Etter at vi i forrige leksjon har sett på de alminnelige prinsippene for guddommelig dom, skal vi nå gå videre og ta fram to bestemte og atskilte stadier der Guds dommer felles over menneskeheten.

Historiske kontra evige dommer

Det første av disse stadiene er Guds dommer i tiden, det vil si at en del av Guds dommer finner sted på den menneskelige histories scene. Det andre av disse to stadiene er Guds dommer i evigheten. Det er dette andre stadiet i dommen som kalles ”evig dom” (Heb 6:2). Evig dom felles ikke på tidens eller den menneskelige historiens scene. Evig dom er den dommen som venter alle menneskesjeler i evigheten, etter at det ikke er mer tid eller historie.

Hovedhensikten med dette studiet er å undersøke Skriftens lære om Guds dom i evigheten, men det er nyttig å begynne med en kort gjennomgang av det første stadiet, Guds dom i historien. Når vi gransker den logiske forskjellen mellom Guds dom i historien og Guds dom i evigheten, ser vi sammenhengen i visse uttalelser i Skriften som kan se ut som motsigelser. Ta for eksempel følgende befaling og advarsel som Gud gav Israel:

”Du skal ikke gjøre det noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.” (2M 20:4-6).

Jeremia minnet Herren både om løftet og advarselen han hadde gitt Israel:

”Du gjør miskunn mot tusen ledd og gjengjelder fedrenes misgjerninger på deres barn etter dem, du store, du veldige Gud, som har navnet Herren, hærskarenes Gud.” (Jer 32:18).

Disse avsnittene i Skriften og andre som er lik dem, gjør det klart at – i hvert fall i visse tilfeller – fører syndene i en generasjon til at Gud dømmer etterfølgende generasjoner, helt til tredje og fjerde ledd. Motsatt kan en generasjons rettferdighet føre til at Guds velsignelse kommer over mange tusen av deres etterkommere. Slike avsnitt taler om Guds dommer i tiden. Det vil si i historien.

For å få et fullstendig bilde av Guds totale dom, må vi også se på de mange avsnittene i Skriften som taler om Guds dom i evighet. Vi får et meget klart bilde av dette i følgende budskap som Herren  talte til Israels folk gjennom profeten Esekiel:

”Herren ord kom til meg, og det lød så: Hvordan kan dere bruke dette ordtaket i Israels land: Fedrene eter sure druer og barna får såre tenner? Så sant jeg lever, sier Herren Herren, dere skal ikke mer bruke dette ordtaket i Israel. Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel. De tilhører meg. Den som synder, skal dø.” (Esek 18:1-4).

Dette avsnittet indikerer at når Gud ved sine profeter refset Israel for deres frafall, prøvde folket å unnskylde seg ved å legge skylden på tidligere generasjoners syndighet. De hevdet at Israels nasjonale forfall på deres tid skyldtes synder som forfedrene hadde gjort. Derfor kunne ikke Gud holde dem ansvarlige for den moralske tilstanden de var i nå. Men Gud forkastet fullstendig, gjennom sitt budskap ved Esekiel, denne formen for unnskyldning.

Selv om tidligere generasjoners svik førte til nasjonalt forfall, advarer Gud dem og sier at hver enkelt blir holdt ansvarlig for sin egen moralske tilstand, og hvert enkelt vil bli dømt – i evighet – for sin egen karakter og oppførsel, ikke for noe som forfedrene gjorde eller ikke gjorde. Denne advarselen blir gjentatt enda sterkere litt senere.

”Den som synder, skal dø. En sønn skal ikke bære sin fars misgjerning, og en far skal ikke bære sin sønns misgjerning. Den rettferdiges rettferdighet skal hvile over ham, og den ugudeliges ugudelighet skal hvile over ham.” (Esek 18:20).

