å si eller gjøre noe som han av egen fri vilje aldri ville gått med på å si eller gjøre.

I enkelte faser av den spiritistiske seansen vet ikke personen som kommer under åndens kontroll hva han sier eller gjør. Mot slutten av en slik opplevelse kan den besatte komme til seg selv igjen i helt fremmede omgivelser etter et opphold på mange timer da han ikke hadde kjennskap til hva som skjedde og da han heller ikke kan gi noen forklaring på det. Både viljen og forstanden hos den demoniserte er satt helt til side.

Gud Den Hellige Ånd handler aldri slik med den sanne troende i Kristus. Noe av det mest dyrebare Gud har utrustet mennesket med, er vilje og personlighet. Gud gjør aldri vold mot den troendes vilje eller personlighet. Han opererer gjennom dette hvis han for lov, men han setter det aldri til side. Satan skaper slaver. Gud skaper sønner.

Vi ser altså hvor galt og ubibelsk det er at åndsdøpte troende forsvarer enhver åndelig manifestasjon med å si: ”Jeg kunne ikke hjelpe for det! Den Hellige Ånd presset meg til å gjøre det.” Å snakke slik er å framstille Guds iboende Ånd som en slags despot og den troende som en slave i lenker. Troende som snakker slik, har ennå ikke forstått sine privilegier og sitt ansvar som Guds sønner.

”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.” (Rom 8:15-16).

Vi blir altså stilt ansikt til ansikt med et viktig prinsipp, som gjelder i alle menneskelige forhold, enten det er politiske eller åndelige: Sann frihet er umulig uten et godt styre. Den formen for frihet som søker å sette all styring eller kontroll til side, ender i anarki og forvirring. Det endelige resultatet blir en ny form for slaveri, langt verre enn den tidligere styreformen man satte til side.

Vi har gang på gang sett eksempler på dette i menneskehetens politiske historie, og det samme prinsippet gjelder i det åndelige livet i den kristne kirken. Sann åndelig frihet er bare mulig der det er et åndelig styre. Og det styret som Gud har bestemt for menigheten, der Den Hellige Ånds styre. Vi kommer tilbake til Paulus’ uttalelse i 2Kor 3:17:

”Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.”

Hvis vi vil glede oss over Åndens frihet, må vi først frivillig erkjenne Åndens herredømme. Disse to sider ved Den Hellige Ånd kan aldri skilles fra hverandre.

Vi må heller ikke glemme et annet faktum ved Den Hellige Ånd, noe vi understreket tidligere i dette studiet. Den Hellige Ånd er både forfatter til og fortolker av Skriftene. Det betyr at Den Hellige Ånd aldri vil lede en troende til å si eller gjøre noe som ikke stemmer med Skriftene. Hvis Den Hellige Ånd skulle gjøre det, ville han være ulogisk og inkonsekvent mot seg selv, og det vet vi er umulig.

”Så sant Gud er trofast: Vårt ord til dere er ikke både ja og nei! For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som ble forkynt blant dere ved oss, ved meg, Silvanus og Timoteus – han er ikke ja og nei, men ja er det blitt i ham!” (2Kor 1:18-19).

Paulus sier at Gud aldri er inkonsekvent overfor seg selv. Når det gjelder spesielle sider ved læren eller virksomheten, har Gud aldri sagt ja en gang og nei en annen gang. Hvis Gud alltid har sagt ja, er svaret alltid ja. Han endrer det ikke til nei senere. Han er uforanderlig.

Dette går på forholdet mellom Skriftens lære på den ene siden og Den Hellige Ånds ytringer og manifestasjoner på den andre. Den Hellige Ånd, som selv er forfatter av Skriften, handler alltid i overensstemmelse med denne. Det er ikke noe ja og nei her. Der Bibelen sier nei, sier Den Hellige Ånd nei. Ingen ytring eller manifestasjon som er inspirert og kontrollert av Den Hellige Ånd vil noensinne stå i opposisjon til Skriftens lære og eksempler.

Men som vi allerede har understreket, er ikke Den Hellige Ånd en diktator i den troendes liv. Han tvinger ikke den troende til alltid å handle etter Skriftens ord. Den Hellige Ånd tjener som fortolker og rådgiver. Han tolker Skriften. Han tilbyr ledelse og rådgiving. Men den troende står fremdeles fritt til å akseptere eller forkaste Den Hellige Ånds råd – være lydig eller ulydig.

Dette legger et kolossalt ansvar på alle åndsdøpte troende. Alle slike er ansvarlige for å gjøre seg personlig kjent med Den Hellige Ånds sinn, slik det er åpenbart i Skriftene, og deretter bruke de åndelige gavene eller manifestasjonene – som alt annet – slik at det harmoniserer med Skriftens prinsipper og eksempler.

Hvis den åndsdøpte troende ved latskap, likegyldighet eller ulydighet ikke gjør dette, og resultatet blir at han bruker de åndelige gaver eller manifestasjoner på en dum, ubibelsk måte, er ansvaret helt og holdent den troendes, ikke Den Hellige Ånds.

