En av hovedhensiktene med håndspåleggelse, slik den ble praktisert i NT-lige tid, er å hjelpe dem som søker dåpen i Den Hellige Ånd.

Hvis vi skal danne oss et rett bilde av dette, er det nødvendig at vi først tar et kort overblikk over alle beretningene i Apostlenes gjerninger der folk mottok dåpen i Den Hellige Ånd. Det er fem slike beretninger:

1. De første disiplene på den øvre salen i Jerusalem på pinsedag (se Apg 2:1-4).
2. De nyomvendte i Samaria (se Apg 8:14-20).
3. Saulus fra Tarsus, senere apostelen Paulus, i byen Damaskus (se Apg 9:17).
4. Kornelius og huset hans (se Apg 10:44-46).
5. Disiplene i Efesus som Paulus prekte til og tjente (se Apg 19:1-6).

I tre av disse tilfellene var det andre troende som la hendene på dem som søkte dåpen i Den Hellige Ånd.

Håndspåleggelse for Åndens dåp

I Samaria la apostlene Peter og Johannes hendene på de nyomvendte og bad for dem:

”… Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse…” (Apg 8:18).

I Damaskus la disippelen Ananias hendene på Saulus fra Tarsus og bad om at han måtte få syn og bli fylt av Den Hellige Ånd. I dette tilfellet la Ananias hendene på Saulus både for at han skulle få den fysiske helbredelsen og bli døpt i Den Hellige Ånd.

I Efesus mottok disiplene Den Hellige Ånd først etter at Paulus hadde lagt hendene på dem.

Hvis vi nå summerer disse fakta prosentvis, kan vi si at i mer enn 50 % av tilfellene i Apostlenes gjerninger der folk mottok dåpen i Den Hellige Ånd, skjedde det etter at andre troende hadde lagt hendene på dem.

Det er så visst ikke den eneste måten folk kan motta dåpen i Den Hellige Ånd på. På den øvre salen i Jerusalem og i Kornelius’ hus mottok de som var til stede opplevelsen direkte, uten at noen la hendene på dem. Men med tanke på alle tilfellene som er nevnt, kan vi si at det både er normalt og bibelsk at troende legger hendene på dem som søker dåpen i Den Hellige Ånd.

Det hevdes iblant at det bare var apostlene eller spesielle tjenere i menigheten som kunne legge hendene på andre troende for at disse skulle bli fylt med Den Hellige Ånd. Men dette synet får ingen støtte i Skriften. Ananias, som la hendene på Saulus fra Tarsus i Damaskus i denne hensikt, blir bare beskrevet som ”en disippel” (Apg 9:10). Det står ingenting om at han hadde en spesiell tjeneste i menigheten, men han ble ledet av Gud til å legge hendene på ham som var uttatt til å bli hedningenes store apostel. Dette er på linje med det Jesus sier:

”Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn (…) de skal tale med tunger (…) på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.” (Mark 16:17-18).

Her knytter Jesus sammen de to overnaturlige tegnene å tale med tunger og håndspåleggelse for de syke for at de skal bli helbredet, og han sier at begge disse tegnene skal følge deres vitnesbyrd som tror. Det vil si at disse overnaturlige tegnene ikke er knyttet til en bestemt klasse troende, som apostler, biskoper (tilsynmenn), evangelister eller pastorer, men det er åpent for alle troende. Akkurat som Skriften lar det være åpent for alle troende å legge hendene på syke til helbredelse, lar den det være åpent for alle troende at de kan legge hendene på andre troende, så disse mottar Den Hellige Ånd.

Skriften advarer imidlertid også mot at man skal ta det for lettvint med å legge hendene på troende. Paulus skriver nemlig til Timoteus:

”Vær ikke snar til å legge hendene på noen! Gjør deg ikke medskyldig i andres synder! Hold deg selv ren!” (1Tim 5:22).