Hele framstillingen i dette avsnittet er individuelt og personlig. ”Den som synder, skal dø”. Dette er ikke en dom over en nasjon eller en familie, dette er dommen over hvert enkelt individ – dommen som bestemmer hver enkelt sjels evige skjebne.

Poenger kommer også fram i vers 24 i samme kapittel:

”Men når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, gjør etter alle de motbydelige gjerninger som den ugudelige gjør, skulle han da få leve? Ingen av de rettferdige gjerninger som han har gjort, skal tilregnes ham. For den troløshet han har vist, og for den synd han har gjort, skal han dø.”

De siste ordene i dette verset, ”og for den synd han har gjort, skal han dø”, indikerer at Gud taler om den tilstand hver enkelt sjel er i når man går over fra tiden til evigheten. Tilstanden i dette øyeblikket vil bestemme sjelens evighet. Den som dør i synd, kommer aldri inn i Guds nærhet etter dette.

I Forkynnerens bok presenteres den samme sannheten ved bildet av et tre som faller:

”Som treet faller, slik blir det liggende, enten det er mot sør eller mot nord.” (Fork 11:3).

At treet faller, svarer til at et menneske dør. ”Som treet faller, slik blir det liggende.” Den stillingen treet faller i, bestemmer hvordan det blir liggende. Den tilstanden et mennesker er i når det dør – sjelens tilstand i døden – bestemmer tilstanden gjennom evigheten. I denne betydningen er hver sjel ansvarlig for seg selv og sin egen tilstand.

Disse avsnittene i Esekiel og Forkynnerens bok tar for seg Guds evige dom over hver enkelt sjel. Sjelens evige tilstand bestemmes av tilstanden når man dør.

På den annen side taler de avsnittene vi så på tidligere i 2M og Jeremia om Guds dommer i historien, fra slekt til slekt, i familier, nasjoner og hele folkegrupper.

Sett i lys av dette er det ingen konflikt eller uoverensstemmelse mellom disse to presentasjonene av Guds dom. I historien har en generasjons oppførsel stor betydning, både når det gjelder godt og ondt. Det innvirker på etterfølgende generasjoner. Dette er en del av Guds dom i historien. Men i evigheten, etter at det ikke lenger er tid eller historie, vil hver sjel stå personlig ansvarlig for Gud når det gjelder karakter og oppførsel. Ingen blir rettferdiggjort ved en annens rettferdighet, ingen blir fordømt på grunn av en annens ondskap. Dette er Guds dom i evigheten.

Eksempler på historiske dommer

Vi skal nå, ganske kort, ta for oss noen eksempler på Guds dommer i historien. Det er mange slike dommer som er nevnt i Skriften. Gud viser hva han mener om visse syndige handlinger eller tilstander, og det på en så klar og dramatisk måte at det blir en advarsel til alle i etterfølgende generasjoner som kunne bli fristet til å synde på samme måten.

Et klart eksempel på dette er Guds dom over byene Sodoma og Gomorra:

”Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, som ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.” (1M 19:24-25).

De NT-lige forfatterne omtaler denne begivenheten flere ganger.

”Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.” (2Pet 2:6).

Peter understreker at den plutselige, dramatiske og fullstendige dommen over Sodoma og Gomorra var et eksempel som viste Guds innstilling til de syndene som byene gjorde seg skyldige i.

Esekiel har en meget interessant beskrivelse av de grunnleggende moralske og sosiale tilstandene som førte til Sodomas forfall. Gud sier nemlig til Jerusalem:

”Se, dette er Sodomas, din søsters misgjerning: Overmot. Overflod av brød og trygg tro hadde hun og hennes døtre. Men den elendige og fattige hjalp hun ikke.” (Esek 16:49).

Gud spesifiserer er fire grunner til Sodomas åndelige forfall: Stolthet, overflod av mat, trygg tro og mangel på omsorg for de fattige og underpriviligerte iblant dem. Ut fra disse grunnleggende årsakene vokste det opp en spesiell form for seksuell perversjon som siden er blitt kalt ”sodomi”.

