Gjennom innlegg her på Lukas15 har vi tidligere systematisk gransket fem av de grunnleggende lærene i den kristne tro, slik de er beskrevet i Heb 6:1-2:

1. Omvendelse fra døde gjerninger
2. Tro på Gud
3. Lære om dåp
4. Håndspåleggelse
5. Oppstandelse fra de døde
6. Evig dom

Vi skal nå se på den sjette av disse fundamentale lærene: Evig dom. I dette innlegget skal vi ta for oss følgende to aspekter av Guds dom:

1. Den alminnelige åpenbaringen i Skriften om Gud som alles dommer.
2. Hovedprinsippene som Gud feller sin dom etter.

Dommen mildnes av nåden

Som en innledning til Bibelens lære om Gud som dommer, vender vi oss til Hebreerbrevet:

”Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alle Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.” (Heb 12:22-24).

Disse tre versene presenterer et bilde av Gud i hans himmelske bolig og de hellige og gjenløste som bor hos ham der. Nøkkelen til en rett analyse av disse versene er tallet tre. For det første er det tre naturlige deler i disse versene:

1. En beskrivelse av Guds bolig.
2. En beskrivelse av dem som er der hos Gud.
3. En beskrivelse av Gud selv.

Hver av disse hoveddelene er naturlig delt inn i tre underavdelinger:

Beskrivelsen av Guds bolig er trefoldig:

1. Sions berg.
2. Den levende Guds stad.
3. Det himmelske Jerusalem.

Beskrivelsen av de som bor der er trefoldig:

1. Englenes myriader.
2. Høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen.
3. De fullendte rettferdiges ånder.

Når det gjelder disse tre gruppene, har vi følgende korte forklaring:

1. ”Englene” som omtales her, er de som holdet ved i sin rette stand, som verken ble med i Satans første opprør eller i den universale ondskapen som både mennesker og engler hadde del i i tiden før syndfloden.
2. ”Menigheten av de førstefødte” representerer de hellige i den nye pakt, de som ved den nye fødsel har fått navnet oppskrevet i himmelen og som derfor er blitt en førstegrøde av Guds nye skapning i Kristus.
3. ”De fullendte rettferdiges ånder” representerer de hellige i tidligere tider, de som ved en livslang vandring i tro gradvis ble gjort fullkomne.

Beskrivelsen av Gud er trefoldig:

1. En dommer som er alles Gud.
2. Jesus, mellommannen for en ny pakt.
3. Det rensende blod som taler bedre enn Abels.

La oss nå med troens øye og Skriftens lys se på denne himmelske scenen.

I sentrum for det hele ser vi en majestetisk skikkelse som inngir stor ærefrykt – ”en dommer som er alles Gud”.

Her er Gud presentert i sin suverene, evige autoritet som dommer – alles dommer, dommer over himmelen og jorden, dommer over engler og dommer over mennesker.

Men hvis Gud bare ble åpenbart som dommer, ville det ikke være plass til syndige mennesker – heller ikke for de fullendte rettferdiges ånder fra GT eller de gjenfødte hellige i NT. Derfor leder åpenbaringen av Guds ord oss i sin nåde fra Gud som dommer til Jesus, mellommannen, han som kom mellom en rettferdig, hellig Gud og fortapte, syndige mennesker og forlikte den ene med den andre. Bildet blir fullkomment ved åpenbaringen av Jesu blod, som både midlet og betalingen som forlikelsen fant sted ved.

I dette bildet av Jesu blod ser vi kontrasten til Abels blod. Her er det tre hovedpunkter:

1. Abels blod ble utgytt mot hans egen vilje eller samtykke. Det ble plutselig utgytt ved en morder, uten forvarsel. Jesu blod ble gitt frivillig fordi han selv ville det, som betaling for menneskets gjenløsning.
2. Abels blod ble stenket på jorden. Jesu blod ble stenket på nådestolen i himmelen.
3. Abels blod ropte til Gud om hevn over morderen. Jesu blod ber om nåde og tilgivelse for synderen.