I dette ene verset kommer Paulus med tre bestemte advarsler til Timoteus:

1. Vær ikke for snar til å legge hendene på noen.
2. Gjør deg ikke medskyldig i andres synder.
3. Holde deg selv ren.

Det er ingen tilfeldighet at de to siste advarslene følger like etter den første om ikke å være for snar til å legge hendene på noen. Hvis denne handlingen med å legge hendene på enn annen troende – spesielt for dåpen i Den Hellige Ånd – skal være noe mer enn en religiøs seremoni, hvis det skal ha en virkelig åndelig betydning, må det nødvendigvis være en direkte åndelig kontakt mellom de to troende.

I denne kontakten mellom de to åndene er det alltid muligheter til åndelige skader for den ene eller begge de troende. Hvis ånden i den ene troende ikke er helt ren, hvis den er skitten på grunn av en synd som ikke er bekjent eller onde assosiasjoner, er det en mulighet for at ånden til den andre troende blir besmittet ved denne kontakten. At denne faren foreligger, går fram av de to advarslene Paulus kommer med i denne spesielle sammenhengen:

”Gjør det ikke medskyldig i andres synder! Hold deg selv ren!”

Dette leder naturlig nok til et spørsmål: Ettersom tjenesten med håndspåleggelse er omtalt i Skriften, hvordan kan vi vokte oss mot åndelige farer som er knyttet til dette?

Det er fire sikkerhetstiltak for den troende som ønsker å utøve denne tjenesten:

1. Man skal aldri utøve denne tjenesten lettvint eller likegyldig, men alltid i en bønnens og ydmykhetens ånd.
2. Man skal på alle stadier søke Den Hellige Ånds veiledning og ledelse, hvem man skal be med, når man skal be og hva man skal be om.
3. Den troende som legger hendene på noen, må for sin egne del vite hvordan man lever i stadig renselse og under beskyttelse av kraften i Kristi blod.
4. Den troende som legger hendene på noen, må selv være så fylt av Den Hellig Ånd at han er i stand til å beseire alle slags onde åndelige innflytelser som søker å virke i eller gjennom den han legger hendene på.

Hvis man ikke legger seg disse fire sikkerhetstiltakene på hjertet, er det fare for at det kan bli skadelige, åndelige resultater av håndspåleggelsen – enten hos den som legger hendene på en annen, eller på den andre, eller på begge.

Faren er til stede i alle tilfeller med håndspåleggelse, men størst der hensikten er at noen skal bli døpt i Den Hellige Ånd. Billedlig sett kan man si at Den Hellige Ånd er himmelens elektrisitet, og det er samme prinsipp i det himmelske som i det jordiske rike: Jo større kraft som er involvert, jo større behov for tilstrekkelig beskyttelse og sikkerhetstiltak.

Meddelelse av åndelige gaver

Den neste hensikten med håndspåleggelse er meddelelse av åndelige gaver. Fra avsnittene i NT der det refereres til dette, går det tydelig fram at i alminnelighet knyttes det til utøvelsen av profetiens gave.

For det første er det nødvendig å slå fast at det er bibelsk autoritet for at en troende kan meddele åndelige gaver til andre:

”For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.” (Rom 1:11-12).

Den frie bruken av åndelige gaver i en forsamling fører til at de forskjellige medlemmene trøster, oppmuntrer og styrker hverandre. På denne måten var det ikke bare Paulus, som forkynner, som tjente den kristne menigheten i Rom, men ved bruken av de åndelige gavene ville medlemmene også være i stand til å tjene Paulus. Resultatet ville derfor bli en gjensidig tjeneste der forskjellige medlemmer tjente hverandre. (se også 1Pet 4:10-11).

Bruken og virkningen av de åndelige gavene i en forsamling beskrives på lignende måte av Paulus i 1Korinterbrev:

”Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus. For i ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag.” (1Kor 1:4-8).