Bibelens nøyaktighet blir igjen stadfestet når vi ser at i mange av de store befolkningssentrene i vår moderne sivilisasjon fører de samme moralske og sosiale årsakene til den samme formen for seksuell perversjon. Bibelen sier ikke at denne formen for synd vil rammes av den samme dramatiske historiske dom, men den lærer at Gud ikke har endret innstilling til denne formen for synd, noe han uttrykte en gang for alle ved sin dom over Sodoma.

I lys av denne åpenbarte dommen fra Gud vil alle etter dette være uten unnskyldning om de følger samme seksuelle perversjon. Selv om ikke Guds dom rammer dem i tiden, vil dommen i evigheten bli like alvorlig.

En annen dramatisk beskrivelse av Guds dom finner vi i historien om Ananias og Saffira. Se Apg 5:1-10. Ananias og hans kone Saffira var det vi kan kalle religiøse hyklere. De solgte sin eiendom og kom med en del av betalingen til apostlene som et offer til Guds sak. Dette var i og for seg prisverdig. Men deres synd bestod i at de lot som om pengene de kom med var hele betalingen for eiendommen de hadde solgt. De gjorde altså dette for å høste lovord og bli godt likt av apostlene og deres medkristne.

Men ved Den Hellige Ånds overnaturlige åpenbaring avslørte Peter hykleriet. Han anklaget først Ananias, deretter Saffira, for at de hadde løyet og forsøkt å bedra Den Hellige Ånd. Syndsbevisstheten ble så sterk for dem begge at de falt døde om for Peters føtter. Denne Guds dom hadde en sterk effekt på folk som fikk høre om det.

”Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette.” (Apg 5:11).

Selvsagt er det ingenting som tyder på at Gud alltid vil dømme denne formen for bedrag hos bekjennende kristne på en så dramatisk måte. Men Guds uforanderlige innstilling overfor løgn og hykleri hos bekjennende kristne kommer til uttrykk ved denne hendelsen, så den blir en advarsel til alle etterfølgende generasjoner i menigheten.

I større målestokk er det mange eksempler fra Moses’ tid og fram til våre dager på Guds dommer i historien når det gjelder Guds folk, Israel. Da Gud først gav loven til Israel, før de gikk inn i Løfteslandet, advarte ham dem gjennom Moses mot de dommer han ville la komme over dem hvis de vendte seg bort fra ham i ulydighet og opprør.

Et slikt avsnitt med profetisk advarsel til Israel finner vi i 3M 26:14-45. Først advarte Gud Israel mot forskjellige dommer for ulydighet som ville ramme dem mens de ennå var i deres eget land. Så advarte ham dem mot fortsatt ulydighet, hvilket ville føre til enda verre dommer. De skulle spres i eksil.

”Dersom dere enda ikke lyder meg, men står meg imot, da vil også jeg stå dere imot i vrede og tukte dere sju ganger mer for deres synd. Dere skal ete kjøttet av deres egne sønner og døtre. Jeg vil ødelegge offerhaugene deres og utrydde solstøttene. Jeg vil kaste deres døde kropper oppå de døde kroppen av deres motbydelige avguder. Og min sjel skal vemmes ved dere. Jeg vil gjøre deres byer til en ørken og legge deres helligdommer øde. Og jeg vil ikke nyte vellukten av deres offer. Jeg vil legge landet øde, så deres fiender som bor der, skal forferdes over det. Men dere vil jeg spre blant hedningene. Med draget sverd vil jeg forfølge dere. Deres land skal bli øde og deres byer en ørken.” (3M 26:27-33).

Da de romerske hærene invaderte Israel under Titus i 70 e.Kr., og gjennom en rekke senere invasjoner, gikk alle detaljer i denne profetien i nøyaktig oppfyllelse.