Vi ser altså at denne åpenbaringen av Gud som alles dommer, mildnes av åpenbaringen om Guds nåde og barmhjertighet, manifestert i mellommannens tjeneste og utgytelsen av Kristi blod. Denne åpenbaringen av Gud som dommer, mildnes ved nåde og barmhjertighet i harmoni med den totale åpenbaringen av dette tema i Skriften.

Hele Bibelen åpenbarer at i kraft av sin suverene, evige rettighet er det Gud selv som dømmer. Dette temaet går igjen i hele GT. Abraham sa for eksempel til Herren:

”Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?” (1M 18:25).

I andre GT-lige kilder heter det:

”Herren, han som er dommer, han skal dømme i dag.” (Dom 11:27).

”Det er sannelig en Gud som dømmer jorden!” (Sal 58:12).

Salmeforfatteren sier til Gud:

”Reis deg, du jordens dommer!” (Sal 94:2).

”For Herren er vår dommer…” (Jes 33:22).

Det mest fullkomne uttrykket for Guds evige natur viser seg imidlertid ikke i dom, men i nåde, ikke i vrede, men i barmhjertighet. Denne sannheten illustreres i beskrivelsen av Guds vrede og den kommende dom i Jes 28:21:

”For Herren skal reise seg likesom ved Perasim-fjellet, som i dalen ved Gibeon skal han bli vred. Han gjør sin gjerning, en underlig gjerning. Han utretter sitt arbeid, et uhørt arbeid.”

Her beskriver profeten Herren som reiser seg for å holde dom over sine motstandere, men han beskriver det som en underlig gjerning, et uhørt (engelsk: fremmed) arbeid.

Det å vise vrede og dømme er ikke noe han gjerne gjør. Det er heller en uunngåelig reaksjon på menneskets utakknemlige og vanhellige oppførsel. Det er menneskets forvridde karakter som framkaller denne merkelige manifestasjonen av vrede og dom hos Gud, skaperen.

Når vi går fra GT til NT, går vi inn i en større åpenbaring av motivene og metodene i Guds dom. Det legger fornyet vekt på det faktum at vrede og dom er fremmed for Guds natur og hensikt:

”For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Joh 3:17).

”Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” (2Pet 3:9).

Disse skriftstedene og mange andre åpenbarer at Gud gleder seg ved å tilby nåde og frelse og at han ikke vil vise sin vrede og dømme. Men NTs åpenbaring fører oss videre på denne sannhetens vei. Guds senhet når det gjelder å dømme gir seg også utslag i den måten han kommer til å dømme.

Faderen – Sønnen – Ordet

I første instans og ved den suverene, evige rettighet tilhører dommen Gud Fader. Apostelen Peter taler om ”ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger.” (1Pet 1:17).

Her hevdes det at det er Gud Faders rettighet å dømme. Men i Joh 5 åpenbarer Jesus at Faderen i sin suverene visdom har valgt å overlate hele dommen til Sønnen:

”For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham.” (Joh 5:22-23).

”For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn.” (Joh 5:26-27).

Her sies det uttrykkelig at dommen er overført fra Faderen til Sønnen, og det oppgis to grunner til dette:

1. Fordi dommens tjeneste faller sammen med den æren som tilkommer dommeren, og på denne måten vil alle mennesker være forpliktet til å vise samme ære overfor Gud Sønnen som mot Gud Faderen.
2. Fordi Kristus også er menneskesønn så vel som Guds Sønn. Det vil si at han både har del i menneskelig og guddommelige natur og i dommen kan han derfor ta i betraktning, ut fra egen erfaring, alle menneskets skrøpeligheter og fristelser.

Men Sønnens guddommelige natur, i likhet med Faderens, er så nådig og barmhjertig at han heller ikke er villig til å administrerer dommen. Av den grunn har han, av seg selv, overført den endelige domsautoriteten til Guds ord. Jesus sier:

”Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.” (Joh 12:47-48).

