En hensikt med håndspåleggelse er knyttet til utsendinger av apostler fra en lokal menighet.

Den lokale menigheten i Antiokia

Den lokale menigheten i Antiokia i Syria er det beste eksemplet på dette:

”I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kalles Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til. Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros.” (Apg 13:1-4).

Dette avsnittet gir oss en hel del informasjon om hvordan en lokalmenighet fungerte i nytestamentlig tid.

For det første legger vi merke til at det var to bestemte, åndelige tjenester som var i funksjon i denne menigheten i Antiokia: profetens og lærerens. Og begge ble anerkjent av menigheten. Fem menn som hadde disse tjenestene, blir nevnt ved navn i denne forbindelsen.

For det andre legger vi merke til at disse menighetslederne ikke bare bad, men de fastet også. Og de fastet ikke bare som privatpersoner, men de fastet sammen, i en gruppe.

Dette er på linje med Joels profetiske oppfordring for de siste dager:

”Tillys en hellig fast, utrop en høytidssamling. Samle de eldste, ja, alle som bor i landet, til Herrens, deres Guds hus, og rop til Herren.” (Joel 1:14).

”Blås i basun på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling!” (Joel 2:15).

Etter disse oppfordringene om forenet faste for Guds folk, følger løftet om utgytelsen av Den Hellige Ånd.

”Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød.” (Joel 3:1).

Denne profetien om Den Hellige Ånds utgytelse over alt kjød fikk sin første oppfyllelse på pinsedag i forbindelse med den første menigheten. I våre dager foregår det en lignende utgytelse av Den Hellige Ånd over alt kjød, men i enda sterkere grad, idet det skjer over hele verden. Den første menigheten mottok Den Hellige Ånds ”tidligregn”, slik det er lovt i Joel 2:23. I dag opplever vi ”senregnet”, slik det er lovt i samme vers.

Ettersom løftet om Den Hellige Ånds utgytelse gjelder for oss i dag, er det helt logisk å erkjenne at oppfordringen til forenet faste i samme profeti hos Joel, også er for oss. Det ville være ulogisk å legge oppfordringen om faste til en tid i fortiden eller framtiden mens vi reserverer utgytelsen av Den Hellige Ånd til nåtiden. Faktum er at hele sammenhengen i Joels profeti gjør det klart at perioder med forenet faste og bønn er en av hovedforberedelsene for Guds folk hvis de har tenkt å gå inn i fylden av Den Hellige Ånds utgytelse over alt kjød, slik Gud har lovt for de siste dager.

Joels profeti legger spesielt vekt på lederne blant Guds folk. Joel 1:14 spesifiserer ”de eldste”, Joel 2:17 ”prestene, Herrens tjenere”. De åndelige lederne blant Guds folk kalles altså til å være offentlige eksempler når det gjelder faste. Det er helt tydelig at lederne i menigheten i Antiokia forstod dette, for ”de holdt gudstjeneste og fastet” (Apg 13:2).

Paulus og Barnabas blir sendt ut

Da de hadde ventet på Gud i faste, kom Den Hellige Ånds ledelse:

”Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerninger som jeg har kalt dem til!” (Apg 13:2).

En belønning de mottok, var at Den Hellige Ånd talte direkte til dem og dermed åpenbarte for dem Guds vilje og hensikt med arbeidet blant dem. Uttrykket ”sa Den Hellige Ånd” indikerer at ordene som fulgte, var Den Hellige Ånds tale: ”Ta ut for meg Barnabas og Saulus…”

I lys av annen nytestamentlig lære om hvordan Den Hellige Ånds gaver virker, er det fornuftig og bibelsk å anta at Den Hellige Ånd ved denne anledningen talte gjennom et menneskelig redskap, enten ved profetiens gave eller ved tungetale og påfølgende tydning.

Det er viktig å merke seg ordene som Den Hellige Ånd bruker:

”Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til.” (Apg 13:2).