Her takker Paulus Gud på vegne av de kristne i Korint fordi de er beriket av Gud med alle åndelige gaver. Særlig framhever Paulus gavene tale og kunnskap. Han nevner også to resultater som følger med bruken av de åndelige gavene i menigheten i Korint. For det første blir vitnesbyrdet om Kristus stadfestet iblant dem. For det andre blir de selv stadfestet eller styrket av Gud gjennom disse gavene.

Paulus indikerer videre at det er Guds åpenbarte hensikt at disse åndelige gavene skal fortsette å virke i den kristne menigheten helt til Kristi gjenkomst. I denne forbindelsen benytter han to uttrykk, som begge fører til det samme:

”… slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.” (1Kor 1:7).

”Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag.” (1Kor 1:8).

Begge disse uttrykkene indikerer helt klart at Gud ikke vil betrakte Kristi menighet mot slutten av denne tidsalderen som komplett eller ulastelig hvis den ikke er fullt utrustet med alle de overnaturlige, åndelige gavene.

Mange steder er det slik i dag at det er en usunn tendens til å behandle disse overnaturlige åndelige gavene som ekstra forkromming eller ekstra utstyr på en bil. Den som vil betale litt ekstra, kan få ekstra utstyr på bilen, men det betyr egentlig ingenting, for bilen fungerer like godt uten. På samme måte er det kristne som synes å tenke at det er valgfritt med overnaturlige gaver – en slags unødvendig, åndelig luksus som folk kan søke hvis de ønsker det, men som ikke på noen måte er nødvendig for at menigheten skal fungere. Denne innstillingen stemmer slett ikke med Skriften.

Ifølge NT er de overnaturlige åndelige gavene en integrert, innebygd del av Guds totale plan for menigheten. Hvis ikke disse gavene er i bruk, kan ikke menigheten fungere så sterkt og effektivt som Gud har ment.

Timoteus’ eksempel

Etter at vi har sett hvor viktig det er at de åndelige gavene fungerer i menigheten i dag, skal vi se på hva Paulus lærer om måten som de kan bli meddelt på. Den personen Paulus omtaler i denne forbindelsen, er hans egen medarbeider, Timoteus:

”Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.” (1Tim 4:14).

I et annet brev omtaler Paulus den samme hendelsen i Timoteus’ åndelige erfaring:

”Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.” (2Tim 1:6).

For å komplettere bildet av denne spesielle hendelsen i Timoteus’ liv, skal vi se på enda et skriftsted:

”Dette er det oppdrag jeg overgir deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetord som før er talt om deg, så du ved dem kan stride den gode strid.” (1Tim 1:18).

Når vi slår disse tre skriftstedene sammen, kan vi fastsette visse fakte om det Paulus beskriver her. For det første mottok Timoteus en bestemt åndelige gave. Paulus beskriver ikke denne i detaljer, og for dette studiet er det heller ikke spesielt viktig. For det andre får vi vite at denne åndelige gaven ble meddelt Timoteus ved håndspåleggelse.

I et skriftsted sier Paulus: ”med håndspåleggelse av de eldste” (1Tim 4:14). I et annet sier han: ”ved min håndspåleggelse” (2Tim 1:6).

Ordet ”eldste” i NT er ganske enkelt en kollektiv betegnelse på de eldste i en lokalmenighet. De eldste som Paulus her refererer til, kan ha vært dem i Lystra, der Timoteus begynte sitt kristenliv.

”Han (Timoteus) hadde godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium.” (Apg 16:2).

Eller Paulus kan ha talt om de eldste i menigheten i Efesus, der Timoteus var da Paulus skrev det første brevet til ham. I så fall var det samme gruppe eldste som er omtalt i Apg 20:17, der vi leser:

”Fra Milet sendte han (Paulus) da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste.”

For å vende tilbake til Paulus’ brev til Timoteus igjen, så ser vi at på et sted sier Paulus at det var han som hadde lagt hendene på Timoteus, på et annet sted at det var menighetens eldste som gjorde det. Det mest sannsynlige er at Paulus var sammen med menighetens eldste. Han og de la sammen hendene på Timoteus.