Den endelige domsautoriteten er overdratt til Guds ord. Dette er den upartiske, uforanderlige normen som alle mennesker en dag skal stilles overfor. Vi finner den samme åpenbaringen om Guds ord i GT, for David sier til Gud:

”Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.” (Sal 119:160).

Dette betyr at alle normer og prinsipper i Guds dom er å finne i hans ord, og lik dette Ordet, som de er en del av, er disse normene og prinsippene for dom evig uforanderlige.

Fire prinsipper for Ordets dom

Hva er så prinsippene for den guddommelige dommen, åpenbart i Guds ord? Paulus nevner fire hovedprinsipper som kan summeres som følger.

Guds dom er i samsvar med sannheten

”Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.” (Rom 2:1-2).

Paulus taler her primært til alle religiøse mennesker som dømmer andre etter én norm og seg selv etter en annen. Paulus sier at slik er det ikke med Guds dom. Guds dom er i samsvar med sannheten. Hvis vi ser og erkjenner sannheten i Guds dom overfor andre, må vi anvende nøyaktig samme sannhet overfor oss selv og i vårt eget liv. Guds norm forandres ikke. Den er alltid sannheten – den åpenbarte sannheten i Guds ord.

Jesus sa til Faderen: ”Ditt ord er sannhet” (Joh 17:17). Denne åpenbarte normen i Guds sannhet går like mye på den som dømmer som på den som blir dømt.

Guds dom skjer etter ”gjerninger”

”For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.” (Rom 2:6). Dette prinsippet med guddommelige dom gjentas mange ganger i Skriften.

”Når dere påkaller som Far han som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger…” (1Pet 1:17).

Vi finner også en omtale av den endelige dommen i Åp 20:12, der det står:

”… bøker ble åpnet … De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.”

Bruken av ordet ”bøker” i denne sammenhengen er interessant og opplysende. Ordet ”bok” betegner vanligvis et antall sider som er bundet sammen i ryggen, ne i NT hadde ”boken” vanligvis form av et langt ark av pergament, skinn eller annet materiale som man rullet av etter hvert som man leste. En slik bokrull som var forseglet med sju segl, spilte en framtredende rolle i Åpenbaringsbokens billedspråk.

Blant de forskjellige redskapene som er utviklet innen moderne teknologi for å ta opp og overføre informasjon, er det noe som minner om en gammel bokrull, i hvert fall langt mer enn en morderne bok. Det er det elektromagnetiske båndet. Det rulles opp på samme måte som en gammel bokrull, og det må rulles av for å overføre informasjonen som er lagret på det.

Med dette bildet av det elektromagnetiske båndet i tankene blir det lettere å forstå at i himmelen oppbevares det et individuelt opptak fra hvert enkelt menneskeliv. Akkurat som et menneskes ord kan tas opp og bevares på jorden ved hjelp av et slikt bånd, er det en spesiell ”bok” eller ”bokrull” i himmelen der Gud har et fullstendig opptak av hele livet vårt. Ifølge dette opptaket av gjerningene, som er lagret på denne himmelske bokrullen, vil det en dag bli felt en dom.

Men vi må vokte oss så vi ikke begrenser betydningen av ordet ”gjerninger” til ytre handlinger som andre mennesker kan se. Hele Bibelen gjør det klart at Gud i sin dom over mennesket ikke bare ser på de ytre handlingene, men også de dypeste og mest hemmelige tanker, impulser og motiver i hjertet.

”… på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.” (Rom 2:16).

”Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver får sin ros av Gud.” (1Kor 4:5).

Den samme sannheten kommer til uttrykk i åpenbaringen om at dommen vil skje ved Guds ord:

”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for.” (Heb 4:12-13).

Vi ser altså at Guds oversikt over menneskets gjerninger ikke bare dekker de ytre, synlige handlingene, men også tanker og intensjoner, de dypeste motiver og impulser i sinn og hjerte. Det er i denne altomfattende betydningen Guds dom over menneskene vil bli etter deres gjerninger.

