Vi studerer de seks fundamentale lærene om Kristus som vi finner i Heb 6:1-2:

1. Omvendelse fra døde gjerninger.
2. Tro på Gud.
3. Lære om dåp.
4. Håndspåleggelse.
5. Oppstandelse fra de døde.
6. Evig dom.

Hadde det vært overlatt til menneskelig forstand å bestemme de seks grunnleggende lærene i den kristne troen, er det meget mulig at man ikke ville tatt med håndspåleggelse – som vi skal studere nå. Men i siste instans er Skriften den beste kommentar til Skriften. I dette spesielle tilfelle har vi Skriftens egen autoritet for å plassere denne læren blant de store, grunnleggende lærene i kristendommen.

Hvordan skal vi forstå dette uttrykket – ”håndspåleggelse”? Det er en handling der et menneske legger hendene sine på et annet i en bestemt åndelig hensikt. Normalt foregår det sammen med bønn eller profetiske ord, eller begge deler.

Utenom den religiøse sfæren er ikke håndspåleggelse noe merkelig eller fremmed for normal menneskelig opptreden. I enkelte deler av verden er det for eksempel slik at når to menn, som er venner, møtes, er det normalt for dem å legge hendene på hverandres skuldre. Denne handlingen bekrefter vennskapet og gleden ved å møte hverandre. Eller når et barn klager over hodesmerter eller feber, er det helt naturlig – faktum instinktivt – at foreldre legger hånden på barnets panne for å sjekke varmen og for å trøste det.

Innenfor den religiøse sfæren kan praksisen med håndspåleggelse betraktes som en utvidelse av eller en tilpasning til det som egentlig er en naturlig menneskelig handling. Som religiøs handling betegner håndspåleggelsen i alminnelighet en av tre muligheter:

1. Den som legger hendene på en annen, kan derved overføre åndelige velsignelse eller autoritet til den som hendene blir lagt på.
2. Den som legger hendene på en annen, kan derved offentlig erkjenne en åndelig velsignelse eller autoritet som den som hendene blir lagt på allerede har mottatt fra Gud.
3. Den som legger hendene på en annen, kan derved offentlig innvie den som hendene blir lagt på til en spesiell tjeneste eller oppgave for Gud.

Til tider hender det at alle disse tre hensiktene kan kombineres i en og samme handling med håndspåleggelse.

Tre gammeltestamentlige presedenser

Håndspåleggelse var en akseptert praksis i de tidligste vitnesbyrdene vi har om Guds folk.

Jakob velsigner Manasse og Efra’im

Legg for eksempel merke til hvordan Josef førte sine to sønner Efra’im og Manasse til sin far Jakob, og hvordan Jakob velsignet dem:

”Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på Efra’ims hode, enda han var den yngste, og sin venstre hån la han på Manasses hode. Han la armene i kors, selv om Manasse var den førstefødte.” (1M 48:14).

Først trodde Josef at faren gjorde feil, og han prøvde å få ham til å bytte hender, plassere den høyre på Manasses hode, han som var den førstefødte, og deretter den venstre på Efra’ims, den yngste. Men Jakob gjorde det klart at han visste hva han gjorde da han plasserte den høyre hånden på Efra’im og den venstre på Manasse.

Det skjedde etter en guddommelig ledelse. Med hendene i kors velsignet han de to guttene. Den første og største velsignelsen ble gitt til Efra’im, den mindre til Manasse.

Dette avsnittet viser at det var en akseptert praksis at Jakobs velsignelse skulle overføres til barnebarna ved at han la hendene på hodene deres. Videre at den største velsignelsen ble overført ved Jakobs høyre hånd, den mindre ved hans venstre.