Uttrykket ”jeg har kalt” er perfektum. Det indikerer at Gud allerede hadde talt privat og individuelt til Paulus og Barnabas om den gjerningen han ville de skulle gå inn i, før han talte offentlig om dem og deres gjerning til alle lederne i menigheten.

Ordene som Den Hellige Ånd talte offentlig til gruppen av ledere var altså både en åpenbaring og en stadfestelse av kallet som Paulus og Barnabas allerede hadde fått fra Gud. Ettersom både Paulus og Barnabas blir nevnt ved navn i denne offentlige ytringen av Den Hellige Ånd, er det tydelig at den ikke kom gjennom dem, men gjennom en av de andre som var til stede.

Hvordan reagerte de så på denne overnaturlige åpenbaringen av Guds vilje?

”Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.” (Apg 13:3).

Legg merke til at de sendte ikke Paulus og Barnabas ut i deres gudgitte oppdrag med det samme. Først tok de tid til faste og bønn. Dette var andre gangen de hadde fastet og bedt sammen. I den første perioden med bønn og faste mottok de overnaturlig åpenbaring om Guds plan. I den andre perioden med bønn og faste er det all grunn til å tro at de forente seg på vegne av Paulus og Barnabas og bad om guddommelig nåde og kraft som de trengte for å kunne sette Guds plan ut i livet. Før de så sendte Paulus og Barnabas ut fra menigheten i Antiokia, la de andre hendene på dem. Så ble de sendt ut.

I våre dager får arbeidere som blir sendt ut fra en lokal menighet tittelen ”misjonærer”. I NT brukes betegnelsen ”apostel”.

Dette kommer tydelig fram hvis vi sammenligner ordbruken i Apg 13:1 med den som brukes i Apg 14:4.14. I Apg 13 beskrives Paulus og Barnabas som ”profeter og lærere”. I Apg 14 blir de kalt ”apostler”. Ordet ”apostel” betyr bokstavelig talt ”en som er utsendt”. Tittelen ble altså gitt Paulus og Barnabas etter at de var blitt sendt ut fra menigheten i Antiokia.

Ordet ”misjonær” betyr også ”en som er sendt”, så ordene ”apostel” og ”misjonær” har samme opprinnelse. Men i moderne forstand brukes ordet ”misjonær” i mange tilfeller der det ikke ville være bibelsk å bruke ordet ”apostel”.

En apostel er per definisjon en som er utsendt med guddommelig autoritet for å utføre en spesiell oppgave. Mange kristne har inntrykk av at apostlene i NT er begrenset til de tolv opprinnelige som Jesus valgte ut mens han var på jorden, men et grundig studium av NT støtter ikke dette synet. I Apg 14 blir både Paulus og Barnabas kalt apostler, enda ingen av dem ble uttatt i Jesu jordiske tjeneste.

En lignende konklusjon kan man trekke ved å sammenligne to vers i 1Tessalonikerbrev. I 1Tess 1:1 nevnes de tre som er beskrevet i brevet: Paulus, Silvanus (eller Silas) og Timoteus. I 1Tess 2:6 sier disse mennene om seg selv: ”… selv om vi nok hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler.” Det tyder på at alle tre ble anerkjent som apostler.

Faktum er at en grundig gjennomgang av NT viser at mer enn tjue menn kalles apostler, men det ligger utenfor dette studiet å analysere den fulle bredden i den apostoliske tjenesten.

Når vi vender tilbake til den opprinnelige utsendelsen av Paulus og Barnabas, er det nødvendig å spørre: Hva var grunnen til at de andre lederne la hendene på dem? For det første representerte  denne handlingen offentlig erkjennelse, ved menighetens ledere, av at Gud hadde utvalgt og kalt Paulus og Barnabas til en spesiell oppgave og tjeneste. For det andre gav de andre lederne, ved at de la hendene på dem, uttrykk for den spesielle visdom, nåde og kraft som de trengte for å kunne utføre denne gudgitte oppgaven.