Et tredje viktig faktum som kommer fram i disse skriftstedene fra brevene til Timoteus, er at meddelelsen av en åndelige gave til Timoteus ved håndspåleggelse også ble fulgt av profetisk tale.

I et skriftsted sier Paulus at gaven ble gitt ”ved profetiske ord” (1Tim 4:14). Dette indikerer at Guds vilje med at Timoteus skulle få denne gaven, ble overnaturlig åpenbart gjennom profetiens gave. Deretter ble gaven meddelt Timoteus idet Paulus og menighetens eldste la hendene på ham. Med andre ord, håndspåleggelsen var redskapet  som ble brukt da Guds åpenbarte vilje for Timoteus ble virkeliggjort.

Et annet sted skriver Paulus om enda en åndelig hensikt med denne profetiske åpenbaringen av Guds vilje til Timoteus, idet han sier:

”Dette er det oppdrag jeg overgir til deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetord som før er talt om deg, så du ved dem kan stride den gode strid.” (1Tim 1:18).

Dette indikerer at Gud hadde et spesielt oppdrag til Timoteus, en spesiell tjeneste han skulle inn i, en spesiell hensikt med livet hans. Hva denne tjenesten gikk ut på, fikk han åpenbaring om ved profetiske ord på forhånd, og det ser ut til at det skjedde flere ganger. Ved en av disse anledningene ble det også åpenbart at Timoteus ville trenge en spesiell åndelig gave for å fullføre den tjenesten han hadde fått, og ved denne anledningen ble den spesielle gaven han trengte, meddelt ham ved håndspåleggelse.

Enda en gang må det understrekes at det ikke var spørsmål om unødvendig eller demonstrativ bruk av åndelige gaver. Tvert imot, dette var noe som var absolutt nødvendig om Timoteus skulle lykkes i sin tjeneste. Paulus hevder at hensikten med disse profetiene til Timoteus var at han ”ved dem kan stride den gode strid” (1Tim 1:18).

Kristenlivet – og spesielt livet til en Herrens tjener – er en strid, en stadig pågående kamp mot mørkets og ondskapens usynlige krefter.

”For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” (Ef 6:12).

Frykt og tvil er to hovedvåpen som disse usynlige mørkets makter bruker. Sikkert opplevde Timoteus ofte i sin tjeneste tider med vanskeligheter og motstand, tider da han tilsynelatende led nederlag i forhold til sitt kall fra Gud. Av den grunn minner Paulus ham om profetiene som på forhånd hadde utstaket Guds plan for livet hans, og han oppfordret ham til å være frimodig, så han kan, styrket av dette, fullføre sin gudgitte oppgave.

Paulus advarer spesielt Timoteus mot å gi etter for frykt. Like etter formaner han ham til å oppvekke den gaven som er i ham og som han har fått ved håndspåleggelse. Paulus sier:

”For Gud gave oss ikke motløshetens ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.” (2Tim 1:7).

Hva slags medisin anbefaler Paulus mot de snikende angrepene fra denne fryktens ånd? Medisinen er tosidig:

1. At Timoteus skulle oppvekke den åndelige gaven som han hadde fått ved håndspåleggelse – få den til å flamme.
2. At Timoteus skulle huske på og bli oppmuntret ved profetiene som på forhånd staket ut kursen som Gud hadde planlagt for livet hans.

Vi ser altså at håndspåleggelsen ble knyttet til profetiens gave i Timoteus’ opplevelse, som et middel som han ble ledet, oppmuntret og styrket ved mens han fullførte den gudgitte tjenesten.

Ifølge Guds ord er de samme midlene til å lede, oppmuntre og styrke fremdeles tilgjengelige for Guds folk og spesielt for Guds utvalgte tjenere. Guds folk og hans tjenere trenger fremdeles dette, like mye som på Paulus’ og Timoteus’ tid.