Moses utnevner en ny leder for Israel

Da Moses nærmet seg slutten på sin jordiske tjeneste, bad han Herren å utnevne en ny leder for Israel, en som kunne stå klar til å ta hans plass:

”Og Herren sa til Moses: Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann som det er ånd i. Legg din hånd på ham, og still ham fram for Eleasar, presten, og for hele menigheten og innsett ham i hans tjeneste for deres øyne. Legg noe av din egen verdighet på ham, så hele Israels barns menighet må lyde ham!” (4M 27:18-20).

Moses gjorde som Herren befalte ham:

”Så gjorde Moses som Herren hadde befalt ham. Han tok Josva og stilte ham fram for Eleasar, presten,  og for hele menigheten, og han la hendene på ham og innsatte ham i tjenesten, slik som Herren hadde talt ved Moses.” (4M 27:22-23).

Moses’ handling førte til at Josva ble rikt utrustet:

”Og Josva, Nuns sønn, var fylt med visdoms ånd, for Moses hadde lagt sine hender på ham. Og Israels barn var lydig mot ham og gjorde som Herren hadde befalt Moses.” (5M 34:9).

Av disse avsnittene ser vi at det var av stor betydning både for Josva selv og for hele Israels menighet at Moses la hendene på ham. Ved denne guddommelige innstiftede handlingen utførte Moses to hovedhensikter:

1. Han overførte et mål av åndelig visdom og ære som han selv hadde fått fra Gud, til Josva.
2. Han erkjente offentlig for hele Israels menighet at Gud hadde utnevnt Josva til lederen som skulle etterfølge ham.

Elisa stadfester Guds utnevnelse av Joas som lederen som skulle bringe Israel utfrielse

En annen betydningsfull håndspåleggelse fant sted da Joas, Israels konge, gikk for å besøke Elisa, som lå på dødsleiet. Følgende samtale fant sted mellom Joas og Elisa:

”Da sa Elisa til ham: Hent en bue og noen piler! Så hentet han en bue og noen piler til ham. Og han sa til Israels konge: Legg din hånd på buen! Og han la sin hånd på den. Og Elisa la sine hender på kongens hender. Så sa han: Lukk opp vinduet mot øst! Og han lukket det opp. Da sa Elisa: Skyt! Så skjøt han. Da sa han: En frelsens pil fra Herren! En frelsens pil mot syrerne! Du skal slå syrerne i Afek og gjøre ende på dem.” (2Kong 13:15-17).

At han skulle skyte pilen østover gjennom vinduet, symboliserte seieren som Joas skulle vinne i slaget mot syrerne. Ved denne handlingen stadfestet derfor Elisa Guds utnevnelse av Joas som lederen som skulle bringe Israel utfrielse.

Denne guddommelige utnevnelsen av Joas ble effektuert ved at Elisa la hendene sine på Joas’, mens den sistnevnte holdt buen og skjøt pilen, hvilket var symbolsk for seier og utfrielse. Ved Elisas håndspåleggelse overførte han den nødvendige guddommelige visdom og autoritet som Joas trengte som Guds folks utfrier.

Hendelsen er derfor en nær parallell til den hvor Moses la hendene sine på Josva. I begge tilfellene gjaldt håndspåleggelsen innvielse av en leder som Gud hadde innsatt til en spesiell tjeneste. I begge tilfellene var det også en overføring av guddommelig visdom og autoritet, noe som var nødvendig for å utføre den gudgitte oppgaven. Det er også interessant å merke seg at både Josva og Joas først og fremst ble utnevnt til militære ledere.

To nytestamentlige forordninger for helbredelse

La oss nå vende oss til NT og se hvilken rolle håndspåleggelsen spiller her. Vi finner fem bestemte hensikter med håndspåleggelse i NTs forskrifter og eksempler.

Den første forskriften er direkte knyttet til tjenesten med fysisk helbredelse. Jesu autoriserte den i sin siste befaling til disiplene (se Mark 16:17-18).