I denne henseende er håndspåleggelse i NT en nær parallell til innvielsesseremonien i GT da Moses la hendene på Josva og gjorde det kjent at Gud hadde valgt ham som lederen som skulle etterfølge ham. Dermed meddelte han også åndelig visdom og autoritet som trengtes i den gudgitte oppgaven.

Gud summerer selv opp prosessen da Paulus og Barnabas ble utsendt fra menigheten i Antiokia:

”Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia.” (Apg 13:4).

Legg merke til dette uttrykket: ”utsendt av Den Hellige Ånd”. Menigheten i Antiokia med dens ledere var de menneskelige redskapene som Gud brukte da han åpenbarte at han ville sende ut disse to apostlene. Men bak og gjennom disse menneskelige redskapene var Den Hellige Ånds visdom, forutviten og ledelse. Det var egentlig han, Den Hellige Ånd, guddommens utøvende person, som nå er på jorden, som var ansvarlig for kallet og utsendelsen av disse to apostlene.

I hele prosedyren som fulgte i Antiokia, finner vi et perfekt eksempel på guddommelig og menneskelig samarbeid – Gud og hans menighet virker sammen.

La oss kort se på hva som ble resultatet av denne første misjonsreisen til Paulus og Barnabas, den de drog ut på etter direkte ledelse av Den Hellige Ånd, med bønn og faste og med håndspåleggelse av menighetens eldste.

”Derfra seilte de til Antiokia, der de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nå hadde fullført. Da de var kommet dit, samlet de menigheten og fortalte dem om alt som Gud hadde gjort ved dem, og  at han hadde åpnet troens dør for hedningene.” (Apg 14:26-27).

Her er det tre interessante poeng som vi skal merke oss:

1. Vi får her en autoritativ, bibelsk beskrivelse av hensikten med at menighetslederne la hendene på Paulus og Barnabas. Vi får høre at ved denne ordinasjonen ble Paulus og Barnabas overgitt til Guds nåde for gjerningen. Håndspåleggelsen var altså et middel ved hvilket Guds tjenere ble overgitt til Guds nåde til et spesielt arbeid som Gud hadde kalt dem til.
2. Vi skal merke oss resultatet av Paulus’ og Barnabas’ arbeid. Skriften sier at de fullførte det gudgitte oppdraget de hadde fått. Det betyr at de lyktes i sitt arbeid uten å svikte eller feile. En har sagt at ”Guds kall er Guds muligheter”. Med andre ord, når Gud kaller et menneske til en bestemt oppgave, sørger han også for at den som får oppgaven, blir utrustet med de midler og den åndelige nåde som kreves for å fullføre den.
3. Vi skal også merke oss virkningen av deres tjeneste hos hedningene. Skriften sier: ”Gud… åpnet troens dør for hedningene.” (Apg 14:27). Paulus og Barnabas banket ikke på en stengt dør. Overalt hvor de kom, fant de ut at Gud hadde gått foran dem og åpnet dører og forberedt hjerter. Dette er kraften i forenet bønn og faste: Å åpne dører som ellers ville forbli lukket. Kraften som utløstes ved bønn, faste og håndspåleggelse ble tilgjengelig for Paulus og Barnabas, etter de behovene de møtte.

Samla i sum: Nytestamentlige resultater oppnås bare ved nytestamentlige metoder.

Utnevnelse av diakoner og eldste

Det gjenstår nå å ta med enda en nytestamentlig håndspåleggelse. Denne ligner på den vi nettopp har gransket:

”På denne tid, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jøder å knurre mot de hebraisktalende over at deres enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. Disse menn stilte de fram for apostlene, som bad og la hendene på dem.” (Apg 6:1-6).

Her har vi en beskrivelse av hvordan man tok ut sju menn til en administrativ oppgave i menigheten i Jerusalem. Det er alminnelig antatt av nesten alle fortolkere at tjenesten som disse menn ble innsatt i, var den som fikk den offisielle  tittelen ”diakon”. Vi finner at utnevnelsen av disse menn til diakoner eller menighetstjenere, ble fulgt opp av at menighetslederne la hendene på dem.