Da Titus beleiret Jerusalem, led jødene så fryktelig av sult at de bokstavelig talt spiste sine sønner og døtre. Etter det ble alle helligdommer og religiøse senter ødelagt. Et stort antall mennesker ble massakrert, andre ble solgt som slaver og spredt omkring i verden. Hedninger fra landene omkring flyttet inn og tok landet, som nå var lagt øde, i besittelse. Gud fortsatte å advare Israel om deres sørgelige tilstand i århundrene da de skulle være spredt blant hedningene:

”Og de som blir igjen av dere, dem vil jeg gi et motløst hjerte i sine fienders land, så lyden av et løvblad for vinden vil jage dem. De skal flykte som en flykter for sverd, og falle skjønt ingen forfølger dem. De skal falle, den ene over den andre, som for sverd, skjønt ingen forfølger dem. Og dere skal ikke holde stand mot fiendene.” (3M 26:36-37).

Enda en gang ser vi, når vi tar et tilbakeblikk over Israels historie, at alle disse profetiene er blitt oppfylt gang på gang i skammen, frykten, degraderingen og forfølgelsene som har markert atten århundre med atspredelse.

Men Gud gav også et løfte om at han aldri skulle trekke sin nåde helt bort fra Israel:

”Men selv da, når de er i sine fienders land, vil jeg ikke støte dem bort og avsky dem, så jeg skulle tilintetgjøre dem og bryte min pakt med dem. For jeg er Herren deres Gud.” (3M 26:44).

Like sikkert som at Guds doms-advarsler er blitt oppfylt, er også hans nåde-løfte blitt oppfylt, selv midt i dommen. Sett i lys av de profetiske skriftene blir hele Israels historie en demonstrasjon i verdensvid målestokk både på Guds dom og hans nåde, for selv midt i dommen gleder Gud seg over å vise miskunnhet.

Kanskje det mest slående eksemplet på Guds nåde midt i dommen er historien om Rahab, beskrevet i Josvas bok, kapitlene 2 og 6. Rahab hadde alle odds mot seg, både med hensyn til bakgrunn og miljø. Hun var prostituert, tilhørte et folk som skulle dømmes og bodde i en by som skulle ødelegges. Men i ydmykhet og tro våget hun å stole på Guds nåde, og resultatet ble at både hun og hele familien hennes ble spart. Selv ble hun gift med en israelitt og kom inn i den slekten som Kristus kom fra.

Tilfellet Rahab viser altså at ingen nødvendigvis er fordømt på grunn av bakgrunn eller miljø. Uansett hvor dyster bakgrunnen er eller hvor korrupte omgivelser man bor i, vil personlig omvendelse og tro kansellere Guds dom og framkalle hans nåde i stedet.

Vi ser altså at historien, opplyst av Skriften, avslører både Guds dom og hans nåde blant mennesker. Selv midt i de strengeste dommer er det Guds underliggende hensikt å vise nåde og barmhjertighet. Av den grunn summeres Guds gjerning i historien slik i Sal 107:43:

”Den som er vis, la ham merk seg dette og akte på Herrens nådegjerninger!”

For den troende er historiens fremste lekse åpenbaringen av Guds uforanderlige trofasthet i at han viser sin nåde og barmhjertighet. Men vi må ikke gjøre den feilen at vi går ut fra at den endelige dommen over alle menneskers handlinger felles på tidens scene. Paulus advarer:

”Noen menneskers synder er synlige for alle og går foran dem til dommen. Hos andre følger de etter. På samme måte er også de gode gjerningene synlige. Og de som det ikke er slik med, kan likevel ikke holdes skjult!” (1Tim 5:24-25).

Vi finner en lignende advarsel i Fork 8:11:

”Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt.”

Begge disse avsnittene advarer oss og sier at Gud dommer ikke fullbyrdes i tiden. Det gjelder både straffen over den onde og belønningen til den rettferdige. For å få den fulle åpenbaringen av Gud endelige dommer må vi gå forbi tidens scene og bevege oss inn i evigheten.