I disse versene omtaler Jesus fem overnaturlige tegn som skal følge forkynnelsen av evangeliet og som alle troende kan legge beslag på ved tro på Jesu navn. Det femte av disse overnaturlige tegnene er ifølge Jesus:

”I mitt navn (…) på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.” (Mark 16:17-18).

Her er håndspåleggelse i Jesu navn et middel til fysisk helbredelse, en tjeneste for dem som er syke. Senere i NT komme en annen, litt annerledes forskrift:

”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.” (Jak 5:14-15).

Denne forskriften går ut på at den syke skal salves med olje i Herrens navn. Begge disse forskriftene er knyttet til troen på Herrens navn, det vil si Jesu navn.

I tilfellet med salvingen med olje blir det sagt spesielt at man skal be i tilknytning til denne handlingen. Når det gjelder avsnittet om å legge hendene på de syke i Markus’ evangelium, nevnes ikke bønn spesielt, men i de fleste tilfellene vil det være naturlig både å be for den syke og legge hendene på vedkommende.

Også når det gjelder salving av syke med olje virker det ofte naturlig, nesten instinktivt, å legge hendene på dem samtidig. På denne måten blir disse to forskriftene til én, men det behøver ikke nødvendigvis være slik. Det er helt bibelsk å legge hendene på de syke uten å salve dem med olje. Og det er like bibelsk å salve de syke med olje ute nå legge hendene på dem.

Naturlig nok oppstår det et spørsmål: Er det noen forskjell i bruken av disse to forskriftene eller hensikten med dem – det vil si at man legger hendene på de syke eller salver dem med olje? Er det tider eller situasjoner da det er mest passende å bruke den ene framgangsmåten framfor den andre? Og hvis det er så, er det bibelske prinsipper som veileder bruken?

Avsnittet i Jakobs brev om å salve med olje begynner slik:

”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste.” (Jak 5:14).

Ettersom Jakobs brev først og fremst er adressert til bekjennende kristne (riktignok blant jødene), synes uttrykket ”blant dere” i hovedsak å gjelde troende. Det passer også med befalingen som følger:

”La ham kalle til seg menighetens eldste.”

En som ikke bekjente troen eller var knyttet til en kristen menighet, ville ikke være inkludert i uttrykket ”blant dere”. En slik person ville heller ikke sende bud på menighetens eldste. Det ser derfor ut til at denne praksisen med å salve med olje primært er ment for dem som allerede bekjenner troe på Kristus og er knyttet til en kristen menighet.

Når man tolker det på denne måten, inneholder forskriften to aspekt av stor praktisk betydning for hver eneste bekjennende kristen. For det første venter Gud at alle syke kristne først skal søke ham for helbredelse ved tro og åndelige midler.

Det betyr ikke at det nødvendigvis er ubibelsk at en syk kristen søker råd eller hjelp hos en lege, men det er helt imot Skriften at en bekjennende kristen som er syk, søker menneskelig, medisinsk hjelp uten først å søke guddommelig hjelp fra Gud selv, ved de ledere han har satt i menigheten.

I dag er det slik for de fleste bekjennende kristnes vedkommende, at når de blir syke, ringer de automatisk til legen uten å tenke på at de skal søke hjelpe fra Gud eller lederne i menigheten. Kristne som gjør dette, er skyldig i direkte ulydighet mot Guds forskrifter, slik vi har dem i NT. Skriften sier nemlig klart: ”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste…” I lys av dette gjør enhver kristen som blir syk og sender bud på lege, uten å kalle til seg menighetens eldste, seg skyld i åpen ulydighet.

Implikasjonene ved dette er tydelige nok hvis vi stanser og ser etter. Det er som om man sier til Gud: ”Gud, jeg trenger deg ikke. Jeg tror egentlig ikke at du kan hjelpe meg eller helbrede meg. Jeg er fornøyd med å akseptere det beste mennesker kan gjøre for meg uten å søke råd eller hjelp hos deg.” Denne utbredte innstillingen blant bekjennende kristne er en hovedgrunn til at det er så mye sykdom blant dem.