For å forstå denne prosedyren klart er det nødvendig med en kort analyse av strukturen i lederskapet i den lokale, nytestamentlige menigheten. Den grunnleggende strukturen var uhyre enkel. Den bestod av to – og bare to – klasser administrative tjenester. Disse to var eldste og diakoner.

Det er nok dem som vil hevde at det i tillegg til eldste og diakoner også er to andre typer tjenere i menigheten, nemlig biskoper og tilsynsmenn. Men et grundig studium av de aktuelle ordene som er brukt på gresk, avslører at det ikke er så. Faktum er at de tre titlene ”biskop”, ”tilsynsmann” og ”eldste” er tre forskjellige betegnelser på det ene og samme embetet. Ordet ”biskop” er avledet av det greske episkopos. Den klare, bokstavelige meningen med det ordet er ”tilsynsmann.”

Et studium av nytestamentlige avsnitt viser klart at tittelen ”eldste” er det samme som ”biskop” eller ”tilsynsmann”.

I Apg 20:17 leser vi for eksempel om Paulus i Milet:

”Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste.”

I vers 28 i samme kapittel sa Paulus til disse mennene:

”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for…”

Setter man disse to versene ved siden av hverandre, ser vi at de to titlene ”eldste” og ”tilsynsmann” betegner ene og samme tjeneste.

Paulus skriver videre til Titus:

”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, å innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.” (Tit 1:5).

I vers 7 i samme kapittel beskriver Paulus en eldstes kvalifikasjoner, og han sier:

”For en tilsynsmann (engelsk: biskop) må være ulastelig som Guds husholder.”

Med andre ord bruker Paulus ordene ”eldste” og ”tilsynsmann” eller ”biskop” om hverandre for å beskrive det samme embetet. Peters bruk av disse titlene er på linje med Paulus’. I 1Pet 5:2 skriver han til de eldste og sier:

”Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den…”

De samme personene kalles ”eldste” og ”tilsynsmenn”. Vi ser altså at disse tre ordene, ”biskop”, ”tilsynsmann” og ”eldste”, er tre forskjellige titler på det ene og samme embetet. Det er mulig at det var eldste man brukte mest.

I tillegg til de eldste finner vi, som allerede nevnt, ”diakoner”. Bortsett fra disse to – eldste og diakoner – er det ingen andre administrative tjenester i den lokale menighet i NT. Hovedkvalifikasjonene for disse to tjenestene beskrives i følgende avsnitt i Skriften: Apg 6:3, 1Tim 3 og Titu 1:5-9.

På basis av disse avsnittene kan vi summere opp hovedtrekkene ved de to tjenestene. De eldstes primære oppgave er å sørge for åndelige ledelse og opplæring av menigheten.

”De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.” (1Tim 5:17).

Her beskrives hovedpliktene for de eldste med uttrykkene ”forstandere” og ”de som arbeider i tale og lære”.

Ordet ”diakon” betyr i dets opprinnelige form en ”tjener”. I Apg 6:2 er diakonenes primære oppgave å tjene ved bordene – det vil si tjene menighetens materielle behov. De tjente også apostlene med dette.

Prosedyren med å innsette diakoner beskrives i Apg 6:3-6. Apostlene overlot hele ansvaret for valget til menigheten. De skulle ta ut et visst antall menn som passet til å fylle diakonenes tjeneste. Etter at disse mennene var blitt valgt ut av menigheten, ble de ført fram for apostlene, som først bad for dem og deretter la hendene på dem.

Håndspåleggelsen av diakonene tjente tre hensikter:

1. Apostlene gjorde med dette offentlig kjent at de aksepterte disse mennene som vel ansette til diakontjenesten.
2. De overgav offentlig disse mennene til Gud for den oppgaven de var blitt uttatt til.
3. De overførte en del av deres egen åndelige nåde og visdom til disse mennene, noe de trengte for oppgaven de skulle utføre. To av disse mennene som ble valgt til diakoner – Stefanus og Filip – utviklet egne, framtredende, åndelige tjenester.