I denne forbindelsen hviler det et spesielt ansvar på enhver pastor som er kalt av Gud til å lede gudstjenester og møter i en forsamling av åndsdøpte. Man skal ikke bare sørge for at ens egen åndelige tjeneste er i overensstemmelse med Skriften, men man skal også være et redskap i Guds hånd til å lede gudstjenesten for hele forsamlingen og følge de samme bibelske prinsippene.

Om dette skal lykkes, kreves det spesielle kvalifikasjoner. For det første er det nødvendig med en inngående, praktisk kunnskap om Skriftene, deretter visdom, autoritet og mot. Der disse kvalitetene mangler hos lederskapet, vil en menighet som søker å bruke åndelige gaver og manifestasjoner, være som et skip på havet i sterk storm og med farlige grunner og en uerfaren og uopplyst kaptein. Det er ikke rart det ender med skipbrudd!

Vi kan nå komme med en definisjon på sann åndelig frihet: Åndelig frihet består i å erkjenne Den Hellige Ånds effektive lederskap i menigheten. Der Ånden er Herre, er frihet.

Alt til sin tid

Mange åndsdøpte troende har sin egen spesielle oppfatning av frihet. Noen innbiller seg at frihet består i å rope. Det ser ut til at de tenker at hvis de bare kan rope høyt nok og lenge nok, vil de opparbeide seg frihet. Men Den Hellige Ånd lar seg aldri opparbeide. Enten kommer han ned eller så strømmer han ut fra ens indre. I ethvert tilfelle er hans manifestasjon fri og spontan, aldri strevsom og trettende.

Andre åndsdøpte troende legger all vekt på enkelte uttrykksformer eller manifestasjoner, som å synge, klappe i hendene eller danse. I mange tilfeller er grunnen den at Gud engang velsignet dem på denne måten, og så tror de at Guds velsignelse alltid fortsetter på samme måten, aldri på andre måter. Gud velsignet dem en gang da de ropte, derfor vil de alltid rope. Eller Gud velsignet dem en gang da de danset. Derfor vil de alltid danse.

De er blitt så begrenset i sitt utsyn og sin oppfatning av Den Hellige Ånd at de aldri kan forestille seg Guds velsignelse til dem på neon annen måte. Det hender ofte at de til og med forakter andre troende som ikke vil være med dem i deres rop, dans eller håndklapping. De hevder at disse andre troende ikke er ”frie i Ånden”.

La oss minne om at det ikke nødvendigvis bør være ubibelsk å rope, danse eller klappe i hendene. Bibelen har tydelige eksempler på alt dette når Guds folk tilber ham. Men det er helt ubibelsk og også dumt å hevde at noen av disse ytringene nødvendigvis fører til sann åndelig frihet.

Den som tror at han alltid må tilbe Gud ved å rope, danse eller klappe i hendene, nyter ikke lenger sann åndelig frihet. Tvert imot. Han har vendt tilbake til en spesiell form for religiøs trelldom som han selv har skapt. Et slikt menneske er like mye i trelldom som den kristne i motsatt ende av den religiøse skalaen som ikke kjenner til andre måter å tilbe Gud på enn ord og uttrykk i en trykt liturgi.

Det finnes en herlig nøkkel til ekte åndelig frihet i Salomos ord:

”Alt har sin tid,

og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.

Det er en tid til å fødes

og en tid til å dø,

en tid til å plante

og en tid til å rykke opp det som er plantet,

en tid til å drepe

og en tid til å lege,

en tid til å rive ned

og en tid til å bygge opp,

en tid til å gråte

og en tid til å le,

en tid til å klage

og en tid til å danse,

en tid til å kaste bort steiner,

og en tid til å samle steiner,

en tid til å ta i favn

og en tid til å holde seg fra favntak,

en tid til å søke

og en tid til å tape,

en tid til å gjemme

og en tid til å kaste,

en tid til å rive i stykker

og en tid til å sy sammen,

en tid til å tie

og en tid til å tale,

en tid til å elske

og en tid til å hate,

en tid til krig

og en tid til fred.” (Fork 3:1-8).

Salomo nevner her 28 former for aktiviteter, beskrevet i 14 motsetningspar. I hvert par er det rett tid til å gjøre det ene, til en annen til å gjøre det andre. Vi kan aldri si at det alltid er rett å gjøre det ene eller det andre. Hva som er rett og hva som er galt bestemmes av den rette tiden.

Mange av disse motsatte parene er knyttet til liv og gudstjeneste i en menighet, som å plante eller rykke opp, drepe eller lege, bryte ned eller bygge opp, gråte eller le, klage eller danse, kaste bort eller samle, tie eller tale. Ingenting av dette er absolutt rett eller absolutt galt. Alt er rett i rett tid og galt i gal tid.

Hvordan skal vi da vite hva vi skal gjøre, og når vi skal gjøre det? Svaret er: Dette er Den Hellige Ånds suverene bestemmelse som Herre i menigheten. Han åpenbarer og leder til det vi skal gjøre og når vi skal gjøre det. En menighet som ledes av Den Hellige Ånd, vil gjøre det rette i rett tid. Dette er kilden til all sann frihet, harmoni og enhet. Uten dette er det bare varierende grader av trelldom, disharmoni og splid.