Stort sett har dagens kristne ganske enkelt satt til side Guds forskrifter for helbredelse for kroppen. De har stengt hjem og kirkedører for Kristus, helbrederen.

Den andre viktige lærdommen fra dette avsnittet i Jakobs brev er at Gud venter at alle kristne skal tilhøre en menighet og at lederne i denne menigheten skal være rede til å tjene i tro, ifølge Skriften, når det er fysiske behov for medlemmene.

Begge disse forholdene kommer til uttrykk i det som sies her:

”Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn.” (Jak 5:14).

Alle kristne skal være tilknyttet en menighet på en slik måte at lederne kjenner dem og de kjenner lederne.

Disse lederne skal være rede til å tjene medlemmene med fysisk helbredelse i tro, ifølge de forskrifter som Gud har gitt menigheten.

I forbindelse med salvingen med olje er det ytterligere to punkter som vi trenger å se på. For det første står det ingenting om at man skal bruke olje fordi den inneholder naturlig legedom. Her, som i mange andre avsnitt i Skriften, er oljen ganske enkelt et bilde på Den Hellige Ånd.

Når man salver den syke med olje, viser man på vegne av denne personen at tro på Guds Ånd skal gi guddommelig liv og helse til den syke kroppen. Dette baseres på et klart løfte fra Gud:

”Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.” (Rom 8:11).

Her betyr uttrykket ”levendegjøre deres dødelige legemer” at det kommer guddommelig liv og kraft inn i den dødelige, fysiske kroppen til den troende, der Guds Ånd bor. Den guddommelige formidleren, som gir dette livet, er den tredje personen, Den Hellige Ånd.

Det andre poenget er at salvingen av den troende med olje ifølge NT, aldri er ment å være en forberedelse til død. Tvert imot! Det er tale om det stikk motsatte av død, nemlig guddommelig liv, helse og styrke.

Hvis man gjør salvingen med olje til en forberedelse for døden, reverserer man den sanne meningen med forskriften. Det er å ignorere Guds advarsel mot å gjøre ”mørke til lys og lys til mørke (…) bittert til søtt og søtt til bitter!” Man bytter ut livets og helsens lys og godhet med mørket, dødens og sykdommens bitterhet (se Jes 5:20).

Vi kan summere opp denne forskriften med salvingen av olje med å si at det er en bestemt troshandling der man meddeler guddommelig liv og helse ved Den Hellige Ånd til en syk kristen.

Hvis vi nå går tilbake til håndspåleggelse av syke, slik det er beskrevet i Mark 16, ser vi at sammenhengen viser at det er meningen at dette skal skje sammen med forkynnelsen av evangeliet for uomvendte og at det primært gjelder dem som ennå ikke er omvendt, eller slike som nylig er kommet til troen.

Vi kommer til denne konklusjonen ut fra det faktum at dette, i likhet med de andre overnaturlige tegnene som Jesus nevnte, følger straks etter hans befaling om å evangelisere hele verden:

”Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror… (Mark 16:15-17).

Jesus nevnte straks fem overnaturlige tegn, av hvilke helbredelse av syke ved håndspåleggelse er det siste. Det indikerer at Gud har ment at alle disse tegnene, også helbredelse av syke, skal vitne om det evangeliske budskapets guddommelige sannhet og autoritet på steder der budskapet ikke tidligere er hørt eller trodd.

Dette er på linje med de avsluttende bemerkningene om disiplenes evangeliseringsaktivitet i Markus’ evangelium.

”Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med.” (Mark 16:20).

Dette indikerer at den primære hensikten med disse overnaturlige tegnene – deriblant helbredelse av syke ved håndspåleggelse – er å stadfeste det evangeliske budskapets sannhet blant folk som tidligere ikke har tatt imot det. Det synes derfor klart at det å tjene slik ved å legge hendene på dem i Jesu navn, ikke først og fremst er ment for etablerte kristne medlemmer av menigheter, men for nyomvendte, eller for slike som nettopp er kommet til troen.