For å få et bilde av hvordan utvelgelsen av eldste foregikk, må vi gå til Apostlenes gjerninger:

”De forkynte evangeliet der i byen og vant mange disipler. Så vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på.” (Apg 14:21-23).

Det er flere ting ved denne beskrivelsen som er betydningsfulle. For det første ble utvelgelsen av eldste, i likheten med utsendelsen av apostler, fulgt av felles bønn og faste. Det er helt opplagt at den nytestamentlige menigheten forstod at dette var den bibelske måten å oppnå Guds ledelse på når man foretok viktige valg.

For det andre kalles disse som Paulus og Barnabas vendte tilbake til, ganske enkelt for disipler. Etter utvelgelsen av de eldste blir det derimot beskrevet om en menighet. Det er utnevnelsen av eldste som markerer overgangen fra en gruppe individuelle disipler til den enheten som en menighet er.

For det tredje var det apostlenes ansvar å velge eldste, ettersom de representerte Guds autoritet. Men de bygde ikke på sin egen dømmekraft. De var redskaper for Den Hellige Ånd. Da Paulus talte til de eldste i menigheten i Efesus, sa han:

”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for.” (Apg 20:28).

Ifølge det guddommelige mønsteret skulle alle utnevnelser i menigheten skje ved Den Hellige Ånd.

I Apg 14:21-23 nevnes det ikke spesielt at det var håndspåleggelse, men Skriften gir oss to sterke grunner til å tro at Paulus og Barnabas la hendene sine på dem som ble valgt til eldste.

For det første svarte utnevnelsen nøyaktig til de to hovedhensiktene med å legge hendene på noen, slik vi finner dem i Skriften. Ved det stadfestet og innviet apostlene de utvalgte lederne i den lokale menigheten. Samtidig meddelte de dem den visdom og autoritet som de trengte til oppgaven.

For det andre ser vi i 1Tim 5:17-22 at Paulus gir Timoteus en rekke instrukser om hvordan man skal forholde seg til lokale eldste. Han konkluderer med å si: ”Vær ikke snar til å legge hendene på noen!” Selv om dette er en advarsel som passer for alle former for håndspåleggelse, ser det ut til at Paulus her først og fremst tenker på ordinasjon av eldste.

Dette indikerer at man ordinerte eldste ved å legge hendene på dem.

I avslutningen av dette studiet vil jeg igjen nevne de fem nytestamentlige hovedgrunnene til håndspåleggelse:

1. For å tjene de syke.
2. For å hjelpe dem som søker dåpen i Den Hellige Ånd.
3. For å meddele åndelige gaver.
4. For å sende ut apostler.
5. For å ordinere diakoner og eldste i lokalmenigheten.

For å forsto bruken av disse fem grunnene har vi sett på mønsteret for det daglige livet og ledelsen i en lokal menighet, slik det er beskrevet i NT.

Hvis vi nå summerer opp det vi har lært i disse tre leksjonene som har vært viet håndspåleggelse, ser vi at dette er nær knyttet til mange viktige sider ved kristenlivet og tjenesten.

Den er direkte knyttet til helbredelsens tjeneste, til utrustningen av de troende som aktive vitner, ved dåpen i Den Hellige Ånd og til utsendingen av spesielt kalte kristne arbeidere. Håndspåleggelsen er ofte knyttet til profetiens gave, den styrker også livet i lokalmenigheten på to måter: åndelig ved meddelelse av åndelige gaver, og praktisk ved utnevnelsen av diakoner og eldste.

Det er helt logisk, sett på bakgrunn av alt dette, at håndspåleggelse har fått sin plass i Heb 6:2 blant de store, grunnleggende lærene i den kristne tro.