Gud gjør ikke forskjell på folk

”For Gud gjør ikke forskjell på folk” (Rom 2:11).

I stedet for ”forskjell” har King James-oversettelsen av 1611 uttrykket ”persons anseelse” (bokstavelig: ansikter). Dette uttrykket innebærer at Gud ikke lar seg påvirke i sin dom av et menneskets ytre trekk. Disse behøver ikke nødvendigvis å gi en korrekt indikasjon på vedkommendes virkelige karakter og oppførsel.

Mennesker påvirkes ofte når de skal felle sine dommer etter slike ytre kriterier som rase, religion, yrke, sosial posisjon, fysisk utseende, rikdom, utdannelse osv. Men Gud lar seg ikke påvirke eller distrahere i sin dom av slike ting.

”Jeg ser ikke på det mennesker ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.” (1Sam 16:7).

Det er ikke bare slik at Gud ikke gjør forskjell på folk, men han krever også at de som feller dommer i menneskelige saker skal være likedan. Det er knapt et prinsipp i Skriften som er nevnt oftere enn dette. Det blir nevnt ni ganger i GT og sju ganger i NT – i alt 16 ganger.

Guds dom felles ”etter det lys man har”

Dette går fram av Romerbrevet:

”… alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven.” (Rom 2:12).

Alminnelig anvendt betyr dette at hvert menneske vil bli dømt etter det mål av moralsk lys og forståelse som man har hatt. De som har hatt fullt kjennskap til Guds moralnormer, åpenbart for dem gjennom Moseloven, vil bli dømt etter denne loven. De som ikke hadde denne fyldigere åpenbaringen av Moseloven, vil ikke bli dømt etter denne, men i overenstemmelse med den alminnelige åpenbaring av Gud som er gitt menneskeheten som et hele gjennom skapelsens under.

”For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.” (Rom 1:20).

Paulus hevder her at gjennom skapelsen er det gitt en alminnelig åpenbaring av Guds natur, det vil si hans evige kraft og guddommelighet, til alle mennesker, overalt , med normal forstand – uansett rase eller religion.

Dette er den grunnleggende basisnormen som alle mennesker vil bli dømt etter. Men de som mottar en spesialåpenbaring gjennom Guds ord, vil bli dømt etter den høyere norm av moralsk kunnskap som er gitt dem på denne måten. Dommen felles derfor etter det lys man har, etter det mål av moralsk kunnskap som er gitt hver enkelt.

Dette samme prinsippet om dom ifølge lys kommer også fram i Jesu ord til folket:

”Så begynte han å refse de byene hvor de fleste av hans kraftige gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde omvendt seg. Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag! Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag.” Matt 11:20-24).

Jesus sier her at de syndige byene i den gamle verden – Tyrus, Sidon, og Sodoma – skal bli dømt etter det målet av den moralske kunnskapen de hadde på den tiden. På den annen side skal byene i hans egen tid – Korasin, Bestaida, Kapernaum – dømmes etter det mye større mål av kunnskap  som var gitt dem ved hans personlige nærvær og tjeneste. Av den grunn ville dommen over disse byene bli mye strengere enn over de andre.

La oss føre dette prinsippet videre til vår egen tid. Vi som lever i dag, vil bli dømt etter det målet av det moralske lys og den kunnskap som er tilgjengelig i vår generasjon. For de av oss som bor i land med en lang kristne historie, er det muligens lettere å tilegne seg moralsk kunnskap enn det har vært i noen annen generasjon i historien.

Av den grunn vil vi bli dømt etter den aller høyeste normen. Følgende ord av Jesus passer på vår generasjon:

”Hver den som er mye gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.” (Luk 12:48).

De fire hovedprinsippene i dommer er altså ifølge Guds ord:

1. Etter sannheten.
2. Etter gjerninger.
3. Uten partiskhet – ingen forskjell på folk.
4. Etter det lys som er tilgjengelig for dem som blir dømt.