Hvordan helbredelsen kommer

På hvilken måte kommer helbredelsen etter håndspåleggelse?

Skriften gir ikke noe nøyaktig eller detaljert svar på dette spørsmålet, Jesus sa bare: ”På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.” I stedet for uttrykket ”de syke skal bli helbredet”, kan man ganske enkelt si: ”De skal bli friske.”

I disse ordene av Jesus ser vi at det er to forhold som ligger i Guds allmektige hender: Måten som helbredelsen vil bli manifestert på; og hvor lang tid det går før helbredelsen kommer.

Vi kan stille Paulus’ ord ved siden av dette:

”Det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle.” (1Kor 12:6).

I håndspåleggelsen er det det Paulus kaller ”forskjell på kraftige gjerninger”, det vil si at helbredelsesprosessen ikke alltid følger samme skjema hver gang. I et tilfelle kan håndspåleggelse være en kanal som den overnaturlige helbredelsesgaven virker gjennom. I et slikt tilfelle vil den som legger hendene på en syk overføre denne overnaturlige helbredelsen eller Guds kraft til den som er syk. Ofte føler denne siste Guds overnaturlige kraft i kroppen.

Til andre tider merker man ingen kraft i det hele tatt. Håndspåleggelsen er ganske enkelt en troshandling og et utslag av lydighet mot Guds ord. Men hvis det er ekte tro, vil helbredelsen følge, selv om det ikke er noen dramatisk eller overnaturlig opplevelse.

Kristus nevner ingenting om hvor lang tid helbredelsesprosessen vil ta. Iblant skjer det fullstendig helbredelse med det samme, når det blir lagt hender på den syke. Andre ganger kommer helbredelsen som en gradvis prosess. I det siste tilfellet er det viktig at den som søker helbredelse fortsetter å tro til helbredelsesprosessen er fullstendig.

Ofte er det slik at den syke mottar et visst mål av utfrielse, men ikke fullstendig helbredelse. Grunnen til dette er vanligvis at den syke ikke fortsetter å tro til prosessen er fullstendig. Når troen ikke lenger er aktiv, stanser helbredelsesprosessen.

Av denne grunn er det viktig at man gir bibelsk undervisning til dem som søker helbredelse ved håndspåleggelse. Man må på forhånd opplyse dem om nødvendigheten av å holde ut i aktiv tro inntil helbredelsesprosessen er fullstendig.

Erfaringer kan fortelle at i de tilfeller der man viser ekte tro når man legger hendene på de syke i Jesu navn, begynner helbredelsesprosessen. Men hvis man slutter å tro, kan helbredelsen opphøre eller i beste fall bli ufullstendig.

Det er to hovedmåter som en syk person kan vise aktiv tro på etter at noen har lagt hendene på ham for helbredelse. Det første er at han stadig takker Gud for det målet av helbredelse som han allerede har mottatt. Det andre er at han holder fast på troens vitnesbyrd i sannheten i Guds ord – selv om det er negative symptomer.

Her er det en hårfin balansegang mellom tro og realisme. Hvis man fortsatt har tydelige symptomer på sykdom, etter håndspåleggelsen, er det urealistisk å late som om symptomene ikke er der eller å hevde at det har skjedd en fullstendig helbredelse. Det er bedre å erkjenne symptomene, men fokusere på Guds ord.

Et slikt menneske kan si: ”Jeg er klar over at jeg fremdeles har symptomer på sykdom, men jeg tror at Gud skal helbrede meg når jeg lyder hans ord, og jeg stoler på at han skal fullføre det han har begynt på.”

Det er også helt rimelig at et slikt menneske ber om fortsatt forbønn. Det er tusener av mennesker som lever og er friske i dag, som har opplevd helbredelse ved disse bibelske midler.